Frustrert angående min mor...

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sammenheng i dette, for det er så mye...

Jeg har en mor som er deprimert. Hun går til psykolog, går på sovemedisiner og antidepressiva. Hun blir ofte sint, er trassig og har hun en dårlig dag kommer hun hjem og lar det gå ut over min bror og meg, som bare fører til mer krangling.

Jeg er den i huset som tjener mest penger - får 5000 kr annenhver uke i atføringspenger (på grunn av helseproblemer), i motsetning til min mor som får 1000 kr hver mandag (min bror jobber ikke). Jeg hjelper så klart til, handler mat og betaler regninger. Problemet er det at hun bare tar det som en selvfølge at hun skal få penger fra meg. Plutselig kan hun komme med "Åh, jeg trenger 2000 nå til å betale en telefonregning" - hun spør ikke. Og da blir jeg sint. Jeg sier at hun ikke bare kan forlange penger fra meg, og da blir hun enda sintere, og trassig. "Greit, det er faen meg greit, jeg kan være uten telefon til jeg får spart opp nok penger til å betale denne jævla regninga." Jeg får så klart dårlig skyldfølelse og ender opp med å betale alle regningene.

Bor hjemme og vil så klart flytte ut, men hver gang jeg prøve å snakke med henne om dette, blir hun sint og trassig og sier ting som "Faen meg greit! Drit i meg, jeg kan bare begynne å pakke. Flytter du ut blir jeg kasta ut på gata, men det er GREIT! Drit i meg."

Jeg får dårlig skyldfølelse hver eneste gang. Her for litt siden klarte hun å få meg til å gi henne min ett år gamle iPhone (SOM JEG HADDE BETALT FOR SELV) fordi hun hadde en telefon som hadde to ødelagte taster. Igjen begynte hun med dette her... "Jaja, drit i meg, jeg skal være uten telefon, HELT JÆVLA GREIT!" Vips, hun med iPhone og jeg med en dritttelefon fordi jeg ikke hadde råd til å kjøpe noe annet til meg selv pga regninger.

Det er ikke meningen å høre egoistisk ut her, når det gjelder pengene, for jeg er ikke det. Men hun FORVENTER å få penger av meg - hun spør ikke, hun bare forlanger, og gir meg skyldfølelse helt til jeg gir hun det hun vil ha.

JEG VIL JO HA ET EGET LIV! Jeg vil kunne ha en fornuftig samtale uten høye stemmer og slamring med dører. Jeg har aldri så lenge jeg kan huske hatt en samtale med min mor som har vært rolig og lavmælt.

Jeg prøver jo selvfølgelig å se dette fra hennes synspunkt også. Hun er deprimert og måtte slutte i jobben på grunn av dette, og får seg ikke ny jobb på grunn av angst og andre grunner. Men hun må jo se det litt fra min side også!

Er det noen som kanskje har noen råd om hva jeg kan gjøre - hvordan jeg kan snakke med min mor?

[Gjest Gjest]

Flytt ut.

Kan ikke se hvilken samtale som skulle endre på noe av dette. Dersom hun ikke har noen annen inntekt enn 1000 kr pr mnd (fra hva?) må hun på sosialen.

[Løvetanten]

Ja, flytt ut! Dette er ikke greit.

Mammaen din er "giftig" og ødelegger deg ved å gi deg dårlig samvittighet. Dette kommer det ikke noe godt ut av, og det kommer ikke til å bli bedre.

Klem fra meg. Jeg synes ikke du er egoistisk eller smålig.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det faktisk er riktig det min mor sier, at hun og broren min blir kastet ut om jeg flytter, men hun påstår vi fikk denne leiligheta bare på grunn av meg, fordi den forrige hadde en sinnssykt bratt bakke. Jeg har veldig dårlig balanse etter at jeg ble operert i føttene, så vi kunne ikke bo der siden det var direkte farlig for meg (og egentlig alle andre) på vinteren.

Leiligheta vi bor i nå er kommunal - er det noen som vet om de faktisk kan bli uthevet hvis jeg flytter ut?

