Jeg skal gå ifra mannen min.....trenger noen gode råd!!

[Gjest Anonymous]

Vi har vært gift i snart 3 år og har ei datter på ca 1 år. Jeg er 21 år og er dritt lei av hele sulamitten!!! Jeg har innsett at jeg giftet meg i litt ung alder, og savner friheten min...... Fra min side så har vi gått fra å være kjærester til bare å være venner, men det mener ikke han. Han sier at han ikke har noe liv uten meg, men skal jeg slutte å leve mitt liv bare for at han skal være glad??? En lever bare en` gang, og den gangen skal livet være godt, synes jeg! Det jeg engentlig lurer på er hvor går man for å skille seg??? Har aldri vært borti dette før, og trenger sårt litt hjelp. Regner med at mannen min ikke kommer til å hjelpe til noe særlig....

Jeg takker og bukker for alle svar 0g gode råd....

[Væren]

Du høres ut som om du har bestemt deg for at det er dette du vil. Stemmer det?

For å være helt ærlig, så synes jeg kanskje du virker litt umoden og ser mest dine egne behov akkurat nå. Du giftet deg ung, og savner friheten din. Det er forståelig. Jeg var selv 19 da jeg giftet meg, og det er klart jeg gikk glipp av noe som vennene mine fikk oppleve. Samtidig fikk jeg mye fint til gjengjeld, minner og opplevelser som jeg aldri ville ha vært foruten!

Du har tross alt giftet deg og gått inn i et forpliktende forhold med åpne øyne! Det handler ikke bare om DEG og om å "leve livet" mens man kan! Har man giftet seg, har man faktisk en gjensidig plikt til å stå på for å få det til!

For meg ser det ut som om det rett og slett er hverdagen som har innhentet deg/dere, og det virker som om du kjeder deg i forholdet; føler deg fanget og bundet.

Sånn er det for oss alle. Jeg har vært gift snart i 18 år, og vi har vel som alle andre hatt våre ups and downs. Av og til fungerer vi som to gode venner som tilfeldigvis bare deler postkasse, men andre ganger er vi forelsket, ler sammen og har det fantastisk. Stort sett befinner vi oss vel et eller annet sted midt i mellom.

Du savner friheten din, mens han sier han ikke har noe liv uten deg. Han er innstilt på at det skal være dere to. Han har basert livet sitt på en felles framtid med deg. Og dere har en liten datter sammen. Jeg synes egentlig du bør gjøre et seriøst forsøk på å få dette til. Du virker litt vel ivrig etter å komme deg bort og ut.

Har du absolutt ingen følelser igjen for ham? Du omtaler ham som en venn, ikke som en kjæreste.

Er det noe dere kan gjøre for å finne tilbake til hverandre, gjøre ting sammen som dere begge liker, sette av tid til å bare være dere to? Få barnevakt, reise på hotell en helg, gå på kino og ut og spise, sette av tid til å bare prate sammen?

Alle som har små barn opplever travle og trøtte år med liten tid til seg selv og til bare å være kjærester. Forholdet føles dødt og rutinepreget. Det er viktig å investere i forholdet og prioritere hverandre. Det kommer barna til gode også.

Det jeg prøver å si er ikke at det nødvendigvis er feil av deg å bryte ut, men at du kanskje burde gjøre noe mer aktivt for å få det til å fungere. Om det senere skulle vise seg at det ikke går, vel, så har du i det minste gjort et skikkelig forsøk.

Selvfølgelig er det noen forhold som aldri vil kunne fungere godt, og noen ganger er det uten tvil den beste løsningen at partene går fra hverandre.

Familierådgivning kan kanskje være noe for dere, og dere må antagelig uansett til mekling hos familierådgiver før dere kan ta ut separasjon, ettersom det er barn inne i bildet.

Mitt velmente råd til deg er: Tenk deg godt om før du gjør noe drastisk!

Ditt valg berører ikke bare deg selv, men også to mennesker som er utrolig glad i deg, og sannsynligvis også flere andre rundt dere!

Lykke til!

Klem fra

12

[Linnda]

Kan jeg si noe mer..??

