Psykolog?

[Gjest Lebewesen93]

Hei

Jeg skal snart til en psykolog, men gruer meg i grunn ganske mye..

Jeg vet nemlig ikke hvordan det er, hvor lenge man er der om gangen og sånt.

Dessuten HATER jeg å holde øyekontakt , HATER å snakke når jeg er nervøs. Pga da blir alt så utydelig. Også lurer jeg på hvordan man sitter(faktisk) om det er en stol og en pult mot hverandre, eller om det er bare to stoler i et rom eller noe..som i et avhør eller noe, hjelpes.

Også skal jeg ha en mann..jeg ville nå aller helst ha en dame, føler at det er lettere. Fastlegen min er også mann, jeg klarer ikke å snakke med ham ( har hatt med mamma hver gang.) også er det noe som skjer hver gang jeg er med fremmede mennesker, jeg blir på en måte en helt annen person. Jeg ser ikke lenger problemene som de er, smiler automatisk mye når jeg kommer i snakk med andre og jeg klarer ikke å snakke om eventuelle problemer. Er bare nå i senere tid at jeg har klart å åpne meg for mamma, men så innså jeg ikke at jeg faktisk sleit litt før nå for et år siden. Har alltid latt det være å tenkt det ordner seg, men ting går i motsatt vei.

Uansett. Når man skal til en psykolog, hva gjør man der ? ( bortsett fra å snakke så klart) hva skjer om man ikke klarer å snakke ut ? Nå er disse problemene mine såpass store at de hindrer meg i å ha et "normalt" liv jeg måtte kutte ut skolen og mange dager er rett og slett ille.

Noen som har gått til psykolog å som kan fortelle hvordan det er, hjalp det noe ?

[AnonymBruker]

Jeg gikk til psykolog i ca. 4 måneder. Slet i en periode med voldsom panikkangst, det gikk veldig utover livskvaliteten min (fikk ikke sove om nettene, var konstant engstelig for alt osv). Kan legge til at jeg kanskje ikke hadde de mest alvorlige problemene i forhold til mange andre som er hos psykolog, og etter de 4 månedene var jeg i mye bedre form enn da jeg hadde startet. Kan likevel fortelle litt om hvordan det var hos meg:

Jeg hadde også mannlig psykolog, som i tillegg var fryktelig ung, noe jeg var svæææært skeptisk til i starten. Trodde derfor at han ikke kunne noen ting - men det viste seg å være feil. De første timene gikk ut på å kartlegge hvordan jeg hadde det, hva jeg slet med og hvordan jeg opplevde det. Fikk et sånnt skjema hvor man skal fylle ut i hvor stor grad du føler du sliter med ting og hvordan du reagerer på ting. Ganske greit, er jo vanskelig å sette ord på alt man føler, pluss at psykologen får et lite bilde på hva du sliter med.

Var veldig enveis-kommunikasjon i starten (hvor jeg pratet mye), noe jeg syntes var litt ekkelt. Etterhvert som vi ble bedre kjent begynte han å hjelpe meg med å endre tankegangen min, ga meg "lekser" til neste time hvor jeg skulle øve på ulike situasjoner o.l. Ble bedre kjent med psykologen etterhvert, og vi hadde en ganske god pratekjemi så det ble lettere å fortelle hvordan jeg egentlig hadde det osv. Var utrolig deilig å stikke hull på og få snakket om store hemmligheter som jeg hadde bært på.

Kan være greit å ha i bakhodet at man ikke får snudd om livet etter første time, ting tar tid. Kan også være greit å ikke slakte psykologen med en gang, se det litt an hvordan kjemien mellom dere er.

Tror timen min varte i 1 klokketime. Satt inne på kontoret hans i en god stol, med et lite bord mellom oss.

Lykke til, håper du får den hjelpen du trenger For meg var iallefall psykologtimene gull verdt

[Gjest Caylee]

Heisann

Jeg går til psykolog nå og jeg sliter også se folk inn i øynene. Så jeg var også veldig skeptisk. Spesielt når helsesøstra på skolen på ungdomsskolen satt bare å stirra på meg. Så jeg trodde psykologer ville være sånn også. Skal du gå til BUP? Der går jeg og psykologen spurte meg den første gangen om hvilken måte jeg ville at hun skulle gjøre det på. Og sa klart ifra at hun ikke skulle ha sånne stirre øyne når jeg pratet. Og det respekterte hun, og hun gjør det ikke heller Nå har jo jeg en dame, men jeg tror nok mann går bra også slapp av, det kommer til å gå bedre enn du tror Først spør psykologen om hva som er problemet osv, og stiller deg masse spørsmål. Du må selvfølgelig ikke si ting du ikke vil. Og etterhvert så prater man. Men jeg har ikke gått der så lenge, så har ikke kommet så langt.

Lykke til

[Gjest canvas]

Tja jeg kan starte med å beskrive kontorene slik de har vært her i området Det er i hovedsak et lite kontor med en skrivepult med pc og sånn i det ene hjørnet + en hylle til div bøker og permer. Ellers er det så enkelt som to stoler (de fleste kontorene har relativt gode stoler det er meningen at man skal kunne slappe av i de, så det er ikke snakk om harde kjøkkenstoler!) med et lite bord imellom. På bordet står det nesten alltid en boks papirlommetørkle for oss som griner mye

Timene på Bup varer i 1 time, mens de på voksenpsykiatrisk der jeg går nå varer i ganske nøyaktig 45 minutt. De har da somregel minst et kvarter før neste pasient skal ha time, så OM en f.eks trenger litt tid til å ta seg sammen eller trenger mer tid til å avslutte, så blir man ikke jaget ut mens man hikster og gråter!

Jeg foretrekker faktisk menn Kanskje fordi de to siste fastlegene mine har vært menn, og er helt fantastiske begge to Jeg går til ei dame - de er kanskje mer forsiktige, men det er IKKE hun jeg går til.

Når detk ommer til å åpne seg og snakke fritt om ting, holde øyekontakt osv, så er det ting som kommer etter hvert. De er psykologer - de vet at en ikke hadde vært der om det ikke var for at man sliter med noe. Derfor er det helt normalt! De første timene vil uansett bestå av en rekke spørsmål om ting + spørreskjema man får med seg hjem og skal krysse av på noe. Det er KUN for å gi en pekepinn på hvor du ligger, og også for å mulig til slutt havne på en diagnose. Behandlingen kommer etter dette, og de går ikke alltid rett på sak. Det er viktig at pasientene rekker å bli kjent med behandleren og omvendt.

Ikke uroe deg Dette går så fint atte!