sambos barn

[AnonymBruker]

Et lite hjertesukk bare, fra en forholdsvis nybakt "sambo med mann som har barn fra før". Vi har bodd sammen i et halvt år snart. Det går greit, stort sett. Men noen ganger, noen ganger har jeg lyst å rømme fra alt sammen. Barna! De bortskjemte barna! Det er jo ikke deres skyld at jeg bor med faren deres.

Jaja. Får sikkert kjeft for å være et hurpete og fælt kvinnemenneske. Men jeg trenger å lufte det litt, det at jeg noen ganger er intenst oppgitt og sur over de evinnelige barna hans. Og det er bedre å gjøre anonymt på et forum, enn til venner eller til ham.

Hvis det derimot er noen som har gått gjennom dette og har noen positive tips å komme med blir jeg veldig glad. Jeg synes av og til det er vanskelig å skape rom for oss alle, slik at mann, barn og jeg kan ha det hyggelig sammen.

[Gjest Eithne]

Du nevner ikke hvor gamle barna er? Er det småbarn eller ungdommer det er snakk om? Tror det er mange som sitter i samme situasjon og jeg har desverre ingen gode råd å komme med....

[Gjest ts]

Barna er 9 og 7.

Jeg synes det er så vanskelig å få dette til...

ts

[AnonymBruker]

Det hjelper å holde en viss distanse. Tenk på barna som tantebarn eller gode venninners barn. Det er barn du kan bli glad i og som du kan leke med, lese for eller andre hyggelige ting, men som du ikke skal oppdra. Det er far som må sette grenser.

Når jeg er på besøk til gode venninner med barn, og la oss si at barnet slår meg (2-3 år), så kan jeg si at "huff, du må ikke slå meg, da blir jeg lei meg" i en vennlig tone. Mor derimot, kan si strengt til barnet: "hva er det du gjør? Det er ikke lov å slå".

Hvis det er ting som gjentar seg som du finner problematisk må du ta det opp med far, og dere to må bli enige om hvordan det skal reageres på det.

Jeg er selv stemor til to jenter, og gjennom hele oppveksten deres har dette vært en hårfin balanse. Jeg har for eksempel aldri kommentert rot på rommene deres, eller bedt dem rydde. Jeg kan ha kommentert rotet som jeg ville gjort til tantebarna mine. "Oi, her var det rotete". Hvis far i sin oppdragelse av jentene ville at de skulle rydde rommet en gang i uken og de ikke gjorde det, var det hans oppgave og ansvar å "krangle" med dem om det.

Og ja, man synes nok lettere at andres barn er bortskjemte, enten det er tantebarn eller gode venniners barn - eller stebarn. Forskjellen er at man bor ikke sammen med disse, og at de er frakoplet ens eget privatliv. Det er ikke stebarn, de er en del av privatlivet til steforeldrene.

Derfor mener jeg at det også finnes områder hvor man bør og skal si fra, områder som handler om at man deler felles hus. Hvis man bir enige om noen felles regler gjelder det barn og voksne og både barn og voksne har lov til å gi tilbakemelding hvis disse reglene ikke følges opp. Men det er ikke en del av oppdragelsen.

Og ja, det er lov å blåse ut, det gjør mødre, det gjør fedre, og det må også steforeldre få lov til.

Blås ut på nettet og lykke til i virkeligheten:-)

[Gjest Gjest]

joda kjenner problemet ja. det viktigste er korleis han takkler barna.det er han som må ta avgjørelsene osv.vis han blir stresset av ungene,ja da blir du det også.du har selv ikkje barn og da må han gi deg mere rom.du kan feks la far vere aleine med barna noen timer mens du besøker en vennine.la far lage middag varske ordne og rydde når barna hans er der.ikkje prøv å inynde deg hos barna hans det blir bare feil.snakk ,med far og si det som det er.

