Skravletråd

[Pastill]

Er det flere enn meg som har fått vann i kroppen? Jeg trodde ikke det skulle komme så tidlig, er jo bare i uke 27. Men jeg føler meg virkelig tung, og anklene mine har liksom blitt borte. Leggene mine er som to stokker som går rett over i føtter! Jeg har også hørt fra et par stykker at de kan se på ansiktet mitt at jeg har mye vann i kroppen.

.....

Tror jeg får kjøpe støttestrømper, og se om det hjelper. Som om jeg ikke føler meg usexy nok fra før.

Ser du allerede har fått flere tips om støttestrømper og at du har bestemt deg for å kjøpe. Det blir du helt sikkert glad for! Selv er jeg avhengig av støttestrømper pga en tidligere blodpropp og dålig sikrulasjon i ene benet. Og støttestrømper og støttestrømpebukser er en gave til den gravide! Selv er jeg i uke 26 nå, og kan merke at kroppen sliter med blodsikrulasjonen. Det hender at jeg sover med strømpene på, og da får jeg faktisk ofte bedre nattesøvn hvis det har vært en krevende dag for bena og de allerede er litt hovne (tross bruk av støtte-remediene).

[kiri]

Gratulerer med dagen alle sammen.

I dag har jeg svelget enda en stor kamel i rekken av "sånn mamma skal ikke jeg bli" Og jeg har svelget maaange før.

For noen år siden var vi på 17.mai-frokost hos et vennepar hvor "alle" hadde barn utenom oss. Vi studerte de andre foreldrene og diskuterte oss imellom om hvordan foreldre vi skulle bli og ikke minst IKKE bli. Husker godt ei som så så stressa og sur ut og som HANG over de to barna sine og som bjeffet mot mannen som også løp som en strikkball rundt. Jeg husker hun matet sønnen på ca 2 år med sjokoladekake og jeg tenkte i mitt stille sinn "så klart du er sliten og synes det er mye mas når du gjør sånn! Alle unger klarer jo å få i seg sjokoladekake!" Hun hadde dessuten sutrete unger som tydeligvis var vant til at minst en av foreldrene måtte være sammen med dem hele tiden. Og siden de hadde to barn med denne oppdragelsen og alle barna løp rundt over alt satt ingen av foreldrene stille særlig lenge. Tenkte nå jeg.

Jeg og mannen har "tradisjon" i å være sure på hverandre 17. mai og andre anledninger hvor det er litt styr å komme seg av gårde til riktig tid, i finstasen og med alt mulig i orden. I år var ikke noe unntak. Så jeg var i utgangspunktet nokså sur da vi kom, men skjulte dette så godt jeg kunne (sikkert like godt som hun med sjokoladekaka trodde hun gjorde).

I år var det ett par der uten barn, men som var gravide og jeg fortalte høyt til den gravide om at jeg hadde studert alle de andre foreldrene som styrte med alle disse ungene det året vi ikke hadde barn og nå er det jeg som styrer og de andre som har store barn som leker selv ute. Vertinnen lo (hun har jo hørt historien av meg før) og sa at "Ja, Kiri hadde mange sånne "jeg skal aldri"".

I samme øyeblikk oppdager jeg at min 2 år gamle bunadkledde, småsjenerte jente som jeg har på fanget (og ikke den ledige stolen ved siden av) blir matet av meg med sjokoladekake

Av alle de kamelene jeg har svelget tror jeg dette er en av de aller verste. Hun som matet sønnen sin for noen år siden var liksom skrekkeksempelet mitt og nå er jeg der allerede selv om jeg bare har ett barn:( Og jeg kom dit med mange små steg som jeg selv ikke merket ved at bunaden skulle være renest mulig til vi skulle besøke mormor som gledet seg så til å se M i bunaden hun har sydd (og at smekka og våtserviettene lå i bilen og at det veldig lett blir sjokolade på hendene og da de utroligste steder). Og at M er sjenert når det er masse mennesker og da vil ha tryggheten det er å sitte på fanget og det blir bare klenging og grin av å sette henne på stolen ved siden av. Og at M sutrer og er i en jeg-vil-ikke-alder, men at det er noe vi jobber med, men ikke i alle mulige settinger hvor det ikke er SÅ viktig at hun feks sitter på egen stol og ikke på fanget. Og at når jeg fulgte henne opp trappa så var det fordi bunaden var så lang foran at det er veldig lett å tråkke på den og dette ned den bratte trappa. Men alle sånne små "usynlige" steg førte meg til hun som var mitt skrekkeksempel Og snart har vi TO barn som skal følges opp og gis trygghet og kjærlighet og sosiale ferdigheter og ha rene bunader og være glade på barnas dag uten utslitte og bjeffende foreldre Hvordan i all verden skal det gå???

