Kravstore voksne barn

[AnonymBruker]

Jeg har registrert en "trend" rundt meg, som gjelder voksne mennesker på 20-50 år som virker utakknemlige og kravstore i forhold til foreldrene sine.

Bare la meg understreke at jeg her IKKE snakker om dem som har opplevd omsorgssvikt/rus/vold/psykisk sykdom osv hos sine foreldre. Jeg tenker på vanlige gjennomsnittsfamilier uten de store problemene.

Så tilbake til de utakknemlige og kravstore... Jeg synes det er merkelig hvor mye voksne mennesker forventer av sine foreldre. Selv føler jeg at jeg ikke kan forvente mer enn at foreldrene mine er glade i meg og ønsker meg alt godt, alt annet blir en bonus. F.eks. har jeg ikke spesielle forventninger til gaver, økonomisk støtte og praktisk hjelp. Rundt meg hører jeg folk klage over gniene foreldre og foreldre som ikke stiller nok opp i forhold til f.eks. barnepass eller hjelp når deres voksne barn pusser opp hjemme. Jeg kjenner jeg iblant blir litt flau på vegne av disse menneskene som er voksne og i mine øyne burde innstille seg på å klare seg selv, men fortsatt klager over foreldrene som ikke er gode nok.

Eller er det sånn at vi skal forvente at foreldrene våre stiller opp for oss hele veien, helt til de selv er modne for gamlehjemmet?

[Gjest Gjest]

Jeg har registrert en "trend" rundt meg, som gjelder voksne mennesker på 20-50 år som virker utakknemlige og kravstore i forhold til foreldrene sine.

Bare la meg understreke at jeg her IKKE snakker om dem som har opplevd omsorgssvikt/rus/vold/psykisk sykdom osv hos sine foreldre. Jeg tenker på vanlige gjennomsnittsfamilier uten de store problemene.

Så tilbake til de utakknemlige og kravstore... Jeg synes det er merkelig hvor mye voksne mennesker forventer av sine foreldre. Selv føler jeg at jeg ikke kan forvente mer enn at foreldrene mine er glade i meg og ønsker meg alt godt, alt annet blir en bonus. F.eks. har jeg ikke spesielle forventninger til gaver, økonomisk støtte og praktisk hjelp. Rundt meg hører jeg folk klage over gniene foreldre og foreldre som ikke stiller nok opp i forhold til f.eks. barnepass eller hjelp når deres voksne barn pusser opp hjemme. Jeg kjenner jeg iblant blir litt flau på vegne av disse menneskene som er voksne og i mine øyne burde innstille seg på å klare seg selv, men fortsatt klager over foreldrene som ikke er gode nok.

Eller er det sånn at vi skal forvente at foreldrene våre stiller opp for oss hele veien, helt til de selv er modne for gamlehjemmet?

Er så enig med deg!!! Skjønner overhodet ikke hva det er for noe, selv er jeg stolt over å klare meg selv og spør sjelden om hjelp, aldri om penger. Søsknene mine derimot skjemmes ikke over å bruke foreldrene våre som oppussingsaktører, taxisjåfører, pengekasse... Jeg er helt sjokkert, og har tatt dette opp med mamma og pappa ved flere anledninger, de vrir og vender på seg og svarer alltid at jeg alltid har vært så sterk, flink og selvstendig, og dessuten tjener godt osv, mens lillesøster og lillebror har gjort dårlige valg, sitter dårlig i det, og derfor trenger de ekstra hjelp...

[AnonymBruker]

Barn er et produkt av sine foreldre. Blir de bortskjemte fra de er små, blir de kravstore som voksne. Som man reder, så ligger man.

[Lammelåret]

Jeg synes det er temmelig frekt å forvente og nærmest forlange at foreldre skal stille opp på alt. Å ha barn er veldig flott, men vi bør oppdra dem til selvstendighet og til å bli høflige mennesker som spør åpent uten å forvente innfrielse av ønsker.