Utrolig bra skrevet Væren og det tilsluttes helt og holdent!!

Anonym:

Les svaret fra Væren to ganger, gjerne tre og tenkt deg godt om.12

[Gjest Anonymous]

Væren har sagt det som sies må.

Og til deg som må skilles, uansett hvem du velger å dele bo med så vil du komme i den situasjon at hverdagen kommer. Den rosa skyen har en tendens til å blekne.har du tenkt på jobb for å forsørge deg og din datter?

Håper dere kommer til enighet.

[Gjest Anonymous]

Takk for svar!!

Nå har jeg lest innlegget ditt 2 ganger, og jeg har ikke ombestemt meg i det heletatt!!

Mine følelser for ham har helt forsvunnet. Selvfølgelig er jeg utrolig glad i ham, men vi fungere ikke som noe par. Vil jo heller ikke at dattera mi skal ha to foreldre under samme tak som ikke elsker hverandre. Da er det mye bedre at vi går vært til sitt og fortsetter livene våre slik.

Det er sikkert manger ute i Norges land som ikke skjønner seg på meg, det vet jeg, men det er ingen som er i mine sko akkurat nå!

Vi har rett og slett vokst ifra hverandre på nesten alle måter ( i alle fall sett fra min side) Vi klarer bare ikke å finne på noe! Jeg kan foreslå en hel rekke ting, men han gidder ikke! Er en ekte sofagris!!!

Neste steg for meg er skillsmisse eller seperasjon. Det er bare ikke noen annen mulighet.....

Takker nok en gang for svar! Det var utrolig bra skrevet av deg. Du kan være glad for at du elsker mannen din og har det godt med ham!!

[Gjest Anonymous]

Ja, jeg har jobb, så det er ingen problem. Har jobbet siden dattera mi var 4 måneder.... Visst kommer det til å bli hardt, men det er jeg innstilt på.

Og ja, jeg vet at hverdagen kommer i alle forhold, men det vil ikke si at kjærligheta forsvinner i samme slengen..........

[{Ane}]

Tenk på hvorfor du valgte ham da?

Kansje du ikke var sikker heller da du sa "ja" eller da du fridde. Følte deg litt "forplikta." Dere er kansje litt forskjellige. Like barn leker jo best vet du.

Hvor lenge har du tenkt på dette da?

Det virker som du har tenkt på det veldig lenge. For en skillsmisse er jo ikke noe man plutselig bestemmer seg for!!

+ at dere bare har vert gift i 3 år...

Men selvsakt, om du ikke orker mere det ekteskapet, så kan du jo ikke gå å lide fordi din man elsker deg og du ikke elsker ham.

Jeg syntest du skal sette deg ned med ham før du flagrer med skillsmisse papirene. Blir han sint av det du sier. Så får det heller bare være. Mange er redd for å høre "jeg vil ikke leve sammen med deg lenger".

Si til han hva du føler. At du ikke elsker han mer. Og at du er glad i han, men gifta deg for tidlig.

Kansje dere bare trenger en "ferie" fra hverandre. Bo et år eller to fra hverandre. Og se om dere savner hverandre!12

[Gjest Anonymous]

Kjære Anonym

Jeg har også vært gift i 3 år men jeg elsker min mann og han meg.Gresset er ikke grønnere på den andre siden,det kan jeg skrive under på..Jeg råder deg til å stå ved din mann selv om følelsene ikke er helt på topp.Det er i gode og onde dager,selv om det svart ut nå.... Etter regn kommer sol ))).Vi har hatt våre dager som at vi mistet et barn som vi ønsket oss,vi gråt oss gjennom sorgen og bakket hverandre opp.Man blir sterkere i motgang ikke gi opp og kast kjærligheten over bord.Gresset er ikke grønnere på den andre siden !!!!

hilsen en lykkelig

indianlady

[Gjest Anonymous]

Forholdet har vel aldri vært på topp.... Gifte seg når en er 18 år, det sier jo sitt! Hvor mye vet du om livet og følelser da?? Dette er noe som vi har pratet om mange ganger, og jeg har gitt forholdet vårt tid, men det kan bare ikke fungere!