[Gjest Gjest]

joda kjenner problemet ja. det viktigste er korleis han takkler barna.det er han som må ta avgjørelsene osv.vis han blir stresset av ungene,ja da blir du det også.du har selv ikkje barn og da må han gi deg mere rom.du kan feks la far vere aleine med barna noen timer mens du besøker en vennine.la far lage middag varske ordne og rydde når barna hans er der.ikkje prøv å inynde deg hos barna hans det blir bare feil.snakk ,med far og si det som det er.

[Gjest ts]

Takk AB #4! Gode ord. Det var et godt tips å tenke på dem som tantebarn. Kanskje det hadde vært annerledes om jeg selv hadde barn - noe jeg jo håper skal skje med min kjære. En ting lurer jeg på - kommer følelsen av at 'her sitter en annen kvinnes avkom' noengang til å forsvinne?

Jeg forsøker å få tid for meg selv, kommer vanligvis senere hjem enn ham de dagene han har barna, passer på å komme meg ut litt. Men det er en underlig hverdag, synes jeg.

[AnonymBruker]

Det er i utgangspunktet svært vanskelig å være et i forhold med barn. Når de i tillegg er veldig bortskjemte, blir det bare verre. Jeg snakker av erfaring her. Barna hans fikk lov til absolutt alt, noe som preger dem veldig også nå som de er voksne.

Det var rett og slett lite hyggelig å være sammen med dem noen ganger. Pinlig å reise på besøk og få besøk. Det var en kamp å få åpnet øynene på mannen min slik at han innførte noen regler. Hans x-kone var forøvrig helt enig med meg!

Hvordan mener du de er borskjemte da? Er det noen konkrete ting du kan ta opp med samboeren?

[AnonymBruker]

Er du sikker på at barna er bortskjemte? Bare spør, for mange ganger er det vel slik at før man får egne barn syns man andres barn er forferdelig bortskjemte (noen barn er jo det, da).

[Gjest Gjest]

vil du ha barn med denne mannen.tenk deg godt om.vil du at ditt barn skal ha desse som søsken og vere ein del av dei selv om dere går fra kvarander? du får kansje forståelse for litt meir når du har egne barn,men ikkje lurt å tenke på det vis dere alerede nå har problemer.

[Gjest me]

Takk AB #4! Gode ord. Det var et godt tips å tenke på dem som tantebarn. Kanskje det hadde vært annerledes om jeg selv hadde barn - noe jeg jo håper skal skje med min kjære. En ting lurer jeg på - kommer følelsen av at 'her sitter en annen kvinnes avkom' noengang til å forsvinne?

Jeg forsøker å få tid for meg selv, kommer vanligvis senere hjem enn ham de dagene han har barna, passer på å komme meg ut litt. Men det er en underlig hverdag, synes jeg.

Det er jo ikke bare en "annens kvinnes avkom" dette da, det er din nåværende manns avkom også. Og de kommer nok til å være en del av livet deres så lenge dere lever sammen. Det blir da din mann og dins jobb å finne ut av hvordan dette skal fungere hos dere.

[Gjest ts]

Joda, barna er bortskjemte. Skal ikke gi noen eksempler, men de er vant med å få det de peker på - med EN GANG, og er generelt vant med at alt blir gjort for dem. På den annen side er de sosiale, forholdsvis intelligente og veldig glade i sin far.

Jeg er jo klar over at de kommer til å være en del av livet så lenge jeg er sammen med ham. Og jeg har jo valgt å være sammen med ham, og har lyst å fortsette med det. Og jeg håper jo at vi etterhvert skal få et godt forhold alle sammen. Det handler egentlig mest om at i påvente av å føle noe nærhet til disse ungene, irriterer meg av og til helt voldsomt. Jeg forestiller meg at jeg vil bli midre kjed og irritert over barnas mindre sjarmerende sider når jeg (forhåndeligvis) får et bedre og tettere forhold til dem. Det er det kanskje noen som kjenner seg igjen i? Og har klart?

[AnonymBruker]

Joda, barna er bortskjemte. Skal ikke gi noen eksempler, men de er vant med å få det de peker på - med EN GANG, og er generelt vant med at alt blir gjort for dem. På den annen side er de sosiale, forholdsvis intelligente og veldig glade i sin far.

