Dårlig selvtillit. Eller?

[Gjest Ts]

-Fyren jeg snakker om gjør så si alt han kan for å strekke til. Han har en hobby han er flink på, han er godt likt på jobben og jobber seg fort "oppover",

-Hver gang han prater med sin far er aldri noe godt nok. Han får rett som det er beskjed om at "Akk. Hva nå? Du må gjøre sånn og sånn istedet". Han får alltid småstikk som sitter lenge.

-Han har vansker med å stå opp for seg selv og har alltid hatt dette problemet. Det har gitt han vansker da han var yngre, da han lett ble et offer for mobbing. Dette har han vansker med.

-Han har sinneproblemer.

-Vansker med å få ut følelser via språk.

-Hvis livet hans er bra, skaper han problemer for seg selv. Han skjønner ikke at han ikke gjør noe galt. At han er akkurat som resten av folket på hans alder (25).

-Han sliter litt med å få seg kamerater.

Hva kan hjelpe han? Han har i det siste snakket om dette og har lyst til å gjøre noe med det. Han har også nettopp hatt en vanskelig samtale med sin far. Jeg tror han fikk nok!

Jeg vil gjerne hjelpe han, men vet ikke helt hvordan. Er det noen som kjenner seg igjen? Er det noen gode linker jeg kan gi til han?

Ps. Han har lest dette innlegget og kommer til å lese svarene.

[Gjest Lebewesen93]

Jeg kjenner meg igjen i noe av det, faktisk. Å det hjelper ikke hvor mye jeg får høre at jeg kan osv av andre.

Det er meg selv jeg må overbevise, det er ( som regel) kun meg selv som er negativ til det jeg gjør.

For MEG hjelper det å sette små mål i hverdagen / uken å lykkes med det.( prøve hvertfall) Jeg vet at jeg kan få til mye av det jeg vil, hvis jeg bare prøver hardt nok.

Ellers så er det klart at det er utrulig hyggelig når folk kommenterer det jeg gjør ( posetivt) f.eks når jeg lager mat( er ganske opptatt av det) hvis folk sier at sausen f.eks var god så er dagen min allerede blitt lysere.

Så jeg ville rost ham for det han gjør bra, som helt sikkert er masse! Bare små enkle kommentarer som at man kler buksen man har på seg kan gjøre godt.

Men, uten at jeg egentlig har noe greie på dette, så er det han selv som burde jobbe med dette, for det er som du sier at han gjør ting bra osv han må bare innse det. Å der sliter jeg selv, aner ikke hva man kan gjøre annet enn å sette seg små ( men betydlige) mål i hverdagen. Det er en utrulig deilig følelse hvertfall når man gang på gang faktisk lykkes i å gjøre det man hadde planlagt, å i lengden vil jeg tro at man sakte men sikkert innser at man får til det meste, om man bare prøver og tror på seg selv.

Få ham til skrive ned så og så mange positive ting om han selv, hva som skal til for at han skal føle seg bra osv.

Men om dette faktisk skaper problemer i hverdagen så hadde kanskje ikke en tur til fastlegen hvert så dumt? Kanskje henvisning til psykolog? Man skal ikke gå å plage seg selv unødig.

Hvordan er livstilen generelt ? Sunn mat og mosjon har en del og si for psyken, det også