Er vi foreldre SÅ naive?

[Thomasine]

Er vi foreldre virkelig så naive at vi ikke kan tro at egne barn ikke er perfekte??

Opplever i skolen at SÅ mange foreldre ikke "tror på" lærere (flere!!) når de blir fortalt hvordan deres barn faktisk oppfører seg på skolen - i timene!

Når flere lærere, assistenter og medelever forteller hvordan deres barn er - da er det naivt å ikke ta det til seg!!

Tror man skolen driver konspirasjon mot barna sine?!

Jeg er selv mor til 3 - og når flere sier at den ene er noe urolig og må trene på det ene eller andre, ja da tar jeg det til meg, snakker med gutten og finner ut hva som er årsaken! Og jeg kan også tenke meg hvordan hans oppførsel kan "eskalere" på skolen , med mange "tilskuere"...han er ikke akkurat den som er mest rolig og avbalansert hjemme hele tiden heller... Er det så vanskelig å ta til seg at barna våre ikke ALLTID er perfekte?!

Ikke rart vi har problemer med disiplin på skolen, når det ofte (IKKE ALLE FORELDRE ER SLIK!!) ikke er noe hjelp og støtte å få fra foreldrene!

Dette opplevde jeg i min undervisning forleden:

En elev mente h*n hadde rett til å lage papirleke i min time for det skulle h*n i neste!

Nei, det kan du ikke, svarte jeg. Da fikk jeg en mengde gloser kastet etter meg, og det endte med at jeg fikk beskjed om å slå på høreapparatet da jeg ba eleven gjenta hva h*n sa da jeg ikke hadde fått det med meg!!!

Mine barn skulle bare forsøkt å si noe liknende til en lærer/annen voksen!!

Det hadde blitt månelyst i heimen!!

Min oppfordring til foreldre er å ta andres tilbakemeldinger seriøst og finne ut av ting og ikke stikke hodet i sanden!

Og hvis det er noen som har forslag/tips til hvordan håndtere slike utbrudd som er i skolen daglig - kom igjen!!

Vi er lydhøre!

[Gjest BabyBlue]

Ingen barn er perfekte. Men på en annen side... det er ikke noen foreldre heller. Kjære foreldre: Man høster som man sår. Oppdrar man en drittunge får man en drittunge

[Brunhilde]

Ingen barn er perfekte. Men på en annen side... det er ikke noen foreldre heller. Kjære foreldre: Man høster som man sår. Oppdrar man en drittunge får man en drittunge

Jeg tror ikke du har barn selv og dessuten glemte du ironiflagget.

[Gjest BabyBlue]

Jeg tror ikke du har barn selv og dessuten glemte du ironiflagget.

Trodde smileyen min talte for seg selv. Men ok:

[Brunhilde]

Trodde smileyen min talte for seg selv. Men ok:

Det er noe dritt med alle nyansene som forsvinner på nett. Beklager.

[Thomasine]

Kunne dere ikke kommentere innlegget litt mere istedenfor å diskutere smileys...

(...gidder ikke finne en annen smiley som kunne passet bedre...)

[AnonymBruker]

Veldig enig med deg, ts.

Jeg husker godt hvor forskjellig jeg oppførte meg på skolen i forhold til hjemme, men da med motsatt fortegn. Hjemme var jeg en normal "bråkebøtte" som hevdet meg godt i søskenflokken. På skolen var jeg så stille og sjenert at jeg knapt sa to setninger på rad hele grunnskolen.

Samtidig hadde vi noen gutter i klassen som var helt vanlige, greie gutter på hjemmebane. På skolen ble de gira av publikum og andre bråkmakere, sånn at de oppførte seg helt hodeløst.

Heldigvis hadde foreldre på den tida (nei, jeg er ikke pensjonist ennå, men ting har forandret seg veldig på 20 år) mer respekt for lærere og skolen enn i dag, så verken mine foreldre eller foreldrene til mine bråkete medelever trodde at lærerne løy.