Men en kjempefin oppdagelse i dag var den knallgode sjampagnen uten alkohol Etter at jeg fikk barn har jeg ikke likt rødvin, men sjampagne har vært ekstra godt og det har jeg savnet nå i svangerskapet. Gjett hvem som skal på polet i morgen og hva jeg skal drikke framover

(Det har skjedd masse annet fint i dag også altså, men det var dette jeg følte for å dele med dere her inne og ingen andre)

[Sunshine]

Jeg tror nok det er veldig lett å dømme andres oppdragelse når man ikke har barn selv, og jeg gjør det stadig selv. Men jeg pleier å sammenligne oppdragelsen mine venninner gir sine barn, og forskjellen på barnas oppførsel og ut i fra det finne ut hva jeg skal og ikke skal gjøre. Jeg var mye mer krass på barneoppdragelse da jeg var yngre, men nå som jeg har observert flere barn vokse opp har jeg nok blitt litt rundere i kantene.

Jeg synes ikke det hørtes så rart ut å ha en sjenert 2-åring på fanget for å passe på at hun ikke kliner inn et dyrt plagg med kake. Jeg hadde nok gjort det samme selv!

[Meaty]

Ser du allerede har fått flere tips om støttestrømper og at du har bestemt deg for å kjøpe. Det blir du helt sikkert glad for! Selv er jeg avhengig av støttestrømper pga en tidligere blodpropp og dålig sikrulasjon i ene benet. Og støttestrømper og støttestrømpebukser er en gave til den gravide! Selv er jeg i uke 26 nå, og kan merke at kroppen sliter med blodsikrulasjonen. Det hender at jeg sover med strømpene på, og da får jeg faktisk ofte bedre nattesøvn hvis det har vært en krevende dag for bena og de allerede er litt hovne (tross bruk av støtte-remediene).

Ah, det er bra det finnes noe som kan gjøre ting bedre! Jeg fikk ikke tak i i går, men skal ut på ny jakt i morgen. Jeg visste ikke at det fantes støttestrømpebukser også, er det apotekene som selger dem? Må vel snart kjøpe fotformsko, rullator og stokk også, føler meg virkelig som en gammel dame om dagen. (Vel, enkelte synes vel jeg ER en gammel dame også da, 35 år er vel relativt sent å få sin førstefødte...)

Noen nevnte tidligere at man bør kutte karbohydrater, og det burde jeg egentlig være ekspert på. Jeg gikk nemlig på ketolysekuren i et halvt år, med stor suksess. (Hadde begynt på kuren igjen etter et lite opphold i fjor, men så fant jeg ut at jeg var gravid og måtte slutte.) Så karber kan jeg mye om. Det er bare det at matlysten min er helt på trynet om dagen, ting som helt vanlig middag med grønnsaker byr meg i mot. Det eneste jeg har lyst på er stort sett pølse i brød, og knekkebrød med brunost. Og gul saft! Kan drikke et par liter gul saft om dagen, men prøver å holde meg til variantene uten sukker.

Kiri, jeg måtte le litt av historien din. For jeg er også veldig "sånn mamma skal IKKE jeg bli!" når jeg ser hvordan venninnene mine strever med barna sine. Men jeg kommer sikkert til å få meg en god del oppvekkere etter hvert.

[Minnimusepus]

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du forteller Kiri, er nok litt sånn enda jeg da

Men, lærer jo fort at også mine barn ikke er noe unntak.

