Vil ikke være singel lengre

[KaDust]

Å være åpen og ærlig om seg selv.

Er jeg da allerede, hjelper ingenting ;p

[Sulosi]

Er jeg da allerede, hjelper ingenting ;p

Det trodde jeg og, men tok feil. Det er måten man er ærlig mot seg selv på som betyr noe. Å tørre å si ditt og datt til andre er ikke ærlighet i denne forstand. Det å våge, å føle og å gjøre så godt man kan og til og med å tillate seg selv å gjøre feil og såre andre av og til. Man er ikke noe edlere persom bare fordi man gjør alt "rett" i andres øyne. Jeg pleier å si at den største "synd" man kan gjøre er å svikte seg selv. Dersom man svikter seg selv for å ikke svikte andre,-så svikter man allikevel.

Du skriver at du gang på gang er sjalu og at dette ødelegger for deg, du klarer ikke gjøre noe med det. Da sier jeg at "det er noe du skal lære, du har bare ikke funnet ut hva det er eller du stritter imot den lille magefølelsen". Jeg har gjort det, kosta meg helsa til slutt.

Les boka, det er gjort på en time og jeg lover en overraskelse eller fem underveis. Den er skrevet av Paulo Choelo(?)

[Gjest luri]

Har også en venninne som sliter med det samme, vet ikke helt hva jeg skal si til henne eller hvordan råd jeg skal gi..

Men synes hun over fikk det frem, det å være ærlig med seg selv er nok steg en.

Kanskje prøve å holde forholdet rolig i starten, være ærlig med partneren.

Om du er ærlig med han, vil han mest sannsynlig være det med deg å. Da vet du kanskje også tidligere i "forholdet" om dette er en å satse på eller ikke, om han faktisk liker deg mer enn godt.

Og for all del, som du sa, ikke gå tilbake til eksen. Vi alle har vel vært der, og til slutt funnet ut at det var en grunn til at det ble slutt første gangen..

[AnonymBruker]

Har litt samme problem, eller vet ikke om det er tillitten iseg selv, men har iallefall kommet inn på et spor som innebærer at jeg liksom ikke skal kunne få meg kjæreste. Sliter veldig med at jeg "tror" jeg må leve opp til et eller annet slags ideal og at ingen vil ha meg. Har da en del issues med utseende, + at jeg lukker meg fort igjen i møte med nye mennesker (gutter).

Tilitten kommer vel inn i bildet når det er snakk om at jeg har ekstremt liten tro på at noen kan falle for meg, så jeg lar det vel egentlig aldri skje, kankse i frykt for at jeg skal bli såra og jeg har ikke tillitt til at noen skal kunne like meg..hvis noen skulle vise interesse tror jeg alle beskyttelsesmekanismer setter inn for jeg kommer ikke tl å takle et nederlag - da jeg aldri har hatt noe stor suksess på det området. Også blir det en ond sirkel, blir oppriktig lei meg og nesten provosert når andre som ikke er modellpene utviser tro på at gutter vil ha dem. Jeg må le av meg selv. Har ikke sånne problemer på andre områder enn akkurat kjærligheten.

[AnonymBruker]

Du må kaste deg i det, og lære deg å fly mens du faller.

Fine råd du får av Sulosi. Godt å ha noe å holde taket i når man beveger seg utenfor sin egen "comfort zone". Kjærlighet er ingen arena å være arrogant i.

[KaDust]

Har litt samme problem, eller vet ikke om det er tillitten iseg selv, men har iallefall kommet inn på et spor som innebærer at jeg liksom ikke skal kunne få meg kjæreste. Sliter veldig med at jeg "tror" jeg må leve opp til et eller annet slags ideal og at ingen vil ha meg. Har da en del issues med utseende, + at jeg lukker meg fort igjen i møte med nye mennesker (gutter).

