Aleine med 3 barn

[AnonymBruker]

Jeg respekterer at noen ikke ønsker å bli sammen med en som har 3 barn fra før. For min del har det aldri vært et problem og jeg har hatt en kjæreste i 2 år nå. Han hadde ingen barn fra før og det var aldri et problem at jeg hadde 3 barn. Det var ikke derfor det ble slutt.

Jeg er meget skeptisk til å date igjen. Jeg får mye oppmerksomhet og det er mangen som gjerne vil date meg og sier at det at jeg har barn spille ingen rolle. Men jeg er livredd for å brenne meg igjen og tenker at kanskje de synst jeg er en fantastisk person, men etter som tiden går backer de ut. Jeg har ungene annenhver uke og et godt forhold til faren til ungene så ingen problemer der. Jeg har jo god tid den uka jeg er aleine og vil alltid til kvalitets tid med en eventuelt kjæreste.

Jeg er 30 år og dersom jeg fant meg en kjæreste som jeg elsket, har jeg ingen problemer med å få barn med han. Jeg tenker at er det riktig så klarer man alltid sammen og det finnes ingen problemer men utfordringer.

Men jeg er nok blitt litt kynisk og har angst for å brenne meg igjen. Tanken på å bli forelsket skremmer meg sånn. Jeg er en skikkelig familiejente, men liker å være sosial også. Jeg klarer meg helt fint aleine, men jeg vil aller helst ha en mann. Jeg er nok litt for kravstor og overfladisk og tar ikke hvem som helst. Jeg lever enda i troren at det finnes en der ute for meg, men akkurat nå føles det håpløst.

Noen som har erfaringer og som har fått det bra igjen etter å ha brennt seg og har barn fra før?

[Gjest Purple Haze]

Jada, har brent nesa et par ganger (kanskje flere til og med), og var alene med to barn. Har en venninne som var alene med 3 barn, og hun har vel vært i verre vær enn meg også, men bor nå sammen med en hun har det veldig godt med.

Selv er jeg samboer med en mann med 3 barn fra før. Før jeg traff han, var jeg fast bestemt på å holde meg unna menn. Det førte bare dritt med seg uansett. Men så falt jeg så grundig, og da var det bare å satse igjen. Jeg tenker som så, at jeg har alt å vinne. Og jeg kan ikke la tidligere erfaringer avgjøre resten av livet mitt. Tenk alt det fine jeg går glipp av da!

Selv om det er skummelt, så må en bare prøve. Hvis en da ikke er innstilt på å være alene resten av livet.

[AnonymBruker]

Ja vi må jo bare satse og heller risikere å tape gang på gang. Trøster med meg at jeg blir en berde utgave av meg selv etter hvert tap. Men dette er det verste jeg har opplevd og aldri møtt en mann som var så perfekt for meg. Føler han er skapt for meg, men at jeg traff han på feil tidspungt i livet og det gjør så inderlig vondt

[Gjest Purple Haze]

Det skjønner jeg godt. Det føles meningsløst når en endelig treffer noen det klaffer med, også fungerer det ikke likevel. Sikker på at det er helt håpløst da?

[AnonymBruker]

Det skjønner jeg godt. Det føles meningsløst når en endelig treffer noen det klaffer med, også fungerer det ikke likevel. Sikker på at det er helt håpløst da?

Tenker du på at det kan bli oss igjen? Jeg tror det er over nå. Har gått å kjennt på magefølsen at han ikke har vært helt der over lengre tid, men han har virkelig villet. Han har vel ikke klart å gi slipp på meg og jeg måtte ta valget for han. Han forandret seg veldig og sluttet å priotere meg/oss, men tydelig at han ønskte at det skulle være oss. Men det manglet nok noe. Han møtte veggen for en stund siden og skjønner ikke helt hva som skjedde på veien.

Uansett jeg har vist og sagt hvor høyt jeg elsker han og kan ikke gjøre noe mer og må bare se fremover, selv om det er noe i meg som håper og håper. Men jeg vil ikke håpe Han har ingen barn fra før og det er mye lettere for han å gå videre. Han er veldig opptatt mann, jobben krever mye og er veldig sosial person. Så han slipper å tenke så mye som meg som sitter mye aleine. Tenker at avstand gjør det enklere for han å glemme meg. Men jeg håper nok på at han skal innse at han ikke kan leve uten meg.

Tiden vil vise hva som skjer, men nå føler jeg at jeg har mistet han og min magefølese stemmer som oftes desverre.