Jeg synes en del foreldre i dag er i overkant naive og overbeskyttende overfor sine små englebarn, og dette er faktisk å gjøre dem en bjørnetjeneste.

[AnonymBruker]

(IKKE ALLE FORELDRE ER SLIK!!)

Trodde ALLE foreldre var slik?

[Brunhilde]

Kunne dere ikke kommentere innlegget litt mere istedenfor å diskutere smileys...

(...gidder ikke finne en annen smiley som kunne passet bedre...)

Unnskyld.

Jeg er enig i det meste du skriver, derfor har jeg ikke kommentert ytterligere. Du har mange gode poeng!

[Kaffeavtalen]

Har ikke dere perfekte barn som gjør som de får beskjed om?? Stakkars dere!!

[Cannavaro]

Er vi foreldre virkelig så naive at vi ikke kan tro at egne barn ikke er perfekte??

Opplever i skolen at SÅ mange foreldre ikke "tror på" lærere (flere!!) når de blir fortalt hvordan deres barn faktisk oppfører seg på skolen - i timene!

Veldig enig Thomasine. Har selv barn på barnetrinnet og er aktiv som trener innen idrett for barn også.

Min påstand er i tillegg at svært mange foreldre tror at skolen også skal bistå med oppdragelse. Hvilket er en total feiltolkning. Jeg tror nemlig mange foreldre vil overgi litt av ansvaret om oppdragelse til skolen, men hvorfor ?? Begge foreldre i jobb + egne interesser = mindre tid til barna. Jeg tror videre at mange barn i større grad må klare seg selv med lekser, lesing og andre hobbyer. Foreldrene er mer fraværende.

Dette skaper ubalanse m.h.t skolen. Dersom man ikke former noen type disiplin eller grensesetting i heimen så har man det heller ikke i klasserommet.

Det finnes selvfølgelig unntak, med aktive og tilstedeværende foreldre (og godt er det). På vår skole er det innført tiltak for å få ro i klasserommene, og selv innfører jeg også tiltak overfor barn som ikke oppfører seg under trening.

Det er en vanskelig øvelse for en lærer å skulle få et urolig/udisplinert barn til å mestre (krever tålmodighet og tid), samtidig som barnet ødelegger for andre.

Er helt enig i at foreldre bør ta til seg refleksoner og evaluering som kommer fra lærer, klassekontakt og andre på skolen. Det kan ikke neglisjeres dersom man ønsker en god læreprosess. På vår skole blir elevene grundig evaluert i hvert enkelt fag og vi får grundig tilbakemeldinger i hva som er bra og hva som er dårlig, også oppførsel. Dersom man klarer å overføre litt ambisjonsteknikk til den lille poden så kan man bidra til at motivasjonen øker for å forbedre seg.

Syns det er flott Thomasine at du setter fokuset på noe som kan være et voksende problem i skolen dersom ikke foreldrene tar skikkelig ansvar.

[AnonymBruker]

Jeg har selv jobbet som lærer, men ble så lei av å stange hodet i veggen at jeg sluttet og heller valgte meg noe annet å gjøre.

Jeg opplevde at respekten for lærerrollen var minimal. Altfor mange elever og foreldre så det omtrent som sin livsoppgave å sette læreren på plass. Jeg måtte bare ikke våge å si noe som kunne tolkes negativt om elevene, for da var et potensielt samarbeid ødelagt.

Jeg lærte dette om hvordan man skal ta opp problemer med en elev på foreldresamtaler:

1: Si masse positivt om eleven, for å skape et godt samarbeidsklima.

2: La elev og foreldre fortelle hvordan de opplever at eleven har det på skolen.