Jeg er jo klar over at de kommer til å være en del av livet så lenge jeg er sammen med ham. Og jeg har jo valgt å være sammen med ham, og har lyst å fortsette med det. Og jeg håper jo at vi etterhvert skal få et godt forhold alle sammen. Det handler egentlig mest om at i påvente av å føle noe nærhet til disse ungene, irriterer meg av og til helt voldsomt. Jeg forestiller meg at jeg vil bli midre kjed og irritert over barnas mindre sjarmerende sider når jeg (forhåndeligvis) får et bedre og tettere forhold til dem. Det er det kanskje noen som kjenner seg igjen i? Og har klart?

Dette er ting du burde ta opp med han før dere får barn sammen. Hvis du ikke vil at ditt barn skal få alt de peker på så blir det veldig feil hvis de andre gjør det.

Jeg tror nok ikke du vil irritere deg mindre over disse sidene hvis dere ikke kommer til enighet. Desverre.

[Gjest strike]

Det er din samboer, barnas far, som tydeligvis har vært med på å skjemme dem bort. Hvis du prøver å se med åpent sinn på det, på måten han oppdrar sine barn på, hadde du reagert på samme måte hvis det var deres felles barn han skjemte bort? Hvis du ikke vil like at deres felles barn blir oppdratt på denne måten så må du ta det opp med han straks og med en gang. For det er jo den mannen du er glad i som er med på å gjøre barna irriterende og bortskjemte.

I et felles hjem bør begge de voksne ha noe å si er min oppfatning.

[AnonymBruker]

vil du ha barn med denne mannen.tenk deg godt om.vil du at ditt barn skal ha desse som søsken og vere ein del av dei selv om dere går fra kvarander? du får kansje forståelse for litt meir når du har egne barn,men ikkje lurt å tenke på det vis dere alerede nå har problemer.

Han har to barn og ts har ikke nevnt at de har snakket om felles barn i fremtiden. Det er vel en del av problemet og mulig han er fornøyd med to?

Joda, barna er bortskjemte. Skal ikke gi noen eksempler, men de er vant med å få det de peker på - med EN GANG, og er generelt vant med at alt blir gjort for dem. På den annen side er de sosiale, forholdsvis intelligente og veldig glade i sin far.

Jeg er jo klar over at de kommer til å være en del av livet så lenge jeg er sammen med ham. Og jeg har jo valgt å være sammen med ham, og har lyst å fortsette med det. Og jeg håper jo at vi etterhvert skal få et godt forhold alle sammen. Det handler egentlig mest om at i påvente av å føle noe nærhet til disse ungene, irriterer meg av og til helt voldsomt. Jeg forestiller meg at jeg vil bli midre kjed og irritert over barnas mindre sjarmerende sider når jeg (forhåndeligvis) får et bedre og tettere forhold til dem. Det er det kanskje noen som kjenner seg igjen i? Og har klart?

Du har valgt hele pakka og livet dreier seg ikke rundt din egen navle mer. Du fikk et klokt svar av AB som skrev et langt innlegg. Kan det være at du ikke er moden for barn og derfor heller ikke klarer ta problemer opp med faren deres slik at dere får snakket ut. Men det er klart, du kan jo ikke si til han at dine bortskjemte forholdvis intelligente barn? De er barn og har ikke valgt deg, men du har valgt faren deres og også dem. Er det vanskelig å forstå?

Jeg har kun positive erfaringer med min eks tre samboere i løpet av 15 år og de var en berikelse for våre felles barn. Var det noe ang oppdragelse, tok de det opp med eksen. Det må du også gjøre.

Det er din samboer, barnas far, som tydeligvis har vært med på å skjemme dem bort. Hvis du prøver å se med åpent sinn på det, på måten han oppdrar sine barn på, hadde du reagert på samme måte hvis det var deres felles barn han skjemte bort? Hvis du ikke vil like at deres felles barn blir oppdratt på denne måten så må du ta det opp med han straks og med en gang. For det er jo den mannen du er glad i som er med på å gjøre barna irriterende og bortskjemte.

