Tause jenta mi..

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har ei jente som har begynt på skolen i år. Men til tross for at det har gått 3mnd nå, har hun enda ikke sagt et eneste rd til læreren sin!

Det var det samme på barnehagen, hun snakket nesten ikke med de voksne. De andre barna snakker hun med, og når hun er hjemme, eller med andre hun kjenner snakker hun som en foss!! Ingenting i veien med språket altså. Hun er ellers ei smart og oppegående jente.

Men det er dette med at hun velger ut personer som hun ikke sier et ord til.. Var i kontakt med ppt da hun gikk på barnehagen, de snakket om "selektiv mutisme" men hun har aldri blitt utredet eller noe.

Noen som har opplevd det samme, som kansje har noen råd, eller bare vil dele historien så jeg vet at vi ikke er helt alene om dette? Læreren hennes sa at hun aldri hadde opplevd at en elev hadde gått så lenge uten å snakke før..

Håper at noen vil svare meg, for dette er veldig slitsomt, å ikke viter hva jeg kan gjøre for å hjelpe jenta mi..

Når jeg spør hvorfor hun ikke snakker, svarer hun bare "fordi jeg ikke vil.."

Hjelp anyone??

[Gjest gjest]

Det du har skrevet kunne jeg selv skrevet om min sønn! Han snakket for første gang til læreren etter sommerferien i år,han var da begynt i fjerde klasse! Etter at han turte å svare på spørsmål fra lærerne,åpnet en ny verden seg for ham og han har blitt mye mer snakkesalig i klasserommet:) Det skal nevnes at min sønn har diagnosen A-typisk autisme,men Selektiv mutisme ble også vurdert under utredningen.

[Chiyo]

Kan det være at det har skjedd noe som du ikke vet om. At hun kanskje ikke stoler på voksne mennesker (dvs. bortsett fra mamma og pappa)?

[Havbris]

Siden du er bekymret så synes jeg du skal kontakte BUP for en prat med de i første omgang (mulig du trenger henvisning) før du tenker på noe videre utredning på mutisme! Ingen vits i å utsette jenta for noe før du har noen faglige holdepunkter å tenke videre på. Lykke til!

[tessa3]

Takk for svar:)

Tenkte å kontakte ppt igjen, så får de henvise oss videre.

Men håpte at noen hadde noen råd/tips om hvordan jeg kunne oppfordre jenta mi til å begynne å snakke.. det må vel finnes noe jeg kan gjøre? dette er jo ikke noe som kan medisineres vekk?

Noen som vet hvordan en utredning fungerer?

[Havbris]

Kanskje du får noe ut av dette?

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=59731&a=2

[AnonymBruker]

Jeg så et program om dette på TV 2 for noen år tilbake. Ei jente med selektiv mutisme. Hun skravlet i vei hjemme og med venner, men sa ikke et ord på skolen. Hvor utbredt det er vet jeg ikke, men dere er definitivt ikke alene om det.

[Gjest Anonym]

Jeg så også et slikt program. Handlet blant annet om en gutt,han snakket ikke med noen på skolen. Etter mange år slik,ble han tilslutt,hvor de hadde forsøkt alt,satt på en liten dose med antidepressiva. Dette for at han skulle klare å komme over kneiken og tørre å komme igang med snakkingen. Og det hjalp heldigvis,gikk noen uker så turde han å si de første ordene på skolen og etter det gikk det bare fremover. At foreldrene ble lettet er en underdrivelse .

[AnonymBruker]

Ei fra PPT hadde et foredrag i foreldremøte i bhg i høst, og hun kom med eksempler på situasjoner/problemstillinger der de hadde vært i bhg for å hjelpe til. Og det ene tilfellet var akkurat slik som du beskriver. Jeg husker ikke helt hvordan, men de klarte hvertfall å få barnet til å snakke med andre voksne også.

[AnonymBruker]

Ei fra PPT hadde et foredrag i foreldremøte i bhg i høst, og hun kom med eksempler på situasjoner/problemstillinger der de hadde vært i bhg for å hjelpe til. Og det ene tilfellet var akkurat slik som du beskriver. Jeg husker ikke helt hvordan, men de klarte hvertfall å få barnet til å snakke med andre voksne også.

[AnonymBruker]

Ja, jeg kjenner flere i slekten min som slet med dette.

Jeg slet med det også.

Du må ikke bekymre deg, for det viktigste er at hun prater med sin familie og venner.

