Dårlig selvtillitt - føler ingen liker meg

[lilla91]

Jeg har ganske dårlig selvtillitt. Ikke unaturlig dårlig tror jeg, er rimelig sikker på at det er flere som i visse perioder av livet kan identifisere seg med meg. Hverfall: som følge av den dårlige samvittigheten får jeg et ganske forvrengt bilde av virkeligheten; jeg føler at jeg ikke er verdt noe særlig, at jeg er kjedelig, at jeg aldri sier noe morsomt eller finner på gærne ting, at jeg er veldig A4, at jeg blir sliten utrolig fort og at all praten med meg bare blir tørrprat fordi jeg klarer å gjøre samtalene tørre. Og videre har dette ført til at jeg føler at ingen egentlig liker meg, og alltid helst skulle vært med noen andre. (Dette gjelder i størst grad de nye jeg blir kjent med, jeg har som sagt ikke unaturlig dårlig selvtillit og med godt kjente er jeg megselv og føler meg verdt noe, men skulle fortsatt ønske at jeg gav mer av megselv.)

Jeg er nesten paranoid, føler at jeg får rare blikk, at folk ler av meg og at folk baksnakker meg og gjør narr av meg. Jeg fortolker alt imot meg, alt fra et lite smilefjes i en melding, til et blikk. Jeg vet at dette ikke er noe som skal fortolkes eller som betyr noe, men selv om jeg vet at det bare er illusjoner, så føler jeg på illusjonene. Jeg føler meg egentlig ikke helt uten verdi, men likevel - jeg er litt splittet i hodet på akkurat det området. Dette skaper også problemer i form av det at jeg aldri kan slå meg til ro med tanken på at jeg har fortjent positiv oppmerksomhet - jeg må alltid begynne å føle på det at personen liker seg egentlig ikke med meg, skulle ønske h*n var et annet sted og så videre.

Er det noen som kjenner seg igjen? Noen tips til tanker for å få bukt med dette problemet?

[Norna]

Du burde tenke på medisin.

Bortsett fra det så burde du sette deg godt inn i lidelsen og så utvikle mestringsteknikker.

[Gentle]

Tja, antar at det du opplever har sin bakgrunn?

For det første er det ikke dårlig selvtilit du opplever, men dårlig selvfølelse.

Dårlig selvfølelse er svært farlig hvis du kommer for langt ned, det går an å komme i minus, altså at du oppfatter det som nyttig for omgivelsene hvis du ikke fantes. At du bare er i veien, ikke noe verd og nærmest søppel som bare kan kjøres på dynga.

På den annen siden kunne du ikke vurdert andre på samme dårlige måte som du vurderer deg selv.

Du ville ikke ment at andre ikke var verd å snakke med, verdiløse, eller hva du nå enn måtte tenke om deg selv. Du er altså grovt urettferdig mot deg selv.

Inni deg har du en stemme, en indre dialog, der du fordømmer deg selv, intet negativt går denne stemmen hus forbi, alt positivt ved din person blir glatt oversett.

Stemmen er deg selv. Dine følelser for deg selv.

Hvis du sier til deg selv:

Jeg er verdifull fordi........ Ja, fordi hva??

Fordi du er flink?

Pen?

Smart?

Fordi Gud er glad i deg?

Fordi du yter så mye?

Ett eller annet må du hekte din selvfølelse på, grunnsteinen i selvfølelse er å ha verdi i andres liv.

Siden du nå er i en alvorlig krise i livet, kan du faktisk bygge opp selvfølelse på det du selv ønsker.

Mitt forslag er å bygge det på noe du ikke kan miste.

En ting du ikke kan miste, er dine gode motivasjoner og egenskaper, dine indre kvaliteter.

At du skriver her, betyr sannsynligvis at du er oppriktig, ydmyk, åpen, kritisk.

Alt dette er gode kvaliteter i deg selv, som gjør deg verdifull. For andre. Som igjen gir deg grunn til å føle deg verdifull.

Den indre stemmen som for tiden ikke er en venn, er urettferdig og direkte slem.

Det bør den ikke få lov til å være lengre.

Du kan bruke forskjellige teknikker, en du med fordel kan begynne med nå med en gang, er å legge merke til deg selv når du gjør noe bra.

Når du gjør det, sier du det høyt til deg selv. Krangle med den indre stemmen, si til den at du ikke vil høre mer dritt, men du vil gjerne vite om det positive du gjør.

Husk at for hver 100 ting du gjør, er 99 av dem positive. Den ene drittingen du gjør var kanskje ikke engang ment skulle være dritt, den var kanskje gjordt med et godt motiv.

Det er totalt urettferdig at du skulle fordømme deg selv for det lille du gjør som ikke faller i god jord, og overse alt det gode du gjør.