[Vrimle]

Ja, dette er egentlig veldig underlig, og jeg synes også det blir mer og mer av det.

Det er mulig at vi rett og slett er i ferd med å se resultatet av "moderne oppdragelse".

Dette er vel de første generasjonene der det ikke har vært spesielle forventninger til at barna skal hjelpe til og jobbe og bidra fra de er små.

Jeg mistenker at mange av de som har vokst opp med "lommepenger for å rydde rommet, og kanskje alikevel" aldri kommer helt dit at man løsriver seg, og stiller seg på egne ben.Vi føler nok i større grad at livet dreier seg rundt oss.

"Jeg gjør dagligdagse ting og bør belønnes"

Fakta er jo at etter tradisjonelle regler burde vi bli en støtte for foreldrene fra vi er 25-30 og oppover, ja?

[Lammelåret]

Jeg mistenker at mange av de som har vokst opp med "lommepenger for å rydde rommet, og kanskje alikevel" aldri kommer helt dit at man løsriver seg, og stiller seg på egne ben.Vi føler nok i større grad at livet dreier seg rundt oss.

"Jeg gjør dagligdagse ting og bør belønnes"

Kjenner meg nok litt igjen i dette! Det blir slik fordi hverdagen er hektisk nok som den er og da er det noe som ikke er like planlagt og gjennomtenkt, f.eks betingelser for ukepenger. Barna får en viss sum uansett og mer dersom de gjør noe. Ikke optimalt, nei.

[Zoë Castillo]

Jeg slenger meg på dette. Voksne barn som furter over dårlige julegaver, mødre som jobber framfor å sette seg i gyngestolen og passe barnebarn og fedre som ikke pusser opp podens bad/kjøkken gratis, gjør meg KVALM!

(Nå må jeg hviskende legge til at det er veldig lett for meg å ta dette standpunktet, ettersom jeg har foreldre som kaster kjærlighet, tid og interesse etter meg. Og det er jo utrolig hyggelig! Jeg tar i mot en snill far med skrumaskina hvis han tibyr seg, og jeg blir veldig takknemlig hvis mamma vil avspasere fra jobben for å være med barnebarnet sitt. Men jeg krever ingen ting, og jeg forventer på ingen måte at mine voksne foreldre skal gi økonomisk støtte til sine voksne barn, som selv har stiftet familie.)

[AnonymBruker]

TS her.

Godt å se at flere reagerer!

Noen eksempler jeg kjenner til:

*25 år gammel kvinne får sitt første barn. Både hun og samboeren er i full jobb og har helt grei økonomi. Kvinnens foreldre er likevel så begeistret for sitt nye barnebarn at de spanderer vogn, vugge og en hel haug med klær. Kjempekoselig selvsagt! Men så en dag er mor og datter (25) på shoppingtur fordi babyen etterhvert trenger litt større klær. Bestemor kjøper 2-3 enkle plagg til babyen, mens mor gjerne kunne tenkt seg en utedress og gir klart uttrykk for det overfor bestemor. Bestemor velger å ikke kjøpe utedressen, hvorpå mor kommer til meg senere og beklager seg over hvor lite besteforeldrene bidrar...

*En mann på 40 sliter økonomisk og låner 2000 av sine foreldre. To måneder senere låner han litt til, og så litt til og litt til. Ingenting blir tilbakebetalt. Til slutt sier foreldrene stopp og sier at sønnen må betale tilbake før han får låne mer. Sønnen blir sur og bryter kontakten med foreldrene. De er jo så gniene og slemme som ikke vil hjelpe han i en vanskelig situasjon!