[Gjest Purple Haze]

[Steinar40]

Han er veldig opptatt mann, jobben krever mye og er veldig sosial person.

Slike folk er som regel egoister godt over gjennomsnittet.

Kan godt forstå at det blir problemer i samlivet da.

Det er ikke alle som passer til å leve i noe forhold.

[Kames]

Jeg er aleine med 4 unger- dvs de 2 eldste er så store at de har flyttet ut. Føler at jeg har blitt fryktelig kresen, men er ikke villig til å inngå noe nytt forhold uten at det skal være et fantastisk forhold! Trives med meg sjøl og ungene og har etterhvert fått et godt vennskapelig forhold til min eks. Stresser ikke med å finne noen ny mann- det som skjer det skjer sier nå jeg.

Jeg er faktisk så kresen at jeg laget ei laaaang liste som SKAL oppfylles (hvertfall 95%) for at jeg skal satse seriøst.

Endret 18. november 2010 av Kråkesaks

[Steinar40]

Jeg er aleine med 4 unger- dvs de 2 eldste er så store at de har flyttet ut. Føler at jeg har blitt fryktelig kresen, men er ikke villig til å inngå noe nytt forhold uten at det skal være et fantastisk forhold! Trives med meg sjøl og ungene og har etterhvert fått et godt vennskapelig forhold til min eks. Stresser ikke med å finne noen ny mann- det som skjer det skjer sier nå jeg.

Jeg er faktisk så kresen at jeg laget ei laaaang liste som SKAL oppfylles (hvertfall 95%) for at jeg skal satse seriøst.

Ikke mer enn 100 ønsker/krav du har, nei

Og minst 95 av dem skal oppfylles

Jaja, du har i hvert fall ikke forstått hva det vil si å være realistisk hehe

Endret 18. november 2010 av Kråkesaks

[Gjest Eurodice]

Jaja, du har i hvert fall ikke forstått hva det vil si å være realistisk hehe

Du snakker om å være realistisk. Snakk om å kaste stein når man selv sitter i glasshus, jvfr. dine utallige tråder om en viss dame.

[Steinar40]

Du snakker om å være realistisk. Snakk om å kaste stein når man selv sitter i glasshus, jvfr. dine utallige tråder om en viss dame.

Jeg har ikke noe mer krav enn at hun skal være bra nok. Og oppføre seg deretter.

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet.

Kråkesaks.

[AnonymBruker]

Slike folk er som regel egoister godt over gjennomsnittet.

Kan godt forstå at det blir problemer i samlivet da.

Det er ikke alle som passer til å leve i noe forhold.

Han sier det selv at han er egoistisk og det kommer av jobben og oppdragelsen hans. Jeg såg ikke dette før det hadde gått litt tid så klart. Jeg lot han gjøre som han ville og nektet han ingenting. Selv om det var vondt at han prioterte meg sist en stund, men det er nok pga han har vært usikker en stund uten å fortelle meg det. Men tror han sliter med noe så håper for hans egen skuld at han får orden på seg selv. Han ville ikke la jeg hjelpe han. Jeg skjønner at noen ønsker en karriere, men ikke at det skal være det viktigste. Han har ingen utdanning og jobbet seg opp i systemet. Er leder med mye ansvar og er dyktig. Opptattt av skatteluster osv. Det er ikke noe jeg bryr meg om og har helt andre verdier her i livet, selv om penger er en fin ting å ha. Men heller kjærligheten en penger.

[AnonymBruker]

Jeg er aleine med 4 unger- dvs de 2 eldste er så store at de har flyttet ut. Føler at jeg har blitt fryktelig kresen, men er ikke villig til å inngå noe nytt forhold uten at det skal være et fantastisk forhold! Trives med meg sjøl og ungene og har etterhvert fått et godt vennskapelig forhold til min eks. Stresser ikke med å finne noen ny mann- det som skjer det skjer sier nå jeg.

Jeg er faktisk så kresen at jeg laget ei laaaang liste som SKAL oppfylles (hvertfall 95%) for at jeg skal satse seriøst.

Jeg kommer til å ha så store krav at jeg risikerer å aldri finne meg en mann. Han hadde virkelig alt og egosimen hans skulle jeg klart å leve med. Han var helt fantastisk med ungene som betyr mye for meg. Han er akkurat en sånn mann jeg har drømt om, men kanskje det venter noe bedre på meg der fremme. Selv om jeg tviler på det altså Nei heller aleine en i et halv bra forhold.