Jeg har ingen ting i mot ham. Han er en kjempegrei mann og ønsker ham alt vel, men det er bare ikke ment to be med oss to....

[Gjest Anonymous]

Jeg skjønner dere alle sammen, men kan en være i et forhold uten noen romantiske følelser, kun vennskap??? Det kan ikke jeg!!

[Småbarnsmor]

Hvis du er helt sikker på at du ikke elsker han mer, så ikke bli boende pga datteren deres.

Hvis du føler det sånn og det er sånn som du forteller det, så er det jo ikke noe å gjøre med det. Har man prøvd flere ganger uten resultat, så kommer man jo ikke noe videre.

Jeg er ikke gift, men forlovet. Har vært hjemmeværende i 3 år nå og har 2 barn.

Er drittlei hele salumitten jeg og og vil ut. Han er som mannfolk flest. Giddaløs, en datafreak og ser ikke rotet av og til og tilbyr ikke hjelp med mindre jeg sier det med store bokstaver.

Men vi får det til å fungere på et vis i allefall og det siste jeg vil bli er alenemor.

http://samfunn.caplex.net/web/artikkel/art...?art_id=9332442

http://www.lovdata.no/all/hl-19910704-047.html#map005

Her står det om skilsmisse. Man må ha vært lovformig separert i 1 år før man søker om skilsmisse ( hvis jeg har forstått det riktig ). Du kan kreve separasjon hvis du ikke orker å fortsette samlivet.

Man må leve adskilt.

Alt dette og mer står på disse sidene.12

[Småbarnsmor]

Jeg skrev feil. Hver av ektefellene kan kreve skilsmisse når man har vært separert i 1 år.12

[Freetime]

Skal ikke komme med noen formanende ord,bare litt info....

Nå man har bestemt seg,så tar en av dere kontakt med enten advokat,familierådgivningskontoret eller prest for å avtale megling.Dette MÅ dere igjennom fordi dere har barn.Den parten som bestiller time(du kan få opptil 4 timer megling)får brev i posten og den andre parten vil også få tilsendt brev,der det vil være ett vedlegg du skal fylle ut,sånn for å forberede deg litt til timen.

Dere skal bli enige om en samværsavtale,i tillegg skal megleren fylle ut separasjonssøknad som skal leveres til fylkesmannen.

Etter noen uker vil du få tilsendt bevillningen ang.separasjon.Man må være sep.1 år før man kan søke om skillsmisse.Sep.skal være en "prøvetid"for å se om det er dette man virkelig vil.

Om dere ombestemmer dere,så får du tilsendt ett skjema fra fylkesmannen som du må fylle ut og returnere.

Så er det jo eventuell adresseforandring ovenfor folkeregisteret,du får ikke endret barnetrygden så lenge dere står på samme adresse.

Jobber du så har du ikke krav på overgangstønad,(om du tjener mer enn 2660.- pr.mnd.)kommer noe ann på hvordan dere skal fordele den daglige omsorg,men du/dere har krav på barnetrygd +1.Bestill time på trygdekontoret,der vil du få utfyllende info om hva det dreier seg om.Bidrager er greit å vite hvordan det skal ordnes.

Deling av bo er ett kapittel for seg....og hvem skal bo i boligen dere har idag?

Det aller viktigste oppi det hele er å iallefall prøve å sammarbeide,og at man ikke inkluderer barnet i de voksne sine problemer,at man vet å passe munnen sin....Barn er veldig solidarisk ovenfor foreldre og da å måtte velge er umulig!!

...Det ble en liten,men viktig formaning på slutten alikavel...

Lykke til uansett hva du velger.

Klem fra Freetime

[Flo*]

Her var det litt feil informasjon i foregående innlegg. Man kan visst få overgangsstønad selv om man jobber. Stønaden reduseres etter hvor mye man tjener. Uansett om man tjener så mye at man ikke får overgangsstønad så har man allikevel krav på stønad til barnetilsyn ( du får opptil 70 % av hva f.eks barnehagen koster )1212[ Dette Innlegg er endret av: Flo* den 2002-05-06 18:12 ]

[smil]

Har dere prøvd familierådgivning? Det er vel verd å gi ekteskapet en sjanse til, spesielt når dere har et barn sammen. Du sier jo selv at mannen din er kjempegrei. Hvis problemet er at han gjør for lite hjemme, er det jo mulig å gjøre noe med det.