*Et søskenpar har vokst opp i et hjem med dårlig råd. De har aldri manglet mat eller klær, men det var ikke råd til ferieturer eller luksus. Foreldrene brukte sjelden penger på seg selv og prioriterte alltid barna så godt de kunne. Når barna kom i 30-årsalderen fikk faren en erstatning på 400.000 kr etter en yrkesskade, og samtidig var foreldrene endelig gjeldfrie etter å ha betalt ned lånet på huset. Med andre ord kunne foreldrene endelig slappe av økonomisk. De kunne unne seg ferier, pusse opp og kjøpe seg hytte. "Barna" fikk 10.000 kr hver i gave, samtidig som de nøt godt av fri bruk av foreldrenes hytte. Men var de takknemlige? Neida. De syntes foreldrene var egoistiske siden de ikke ga mer til barna. Barna mente at de fortjente en god del av pengene som plaster på såret for alt de ikke fikk som barn. :klø:

*Et foreldrepar i slutten av 20-årene har tre små barn. Besteforeldrene (og tanter og onkler for den del) på farssiden bor nærme og elsker å ha barnebarna hos seg. Barnebarna er tett knyttet til sin store familie, og er på overnattingsbesøk her eller der minst ei natt hver eneste helg. I tillegg tilbringer de gjerne 2-3 timer hos besteforeldrene (eller andre slektninger) flere ettermiddager i uka. Noen ganger er det foreldrene som ber om barnepass, andre ganger er dette rett og slett noe barn og besteforeldre selv ønsker fordi de trives sammen. Men hva skjer da når besteforeldrene en eller to ganger i løpet av året ser seg nødt til å si nei til å ha barnebarna hos seg fordi de er slitne? Jo, da blir foreldrene til de tre barna misfornøyde og klager over det de må gå glipp av, eller at de er slitne selv og kunne trengt å sove lenge en morgen.

Huff, jeg gremmes når jeg hører slike mennesker klage over foreldrene sine. Ærlig talt... Egentlig har de jo supre foreldre som hjelper og støtter i alle bauger og kanter.

Jeg er enig i at mye av dette kan skyldes oppdragelsen, at barna er et produkt av sine foreldre. Men i mange tilfeller så finnes det flere søsken i flokken, der kun en eller to har endt opp som kravstore og forlangende. Og der det faktisk er foreldrene som har skjemt barna bort og på en måte kan takke seg selv, så lurer jeg likevel på hva som rører seg i hodene til disse voksne barna. Er det ikke på tide med litt selvinnsikt? Hva med å ta tak i livet sitt og skjønne at det er på tide å legge bak seg tida som bortskjemt fjortis. Når man har passert 20 er det på høy tid å klare seg selv, og i mine øyne er det på en måte for enkelt å si at "det er foreldrene mine som har skjemt meg bort". Man er faktisk voksen, og da er det mulig å bestemme seg for at man ikke vil være bortskjemt lenger.

[MissStrøken]

Min søster og jeg er begge i starten av 20årene, og foreldrene våre har alltid vært veldig generøse med oss i forhold til hvor dårlig råd de egentlig hadde.

Nå når vi er flyttet ut begge to, og foreldrene har gode jobber, så sitter de plutselig på en hel del mer i inntekt enn de er vant med. Og dette har de virkelig fortjent! Jeg er student, og lever på bare studielån på 7000,- i mnd, og 4000,- i husleie. Likevel kunne det ikke falt meg inn å spørre dem om hjelp. Det er mitt eget valg at jeg ikke jobber noe særlig ved siden av studiene, og jeg har selv ansvaret for å klare meg.

Det at de av og til sponser oss med litt penger i forbindelse med ferie og sånt er jeg utrolig takknemlig for, og det er absolutt ikke noe jeg forventer. Da er jeg også påpasselig med å bruke pengene på noe jeg virkelig trenger (skikkelig vinterjakke/sko o.l.).

De har også 25års bryllupsdag i år, og min søster og jeg har spart i over et år for å kjøpe en utenlandstur til dem. Fordi de fortjener det.

