50/50 deling av barna ved skilsmisse

[Imax]

Jeg og mannen har akkurat flyttet fra hverandre, og skilsmisse står for døren. Vi har hatt et likestilt forhold, og deler tiden med barna 50/50. Jeg savner barna noe voldsomt når jeg ikke har dem, men jeg lurer på om det er fordi jeg enda ikke har vendt meg til den nye situasjonen? Blir det bedre? Det er vanskelig for meg å skille mellom sorg for tap av ekteskapet, sorgen over å mislykkes med familieprosjeket og sorgen over å være borte fra barna.

Har du erfaringer du vil dele?

[Far til 2]

Jeg og mannen har akkurat flyttet fra hverandre, og skilsmisse står for døren. Vi har hatt et likestilt forhold, og deler tiden med barna 50/50. Jeg savner barna noe voldsomt når jeg ikke har dem, men jeg lurer på om det er fordi jeg enda ikke har vendt meg til den nye situasjonen? Blir det bedre? Det er vanskelig for meg å skille mellom sorg for tap av ekteskapet, sorgen over å mislykkes med familieprosjeket og sorgen over å være borte fra barna.

Har du erfaringer du vil dele?

Samlivsbrudd vil ofte være tungt for alle, uansett om en "ønsker" bruddet eller ikke. Men enda værre er det å få mindre tid med barna.

Men forsøk å se det positive i det som skjer. Selv opplevde jeg og min søster samlivsbrudd der vår mor tilbød oss like mye samvær med vår far som med vår mor. Dette satte vi VELDIG stor pris på, og vi kan aldri takke vår mor nok for at vi fikk en slik mulighet. Men hun tenkte på oss fremfor seg selv.

Forsøk å tenk i samme retning. At du velger å tilby barna like mye samvær med dere begge vil gjøre at deres barn vil føle taknemlighet i mange år etter at de har blitt voksne. Og det vilø sikre deg samvær med barnebarna ettersom deres barn vil se at begge foreldrene sak ta ansvar, om også deres barn opplever samlivsbrudd.

Du vil sansynligvis aldri slutte å savne barna, men du vil sansynligvis glede deg sammen med barna på en annen måte enn før amlivsbruddet.

Du vil opparbeide det mer overskudd og være tilstede for barn på en helt annen måte enn en aleneforelder vil ha overskudd til.

Du vil dessuten på sikt få bedre økonomi enn om du hadde vært aleneforelder. Også dette vil ant bli en fordel for barna.

At du og ex'en vil kunne samarbeide mye bedre enn dere ellers ville gjort vil også være en fordel for barna.

Det er kansje ikke alt en kan glede seg over de første 2? årene etter et samlivsbrudd, men senere vil en se hva det fantastiske tilbudet med 50/50 har gjort for deres barn.

[Imax]

Takk for godt innspill. Og du har helt rett, barna fortjener å være sammen med far, det har jeg alltid ment, og det står jeg for enda. Så det er ikke aktuelt å redusere fars samvær for å stagge på mitt savn. Jeg antar at han føler savn like mye som meg.

Men kanskje det går an å se dem en gang den uka man ikke har ungene, feks., sånn at uken ikke blir så lang. Det er enda veldig tidlig for oss, så vi driver med innkjøring i den nye rutinen.

[Far til 2]

Takk for godt innspill. Og du har helt rett, barna fortjener å være sammen med far, det har jeg alltid ment, og det står jeg for enda. Så det er ikke aktuelt å redusere fars samvær for å stagge på mitt savn. Jeg antar at han føler savn like mye som meg.

Men kanskje det går an å se dem en gang den uka man ikke har ungene, feks., sånn at uken ikke blir så lang. Det er enda veldig tidlig for oss, så vi driver med innkjøring i den nye rutinen.

Jeg forstår godt savnet ditt. Å savne sine barn er helt naturlig for de aller fleste foreldre. Jeg føler gjerne et sterkere savn etter barna sent på kvelden sammenliknet med tidligere på kvelden (dvs nåt jeg får satt meg ned og ønsker å "nyte" julaften. Dessuten må jeg tilstå at jeg har blit litt "bløt" i voksen alder. Jeg er liksom ikke så tøff i trynet som jeg kunne være tidligere, og savnet føles sterkere.

Jeg er forøvrig enig i at det å se barna med kortere mellomrom kan være viktig for oss foreldre. Vi deler faktisk julaften og bytter 3.juledag. Dessuten bor vi nært hverandre slik at barna ofte kommer innom iløpet av disse dagen, bl.a. for å fortelle hva de har fått til jul.