Jeg synes jo heller ikke det er så greit, for hun utnytter jo det at jeg får dårlig samvittighet, og jeg kan ikke noe for det heller. Jeg føler meg bare så... dårlig? av å si nei når hun blir så trassig

[Gjest Cho]

Hvis hun er så resurssvak som hun sier, så kan hun få hjelp til å ordne ny bolig, eller beholde den gamle. Og 1000 kroner i uka er fryktelig lite, hva slags stønad er det hun går på, om jeg får spørre? Betaler du husleie?

[AnonymBruker]

Jeg er ikke sikker på hva det heter. Hun får iallefall bare det, også er det noen (husker ikke hvem?) som ordner med strømregninger og husleie. Jeg tror det er for at hun har veldig vanskeligheter med å åpne brev, slik at det blir inkasso... Så da er det bare nettregninga og telefonregninga å betale.

[Christina_]

FLYTT!

[AnonymBruker]

hvis dere har blitt tildelt bolig pga deg, kan de bli kastet ut dersom du flytter ja.. da har de ikke rett på å bo der lenger...

men seriøst.. du kan ikke holde på sånn!? å hvorfor i hel*** får hun en tlf regning på 2000???? Det er ikke normalt. Jeg har tlf regning på 100kr mnd,( jeg har en god deal, og bruker den lite) min samboer har ca 700 i mnd og bruker den mye! (iphone) så 2000 hørtes latterlig mye ut..! Å det ville jeg ikke tålerert.. ihvertfall ikke når d er du som ender med å betale den..

hvorfor får ikke din mor penger fra nav?

hvor gammel er du?

[Miss Puddel]

Utifrs hvordasn du beskriver det er hun umyndigjort? Det virker jo som om hun har en verge som tar seg av det økonomiske for henne, og at hennes tusen kroner i uken er ment som lommepenger?

Hvor er faren din, har dere noe å gjøre med ham?

Det er mulig at hun mister leiligheten om dere har fått den pga din funksjonshemming, men etersom det tydeligvis er noen som betaler husleien for henne må hun jo kunne regne med at det også blir gjort til en annen leilighet.

Hadde jeg vært deg hadde jeg tat kontakt med kommunens boligkontor, (siden leiligheten er kommunal som du sier) og undersøkt på hvilket grunnlag dere er tildelt leiligheten, og hvilke muligheter det er for at moren din kan beholde den om du finner et annet sted å bo.

Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg, men det høres virkelig ut som din mor trenger mer hjelp enn det du hun får, siden hun er så ustabil som hun er, og siden det går sånn utover deg (og din bror)

Har du noen mulighet til å finne ut hvem som står for den økonomistyringen hun er er satt under?

Jeg tror det hadde vært en ide å komme i kontakt med den/de som er ansvarlige, for det er tydelig at de må ta MER ansvar då du slipper løs...

[AnonymBruker]

Jeg er 18.

Vi hadde nettopp en kjempekrangel angående penger. Hun kom hjem og sa "jeg må ha 500 for å kjøpe medisiner", noe jeg ble sint av fordi hun SPØR ikke, hun KREVER. Jeg forsøkte å forklare, men hun sa ingenting og bare himlet med øya og sukket - noe jeg blir kjempelei meg for, for det får det til å virke som om hun ikke tar det seriøst i det hele tatt. Jeg begynte til og med å grine, men hun ble bare enda surere og jeg fikk til slutt overtalt henne til å hente medisinen, bare for å få meg til å holde kjeft.

Det som irriterer meg mest er at vi aldri kan ha ordentlige, rolige diskusjoner i dette huset. Det blir alltid skriking og gråting (for min del) og himling med øya. Er man lei seg, er det aldri "Hva har skjedd?" men "Åh, hva er det nå? Slutt å grin og skjerp deg."

Vil forresten nevne at utenom dette, har hun og jeg hatt et kjempegodt forhold - bare sånn at det ikke skal virke som om hun er så her ille hele tiden.

(Og da jeg skrev 2000 for en telefonregning, mente jeg hennes, min og min brors telefonregninger sammenlagt)

[AnonymBruker]

De kommer nok ikke til å kaste henne ut selv om du flytter ut. Høres ut som at hun får vanlig sosialstønad fra NAV, det hun får ligger på vanlig sats for hva man skal klare seg på hver måned.