3: Pakk ordene dine inn i bomull og antyd svært forsiktig at eleven kanskje bør øve seg litt mer på å sitte stille når læreren ber om det. (Dette i tilfeller der eleven er en apekatt som ikke hører etter i to sekunder engang)

Punkt 1 og 2 er jeg helt fortrolig med. Punkt 3 sliter jeg mer med. Jeg er enig i at man ikke bare skal slenge ut masse negativt om eleven, det kan få foreldre til å gå i forsvar. Men når man ikke kan kalle en spade for en spade så er det svært vanskelig å fikse problemene.

Og det var jo rene bingoen hver gang jeg måtte ta opp et problem med foreldre. Kommer de til å tro meg eller kommer de til å himle med øynene og si noe om at alle barn er jo litt urolige?

Når man i tillegg har en skoleledelse som er redd for å si foreldrene imot så sliter man litt, kan man si. Jeg erfarte at i ekstremtilfellene der enkeltelever saboterte all undervisning og i tillegg var svært ubehagelige med sine medelever samtidig som foreldrene lukket øynene for alle problemer, så nyttet det ikke å be rektor/inspektør om hjelp. De var like bundet på hender og føtter som lærerne og hadde ikke bedre råd å gi enn "har du prøvd å snakke med eleven?". Eh, ja...

Jeg måtte bare innse at jeg ikke passet i den jobben der. Jeg elsker å undervise, men når man bruker halve tida på å prøve å skape ro og orden i klasserommet og samtidig veie sine ord på gullvekt sånn at man ikke sier noe som kan oppskake overbeskyttende foreldre, da blir undervisningen en altfor liten del av lærerjobben.

Jeg håper noe skal skje som gjør at foreldre igjen innser at de må oppdra barna sine, og ha respekt for skolen. Sånn som det er i dag er jeg bekymret for å sende mine egne barn til skolen fordi jeg vet hvor mye tid og krefter lærerne bruker på andre ting enn undervisning.

[cilja]

Jeg er ikke lærer, men derimot anser jeg meg selv som en realistisk mor. Jeg har greie unger, men forventer ikke at de skal være perfekte. Jeg forstår at alle barn oppfører seg forskjellig i ulike situasjoner.

Likevel opplever man at mamman til "the devil child" (ja, faktisk...) tilsynelatende ikke har noen form for forståelse av at sønnen er tidenes plageånd som smiler når han atter en gang har fått et uskyldig offer til å gråte. Jeg fatter det ikke.

Kan det være at disse foreldrene skjønner og vet, men ikke klarer å erkjenne dette overfor andre? Hva gagner det barna at vi foreldre ikke kan være ærlige overfor oss selv og barna når det kommer til barnas oppførsel?

[mousepad]

Det er vel ganske kjent at vi har forskjellige roller i forksjellige settinger . Som endel her inne har vært inne på så kan en oppføre seg annerledes hjemme enn i andre settinger og siden foreldrene i liten grad er fysisk til stede i klasserommet , er det vel mulig at de rett og slett bare ikke kjenner igjen poden i beskrivelsen hvis han eller henne oppfører seg helt annerledes hjemme .

Barnehagen vi bruker sier iallefall at både de og foreldrene ofte blir overrasket over hvordan barna oppfører seg hjemme kontra i barnehagen og vica versa , og det er vel sånn på skolen også .

Når jeg tenker etter så er det mulig at barnehagen faktisk kan ha sagt dette litt sånn "føre var" i tilfelle noen foreldre skulle komme til å reagere med vantro hvis poden deres oppførte seg veldig annerledes fra når han/henne var i barnehagen og hjemme .

Endret 5. november 2010 av mousepad

[Thomasine]

Det er vel ganske kjent at vi har forskjellige roller i forksjellige settinger . Som endel her inne har vært inne på så kan en oppføre seg annerledes hjemme enn i andre settinger og siden foreldrene i liten grad er fysisk til stede i klasserommet , er det vel mulig at de rett og slett bare ikke kjenner igjen poden i beskrivelsen hvis han eller henne oppfører seg helt annerledes hjemme .

Barnehagen vi bruker sier iallefall at både de og foreldrene ofte blir overrasket over hvordan barna oppfører seg hjemme kontra i barnehagen og vica versa , og det er vel sånn på skolen også .