Jeg er imidlertid overasket over at det ikke er andre som har en mening mht dette. Å ha barna annenhver jul er naturlig også for de foreldre som ønsker skjevdeling av samværet.

[crazyforgum]

Mine barn har vokst opp med en uke hos mor og en uke hos far. Jeg savnet dem også veldig mye og føler den dag i dag sorg over at jeg har gått glipp av mye av deres oppvekst. Men det er nå en ting.

En annen og viktigere ting er at barna er blitt litt rotløse, de har ikke et sted der de har kunnet pleie stabil omgang med nabobarna og nærmiljøet. De har vært bare halveis begge stedene. I tillegg har særlig den yngste følt det som ett pes å flytte mellom.

Jeg mener helt klart at 50/50 KUN er det beste dersom foreldrene bor i samme nabolag slik at barna har et stabilt oppvekstmiljø.

[Gjest Gjest]

Det blir bedre, men aldri helt det samme..

Det beste du kan gjøre er å legge mange planer for den tiden de ikke er hos deg.

Det kan være sosial omgang med venner, reiser, trening, husarbeid, oppussing, hobbyer, kurs eller deltagelse i et lag/en organisasjon ol. Det er viktig å ha mye å gjøre på, og treffe andre folk, slik at man i alle fall ikke er alene og savnet blir ekstra stort. Det kan jo være en uke der du går inn for å virkelig "dyrke" deg selv og dine interesser, samt ha det gøy sammen med venner.

Har opplevd det samme, og det er trist når ungene ikke er der. Men heldigvis bodde jeg og faren veldig nærme hverandre og ungene var såpass store at de var mye ute med venner og gikk forbi der jeg bodde nesten hver dag. Da stakk de som regel innom enten for å hente noe, få noen kroner eller bare for å si hei. Et besøk på 5 minutter lyste opp hele dagen min, og ga meg ny energi til å gjøre det beste ut av resten av dagen og dagene etter. Slik gjorde de også når de var hos meg, stakk innom en tur til far rett som det var.

Vi var heldigvis flinke å samarbeide, og hadde ikke strenge regler. Skulle han noe når de var hos han, sendte han de opp til meg hvis det passet for meg. Gjerne for overnatting også. Det samme andre veien.

En av grunnene til at det ble sånn, bortsett fra at vi var gode venner, samarbeidet godt og var fleksible i alle retninger, var også at de aldri pakket bagen og fòr for en hel uke. De hadde litt her og litt der, og tok med det viktigste når de fòr til den andre.

I løpet av uken måtte de kanskje hente f.eks. fotballsko eller gymtøy på den plassen de ikke var, og slik var det alltid en grunn til at de stakk innom. Jeg tror de trivdes med å ha det slik, de syntes det var bedre å hente det de trengte etterhvert enn å pakke alt og ikke være innom den andre før neste uke. Var jeg ikke hjemme så låste de seg inn selv, og når jeg kom hjem hadde de gjerne hatt en kosestund og hatt tv'n for seg selv, så det gjorde ingenting om de fant huset tomt.

De hadde også venner i begge nabolag, og selv om det var "min uke", var de for tiden kanskje mest sammen med barna i nabolaget hos far. Og da var det jo naturlig at de kanskje holdt seg der om dagen, selv om de kom hjem til meg og sov.

Dette høres kanskje rotete og uforusigbart ut for noen, og er man bestemt på at man ikke skal dele på ungene når det er "din" tid, så fungerer nok ikke dette. Men sånn var ikke vi og dette fungerte utmerket for oss. Men det krever jo en viss alder på ungene da. Men de vokser jo uansett, så det blir jo bedre. Nå er mine store, og jeg er kjempeglad for at vi har kunnet ha det så lett og "ubestemt" ( i mangel av et bedre ord) som vi har hatt det. Det tror jeg absolutt ungene er også, når det først ble sånn at vi ikke lenger skulle bo ilag. De ble ikke rotløse, slik at de ikke slo seg til ro noe sted, men fikk tvert imot to hjem der de følte seg hjemme, som alltid sto klart og de alltid kunne komme til uansett hvem sin uke det var.

Så hvis dette er en mulighet for deg, vil jeg absolutt anbefale å bo nærme hverandre, og være fleksible.

[AnonymBruker]

Ei venninne av meg og hennes eks, gjør det slik at de spiser middag sammen alle sammen en dag hver uke. Mye fordi den som ikke har barna den uka ellers savner ungene (og barna savner vel den andre foreldren også). Det forutsetter jo at man har et ok og avslappet forhold, og er kanskje ikke alltid så lurt å innføre rett etter bruddet, men det kan fungere fint. Ellers synes jeg det å bo nær hverandre er lurt, slik at barna kan gå litt ut og inn i løpet av dagen...