[Kames]

Ikke mer enn 100 ønsker/krav du har, nei

Og minst 95 av dem skal oppfylles

Jaja, du har i hvert fall ikke forstått hva det vil si å være realistisk hehe

Hehe, men hvorfor ikke? Jeg er ikke slem, ikke stygg, selvstendig og har egne meninger. Det får holde. Har ikke tenkt å forandre meg, og har ikke lyst å bli sittende fast i et sånt forhold igjen, så derfor vet jeg hva jeg er ute etter for at det skal kunne fungere. Enkelt og greit.

Et av punktene på lista er at han skal trives med meg, er ikke det greit da?

Endret 19. november 2010 av Kråkesaks

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet.

Kråkesaks.

[Steinar40]

Hehe, men hvorfor ikke? Jeg er ikke slem, ikke stygg, selvstendig og har egne meninger. Det får holde. Har ikke tenkt å forandre meg, og har ikke lyst å bli sittende fast i et sånt forhold igjen, så derfor vet jeg hva jeg er ute etter for at det skal kunne fungere. Enkelt og greit.

Et av punktene på lista er at han skal trives med meg, er ikke det greit da?

Ja, det blir sikkert veldig lett å trives med deg når du har (minst) 95 krav.

[Gjest Eurodice]

Ja, det blir sikkert veldig lett å trives med deg når du har (minst) 95 krav.

Du er den rette til å ironisere når det er snakk om å stille krav. Hva er du selv gjør? Du vil bestemme alt av klær som din dame får lov å ha på seg, for eksempel. Du vil ha kontroll med alt hun foretar seg osv. osv. Du er patetisk.

[Sulosi]

Det er ikke 95 krav som skal oppfylles, det er 95% av kravene. Forøvrig skjønner jeg henne godt. Hun trives tydeligvis alene så hvorfor ta til takke med noe som hun ikke er tilfreds med? Det vil ikke jeg iallefall.

[Cassiuss]

Jeg respekterer at noen ikke ønsker å bli sammen med en som har 3 barn fra før. For min del har det aldri vært et problem og jeg har hatt en kjæreste i 2 år nå. Han hadde ingen barn fra før og det var aldri et problem at jeg hadde 3 barn. Det var ikke derfor det ble slutt.

Jeg er meget skeptisk til å date igjen. Jeg får mye oppmerksomhet og det er mangen som gjerne vil date meg og sier at det at jeg har barn spille ingen rolle. Men jeg er livredd for å brenne meg igjen og tenker at kanskje de synst jeg er en fantastisk person, men etter som tiden går backer de ut. Jeg har ungene annenhver uke og et godt forhold til faren til ungene så ingen problemer der. Jeg har jo god tid den uka jeg er aleine og vil alltid til kvalitets tid med en eventuelt kjæreste.

Jeg er 30 år og dersom jeg fant meg en kjæreste som jeg elsket, har jeg ingen problemer med å få barn med han. Jeg tenker at er det riktig så klarer man alltid sammen og det finnes ingen problemer men utfordringer.

Men jeg er nok blitt litt kynisk og har angst for å brenne meg igjen. Tanken på å bli forelsket skremmer meg sånn. Jeg er en skikkelig familiejente, men liker å være sosial også. Jeg klarer meg helt fint aleine, men jeg vil aller helst ha en mann. Jeg er nok litt for kravstor og overfladisk og tar ikke hvem som helst. Jeg lever enda i troren at det finnes en der ute for meg, men akkurat nå føles det håpløst.

Noen som har erfaringer og som har fått det bra igjen etter å ha brennt seg og har barn fra før?

Eneste jeg har brent meg på, er akkurat det du holder på med nå; være skeptisk , redd, pinglete og alt jeg IKKE bør være når jeg treffer en bra jente. Er pappa til en jente på 9, godt forhold til mora og alt det der. Hadde ikke brydd meg det spøtt om min neste kjæreste har barn eller ikke, men er veldig skeptisk til hvorvidt hun forholder seg bra til MITT barn. Sikkert ubegrunnet for det meste, men dog....det ligger nå der hver gang jeg møter noen. Og jeg tror det er der utfordringen ligger for oss som har barn. Det faktum at vi er foreldre skjerper endel sanser vi ellers ikke ville brukt. Derfor tar det lenger tid, er litt vanskeligere og ikke minst...vi blir ikke yngre...jo eldre jeg har blitt jo mer kresen blir jeg.