I et felles hjem bør begge de voksne ha noe å si er min oppfatning.

Det er også min oppfatning men det krever modenhet. Ingen av oss vet mer om saken enn det ts har skrevet, men hun har bare lagt det frem som om det er barnas feil og at barna er bortskjemte. Håper ts kan skrive litt mer, for dette ble bare påstander slengt ut i lufta.

At hun drar før barna kommer og ikke tar seg tid til å hilse på dem, det synes jeg er barnslig. At hun gjør det noen ganger, men hver gang? Kan forstå det hvis det er noe hun må, men hun prioriterer barna vekk og lurer på hvor lang tid det vil gå før hun får god kontakt med dem.

[Gjest Gjest]

Dere må finne deres nye familiepuls og det tar tid. Det blir bedre, vær tålmodig og sett av tid til deg selv ved å trekke deg litt tilbake når du trenger det.

[AnonymBruker]

Et lite hjertesukk bare, fra en forholdsvis nybakt "sambo med mann som har barn fra før". Vi har bodd sammen i et halvt år snart. Det går greit, stort sett. Men noen ganger, noen ganger har jeg lyst å rømme fra alt sammen. Barna! De bortskjemte barna! Det er jo ikke deres skyld at jeg bor med faren deres.

Jaja. Får sikkert kjeft for å være et hurpete og fælt kvinnemenneske. Men jeg trenger å lufte det litt, det at jeg noen ganger er intenst oppgitt og sur over de evinnelige barna hans. Og det er bedre å gjøre anonymt på et forum, enn til venner eller til ham.

Hvis det derimot er noen som har gått gjennom dette og har noen positive tips å komme med blir jeg veldig glad. Jeg synes av og til det er vanskelig å skape rom for oss alle, slik at mann, barn og jeg kan ha det hyggelig sammen.

Sitter i samme situasjon som deg, men er bare av og til jeg føler det slik. Er blitt utrolig glad i barna.

Om de er veldig bortskjempe skjønner jeg godt at du blir lei! Setter faren grenser?

Det jeg er mest lei av å høre er "liker ikke", "får ikke sove" osvosv... Litt bortskjemt, men ellers veldig høflige og snille barn. De er yngre enn dine.

Er ikke så mange tips å komme med. Lek med barna, les for dem. Og sett grenser! Du er jo ikke moren demmes, men klart du må kunne sette grenes du også om dem oppfører seg dårlig.

Ellers må samboeren din ta hensyn til at du ikke har barn fra før (les: du er ikke vant til barn), for i starten var i alle fall jeg utrolig sliten. Men samboeren min tok hensyn, og lot meg sove/slappe av litt om dagen i mens han tok ungene med ut.

Som du sier, barna har ikke valgt at du skal bo med far. Det har vært ditt eget valg å flytte inn med samboer som har barn, og da må du tilpasse deg det å.

[Ava Mae]

Jeg synes det er helt horribelt at du sitter på et forum med noe som tydeligvis er et stort problem i det daglige livet ditt samtidig som du håper på barn med mannen din. Er det rart det er mange skilsmissebarn her i verden? For det første er det din mann og hans eks som nå har ansvaret for de barna du tydeligvis ikke liker spesielt godt. Unger oppdrar ikke seg selv og ikke blir de bortskjemte uten god hjelp heller. Og med tanke på at mannen din tydeligvis liker å skjemme bort barna sine så bør du også forvente at han kommer til å oppdra deres eventuelle felles barn på samme måte. Har du tenkt på det eller vil det da være greit siden det/de barna kommer til å være dine også? Er du virkelig så naiv at du tror forholdet til stebarna dine vil bli gulle godt og mannen din gjøre en helomvending angående oppdragelse den dagen dere får felles barn? Legg alle ønsker om egne barn på hylla, jobb med å få forholdet ditt med barna hans til å fungere først og ikke minst finn ut om hans måte å oppdra barn på er forenelig med din. For pr i dag høres det ikke slik ut og det eneste du risikerer nå er å produsere det som vil bli ytterligere skilsmissebarn i fremtiden.

