Sorgen gir meg angst for å miste

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om dette innlegget bør ligge et annet sted. Isåfall kan kanskje moderatorene flytte det?

Jeg er en kvinne på 33 år som sliter med angst for å miste min kjære samboer. Vi har et godt og stabilt forhold, så jeg har ingen frykt for at han skal gå fra meg. Og et brudd ville jeg klart å takle, selv om det selvfølgelig også er tungt. Men om han skulle dø er jeg redd jeg aldri hadde klart å komme på bena igjen.

For to år siden døde mamma, to år før det igjen døde pappa. Midt imellom dem døde en veldig god venn av meg. I tillegg har samboeren min holdt på å dø en gang i en alvorlig bilulykke og en annen gang fordi han fikk en alvorlig infeksjon som ble oppdaget så sent at de akkurat såvidt klarte å redde han. Alt dette har vært så intenst og så vondt at jeg til tider har følt at jeg har vært hovedrolleinnehaver i en dårlig såpeopera der manusforfatterne har brukt all sin kreativitet for å finne på nye katastrofer. Jeg har ikke rukket å komme over den ene hendelsen før den neste har slått meg ut.

Sorgen over foreldrene mine og vennen min har mildnet, og samboeren min er frisk og rask etter sine problemer. Men jeg sitter her med en enorm angstfølelse, som om jeg lurer på om det ikke skal skje noe fælt igjen snart. Hvis jeg ser noe på tv som handler om at noen mister sin kjære (det kan være alt fra nyheter til tv-serier og dokumentarer) blir jeg overveldet av sorg og frykt, og ofte kommer tårene. Jeg er nesten sikker på at det kommer til å skje meg, at jeg bare må forberede meg på det verste for en dag skjer det.

Jeg har gått til psykolog tidligere, men følte ikke at det hjalp så veldig. Jeg har klart å slutte å få panikk hver gang jeg hører en sirene (før var jeg overbevist om at sirener betydde at min kjære var forulykket). Men resten av frykten sitter hardt i, og jeg får vondt hver dag når samboeren kjører til jobb osv, for det kan jo skje ulykker, særlig på glatte vinterveier. Jeg prøver å ikke vise han frykten min, for det kan fort føles kvelende for han. Men iblant skinner det nok igjennom selv om jeg ikke sier noe. Han vet at jeg sliter, for vi har snakket om det, men jeg vil ikke dra det fram i hverdagen.

Er det noen som har opplevd noe lignende og som kan ha råd om hva jeg kan gjøre? Jeg blir utslitt av å leve på denne måten.

[Strenge Frk.Gerd]

Jeg har hatt det akkurat som deg.. Jeg mistet min mor, samboer og mormor (som jeg var veldig nær) iløpet av 5 år, og fikk en real dose.

Jeg var helt forkrøplet av skrekk før min mor døde, men en dag orket jeg rett og slett ikke mer. Jeg orket ikke å lide, orket ikke fengselet (rent mentalt ) angst fører til, og den konstante utmattende panikken.

Jeg kan ikke gi noen konkrete tips.. for jeg bare bestemte meg for å gi slipp og leve.

Uansett hvor mye angst vi har kan vi ikke forandre ting som ikke står i vår makt. Angsten har sin eneste funksjon med å foringe vår livskvalitet.. og du burde la deg selv slippe å¨lide lengre.

[Cajun]

Har ikke noen gode råd, men vil bare si at jeg skjønner deg veldig godt. Jeg har også over få år mistet flere av mine nærmeste, to av kreft, en i selvmord og enda en veldig uventet. Kjenner meg igjen i det du sier om såpeopera. Når jeg forteller folk hva jeg har vært igjennom så høres det ikke realistisk ut! Nå har "tingene" roet seg, resten av mine nære og kjære er friske og oppegående og jeg har ingenting å frykte. Allikevel har jeg hele tiden den "katastrofefølelsen" liggende i bakgrunnen. Jeg har ikke angst, bare en viss uro om at "nå har det vært rolig en stund, nå skjer det vel noen grusomt snart". Heldigvis så er følelsen mer dempet nå og jeg "lider" ikke under den, men den vil alltid være der. Sånn er det å leve og å være glad i noen, så prøv som Strenge Frk. Gerd skriver; prøv å gi slipp på angsten og lev! Som sagt, har ikke noen gode råd, men du er ikke alene

Endret 17. november 2010 av Cajun