Jeg har vært veldig på den sutringen når vi er i butikken, når ungene setter seg ned pronto og ikke vil gå et sted uten å få tak i noe av smågodtet. Vel, det samme gjorde min på fredag. Ikke snakk om at han skulle gå noen sted nei, han skulle ha smågodt. Prøvde å sette med ned til han for å forklare at sånn kunne man ikke gjøre og at godteri hadde vi kjøpt til i morgen. Det endte med at jeg måtte dra han etter meg bort til kassen

I går forøvrig, så var vi hos min svigerinne og hennes to barn på 3 og snart 5. Vi har lært lillegutt til å sitte pent ved bordet å spise også kan han gå fra når han er ferdig. Disse andre ungene løp rundt med pølser og ketshup overalt mens L satt ved bordet for seg selv å spiste. Fikk litt vondt av han så jeg satt han sammen med oss ved voksenbordet så han kunne spise der. Akkurat da var jeg veldig stolt over hvor flink han er til å sitte pent når han spiser

Barneoppdragelse ellers så tror jeg det viktigste er å være konstant - følge opp dersom du har sagt nei, samt å gi barnet masse kjærlighet og vise at du er stolt av dem

------

Vi hadde en toppers dag i går og koste oss masse. Gikk i tog med barnehagen og ungene lekte både inne og ute. Gleder meg bare til nesteår, da har vi to søte små

Klarte faktisk å gjennomføre dagen med høye heler etter nesten 1 mil med gåing, det var ikke verst. Merker bekkenet er mye bedre når jeg ikke løfter så mye på L så det har jeg forsøkt å gjøre minst mulig av

Om dagene så tar jeg meg selv i å gruglede meg litt til å bli 2-barns mamma. Frem til nå har det bare vært fryd men når det plutselig nærmer seg så er det litt skrekkblandet fryd. Føles ut som om jeg er den første i verden som skal gjøre dette, he he. Noen ganger kan jeg begynne å gråte når jeg tenker på det, men det er ikke fordi jeg ikke ønsker det, for det gjør jeg. Det er bare en følelse som gjør det slik og jeg føler meg helt teit. Stod å snakket med ei venninne forleden hvor hun fortalte at det var stress med to barn men desto mye glede. Tok meg selv i å gråte når jeg tenkte på det, er jo veldg hormonell i tillegg så det gjør det ikke noe bedre. Jeg er generellt veldig fasinert av svangerskap og fødsel og gråter når jeg ser fødsler på tv.

Er dere 1.gangs også slik? Og hva med flergangs? Spesielt med tanke på følelsene rundt det og skulle bli mamma.

[Sunshine]

Nei jeg er ikke sånn, men jeg vet jo ikke hva jeg går til. Akkurat nå sliter jeg med å se meg som mor lengre enn de første ukene etter fødsel. Men ellers kan jeg godt begynne å gråte av en fødsel, eller av å se helt nyfødte barn på tv

[flickan]

Hehe, kjenner meg igjen i alt dere skriver. Har måttet svelge mange kameler etter at vi ble foreldre ja, men aller mest har jeg forstått at selv om folk gjør en ting når de er ute blant folk, er det ikke sikkert de gjør det sånn hjemme. Noen kamper er det bare ikke verdt å ta i offentligheten, rett og slett fordi alt "publikumet" gjør at maktkampen kan bli veeeeldig lang og intens, og man ender opp med å ikke ha det hyggelig i det hele tatt. Så, er det så farlig om poden fikk 2 kakestykker istedetfor 1 når vi uansett spiser sunt hjemme? Eller om jeg må hjelpe til å ta på skoene, selv om han egentlig klarer det selv? Eller om han får ha smokken litt i vogna, selv om vi ikke bruker den på dagtid lenger? Min konklusjon er: NEI. Det gjør ingenting, så lenge det ikke blir hverdagen. Barna skjønner godt forskjell på at man noen ganger har ulike sett regler borte og hjemme, og det sammme i barnehagen.

