Til mobbeofre

[Gjest Caylee]

Nei, det hadde jeg nok ikke. Men jeg tror jeg hadde slitt med flere hevntanker enn jeg gjør i dag. Det hadde vært vanskeligere å legge det bak meg, hvis de hadde fått fantastiske liv til tross for grusomhetene de gjorde. Jeg håper at jeg en dag vil ønske dem alt godt, men det klarer jeg ikke ennå. Det er for dype sår.

Jeg føler meg grusom når jeg sier dette, men i sommerfeien håpet jeg på at alle mobberne ble mobbet på den nye skolen så de kunne føle hvordan det var. Det håper jeg ennå også. Når jeg ser en av de på t-banen håper jeg inderlig at han blir mobbet.

[Gjest Caylee]

Hva ville du egentlig med denne tråden?

Les overskriften så ser du det, eller gå til første innlegg

[Gjest Caylee]

Til Cyanid, Blodie65 og Caylee og alle dere andre som skriver at dere har blitt mobbet:

Hva ble dere utsatt for? Hvorfor definerer dere det som mobbing? Var det drittslenging etc. eller vold?

Beklager dumt spm, men har blitt utsatt for en del selv, og lurer på om jeg kan klassifiseres som mobbeoffer. Hadde hjulpet å høre deres historier. Hvis dere orker da.

På slutten av barnskolen var det absloutt ikke så ille som ungdomskolen fordi på ungdomsskolen tok jeg mer nær av det. På slutten av barneskolen fikk jeg kritikk på ALT jeg gjorde. Klippa jeg håret mobba de meg for frisyren. alt jeg gjorde var galt. Derfor sliter jeg veldig med krittikk. De utestengte meg, og slang stygge ord. Og noen av gutta utnytta meg med å be meg vaske hylla dems, angrer sykt på at jeg gikk med på det. På ungdomsskolen var alt veldig likt med det var mye mer drittslenging og baksnakking enn kritikk greia.

[Gjest stillness]

Jeg vil bare si til TS at jeg forstår tankegangen din og hevn er fristende å tenke på,men jeg tror nok ikke det løser noe desverre.

Ble også mobbet på barne-,ungdomsskolen og litt på videregående og jeg tror ikke jeg kan tilgi dem som mobbet meg.Det sitter fortsatt dypt i og jeg tror ikke det er noe jeg kommer til å glemme,men nå så mange år etter så bruker jeg ikke tiden min på dem.

Vet ikke om endel av dem som mobber faktisk forstår hvor stor skade det gjør.Hvor mye det ødelegger for den som blir mobbet.Jeg har slitt mye på grunn av dette og det er nok noe av grunnen til at jeg har slitt og sliter med sosial angst,depresjoner og dårlig selvtillit.Men jeg har alltid reist meg igjen.Man blir sterk av å møte motgang.Jeg har lært meg selv å bli glad i meg selv,men det har tatt meg mange år.

Vet ikke om de som mobber hadde vist noen form for forståelse om man hadde påpekt det overfor dem.Jeg tror egentlig ikke det.Ikke for de fleste ihvertfall.

[AnonymBruker]

Jeg føler meg grusom når jeg sier dette, men i sommerfeien håpet jeg på at alle mobberne ble mobbet på den nye skolen så de kunne føle hvordan det var. Det håper jeg ennå også. Når jeg ser en av de på t-banen håper jeg inderlig at han blir mobbet.

Det er lov å tenke sånne tanker. Så lenge du bare tenker dem, og ikke gjør noe aktivt for å få det til å skje. Du har nettopp kommet deg ut av mobbehelvetet, og da er det ikke mange rasjonelle tanker om mobberne du er i stand til å tenke. Gi deg selv tid. Gi deg selv lov til å hate, sørge og være sinna, men husk at du skal leve med deg selv etterpå også. Så sterke hevntankene enn er nå, så kommer det en dag hvor du ikke har de lenger, og da skal du leve med deg selv.