Så jeg har ingen forståelse for voksne som forventer økonomisk støtte av foreldrene sine.

Hadde det vært skikkelig krise så kunne jeg nok spurt dem om hjelp, men jeg hadde ikke blitt sur om de hadde sagt nei.

[Gjest BabyBlue]

Ung-voksne må jo nesten være en smule kravstore når det gjelder foreldrene sine enn de var før i tiden (tenker på penger). Utdannelse og bolig er dyrere enn noensinne, og høyst få klarer seg uten økonomisk støtte fra foreldrene sine. Dette gjelder selvsagt ikke de som er over 30, for de må da forvente å klare seg selv, men når man er på gensen til å bli 20/ er litt over 20 trenger mange litt ekstra penger for å kunne klare seg på egenhånd helt i starten. Dette er garantert saken om man bor i Stavanger/Oslo, for der er det dyrt å leve.

[AnonymBruker]

Jeg er så enig, så enig... Eneste jeg forventer at støtte av foreldrene mine er at de tar imot meg med åpne armer emosjonelt når jeg trenger dem... Har fått noen større gaver og pengegaver hos foreldrene og besteforeldrene mine noen ganger, men har da blitt så takknemlig at jeg får tårer i øynene, er kanskje derfor de velger å stille opp for meg på den måten...

Det finnes selvfølgelig unntak, men jeg tror nok at en del av disse utekknemlige voksne barna har vært vant til mye hjelp fra foreldrene, og da har de jo bare blitt gjort en bjørnetjeneste... Har eksempler i min egen familie: min fetter er gift og har barn, allikevel bor han i kjellerleiligheten til foreldrene som faren bygde til han. Der bor han gratis... Den yngre broren hans har kjøpt hus som faren både bidrar til økonomisk og med myyyye arbeid. Har også et søskenbarn som er evig student, nærmer seg 40 og har vel egentlig aldri vært i jobb, men får masse hjelp av mamma og pappa. Samme gjelder broren: foreldrene kjøpte leiligheten hans... Skjønnerikke helt hvor disse foreldrene får pengene fra jeg... Og hvordan de har samvittighet til å leve på foreldrene på den måte.

[Gjest Gjest]

Men dette med å forvente at besteforeldre skal stille opp som barnevakt er langt fra noe nytt. Det har jo sine røtter tilbake til storfamilien, der flere generasjoner bodde sammen, og alle hjalp hverandre.

Min mor og svigermor er begge i full jobb, de tilbyr seg sjelden å passe barnebarna, og jeg spør like sjelden. Jeg tror jeg ville fått mye mer hjelp med barna hvis jeg hadde levd for 100 år siden...

[tingeling]

Jeg er en av dem som forventer noe og som er skuffet over prioriteringer som blir gjort. Ikke ift penger eller hjelp med oppussing. Den ene gengen jeg har lånt penger betalte jeg tilbake hver krone, det er en selvfølge.

Men jeg er skuffet over to ting: det ene er at moren min, som nærmest terroriserte oss med masing om barnebarn, ikke har tid til å se dem eller passe dem annet enn en sjelden gang i blant, til tross for at hun sluttet i jobben (for å få tid til barnebarna) for et par år siden. Jeg kan ikke gjøre noe med dette, men jeg er skuffet, siden hun selv skapte forventinger om at hun skulle stille opp.

Jeg er også skuffet over at foreldrene mine gir helt forskjellige gaver til oss barna ( en får laptop, den andre får en genser), men det er ikke noe jeg gidder å bruke energi på å irritere meg over. Synes bare at det hadde vært naturlig og kommer til å gjøre det annerledes med egne barn.

Jeg er ikke skuffet over de av besteforeldrene som stiller opp i liten grad, men som aldri har gitt inntrykk av at de vil gjøre det.