Vi hadde en utrolig koselig dag i går og var ute og spiste med noen venner. J var storsjarmør og ga slengkyss til alle, og var generelt veldig blid og medgjørlig. Etterpå dro vi hjem til oss og hadde kaffe og kaker. Jeg hadde laget en bringebærmoussekake, som jeg fikk masse skryt for, så det var jo og litt stas J holdt en liten sangoppvisning uppfordret, noe som gledet gjestene veldig. Han kan jo ikke snakke eller synge, men det bryr ikke han seg om og står som et tent lys og "synger" så flott

Jeg kjenner meg veldig igjen i tankene dine ang å bli tobarnsmor, Minnimusepus. Merker at jeg gruegleder meg veldig, spesielt til den første spedbarnstiden, dvs hele det første året, for jeg vet at det blir slitsomt. Men vi var utrolig heldig med J, og hadde en fantastisk spedbarnstid, så jeg tør nesten ikke håpe på at det går like greit med nestemann også. Spesielt etter at bestevenninen min fikk sitt første barn i vinter, og de har hatt en utrolig tøff og slitsom start. En helt annen verden enn det jeg var i. Ungen sover lite, må bysses i søvn og gråter generelt masse. Men jeg gleder meg mest og kan nesten ikke vente til babyen kommer. Er så utrolig glad om dagen, og merker at jeg er fylt med glede. Spesielt etter sånne dager som i går, hvor jeg virkelig har kost meg med familien. Noen ganger når jeg legger meg kan jeg nesten ikke tro at jeg er så heldig som har fått en så herlig familie, og forholdet mellom meg og mannen er bedre enn noen gang.

[LineGourmet]

Akkurat nå sliter jeg med å se meg som mor lengre enn de første ukene etter fødsel. Men ellers kan jeg godt begynne å gråte av en fødsel, eller av å se helt nyfødte barn på tv

Signerer sunshine her. Forøvrig håper jeg å være en konsekvent, men kjærlig mamma

[Pastill]

Ah, det er bra det finnes noe som kan gjøre ting bedre! Jeg fikk ikke tak i i går, men skal ut på ny jakt i morgen. Jeg visste ikke at det fantes støttestrømpebukser også, er det apotekene som selger dem? Må vel snart kjøpe fotformsko, rullator og stokk også, føler meg virkelig som en gammel dame om dagen. (Vel, enkelte synes vel jeg ER en gammel dame også da, 35 år er vel relativt sent å få sin førstefødte...)

Noen nevnte tidligere at man bør kutte karbohydrater, og det burde jeg egentlig være ekspert på. Jeg gikk nemlig på ketolysekuren i et halvt år, med stor suksess. (Hadde begynt på kuren igjen etter et lite opphold i fjor, men så fant jeg ut at jeg var gravid og måtte slutte.) Så karber kan jeg mye om. Det er bare det at matlysten min er helt på trynet om dagen, ting som helt vanlig middag med grønnsaker byr meg i mot. Det eneste jeg har lyst på er stort sett pølse i brød, og knekkebrød med brunost. Og gul saft! Kan drikke et par liter gul saft om dagen, men prøver å holde meg til variantene uten sukker.

He he...da er vi to gamle damer på 35...

Mine støttestrømper og støttestrømpebukser har jeg kjøpt på apoteket. De er relativt dyre, men så holder de også lenge. Imidlertid vet jeg at man fint kan bestille alt over nettet - sjekk bare størrelser. Støttestrømpene og -buksene skal være stramme og trange å få på seg, men ikke ubehagelig trangt eller for lite i lengden!

Ellers, som noen har nevnt før meg, så drikk vann!! Det beste middelet mot "vann" i kroppen er nettopp å drikke vann. Cluet er at jo "tynnere" blodet ditt er (dog skal man ikke pådra seg vannforgiftning), jo lettere er det å transportere rundt i kroppen. Blodsirkulasjon handler om tyngdekraft og motstand. Bruk også enhver leilighet du har til å sitte med bena høyt, slik at du hjelper blodet tilbake til kroppen.

[Pastill]

Kiri, fantastisk innlegg

Jeg leser om barneoppdragelse til øyet blir stort og vått om dagen, og likte spesielt innledningen på en lyd-bok som jeg satt på i bilen i dag: "I was the perfect parent - untill I got one kid of my own"... Da tenkte jeg på ditt innlegg!