[Gjest Blondie65]

Til Cyanid, Blodie65 og Caylee og alle dere andre som skriver at dere har blitt mobbet:

Hva ble dere utsatt for? Hvorfor definerer dere det som mobbing? Var det drittslenging etc. eller vold?

Beklager dumt spm, men har blitt utsatt for en del selv, og lurer på om jeg kan klassifiseres som mobbeoffer. Hadde hjulpet å høre deres historier. Hvis dere orker da.

Barneskolen: ble holdt utenfor, kaldt for lite flatterende kallenavn som gikk på utseende mitt, gjort store poeng av at jeg var dårlig i gym, valgt sist på lag i gymmen (akkurat dette er jeg mest sint på lærerne for, de skulle aldri tillatt at de populære jentene og guttene fikk velge lag og dermed måtte "ok vi hadde Blondie sist så nå er det deres tur altså").

Ungdomsskolen: siden jeg ikke hadde knyttet bånd på barneskolen var jeg utestengt nesten hele ungdomsskolen. De stygge kallenavnene var ikke så fremtredende, men latterliggjøring i klassesituasjon samt idiotien i gymtimen fortsatte.

Det var aldri vold innvolvert. Men tingene som ble sagt ødela alle anlegg til selvtillit. Jeg var fra før sky og sjenert og dette hjalp ikke.

Forskjellen på mobbing og erting er graden av erting og om det alltid går utover samme person samt at det skjer regelmessig over en lengre periode.

Endret 8. november 2010 av Blondie65

[Gentle]

Jeg forstår veldig godt at dette er vondt og at det er sår som fortsatt er åpne. Jeg vet hvordan det er å bli mobbet daglig gjennom nesten hele barne og ungdomsskolen. Jeg brukte mange år på å bygge opp den ødelagte selvtilliten og reagerer voldsomt sterkt på mobbing.

Men hevn og straff er ikke løsningen for deg. Det kan kanskje virke som at det er det som skal til for å få fred, men det er faktisk du selv som har makten til å komme videre i ditt liv. Du er ikke avhengig av at mobberne skal få straff eller at du skal bli hevnet for at ditt liv skal bli bra igjen.

Og så kommer spørsmålet: skal de virkelig få slippe unna med dette? Vel husk at det er bare 5 mnd for dem også. I den grad de har forstått at de har mobbet trenger de også tid til å forstå at det ikke er måten. Kanksje forstår de det aldri. Men svært ofte mobber man for å skjule egen usikkerhet eller i et slags "mobb eller bli mobbet" mønster. Har du noen gang tenkt over dette: hvis du måtte enten være mobbeoffer eller mobber, hva ville du helst vært? Jeg ville selvsagt aldri ønsket å være mobbeoffer da det stod på - men tenk å være den som mobbet en annen og leve med det i ettertid? Det ville jeg ALDRI hatt på meg.

Jeg anbefaler deg sterkt å få hjelp til å bearbeide dette.

Kloke ord

Hei, hvor er alle de smarte guttene på forumet når vi trenger dem???

Fordi også gutter blir mobbet, men snakker ikke så mye om det, strider nok mot enkelte insitinkt.

Jeg ble også mobbet, det skjedde på barneskolen.

I dag har jeg overhodet ingen problemer med det, men vet at mange av mobberne hadde store problemer selv da det skjedde. Som regel sliter mobbere med lav selvfølelse. Eller alltid.

Man mobber ikke hvis man føler seg ok. Er man ok, gjør man ting som er ok, føler man seg som dritt, gjør man dritt.

Altså har du lyst til å gjøre dritt mot en mobber, er det fordi du selv føler deg lite verd.

Jeg skrev litt om selvfølelse i denne tråden:

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=520720

Ellers kan du søke på nettet og sette deg inn i f eks:

Hva er

mobbing?

Hersketeknikker?