[Pastill]

hei

tror hans manglende grensesetting bunner i dårlig samvittighet hos far over å ha vært med på å splitte opp barnas familie. videre er det sikkert et ønske om god stemning når de først er hos far som fører til "curling-adferden" til far. ingen av delene gjør saken bedre, men det kan forklare bakgrunnen for hvorfor ungene er blitt så bortskjemte.

en annen ting er din irritasjon over barna. handler det bare om at barna bare er møkk-irriterende? eller kan det også være det ligger noe sjalusi hos deg bak? sjalusi over at barna får oppmerksomhet fra far, sjausi fordi de representerer (som avkom) en annen kvinne i din manns liv? du trenger ikke å svare meg, det kan bare være greit å gå seg selv i sømmene ;-)

er selv bonusmamma, og kjenner meg igjen i det du skriver. vil råde deg til å sette grenser selv, synes ikke du skal være redd for å snakke til barna. du har lov til å si hva du setter pris på og ikke hjemme hos deg. bruk uttrykk som "jeg liker at du...", "jeg blir glad for at du...", " jeg liker ikke at du...", " jeg blir lei meg når du...". synes det fungerer godt hjemme hos oss.

har møtt på innvendingen "det bestemmer far" fra barna når jeg f.eks. har sagt nei til tv-titting. imidlertid blir det straks respektert når jeg sier "ja, og det bestemmer jeg også". og enda bedre blir det når min mann/barnfar stemmer i og sier "ja, det gjør du". snakk med samboer og be om oppbacking hvis du ikke får det allerede. utveksl synspunkter på hvor grenserne skal settes for barna, kanskje kan dere komme nærmere hverandre?

ønsker deg alt godt, og hell på veien!

Pastill

[La Guapa]

Takk AB #4! Gode ord. Det var et godt tips å tenke på dem som tantebarn. Kanskje det hadde vært annerledes om jeg selv hadde barn - noe jeg jo håper skal skje med min kjære. En ting lurer jeg på - kommer følelsen av at 'her sitter en annen kvinnes avkom' noengang til å forsvinne?

Jeg forsøker å få tid for meg selv, kommer vanligvis senere hjem enn ham de dagene han har barna, passer på å komme meg ut litt. Men det er en underlig hverdag, synes jeg.

Jeg kan skrive under på at det hjelper MYE å få egne barn.

For det første styrker det familiefølelesen i familien med stebarnet. For det andre fører det til at du blir mere "raus" i forhold til stebarna. Det er lettere å forstå at far kanskje ikke er så prinsittfast bestandig, for det er ikke jeg med mine barn heller

Det som ble utfordringen for oss var at jeg følte at han forskjellsbehandlet barna.

Hun som kom annenhver helg hadde en helt annen grensesetting og kunne tilate seg mye mer enn de fastboende barna.

Hun skulle drasses med på alskens aktiviteter , mens de som bodde hjemme aldri fikk bli med på noe.

Vi kranglet mye om det.

Men veldig mye løser seg når stebarna blir eldre også.

Min stedatter er 14 år og ei flott jente. Før laget hun et underlig baluba når hun ikke fkk viljen sin, men nå har hun utviklet en naturlig og fin rettferdighetssans. Hun er mere familieorientert ettersom hun har blitt eldre.

Hun og jeg har et flott forhold.

Du spør om dette med "en annen kvinnes avkom".

Jeg er glad i min stedatter som i tantebarna mine....hun har en mamma, og jeg ønsker ikke på nen måte å likestilles med moren.

Det hjalp mye å senke kravet til henne og meg selv. Jeg forventer ikke at hun skal bli glad i meg som hun er i sin mamma. Og hun forventer ikke det av meg.

Men glad i hverandre, DET er vi og veldig glade når vi møtes.

Vi snakker sammen om det meste - og jeg er en hun betror seg til. Det føles ærefullt.

Lykke til- senk kravene til deg selv og tenk at du er viktig for dem når de kommer til far. Vær der for dem- uten å føle at du skal fylle en morsrolle!