Når jeg tenker etter så er det mulig at barnehagen faktisk kan ha sagt dette litt sånn "føre var" i tilfelle noen foreldre skulle komme til å reagere med vantro hvis poden deres oppførte seg veldig annerledes fra når han/henne var i barnehagen og hjemme

Ja, men det er akkurat det jeg mener - at selvom barnet oppfører seg greit hjemme er det ikke sikkert det gjør det på skolen eller i idretten! Jeg reagerer på at så mange foreldre nekter å se hva flere ulike voksen-personer forteller, for "hjemme er h*n ikke sånn!"...

[Thomasine]

Veldig mange gode svar her!!

Godt å høre fra foreldre som kan se lærerens side også!!

Gjerne flere kommentarer!!

[Chakoya]

Arbeider selv med barn og diverse her og der både barn med diagnoser og uten.

Opplever ofte mange (uten diagnose) barn/ungdom banner meg midt opp i ansiktet flere ganger daglig. Språkbruken jeg hører fra barn helt ned til 1 klasse er mildt sagt sjokkerende.

Og dem alle vet hva dem skal si til hverandre for å få hverandre til å tenne på pluggen.

Barna er utspekulerte. Jeg kan også skjønne mange ganger hvorfor barn er som dem er når jeg ser foreldene.

Vanlige ord/setninger i skolen helt ned i barneskolenivå 1 klasse og oppover;

Hold kjeft din morrapuler, nigger, neger, hitler, voldta, faen, ikke prat til meg, helvete, jævla, din jævel, pokker, ikke rør meg for faen, ikke ta på meg, ikke se på meg!, jeg trenger ikke høre på deg, mamma/pappa sier at det har du ikke lov til så derfor trenger jeg ikke gjøre det, mamma sa jeg ikke trengte å ta på meg regnbukse i dag, derfor trenger jeg ikke det!

Noen foreldre har en relativt hissig holdning. Deretter får man gjene også ofte hissige barn i skolen som svarer på en hissig og aggresiv måte. Barn som har foreldre som snakker mye fornuftig med barna, viser kjærlighet, omsorg for andre, empati og grenser som passer med forventningene andre har av bana ute i samfunnet, ja dem oppfører seg ganske bra i grunn. Barn som blir utsatt for vold i hjemmet sliter med å konsentrere seg i timer, og søker mye nærhet hos personer de opplever som trygge.

Har opplevd at enkelte barn har slått meg på jobben og når en gjør helt vanlig grensesetting.

Jeg kunne nevnt mye rart videre, men dette er bare småting lærere, assistenter, praktikanter, osv noen ganger møter. Dette var en liten side av det negative... Men det finnes selvsagt også mye positivt med barna i skolen, fritidsklubber, organisasjoner, treninger osv osv

[mousepad]

Ja, men det er akkurat det jeg mener - at selvom barnet oppfører seg greit hjemme er det ikke sikkert det gjør det på skolen eller i idretten! Jeg reagerer på at så mange foreldre nekter å se hva flere ulike voksen-personer forteller, for "hjemme er h*n ikke sånn!"...

Du kan jo prøve å være litt føre var du også . Feks fortelle om at dette er vanlig helt i begynnelsen når du treffer foreldrene , før du eventuelt skal komme med negative tilbakemeldinger , slik at foreldrene er klar over at det kan være slik før du kommer med de første negative tilbakemeldingene . Da blir det forhåpentligvis flere som aksepterer at det er slik , enn hvis du beskriver barna deres på en måte som ikke stemmer overens med virkeligheten ( slik foreldrene kjenner barna ) .

Men er ellers ikke enig i at det bare er foreldrene som har ansvaret for hvordan ungen oppfører seg på skolen siden foreldrene ikke er tilstede , men mener problemadferd må løses i et sammarbeid mellom skolen og foreldrene . Etterhvert som barn vokser opp er de i mindre og mindre grad påvirket av foreldrene fordi de også ferdes på så mange andre arenaer og blir medlemmer i andre sosiale grupper som også påvirker dem både på godt og vondt .