Ellers er ikke medisiner så lurt, det du trenger er en god tenkning.

Der er det psykolog du trenger, og gode venner.

Gode venner er de som oppfatter deg som et verdifullt menneske, som tåler deg som du er, som ikke stikker kniver og nåler i deg.

Kvitt deg med dårlige venner, samle på gode venner, alder ingen hindring

Lykke til!

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg har ganske dårlig selvtillitt. alltid begynne å føle på det at personen liker seg egentlig ikke med meg, skulle ønske h*n var et annet sted og så videre.Ikke unaturlig dårlig tror jeg, er rimelig sikker på at det er flere som i visse perioder av livet kan identifisere seg med meg. Hverfall: som følge av den dårlige samvittigheten får jeg et ganske forvrengt bilde av virkeligheten; jeg føler at jeg ikke er verdt noe særlig, at jeg er kjedelig, at jeg aldri sier noe morsomt eller finner på gærne ting, at jeg er veldig A4, at jeg blir sliten utrolig fort og at all praten med meg bare blir tørrprat fordi jeg klarer å gjøre samtalene tørre. Og videre har dette ført til at jeg føler at ingen egentlig liker meg, og alltid helst skulle vært med noen andre. (Dette gjelder i størst grad de nye jeg blir kjent med, jeg har som sagt ikke unaturlig dårlig selvtillit og med godt kjente er jeg megselv og føler meg verdt noe, men skulle fortsatt ønske at jeg gav mer av megselv.)

Jeg er nesten paranoid, føler at jeg får rare blikk, at folk ler av meg og at folk baksnakker meg og gjør narr av meg. Jeg fortolker alt imot meg, alt fra et lite smilefjes i en melding, til et blikk. Jeg vet at dette ikke er noe som skal fortolkes eller som betyr noe, men selv om jeg vet at det bare er illusjoner, så føler jeg på illusjonene. Jeg føler meg egentlig ikke helt uten verdi, men likevel - jeg er litt splittet i hodet på akkurat det området. Dette skaper også problemer i form av det at jeg aldri kan slå meg til ro med tanken på at jeg har fortjent positiv oppmerksomhet - jeg må

Noen tips til tanker for å få bukt med dette problemet?

Du kan starte med å bevege fokus fra deg selv og over til de andre.

[Gentle]

Du kan starte med å bevege fokus fra deg selv og over til de andre.

Og med det mener du å si hva??

Hun er et selvsentrert lite kryp, som kun tenker på seg selv??

Selvsagt kan det i seg selv hjelpe, men et slikt råd blir ofte forstått slik at det er en selv det er noe galt med.

Det viktigste er å forsikre den som sliter at h*n er normal, at det som oppleves er forståelig, at hvis jeg eller du gikk i dennes sko ville vi sannsynligvis opplevd det på samme måte. Fordi det er ofte sannheten. Med variasjoner, selvsagt.

Vårt verdisyn blir overført til våre barn, enten vi liker det eller ikke.

Våre foreldre overfører også hva vi knytter vår selvfølelse til, tenk deg en mindre pen person som stadig får høre i sin oppvekst at hun er pen, vakker, virkelig en prinsesse.

Hun føler seg verdifull fordi hun er pen og vakker.

Men utenfor hjemmet forstår hun at det ikke er så mange som mener hun er pen, men heller litt stygg.

Hva skjer med selvfølelsen, tror du?

Hvorfor skulle fokuset på andre hjelpe?

[Gjest Whitelines]

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen lilla91. Og det er så utrolig slitsomt og vondt å gå rundt å føle slikt. Det skal nevnes at jeg har blitt bedre, og at jeg har en psykisk sykdom som på toppen av det hele motarbeider meg i visse perioder. Da blir slike tanker sterkere.

Jeg kan ta et eksempel fra i dag, faktisk, hvor selvfølelsen plutselig får en knekk. Jeg fikk "kritikk" (dvs tilbakemelding) av en venninne/medstudent på en tekst jeg hadde skrevet. Jeg var totalt uenig i det hun sa, men jeg vil selvsagt gå inn i teksten for å se hva hun mente, og om det var relevant og dermed jobbe med det. Tingen er at jeg ikke er så kritisk selv, men siden hun jo var dønn ærlig, tenkte jeg at jeg skulle være dønn ærlig. Problemet oppstod da jeg ikke egentlig skulle si noe om hennes tekst (som vi tok for oss), men tekstene i klassen generelt og standarden på arbeidet vi hadde gjort den siste uken (som etter det jeg har sett var ganske lav). Men det jeg sa kom ut feil: det hørtes ut som en kraftig kritikk av hennes tekst. Jeg prøvde å ro meg i land og understreke at jeg overhodet ikke mente det slik som det hørtes ut som. Men da samtalen var over satt jeg igjen med en stygg følelse inni meg, og da skoledagen var over var jeg nesten på randen til å gråte.