Det at hun ikke prater med de hun ikke kjenner så godt eller voksne, kan hende har med at hun blir utrygg og redd. Jeg er en person som bruker lang tid på å bli trygg.

Når noen prater i vei etter 2 uker, bruker jeg 2 år ...

noen kan vokse det av seg, mens andre sliter veldig.

Er veldig mange som har det, og alle er vi vanlige mennesker med litt sperrer når det gjelder prating.

[AnonymBruker]

Du må ikke stakkarsliggjøre henne, og du må ikke få henne til å føle seg Unormal.

Jeg hørte mye at jeg var stille, sjenert, sjy, inneslutta og tilbaketrukken. Alle ordene ble fremstilt som negative, og det tok jeg veldig innover meg.

Hadde alle bare oppført seg normalt overfor meg, så hadde det ikke blitt så vanskelig for meg å komme ut av skallet.

[Gjest meg som liten]

Du må ikke stakkarsliggjøre henne, og du må ikke få henne til å føle seg Unormal.

Jeg hørte mye at jeg var stille, sjenert, sjy, inneslutta og tilbaketrukken. Alle ordene ble fremstilt som negative, og det tok jeg veldig innover meg.

Hadde alle bare oppført seg normalt overfor meg, så hadde det ikke blitt så vanskelig for meg å komme ut av skallet.

Dette er jeg veldig veldig enig i. Jeg var også et stille barn, veldig stille. Snakket ikke til lærerne de første årene på skolen, men pratet som en foss med foreldre, søsken og besteforeldre. Sa aldri et ord høyt i timene på skolen heller. Dette var på begynnelsen av 80 tallet og det var ingen som hadde hørt om eks. selektiv mutisme. Jeg tror i den senere tid at jeg må ha hatt dette, men har selvsagt aldri fått det bekreftet. Jeg gikk gjennom hele barne og ungdomsskolen på denne måten. Husker godt hvordan jeg fikk venninner til å spørre læreren om ting for meg og husker at jeg kikket ned i pulten dersom jeg fikk spørsmål i klasserommet. Jeg svarte aldri høyt, bare ristet på hodet. Til og med ved navneopprop kikket jeg ned i pulten, de andre elevene lærte fort å svare for meg.

I voksen alder er jeg helt annerledes. Jeg er veldig sosial, har stort nettverk, engasjert i lokalpolitikk og andre styrer. Har en jobb der jeg bla holder foredrag for mange personer. Alt endret seg da jeg i 20 års alderen startet på et studie der jeg virkelig fant meg til rette. Jeg har likevel valgt å ikke få egne barn i frykt for at dette er arvelig og skulle ønske lærere eller foreldre tok tak i problemet mitt i tidlig alder. Da ville jeg sannsynligvis hatt en mye bedre barne og ungdomstid. Jeg liker fremdeles ikke å treffe igjen gamle klassekamerater som kjenner meg fra den stille tiden. Har ikke tall på alle gangene jeg har måttet forklare at jeg i dag er en helt annen person.

Som forelder ville jeg gått i dialog med jenta. Jeg ville spurt jenta om hva som skal til FOR at hun skal snakke med læreren. IKKE problematiser med å spørre om hvorfor ting er som de er, men la jenta selv til å komme med løsninger til forandring. Stille barn må som regel, både på skolen og hjemme, hele tiden forsvare hvorfor de oppfører seg som de gjør. Dette er utrolig slitsomt og vil ofte forverre situasjonen. Vær løsningsfokusert og les innlegget jeg siterer over. Jeg er så utrolig enig. Hva skal egentlig til for at jenta skal si noe til læreren? Ønsker hun å snakke med læreren? Hvordan ser jenta for seg skoletimene fremover? Trives hun på skolen? Har hun venner? Har hun startet med overnatting hos venninner? (dette syntes jeg var kjempeskummelt, snakket aldri til venninners foreldre heller. Gjør datteren din det?) Hvordan liker hun gymtimer eller andre praktiske fag? Dette er jo ofte fag som gjør den enkelte elev mer synlig enn å sitte bak en pult. Hva gjør de i friminuttene? Dersom jenta ikke er villig til å finne løsninger enda ville jeg latt saken ligge i noen måneder. Deretter ville jeg prøvd igjen.