[AnonymBruker]

Jeg ble skilt for 1/2 år siden og vi har ikke 50/50 deling (skam oss! mener vist de fleste her). Barna bor fast hos meg og besøker sin far. Uten å gå i detaljer kan jeg si at barna er ca 30 % hos faren, den ene litt mer, den andre litt mindre (dette fordi den eldste bestemmer litt selv og ønsker mindre samvær).

Grunnen til at denne løsningen ble valgt er først og fremst at barna skal føle at de har ett hjem. Tror mange som bor 50/50 synes det er slitsomt og blir litt rotløs. Dessuten var faren "fraværende" de siste årene før skilsmissen og barna var vant med å være sammen med med ca 90 % av tiden. Faren sov og spiste hjemme, bortsett fra det jobbet han mye og hadde egne intresser som ikke omfattet familien. De har selv sagt at de nå ser faren mer en da vi alle bodde sammen, og det er nok en tankevekker for faren...

[Sommersol]

Spørsmålet ditt var vel hvorvidt din situasjon blir bedre, og det blir den. Savnet vil jo alltid være der, men en venner seg til det meste. Det jeg vil anbefale er å innvolvere deg i barnas liv også den uka de er hos far. Be om å få beskjed om arrangementer osv. Møt opp på fotballkamper, konserter oppvisninger etc, da ser du barna og barna treffer deg.

Diskusjonen om 50/50 deling er vanskelig, og jeg tenker at det er den ordningen som passer best for barna som er den beste. Snakk med barna og hør på deres tanker og meninger...

Lykke til

[Gjest navnelapp]

Vi bur nær kvarandre, fire stopp med bussen. Det gjer at barna er del av same nabolag og vennegjeng, og fartar hit og dit med månadskort, sykkel og skateboard som dei vil, eigentleg. Vi har snakka om at det er greit at dei stikk innom hos "den andre forelderen" på ettermiddagen etter skulen, men det skal ryddast og ordnast før dei drar igjen. Dei et middag hos den forelderen dei er den veka. Vi involverer oss også i den veka då vi har "fri", i morgon skal eg ha med datra mi i eit selskap sjølv om det er pappaveke.

Eg opplever det som kjempefint å ha ei friveke. Denne veka har eg dei to dagar ekstra utanom tur, og eg merkar at eg ikkje slappar så av då. Eg nyt litt åleinetid og tid med kjæresten utan avbrot og lange øyre.

[Imax]

Takk for flere svar. Spørsmålet mitt var jo ikke om hva som er riktig og fornuftig deling i barnefordelingsspørsmålet, det var nok Far til 2 som dro det inn i diskusjonen her. For oss har vi alltid delt 50/50, så det vil være naturlig å fortsette den delingen nå som vi går fra hverandre også. Samtidig har jeg forståelse av at det ikke nødvendigvis passer for alle foreldre og alle familier.

Men det jeg altså lurte på var hvordan det oppleves å dele på barna 50/50. Etter som jeg ser høres det ut som at å ha bosted nært hverandre er viktig, og det har jeg også hørt flere andre si. Spesielt gjelder jo det når barna blir større, sånn at de kan gå mer i mellom. Jeg har også tenkt at vi kanskje må ha en ettermiddag i uken den uken vi er borte fra barna, foreløpig i hvert fall blir det veldig lenge med en uke for meg, og for ungene også tror jeg, de er enda så små.

Takk for gode innspill, jeg håper det kommer flere!

[Gjest Bitte]

Hei,

Min samboer kjente det samme savnet som deg, og jeg kan trøste deg med at det blir lettere med tiden selv om savnet alltid vil være der når du ikke har barna.

Han og eks-kona løste dette ved å ha barna annenhver uke, samt 1 dag i motsattuken.

Så nå har vi ungene hver onsdag uansett uke, og hun hver tirsdag.

Ungene tilpasset seg dette helt greit. :-) De er 5 og 7 år.

Lykke til! Husk at barna alltid står i sentrum, og at egne behov kommer etter de. :-)

[Gjest Gjest]

Hei,

Min samboer kjente det samme savnet som deg, og jeg kan trøste deg med at det blir lettere med tiden selv om savnet alltid vil være der når du ikke har barna.

Han og eks-kona løste dette ved å ha barna annenhver uke, samt 1 dag i motsattuken.