For deg er det nok definitivt best at du flytter ut, om ikke annet for å få litt avstand slik at det blir lettere å si nei når hun er urimelig mot deg. Men dere bør nok snakke skikkelig ut sammen. Finnes det en (profesjonell) person dere begge kjenner og stoler på? I så fall kunne det vært en idé at dere har en samtale sammen med denne utenforstående, slik at han/hun kan hjelpe til å holde samtalen på et konstruktivt nivå uten beskyldninger o.l slik du nevner. NAV eller fastlege kan nok henvise til noen som kan hjelpe dere:) Lykke til!

[Bonnebell]

Ja, flytt ut! Dette er ikke greit.

Mammaen din er "giftig" og ødelegger deg ved å gi deg dårlig samvittighet. Dette kommer det ikke noe godt ut av, og det kommer ikke til å bli bedre.

Klem fra meg. Jeg synes ikke du er egoistisk eller smålig.

Signerer denne.

[lysglimt]

Jeg må bare spørre:

Er det en del av hennes sykdomsbilde som gjør at hun er så utagerende ovenfor deg? Kan det være medisinene eller depresjonen i seg selv som gjør henne sånn, har hun forandret seg etter hun ble deprimert eller er dette hennes måte å være på?

Skjønner at dette må være tøft for deg, du har min fulle sympati, jeg har selv en mor som er psykisk syk. Hun er også ganske giftig mot meg til tider, men jeg prøver å overse det så godt jeg kan fordi jeg vet at deler av sykdommen hun har gjør henne sånn. Men allikevel stikker det i hjertet ja..

Jeg kunne heller ikke flytte fra min mor, jeg var eldstemann og bodde hjemme til jeg var 25 år! Søsken flyttet før, for jeg var jo der...ansvarlig storesøster som jeg var...

Helt fra jeg var liten visste jeg ikke hvordan jeg noensinne skulle kunne flytte fra min mor, men det var mer fordi hun trengte meg der psykisk da..etterhvert trengte hun at jeg hjalp med økonomien, men da jeg flyttet ut, måtte hun bare klare seg selv, og det gjorde hun også. Men hun hadde egen bolig som hun eide, så situasjonen var bedre for henne, men den dag i dag (12 år senere) må hun fortsatt telle på kronene for å få ting til å gå rundt. Men det var veldig vanskelig å forlate henne. I ettertid ser jeg at det var riktig både for meg selv og for henne.

Er din bror under 18 år? Og hvor er din far oppe i dette?

[AnonymBruker]

Hun gikk konkurs for noen år siden, og etter hun gikk konkurs ble hun mer og mer deprimert og aggressiv. Hun har blitt diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse og ble innlagt på psykiatrisk i noen måneder i fjor.

Nei, min bror er 24... Han har jobb igjennom NAV, så han tjener vel 1000 i uka, men han bruker disse pengene på reise. Han har ganske store sinneproblemer, og kan gjøre helt utrolige ting når han først blir sint, så både jeg og mamma er ganske redd han og tør egentlig ikke si i mot.

Mamma og pappa gjorde slutt da jeg var liten, Han er alkoholiker/rusmisbruker, og har jobb igjennom NAV. Til tross for dette er jeg 100% sikker på at det ikke hadde vært sånn om jeg bodde der og hvis ting hadde vært annerledes. Han blir forbanna på mine vegne når jeg forteller han hva som skjer.

[Løvetanten]

Uff, jeg får skikkellig vondt av deg og å lese det du skriver.

Skjønner velig godt at det ikke er lett for deg dette. Du er også veldig ung ennå og har nok ikke fått bygd opp det "naturlige" forsvaret man får for mennesker som dette.

Jeg håper du finner styrke i deg selv til å flytte ut og slippe å ta ansvaret for mammaen din. Det er ikke meningen at barna skal ta seg av de voksne.

[Gjest mille]

Din mor tar martyr-rollen. Hun seiler rett inn under det som er misbrukende foreldre. Ja, hun misbruker når hun får deg til å gråte, og behandler deg dårlig.

Grunnen til at mange foreldre gjør dette, er fordi hun føler et slags eierskap ovenfor deg som hennes barn. Hun føler at dine problemer,dine følelser og din situasjon ikke er like virkelig og betydningsfull som hennes situasjon, fordi hun er vandt med at du er et barn, som "ikke har et like kompleks liv som henne, eller ikke like komplekse følelser som henne"

Dette er selvfølgelig ikke sant. Du er like god som henne,du har like sanne følelser, du kan klare like mye som henne, men det er vanskelig for en slik person som hun å forstå.