Jeg ville altså startet så enkelt og samtidig gått i tett dialog med skolen. Jeg tror fremdeles jeg kunne snakket både til læreren og andre voksne dersom jeg selv fikk bestemme hvordan dette kunne gjøres. I stedet ble adferden min problematisert, som forelder ville jeg gjort alt for å unngå dette. Også som lærer ville jeg gitt jenta tid. Ikke stille spørsmål, bare la henne jobbe med dette i eget tempo. Lærer og foreldre må selvsagt samarbeide hele tiden.

Jeg føler veldig med jenta di og håper alt ordner seg. Husk at det kan ta lang tid. Vær tålmodige og ikke problematiser adferden hennes.

[AnonymBruker]

Jeg hadde selektiv mutisme som barn og jeg fikk aldri hjelp. De rundt meg gjorde noe som man absolutt ikke skal gjøre - nemlig akseptere at man er stille. Problemet var jo at jeg ØNSKET ikke å være stille, jeg ville prate - jeg fikk det bare ikke til!!

Og jeg fikk aldri hjelp. Og når man er 8 år gammel så har man ikke mye vett til å be om hjelp heller, man tror bare at man er en freak.

Få hjelp til jenta di. Oppsøk folk som vet hvordan det skal behandles.

Hadde bare mine foreldre gjort det med meg så hadde jeg hatt et helt annet liv. Men de hysjet det bort og mente jeg ikke hadde noen problemer for jeg snakket jo normalt hjemme. Lite visste de hvilket helvete den lille jenta deres gikk igjennom hver eneste dag.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg kjenner flere i slekten min som slet med dette.

Jeg slet med det også.

Du må ikke bekymre deg, for det viktigste er at hun prater med sin familie og venner.

Det at hun ikke prater med de hun ikke kjenner så godt eller voksne, kan hende har med at hun blir utrygg og redd. Jeg er en person som bruker lang tid på å bli trygg.

Når noen prater i vei etter 2 uker, bruker jeg 2 år ...

noen kan vokse det av seg, mens andre sliter veldig.

Er veldig mange som har det, og alle er vi vanlige mennesker med litt sperrer når det gjelder prating.

jeg hadde det også akkurat slik da jeg vokste opp!! Var ganske mange mennesker jeg ikke klarte å snakke til , også inklusive familie/slekt. Mens andre kunne jeg snakke som en foss med. I dag er jeg voksen og velfungerende, og alle oppfatter meg som utadvendt. Jeg har ingen slike taushets-problemer lengre, men jeg husker utmerket godt hvordan det var å være den stille jenta i klassen. Jeg ble aldri mobbet, men klarte heller aldri å hevde meg selv, eller å heve stemmen.

Problemet gikk gradvis over ettersom jeg ble eldre og fikk mer og mer selvtillit, gjorde det bra på skolen, ble oppfattet som en interessant person (stille med "mystisk" aura), fikk en god utdannelse....

Nå har jeg en datter og ser at hun er likedan, dvs hun kan gi utrolig mye av seg selv i sammenhenger hvor hun kjenner seg trygg, mens på skolen er hun taus som en østers. Hun er flink, pen, har venninner, alt burde være bra, men så er det denne tausheten. Jeg vet ikke om det plager henne, det virker som hun "lukker øynene" for sin egen stillhet. Jeg prøver å finne ut av hvordan jeg kan hjelpe henne, uten å sykeliggjøre henne. Jeg innbiller meg at jeg var ensom som barn, og at det var derfor jeg var så stille, men min datter er ikke ensom, hun har både voksne og barn rundt seg som hun prater mye med, selvom hun ikke prater i klasserommet...

Har dessverre ingen råd, men følger denne tråden med stor interesse!!

[Gjest elin]

Hei! jeg er en firebarnsmor som har hørt om dette for første gang i dag! Har i dag hatt møte med ppt og en pedagog i barnehagen. Har ei jente på 5 år som ikke vil prate så mye i bhg. Dama fra ppt har jobbet i samme jobb i 15 år og har bare vært borti selektiv mutisme en gang tidligere!! leser på nett at d er bare et par % barn med denne diagnosen.

enda sjeldnere at det er jenter. PPT anbefaler bhg å bruke god tid på barn med denne diagnosen. Ikke presse fram tale.. skape trygghet og forutsigbarhet i hverdagen. Ikke lage noen "nummer" av det vist barnet endelig sier noe..bare fortsette samtalen som normalt. Skal på måndlige møter i bhg med ppt og bhg. BUP kan hjelpe med tester og sette en evt diagnose. Gjør som du vurderer: ta kontakt med ppt og jenta di kommer til å få hjelp. Lykke til:)