De neste timene, helt til nå, har jeg kjeftet på meg selv og dratt selvfølelsen min skikkelig ned på grunn av dette. Sånn er det gjerne, én slik ting skjer, og det som ligger å ulmer fra før av dårlig selvfølelse blusser kraftig opp. Så, etter å ha sittet her og tenkt nedsettende om meg selv som person og min uttalelse, møter jeg på noen fra familien. Og analyseringen slår til med en gang: "Hva mante han med det? Sa jeg noe galt? Liker han meg egentlig ikke? Er jeg en byrde i familien?" og "Hun virker sur. Er det på grunn av meg? Har jeg gjort noe? Hun er sikkert dødslei meg og vil ha meg vekk".

Én liten hendelse på skolen er alt som skal til før hele selvfølelsen bare detter sammen, og de neste menneskene jeg møter blir analysert og paranoide tanker oppstår.

Så utrolig slitsomt. Nå skal det nevnes at jeg muligens har en litt dårlig uke/periode psykisk. Når jeg er på "topp" derimot, er mine mentale knep slik:

- Jeg er verdt noe, jeg har erfaring og kan derfor uttale meg om tekser. Kritikk oppstår, men slik skal det være.

- Jeg har gode venner, og de forblir i livet mitt av en grunn, altså er jeg ikke håpløs.

- Jeg er ydmyk og snill, selv om ikke alt jeg sier kommer ut på rette måten: dette er helt normalt og skjer noen ganger, ikke legg så mye vekt på det, men forkuser på å være positiv

- Ta kontroll litt av og til, jeg vil ikke la meg tråkke på bare fordi jeg er ydmyk som person - noe som hender ganske ofte. Jeg vil vise at jeg har en verdi, og at jeg fortjener respekt som alle andre mennesker.

Slike tanker hjelper meg mye i perioder. Jeg er ingen ledertype eller initiativtaker, men noen ganger tar jeg meg selv godt i nakkeskinnet og yter mer av meg selv: kommer med forslag i studiesammenhenger, kommer opp med løsninger, og sørger for at mine meninger blir hørt. Og vet du? Som oftest får dette et positivt resultat og det hjelper kjempemye på selvfølelsen!

Da kan jeg nemlig tenke: "Godt jobba whitelines, nå skal du være stolt - og se, du er visst ikke så håpløs likevel!"

Ja, det er vanskelig. Og tøft. Og umulig noen ganger. Men jeg utfordrer meg selv på det området. Kanskje noe å teste ut?

Lykke til hvertfall! =)

Endret 5. november 2010 av Whitelines

[AnonymBruker]

TS, Whitelines osv. bør søke psykolog/terapeut som kan hjelpe?

[Gjest Whitelines]

TS, Whitelines osv. bør søke psykolog/terapeut som kan hjelpe?

Done, done and done, i mitt tilfelle hvertfall. Som nevnt så har jeg en psykisk sykdom, og det er gjennom behandling av denne at jeg har blitt flinkere til å "ta meg selv i nakkeskinnet" og bli mer positiv, som jeg skrev. Og når jeg da har funnet noe som har hjulpet meg, er det godt å komme med råd til mennesker hvis situasjon og tankegang jeg kan kjenne meg igjen i, selv om TS kanskje ikke har vært til noen behandling (eller føler hun ikke trenger det, kjenner henne jo ikke godt nok akkurat til å komme med en slik konklusjon føler jeg). Til og med å komme med slike råd som dette hjelper på selvfølelsen min, så det blir egentlig en vinn-vinn situasjon, hehe.

[Gentle]

En annen teknikk som hjelper på selvfølelsen, er å si noe positivt til andre.

Mange av oss er flinke til å påpeke feil hos andre, spesielt hvis det er feil vi kjenner igjen hos oss selv.

Det i seg selv er feil.

Det at man analyserer fram positive trekk hos andre, gjør det lettere å analysere fram positive trekk hos oss selv.

Det å oppmuntre andre, slik at de føler seg verdifulle, gjør at vi føler oss verdifulle selv.

Lære seg å unne istedet for å miss-unne.

F eks:

Oj, så fin du er på håret! Farget det?

Stilig bluse!

Du bryr deg virkelig om andre!

Jeg er glad for å ha en venn som deg.

Oj, så fin bil du har fått deg!

Hvis vi vet hva vår venn bruker mye tid på, vet vi sannsynligvis også hva h*n knytter sin selvfølelse til. Hvis du greier å si noe positivt om akkurat den greia, har du sannsynligvis fått deg en venn for livet.

Sier du derimot noe negativt om den greia, vil du kanskje oppleve at h*n faller helt i bunnen av kjelleren.

Akkurat som du ville opplevd det selv.