[Gjest strykebrett]

Jeg er veldig enig. Har selv venner på over 30 som ikke er på langt nær selvstendige, de trenger hjelp fra foreldre hele tiden. Mine foreldre og jeg hjelper hverandre med praktiske greier til stadighet, men det går begge veier. Pappa hjelper meg å fikse bilen, jeg hjelper dem med å måke snø og å male huset for eksempel. Det syns jeg er noe av det som er fint med familie, at man hjelper hverandre når man kan. Men da må det som sagt gå begge veier.

Det kunne aldri i livet falle meg inn å be de om penger. Når man flytter hjemmefra er det på tide å å greie seg selv syns jeg.

[Gjest Harriet]

En ting som slår meg atter en gang her på KG.

Alle ser ut til å vite om noen eller kjenne noen bortskjemte og kravstore voksne unger - men det gjelder selvsagt ikke KG-medlemmene selv.

Jeg for min del kjenner ingen kravstore voksne unger som forlanger stadig hjelp av foreldrene. Men jeg kjenner mange foreldre som liker å støtte barna sine - selv etter at de er blitt voksne. Mine egne foreldre hadde forholdsvis god råd og de elsket å gi oss større pengegaver. De ville at vi skulle få mens vi var i etableringsfasen og trengte ekstra penger - og ikke når vi ble voksne og vel etablerte selv.

Har alltid satt pris på foreldrene mines måte å støtte oss på og jeg gjør akkurat det samme med barna mine. Jeg støtter dem når jeg har lyst og vet at de trenger det.

At mor og far har vært flinke å hjelpe med henting i barnehage er en annen sak jeg har satt stor pris på. Barnevakt trengte vi sjeldent for vi likte best å være sammen med barna våre - så hos oss var det barnevaktene som kom og spurte om å få passe de - og veldig sjeldent omvent.

Hvorfor er det så forferdelig å spørre foreldrene om å få låne penger hvis man kommer i en knipe? Det skjer vel alle innimellom og ikke noe man trenger skjemmes av.

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg har registrert en "trend" rundt meg, som gjelder voksne mennesker på 20-50 år som virker utakknemlige og kravstore i forhold til foreldrene sine.

Bare la meg understreke at jeg her IKKE snakker om dem som har opplevd omsorgssvikt/rus/vold/psykisk sykdom osv hos sine foreldre. Jeg tenker på vanlige gjennomsnittsfamilier uten de store problemene.

Så tilbake til de utakknemlige og kravstore... Jeg synes det er merkelig hvor mye voksne mennesker forventer av sine foreldre. Selv føler jeg at jeg ikke kan forvente mer enn at foreldrene mine er glade i meg og ønsker meg alt godt, alt annet blir en bonus. F.eks. har jeg ikke spesielle forventninger til gaver, økonomisk støtte og praktisk hjelp. Rundt meg hører jeg folk klage over gniene foreldre og foreldre som ikke stiller nok opp i forhold til f.eks. barnepass eller hjelp når deres voksne barn pusser opp hjemme. Jeg kjenner jeg iblant blir litt flau på vegne av disse menneskene som er voksne og i mine øyne burde innstille seg på å klare seg selv, men fortsatt klager over foreldrene som ikke er gode nok.

Eller er det sånn at vi skal forvente at foreldrene våre stiller opp for oss hele veien, helt til de selv er modne for gamlehjemmet?

Jeg forventer at foreldre skal stille opp fullt så langt de klarer så lenge som mulig. Jeg har like stort behov for de nå som før, og jeg forlanger at vi skal gjøre ting sammen, som f.eks. minst en tur til et skisted og andre sosiale aktiviteter i løpet av et år.

Den samme forventningen ville jeg ha stilt overfor meg selv, om jeg ble forelder: klar til å være forelder hele livet ut.

[Gjest Gjest]

Jeg forventer at foreldre skal stille opp fullt så langt de klarer så lenge som mulig. Jeg har like stort behov for de nå som før, og jeg forlanger at vi skal gjøre ting sammen, som f.eks. minst en tur til et skisted og andre sosiale aktiviteter i løpet av et år.