Tilitten kommer vel inn i bildet når det er snakk om at jeg har ekstremt liten tro på at noen kan falle for meg, så jeg lar det vel egentlig aldri skje, kankse i frykt for at jeg skal bli såra og jeg har ikke tillitt til at noen skal kunne like meg..hvis noen skulle vise interesse tror jeg alle beskyttelsesmekanismer setter inn for jeg kommer ikke tl å takle et nederlag - da jeg aldri har hatt noe stor suksess på det området. Også blir det en ond sirkel, blir oppriktig lei meg og nesten provosert når andre som ikke er modellpene utviser tro på at gutter vil ha dem. Jeg må le av meg selv. Har ikke sånne problemer på andre områder enn akkurat kjærligheten.

Hørtes ikke bra ut, men er vel litt sånn jeg er og. Tror ikke jeg er bra nok, så jeg forventer at de skal være utro. Dermed går jeg bare å venter på at det skal skje.

Er så lei dette, og nå lar jeg meg ikke falle engang. Blir bare til at jeg flørter litt rundt, eventuelt skaffer meg sexbud, og så må jeg dumpe de som eventuelt faller for meg.

[MissStiles]

Kontaktannonse fjernet.

MissStiles, mod

Endret 12. desember 2010 av MissStiles

[KaDust]

Du må kaste deg i det, og lære deg å fly mens du faller.

Fine råd du får av Sulosi. Godt å ha noe å holde taket i når man beveger seg utenfor sin egen "comfort zone". Kjærlighet er ingen arena å være arrogant i.

Kaste meg i hva da? Forhold? For har da vært i det et par ganger, og går til helvete hver gang da jeg ikke lenger klarer å holde sjalusien inne ;p

[telyset]

Jeg har blitt såret før, og etter mamma døde har jeg ikke turt og blitt glad i folk i redsel for å miste de og bli såret. Jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre for å få selvbilde opp igjen, og begynne å ha mere tro på folk.

[KaDust]

Jeg har blitt såret før, og etter mamma døde har jeg ikke turt og blitt glad i folk i redsel for å miste de og bli såret. Jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre for å få selvbilde opp igjen, og begynne å ha mere tro på folk.

Uff, beklager det med moren din :/

Men, ja. Er vanskelig å bygge opp selvbildet. Håper det kommer seg for deg! Er absolutt ikke slik at du mister alle du blir glad i, og håper du har venner rundt deg.

[Steinar40]

Jeg har blitt såret før, og etter mamma døde har jeg ikke turt og blitt glad i folk i redsel for å miste de og bli såret. Jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre for å få selvbilde opp igjen, og begynne å ha mere tro på folk.

Døden er en naturlig del av livet. Ikke akkurat så veldig artig når det først inntreffer - og da spesielt tidlig i livet - men man må bare prøve å forholde seg til virkeligheten snarest mulig. Livet må gå videre. For de som er igjen.

[telyset]

Døden er en naturlig del av livet. Ikke akkurat så veldig artig når det først inntreffer - og da spesielt tidlig i livet - men man må bare prøve å forholde seg til virkeligheten snarest mulig. Livet må gå videre. For de som er igjen.

Vet da at livet går videre, og jeg har gått videre. men virkeligheter sier også at det gjør vondt og miste noen man er glad i. enten det er død eller andre grunner. Jeg har prøvd begge, alt for mange ganger, og vet godt at jeg må bygge opp meg selv og selvbildet mitt før jeg kan ta sjansen på å miste noen igjen.

[Steinar40]

Vet da at livet går videre, og jeg har gått videre. men virkeligheter sier også at det gjør vondt og miste noen man er glad i. enten det er død eller andre grunner. Jeg har prøvd begge, alt for mange ganger, og vet godt at jeg må bygge opp meg selv og selvbildet mitt før jeg kan ta sjansen på å miste noen igjen.

Ja, jeg er enig i dette. Det tar alltid tid å komme over en større psykologisk nedtur.

Når det gjelder å miste en forelder så har man ingen skyld i det selv.

Og i andre personlige forhold, så kan man ikke tenke at det (bare) var egen feil at det ikke fungerte. Det blir helt feil. Det er alltid minst to sider av en sak. Og ikke minst to ulike egoer.