Så nå har vi ungene hver onsdag uansett uke, og hun hver tirsdag.

Ungene tilpasset seg dette helt greit. :-) De er 5 og 7 år.

Lykke til! Husk at barna alltid står i sentrum, og at egne behov kommer etter de. :-)

Vet at spørsmålet var hvordan "overleve" uken uten unger, og TS har fått mange svar på det. Jeg har ungene mest, men savner de likevel når de er hos faren. Jeg forsøker å planlegge aktiviteter når de er borte, men har også innsett at jeg trenger tid å roe ned, å gjøre ingenting når jeg er alene.

Imidlertid må jeg bare få sagt at innlegget ovenfor er for meg et skrekkeksempel på at ting skal tilpasses foreldrene og ikke ungene.... snakk om at ungene farter imellom, de må jo bli helt rotløs! Kanskje det passer for noen, men min mening er at dette må oppleves som stressende for barna.

[Gina_]

Jeg vokste opp med 50/50 deling. Jeg trivdes godt slik, for jeg ville se begge to like mye, og de var enige i at det ikke var noen annen måte uansett. Forøvrig bodde begge i samme by, med kjøreavstand. Dette var når 50/50 var unormalt, for en 15 års tid siden. Husker jeg ble møtt med rare blikk når jeg var oftere hos pappa enn annenhver helg...

Men uansett, etter over 10 år med flytting, ble jeg lei. Opplevde som en annen her skriver å være litt rotløs, selv om det aldri manglet på kjærlighet og omsorg i begge hjem. Jeg var lei av å flytte på meg, å bo i bager. Så, jeg flyttet ut når jeg var 17, og begge foreldrene mine støttet meg og forstod at jeg var lei.

Jeg syns likevel at jeg har hatt en flott barndom, og er glad for at det ble som det ble. Syns at noe annet enn 50/50 blir feil for både foreldre og barn, så om jeg kommer i samme situasjon vet jeg hva jeg velger...

Til slutt ville jeg vært forsiktig med å stikke innom når det er fars uke, jeg ville i alle fall ha blitt enda mer forvirret om dette skjedde. En uke er en uke, sånn er det bare.

[Lizzee]

En annen og viktigere ting er at barna er blitt litt rotløse, de har ikke et sted der de har kunnet pleie stabil omgang med nabobarna og nærmiljøet. De har vært bare halveis begge stedene. I tillegg har særlig den yngste følt det som ett pes å flytte mellom.

Jeg mener helt klart at 50/50 KUN er det beste dersom foreldrene bor i samme nabolag slik at barna har et stabilt oppvekstmiljø.

Jeg og min eks bor bare noen hundre meter fra hverandre og 50/50 har derfor fungert utmerket. Det var mine barn som selv ville ha det sånn. Før bodde far langt unna og da bodde ungene fast hos meg og var hos far annenhver helg. De bestemte selv at de ville bo 50/50 da faren flyttet nærmere.

Jeg ble skilt for 1/2 år siden og vi har ikke 50/50 deling (skam oss! mener vist de fleste her). Barna bor fast hos meg og besøker sin far. Uten å gå i detaljer kan jeg si at barna er ca 30 % hos faren, den ene litt mer, den andre litt mindre (dette fordi den eldste bestemmer litt selv og ønsker mindre samvær).

Grunnen til at denne løsningen ble valgt er først og fremst at barna skal føle at de har ett hjem. Tror mange som bor 50/50 synes det er slitsomt og blir litt rotløs. Dessuten var faren "fraværende" de siste årene før skilsmissen og barna var vant med å være sammen med med ca 90 % av tiden. Faren sov og spiste hjemme, bortsett fra det jobbet han mye og hadde egne intresser som ikke omfattet familien. De har selv sagt at de nå ser faren mer en da vi alle bodde sammen, og det er nok en tankevekker for faren...

Dere skal ikke skamme dere. Der er ikke alltid at 50/50 fungerer.

Jeg har prøvd alle variasjonene jeg. Og før eldstemann flyttet hjemmefra så valgte han å gå bort fra 50/50 og bodde så fast hos far og var hos meg i helger. Yngstemann fortsatte med 50/50. Man må gjøre det som er riktig for barna og for familien. Eldste min ville ha alt sitt på et sted, ha et rom og slippe å flytte med seg ting frem og tilbake (han har hobbyer som krever litt utstyr). Selvfølgelig fikk han bestemme det selv.