Har selv vært gift i 3 år, og har en datter på ett. Er to år eldre enn deg. Jeg er heller ikke stormforelsket i mannen min hver eneste dag. Barnet krever mye oppmerksomhet og tid, og det blir lite tid til å pleie forelskelsen. Men vi gjør så godt vi kan.

Vær så snill og tenk deg om to eller ti ganger til, og vurder ekteskapsrådgivning. Hvorfor vil du ut av forholdet? Tror du at du vil finne en som er bedre? Det kan godt være du vil angre deg om du forlater ham. Kanskje blir ikke livet slik du hadde forestilt deg.

Håper det ordner seg for dere. Lykke til!12

[Gjest Anonymous]

Jeg har ikke blitt forelsket i en ny en, og har ikke planer om det heller..... Jeg har tenkt meg om 1000 ganger, og nå har jeg bestemt meg for godt, uansett om dere der ute er enige eller ikke.

Det er mitt liv, og jeg vil ha ett liv mens jeg har det!!! Kjærligheten er over fra min side, og det kommer aldri til å forandre seg heller.

Fremdeles mener jeg det at han har det bedre uten meg. Jeg kan tross alt ikke gi ham den kjærligheten han fortjener..... Jeg har ingenting imot ham, for han er en kjempegrei mann og alt det der, men vi passer ikke sammen.

Takker og bukker for svar fremdeles:)

[Cassandra]

Hallo folkens!!

Anonym her ber ikke om råd til å redde ekteskapet. Hun ber om informasjon for å komme seg ut av det. Jeg mener at det blir helt feil å argumentere i mot hennes beslutning. Selv om anonym er ung og ikke har vært gift så lenge, så vil det slett ikke bety at hennes følelser er relevante!! Å skille seg er ikke noe man bestemmer seg for etter en liten krangel. Skilsmisse er noe som kommer snikende, en visshet om at DET er det eneste rette å gjøre... for å overleve omtrent... Høres jo veldig dramatisk ut da...

Jeg vil likevel si til anonym: Skilsmisse er en prossess. En sorg prossess. Et brudd blir vanskelig uansett hvem det er som bryter. Det vil også være en tøff omstilling for barnet deres. Ikke undervurder henne selv om hun er liten!! (ber her på knærne om unnskyldning hvis barnet er en gutt....) En skilsmisse er endelig. Jeg skal i disse dager sende inn mine skilsmisse papirer. Nå har jeg vært separert i ett år... Barna mine har lidd mer under vårt brudd enn jeg først hadde trodd. Dette til underretning..........

Lykke til da 12

[Grethe]

[Grethe]

Kjære deg som tenker å skille deg.

Jeg kan egentlig ikke gi deg noen råd, men jeg forstår deg så godt. Selv har jeg vært gift i 5 år, var 20 når det skjedde og det var altfor tidlig... Vi har også en sønn på 3 år. Jeg har ikke sagt til han at jeg elsker han på 2 år, og mesten hver dag føles det som om jeg bor i lag med min bror. Han er god venn og vi ler og har det morsommt, men at det er kjerlighet - NEI!!!

Alle sier at det er ikke grønnere på den andre siden, men det tror jeg faktisk ikke på. Det må finnes noe bedre enn dette i livet. Akkuratt som din mann, så vil ikke min heller og det gjør det vanskelig. I tillegg er vi kristne og jeg er mye med i den lokale menigheten. Resultatet blir at hvis jeg velger å gå fra han, blir jeg utstøtt der i fra og mine foreldre kommer til å grine blod..

Hadde vært kjekt med svar fra deg igjen, du trenger noen å snakke med, ikke bare de som sender formaninger..

Stor klem fra Grethe:-)

[Grethe]