Selvfølelse?

Deretter å finne ut hvordan man avslører hersketeknikker og hvordan man opptrer for å ikke bli offer for uetiske mennesker.

TS:

Livet ligger forran deg, ikke la disse menneskene ødelegge det for deg.

Ikke la det ødelegge livene til uskyldige barn. Du vil bli kvitt smerten, du vet jo hvor vondt det gjør. Du vil ikke at andre skal oppleve det samme.

Erfaringene du har, gjør det til et nyttig og verdifullt menneske.

Om noen år, kommer det kanskje noen til deg som opplever smerten.

Da er det kanskje bare du som er nær nok til å hjelpe.

[waco]

Alle dere som ikke forstår hva gjengjeldelse handler om burde lese greven av monte cristo skrevet av den franske forfatteren alexandre dumas. Det er en klassiker som allerede har blitt lest i snart hundre og seksti år.

http://no.wikipedia.org/wiki/Greven_av_Monte_Cristo

[cyanid]

Til Cyanid, Blodie65 og Caylee og alle dere andre som skriver at dere har blitt mobbet:

Hva ble dere utsatt for? Hvorfor definerer dere det som mobbing? Var det drittslenging etc. eller vold?

Beklager dumt spm, men har blitt utsatt for en del selv, og lurer på om jeg kan klassifiseres som mobbeoffer. Hadde hjulpet å høre deres historier. Hvis dere orker da.

Ikke noe problem å fortelle, det er jo lenge siden

For det første var det fordi mine foreldre var lærere. Stygge ord om dem hver eneste dag og dødsønsker o.l.

Også var jeg for det andre minst med treg utvikling (man måtte jo ha pupper!) og litt store ører. Pga dette ble jeg dyttet, slått, banket, gruset i en søledam med fjeset ned, dradd i ørene, banka opp en periode av jentegjengen som ventet på skoleveien fra huset mitt hver dag, utstøtt av vennegjengen og var alene mot hele skolen i 2 måneder, studert og ledd av manglende pupper i fellesdusjen uten at læreren gadd å gjøre noe med det, løftet opp etter halsen, jagd av lærere, utvist av lærere fordi jeg sladret på mobbing, og egentlig stort sett ydmyket hver dag.

Hmmm når jeg ser over dette, rart jeg kom så lett ut av det og ikke hele livet mitt føles verdiløst. Men det er jo bare bra det da

[Dyreelskern]

Da jeg var i tenåra tenkte jeg sikkert det samme selv som TS gjør. Jeg hatet virkelig de som mobba meg og unte dem ikke noe godt, selv mange år etter mobbingen (jeg ble mobba hele barneskolen, og etter det ble jeg aldri mobba igjen). Jeg ble mobba fordi jeg ikke kunne si R før jeg ble ca 10-11 år, og fordi jeg kunne tenke selv. Mobbelederen ville at jeg skulle jage ei jente rundt til hun begynte å gråte, noe jeg nekta å gjøre, og da ble jeg sett ut som offer. Da var alt jeg gjorde galt og grunn til mobbing. Klær, hvem jeg tilbrakte tid med, hvordan jeg prata, at jeg var hestejente, musikken jeg hørte på, musikken jeg ikke hørte på, at jeg var tidlig utvikla, at jeg hadde feil kake i bursdagsselskapet, alt de fant egentlig, uansett om det var logisk eller ikke. Jeg husker ikke alt, for jeg har fortrengt mye av det.

Men nå, i tjueåra, selv om jeg ikke tilgir mobberne og fortsatt ikke har noe ønske om å tilbringe tid med dem, så er det lenge siden, det var i et annet "liv", det er noe som ikke...angår meg lenger. Jeg sitter ikke hjemme hver dag og tenker på det som skjedde. Jeg lever livet mitt, og det gjør mobberne også. Jeg håper de skammer seg, men...egentlig bryr jeg meg ikke lenger.