Mine barn er så store nå at det å savne dem på en måte er det samme som å savne at de var små. Hvis dere skjønner. Den eldste bor ikke hjemme lenger og den yngste er hele tiden ute på noe. Sånn er det. Men jeg er veldig veldig glad for at jeg i alle år har hatt så godt samarbeid med mine eks. Vi omgås også privat og skal feire jul sammen i år - sammen med min samboer og all familie. Hyggelig for oss voksne og hyggelig for barna!!

[micci]

Jeg har vært skilt i snart 3 år nå, og, ja- det blir bedre! Den første tiden savnet jeg barna masse masse... Med tiden ble jeg mer og mer vant til å være borte fra barna, og nå har det blitt helt vanlig for meg Savnet er der fortsatt innimellom, men alt i alt går det greit, jeg vet jo at barna har det fint hos pappaen sin- det er viktig Vil jo at de skal få vært mest mulig sammen med pappaen sin også. Vi har hatt et godt samarbeid hele tiden, så hvis det har vært et ekstra savn hos noen av oss har vi lånt barna av hverandre

Skjønner det er tøft nå- har vært der selv, men jeg lover deg- det blir bedre!

[Gjest Secher]

kan jeg få lov at spørre til råds her innen også?

Jeg er pappa til en gull fin jente som akkurat er blevet 2 år. Min samboer og jeg skal til at gå fra hinanden. Noget jeg sliter mye med. Jeg har en stor drøm om at komme meg Offshore og ser ligsom muligtheten for det nå. Var også snak om det da vi var i lag, men av økonomiske årsaker blev det aldrig til noe.

Jeg ønsker at se min datter så mye som overhovdet muligt. Men hvordan ska vi gripe det hele an. Vi har et forholdsvis meget god forhold til hinanden selv om vi er på vei til at gå fra hinanden.

som jeg leser det her inne så går 50/50 hvis man bor i nærheten av hinanden... har selv lyst til det, men må vel ofre meg litt for min datters skyld siden jeg er vekke i 2 uker av gangen.

for at være helt ærlig så vet jeg ikke hvad jeg skal gjøre, vil det beste for min datter.

[Eliza Doalot]

Vi har praktisert 50/50 i litt over to år nå, og min erfaring er at det blir lettere. For min del skyldes nok det at jeg prioriterer mine ting i den uka barnet mitt ikke er hos meg, sånn at jeg har mer tid til henne når hun er her. Som eksempel jobber jeg endel overtid, sånn at jeg kan avspasere litt i min samværsuke. Jeg vet at pappaen gjør det samme.

Vi har hele tiden vært beviste på at vårt savn ikke skal påvirke henne. Vi har derfor valgt å ikke ha noe samvær i den uka hum er hos den andre, da vi tror dette øker risikoen for at hun føler seg rotløs ved at hun flyttes ytterligere frem og tilbake. Hadde hun ytret ønske om det hadde vi selvfølgelig revurdert dette, men det har hittil ikke vært et tema. (Hun er 6 år)

Noe av det som jeg tro har vært veldig viktig og veldig positivt for både oss og henne er at vi begge har vært fleksible ved behov. Dersom det skjer noe hos den andre, feks bursdager eller andre festligheter, forskyver vi enten samværet litt eller vi "låner" henne bort til den andre. Takket være det gode samarbeidet mellom oss, har dette fungert utmerket så langt, og jeg tror dette er veldig viktig for å begrense savnet både hos oss og henne.

[sirisilkeserk]

Hatt 50/50 i snart 4 år.Første halve året var grusomt når jeg ikke hadde barna.Barna hadde det ikke så vannskeligt,de blomstret ganske fort opp og var fornøyde.Veldig godt som mor å se at til syvende og sist så var det det beste for barna at det ble som det ble.

Jeg og barnefar bor bare noen minutter fra hverandre og barna har hele tiden fått gått mellom oss akkurat som de har villet selv,bortsett fra om natten da skal de være hos den som har de den uken.

Som sagt det var knall tøft i 6 mnd så løsnet det.

I dag er jeg fornøyd med at det er som det er og ikke minst barna er fornøyde og harmoniske.

Må bare legge til at samarbeidet mellom meg og barnefar er borti mot knirkefritt.

Barna var 8 og 9 år når vi gikk fra hverandre.

[AnonymBruker]

50/50 er ikke godt nok kun 100% er bra.derfor kunne jeg alldri valgt et brudd,eller gjort noe som kunne legitimere et brudd feks utroskap. Men brudd ble det vi har 50/50 men det føles ikke ok for meg. Savnet etter barna når de ikke er hos meg river i hjertet.

Anonym poster: ce1723f9ec072b4fe58af086fe81c8ef