Den samme forventningen ville jeg ha stilt overfor meg selv, om jeg ble forelder: klar til å være forelder hele livet ut.

Denne tar jeg som et uttrykk for ironi.

[womenwomen]

Jeg er en av dem som forventer noe og som er skuffet over prioriteringer som blir gjort. Ikke ift penger eller hjelp med oppussing. Den ene gengen jeg har lånt penger betalte jeg tilbake hver krone, det er en selvfølge.

Men jeg er skuffet over to ting: det ene er at moren min, som nærmest terroriserte oss med masing om barnebarn, ikke har tid til å se dem eller passe dem annet enn en sjelden gang i blant, til tross for at hun sluttet i jobben (for å få tid til barnebarna) for et par år siden. Jeg kan ikke gjøre noe med dette, men jeg er skuffet, siden hun selv skapte forventinger om at hun skulle stille opp.

Jeg er også skuffet over at foreldrene mine gir helt forskjellige gaver til oss barna ( en får laptop, den andre får en genser), men det er ikke noe jeg gidder å bruke energi på å irritere meg over. Synes bare at det hadde vært naturlig og kommer til å gjøre det annerledes med egne barn.

Jeg er ikke skuffet over de av besteforeldrene som stiller opp i liten grad, men som aldri har gitt inntrykk av at de vil gjøre det.

Dette innlegget ga meg en utrolig god latter ! Litt komisk syns jeg .

[Chiyo]

Jeg FORVENTER ingenting, men det er klart at hvis foreldrene mine ikke hadde vært interessert i å støtte meg selv om jeg er nå voksen hadde jeg blitt litt trist. De må selvfølgelig ikke hjelpe meg når jeg har det vanskelig osv. Men jeg vet at de kommer til å gjøre det. Jeg snakker ikke nå om å hjelpe meg å pusse opp hus og greier, jeg snakker nå om for eksempel et lite lån om jeg ikke har penger og sånn, eller en plass og bo når jeg ikke har noe sted å gå.

Jeg vet i alle fall det at jeg er ikke redd for å komme til mamma og pappa om det skjærer seg i livet. De forventer at vi skal komme til dem fordi familie er det viktigste.

Jeg må innrømme at jeg syns synn på dem som ikke kan komme til foreldrene sine når ting ikke går som det skal. Og jeg kan vel også si det at min mor hadde blitt kjempe fornærmet om hun aldri ble spurt om hun kunne ta vare på barnebarna.

[Gjest Gjest]

har aldri spurt mine foreldre om noen ting og dei har heller aldri ønska å bidra no heller har eg intrykk av.min mor døde for 5 år siden og dei har da kun en bestefar.(har ingen på farsiden )ungene ser jo at andre barn har beste foreldre med på førjuls fest i barnehagen mmen han stiller aldri.han reiser nemlig til syden om vinteren og nyter glade dager i 4 mnd på år.klandrer han ikkje for det men det er jo litt trist å ikkje han noen familie.julen for eksempel da er det grese under jule tret hjå oss.vi har kunn kvarandre.men prøver å ikkje tenke noe på det men hadde jo vert kjekt om han hadde gidda å besøkt oss avogtil..når han er heime har han masse venner og styre med det.så blir ikkje ofte nei..men klandrer han ikkje -har jo bare han-.en kolega av meg har bl anna aldri laga middag det er svigerforeldrene som tar seg av barnebar og matlaging..eg hadde aldri kunna hatt det sånn nei.barn er bare pynt for dei og noe dei viser frem på bilde..seier til henne at dere er veldig bortsjemt..noe ho ikkje synest.dei blir fort med penger og dyre ting..ikkje rart barn blir matrialistisk opptatt.prøver å lære barna å ta vare på kvarandre istaden for å kjøpe ein masse ting.