[AnonymBruker]

Om jenta har selektiv mutisme så er ikke det noe du kan ta tak i på egenhånd. Det trenger dere hjelp til av folk som kan det. Finnes behandlingstilbud som har vist seg å være effektive. Når barnet har selektiv mutisme så kan det sammenlignes med en ENORM angst for å prate i visse situasjoner eller med visse mennesker. Grunnen til at de prater med enkelte, er ikke fordi de "velger" seg disse, det er fordi de av en eller annen grunn føler seg trygg på disse menneskene og dermed klarer å prate med dem. (normalt at det er kjernefamilie og nære venner, men dette varierer)

Barnet må få hjelp til å mestre angsten. Dette er helt normale intelligente barn, som ikke ønsker selv å ha det slik de har det. De ønsker normalt å prate og være "normal", men de klarer det ikke.

[tessa3]

Hei:)

Er veldig glad for at så mange har skrevet her, det gjør gord å vite at vi ikke er alene..

Ble veldig glad idag da jenta mi kom fra skolen og fortalte meg at hun hadde lest en settning av leseleksa si høyt i klasserommet!!

Prøver nå med litt belønningsystem.. At dersom hun snakker litt med læreren sin, og prøver å svare på spm i klassen hver dag (om det så kun er noen få ord om dagen) så skal hun få den sminke dukken hun ønsker seg, før jul.

Tror dette er med på å motivere henne litt ekstra.

Skal uansett snakke med ppt neste uke.

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at dere må søke hjelp. Ikke gå og vent og håp hun vokser det av seg. Kontakt BUP, og med tid, tålmodighet og masse trygghet tror jeg dette kommer til å gå helt fint.

[Spot]

Hei.

Jeg har ei jente som har begynt på skolen i år. Men til tross for at det har gått 3mnd nå, har hun enda ikke sagt et eneste rd til læreren sin!

Det var det samme på barnehagen, hun snakket nesten ikke med de voksne. De andre barna snakker hun med, og når hun er hjemme, eller med andre hun kjenner snakker hun som en foss!! Ingenting i veien med språket altså. Hun er ellers ei smart og oppegående jente.

Men det er dette med at hun velger ut personer som hun ikke sier et ord til.. Var i kontakt med ppt da hun gikk på barnehagen, de snakket om "selektiv mutisme" men hun har aldri blitt utredet eller noe.

Noen som har opplevd det samme, som kansje har noen råd, eller bare vil dele historien så jeg vet at vi ikke er helt alene om dette? Læreren hennes sa at hun aldri hadde opplevd at en elev hadde gått så lenge uten å snakke før..

Håper at noen vil svare meg, for dette er veldig slitsomt, å ikke viter hva jeg kan gjøre for å hjelpe jenta mi..

Når jeg spør hvorfor hun ikke snakker, svarer hun bare "fordi jeg ikke vil.."

Hjelp anyone??

Jeg er lærer i ungdomsskolen, og har hatt en elev med selektiv mutisme. Hun også snakket som en foss hjemme, og en god del med kjente venninner.

Jeg husker godt første gang hun snakket til meg. Vi satt i en avslappet spisesituasjon, og hun hadde en av venninnene sine ved siden av seg. Jeg visste at hun var glad i dyr, og jeg og venninnen hennes hadde en dialog om venninnens og mine katter. Jeg stilte et spørsmål om katten som jeg visste at jenta hadde hjemme, og hun kom med et kort svar. Jeg stilte et nytt spørsmål om katten, og hun kom med et nytt og litt lenger svar. Foran oss hadde vi en bok med bilde av noen katter. Ved hjelp av korte setninger og noe peking, hadde vi vår første dialog. Dette var på våren i 8. klasse. Jeg tror noe av nøkkelen ligger i trygghet og at tema må være enkelt og noe som virkelig fenger, og er ufarlig. Etterhvert kunne jeg stille ja/nei spørsmål, og hun svarte med "Nei!" eller "Sikkert!"

Jeg husker også godt første gang hun rakk opp hånda i klasserommet og svarte på et spørsmål. Det var våren i 10. klasse.

For å utløse rettigheter på skolen, trenger hun å få en diagnose på problemet sitt, så jeg anbefaler dere å ta kontakt med PPT eller BUP.

Lykke til!