[AnonymBruker]

^Det er jo ikke snakk om at foreldrene skal ta alt ansvar for hvordan poden er på skolen. Som du sier er dette noe som må skje i samarbeid mellom skole og hjem - og da oppleves det som utmattende at man jobber og jobber med en elev hele høsten, og når det nærmer seg juleferie føler man at man har sett masse forbedring. Eleven kommer tilbake til skolen etter juleferien, og man må starte hele prosessen på nytt en gang til. Det er greit nok at vi lærere må ha bøttevis med tålmodighet stående klare på personalrommet, slik at vi kan dykke ned i disse i hvert eneste friminutt - men på et eller annet tidspunkt må man få litt bidrag fra hjemmet altså.

Jeg er fersk og "naiv" lærer, og ønsker oppriktig det beste for mine elever. Jeg bruker masse tid på alle slags problemer, både læringsmessige , oppdragelsesmessige og generelt alle andre problemer tenåringer støter på... Der jeg vet at jeg har støtte fra hjemmet og kan diskutere utviklingen åpent føles hvert fremskritt motiverende, men der hjemmet nærmest motarbeider mitt arbeid får man lyst å filleriste en eller annen inniblant altså..

Det "verste" jeg har opplevd hittil er en elev som ikke finnes motivert for skole - og derfor ser på det som sin mission å ødelegge læringsmiljøet for alle rundt seg. Rart er det riktignok ikke, i det foreldrene ser på skolen som bortkasta tid, og gleder seg til han endelig blir ferdig med grunnskolen. I et fantastisk øyeblikk fikk jeg ut av eleven at han har faktisk noen drømmer her i livet hva gjelder videre utdanning og valg av yrke, men når han har foreldre som mener at den beste løsningen er å droppe vgs og heller gå på NAV så motarbeides hans drømmer ganske heftig..

Nå sidespora jeg litt, jeg måtte bare dele litt frustrasjon. Jeg skal være ærlig nok til å si at noen mennesker kanskje ikke burde fått barn.

[Thomasine]

Du kan jo prøve å være litt føre var du også . Feks fortelle om at dette er vanlig helt i begynnelsen når du treffer foreldrene , før du eventuelt skal komme med negative tilbakemeldinger , slik at foreldrene er klar over at det kan være slik før du kommer med de første negative tilbakemeldingene . Da blir det forhåpentligvis flere som aksepterer at det er slik , enn hvis du beskriver barna deres på en måte som ikke stemmer overens med virkeligheten ( slik foreldrene kjenner barna ) .

Men er ellers ikke enig i at det bare er foreldrene som har ansvaret for hvordan ungen oppfører seg på skolen siden foreldrene ikke er tilstede , men mener problemadferd må løses i et sammarbeid mellom skolen og foreldrene . Etterhvert som barn vokser opp er de i mindre og mindre grad påvirket av foreldrene fordi de også ferdes på så mange andre arenaer og blir medlemmer i andre sosiale grupper som også påvirker dem både på godt og vondt .

Jeg føre var?!

Det skjer ALDRI at man starter en utviklingssamtale med det som er negativt! Alle barn har noe positivt ved seg, mener jeg, og det skal fram. Jeg snakker om de foreldrene som til stadighet, fra flere hold, blir fortaalt hvordan barnet deres oppfører seg og som likevel ikke ser/skjønner/tror at det kan stemme! HAr jeg sagt at jeg "buser" ut med negative ting...?

Ellers er jeg helt enig med deg at det bør være et samarbeid mellom foreldre, skole og SFO når det gjelder barnas adferd. Vi må samarbeide om å ha like forventninger/regler/konsekvenser/sanksjoner både hjemme og på skolen. For de fleste er det lettere å innrette seg når de vet det forventes det samme!