Dette vil hun først forstå når du flytter ut og begynner et eget liv. Moren din er en voksen dame som skal klare seg selv. Hun skal ikke leve på sine barn, det er destruktivt for hennes selvfølelse, UANSETT.

Du skal flytte med god samvittighet, for i det større bildet er det godt for henne å innse at hun lever for seg selv, og klarer seg selv.

[AnonymBruker]

Signerer AB #16 her.

Hun spiller på din samvittighet. Hun bruker deg for det du er verdt.

Flytt ut og skap deg ditt eget liv. Hun er voksen og må ta ansvar for sitt. Broren din er faktisk voksen han også.

Du skylder deg selv å ta vare på deg selv. Det gjør du først og fremst ved å flytte. Ikke betal hennes regninger, spar opp til depositum og første husleie. Finn bolig og si ikke noe før dagen du flytter ut.

Jeg har ikke vært i tilsvarende situasjon, men en noe annen. Min mor var syk. Så ble hun 100% sengeliggende. Jeg gikk på attføring, hadde små barn og studier, men jeg var der hver dag. Jeg slet meg helt ut og studier så ut til å gå i vasken. Jeg satte foten ned og sa at jeg kunne hjelpe med å ta kontakt med hjemmesykepleie mm, men det ville hun absolutt ikke ha. Jeg hadde den svarteste samvittighet da jeg satt hjemme og ikke dro til henne. Skal si at dama kom seg fort opp av senga da jeg ikke hjalp henne hver dag. Det var til det beste for meg, men faktisk også for henne. I tillegg så fikk vi et helt annet og mye bedre forhold etterpå.

[Jade]

Jeg hadde flyttet ut. Hadde blitt redd for at jeg ville ende opp med depresjoner pga dette.

Hvorfor har moren din bare 1000 kr i uken? Har hun ikke rett på sosialpenger?

Hvorfor ber moren din om penger til å betale DIN telefonregning? Ordner du ikke den selv?

[AnonymBruker]

Åh, alle svarene deres hjelper masse, tusen takk! Nå vet jeg iallefall at det faktisk er ting jeg kan gjøre...

Jeg skjønner jo det at hun ikke vil innse at jeg ikke er en liten unge lengre - for jeg er hennes minste, og hun er bare veldig overbeskyttende, særlig fordi hun hjalp meg så mye oppigjennom barndommen når ting måtte ordnes i forhold til sykdommen min, operasjonene og alt.

Uansett er det ufattelig slitsomt. Og nå nettopp spurte (Ja, SPURTE! Så det er jo bra) hun om hun kunne få 1500 kr til å betale en venninne igjen for en sofa vi har fått. Hun hadde bekymra seg så mye angående dette fordi venninna ikke hadde snakket med henne siden vi fikk sofaen - og jeg prøvde å si til henne at hun venninna er den som kanskje vet mest om hvor ille det er med økonomien her i huset.

Jeg synes bare kjempesynd i henne. Det er jo ikke lett, å ha sånne økonomiske bekymringer i tillegg til angst og depresjon, så jeg skjønner jo at hun vil jeg skal hjelpe til, og jeg gjør det, men jeg ORKER ikke all kranglingen. Det er kranglingen som er verst.

Jade: Det er også et problem. Jeg har enda ungdomskonto i nettbanken til mamma, og hun blir trassig og vrang når jeg sier jeg har lyst til å ordne meg egen. Jeg tror hun føler hun må ha en viss kontroll over pengene mine (men hun har aldri tatt penger uten å fortelle meg det først, det ville hun aldri gjøre).

[Gjest Gjest]

Hun gjør dette for å holde kontroll på deg, fordi hun trenger deg for å dekke sine egne behov. Og hun er villig til å gjøre hva som helst mot deg for å fortsette å ha det slik det gavner henne selv best. Fremfor å ta tak i egne problemer selv.

Du gjør deg OG henne den aller største tjenesten ved å flytte ut, ta ansvar KUN for deg selv og ikke noe annet. Du skylder henne ingenting! Kom deg ut av det før du er så ødelagt av henne at du ikke kan komme deg noen vei.