Kan ellers varmt anbefale "How to talk so kids will listen and listen so kids will talk" som jeg driver å prøver ut på mine to stebarn på 6 og 8 år for tiden - med varierende hell! Det handler mer om meg og omsetting av teori til praksis, enn om boken eller barna - boken har vært veldig bevisstgjørende for meg.

Den føyer seg pent inn i rekken av andre gode bøker jeg leser for tiden om barns selvverd ("Glade barn med høyt selvverd" - om å gi ditt barn et godt selvbilde), samt om søsken-sjalusi ("Siblings without rivalry"; ekstremt viktig bok nå da min mann får sitt tredje barn, og har to av dem bare på deltid - jeg synes vi sliter nok med søskensjalusi mellom de to som allerede er her!)

Endret 18. mai 2011 av Pastill

[kiri]

Jeg har vært veldig på den sutringen når vi er i butikken, når ungene setter seg ned pronto og ikke vil gå et sted uten å få tak i noe av smågodtet. Vel, det samme gjorde min på fredag. Ikke snakk om at han skulle gå noen sted nei, han skulle ha smågodt. Prøvde å sette med ned til han for å forklare at sånn kunne man ikke gjøre og at godteri hadde vi kjøpt til i morgen. Det endte med at jeg måtte dra han etter meg bort til kassen

------

Om dagene så tar jeg meg selv i å gruglede meg litt til å bli 2-barns mamma. Frem til nå har det bare vært fryd men når det plutselig nærmer seg så er det litt skrekkblandet fryd. Føles ut som om jeg er den første i verden som skal gjøre dette, he he. Noen ganger kan jeg begynne å gråte når jeg tenker på det, men det er ikke fordi jeg ikke ønsker det, for det gjør jeg. Det er bare en følelse som gjør det slik og jeg føler meg helt teit. Stod å snakket med ei venninne forleden hvor hun fortalte at det var stress med to barn men desto mye glede. Tok meg selv i å gråte når jeg tenkte på det, er jo veldg hormonell i tillegg så det gjør det ikke noe bedre. Jeg er generellt veldig fasinert av svangerskap og fødsel og gråter når jeg ser fødsler på tv.

Er dere 1.gangs også slik? Og hva med flergangs? Spesielt med tanke på følelsene rundt det og skulle bli mamma.

Takk for støttende ord.

Sånn hyling og sutring i butikken synes jeg er "enkel" å gjennomskue, det jeg synes er vanskelig er alle de små kampene som M tydeligvis har tatt med meg uten at jeg har forstått det. Fortalte jeg det med skjørtet og kjolen den dagen vi hadde dårlig tid? At jeg hadde lagt fram skjørt (som er stas) for å få påkledningen til å gå fort, men at hun svarte med at hun ville ha på kjole. Det var ikke så viktig for meg om hun hadde på ditt eller datt, bare det gikk fort og uten protester, så jeg sa ja til å ha på kjole. Jeg fikk meg en SKIKKELIG vekker da hennes svar til det var "nei, ikke den, den andre" FØR jeg hadde funnet en kjole!!! Altså var det mye viktigere å si imot meg, enn hva hun faktisk hadde på!!! Og DEN måtte jeg ha i klartekst for å se og gremmes over hvor mange andre ganger hun har gjort det samme uten at jeg har forstått det. Så nå er jeg MYE mer bestemt og konsekvent på alle de små tingene som jeg før så på som bagateller.

Men altså, sutring, så har vi endel "feil bruk av tonefall". Hun kan feks si i sutretonefall "jeg vil ha vann". Selvfølgelig skal hun få vann - men hun trenger ikke si det sånn!!!!! Og med dette jobber vi altså endel.

Jeg skjønner godt at du er stolt over bordskikken til sønnen din

Huff, jeg gruer meg også! Særlig til de første 4-6 ukene. Synes det var nokså tøft sist da alt var nytt og utrygt, men regner med at jeg vil være mer trygg nå og dermed at det går lettere, men så krever det jo sitt å ha BARE en toåring! Og hvordan det skal gå med sjalusi og hvilke reaksjoner det kan utløse hos M og hvordan hun vil takle alt dette og trassalderen og om vi denne gang skulle være så heldig å få et "enkelt" barn (som vi ikke hadde sist) og osv, osv, osv. Så ja, jeg grugleder meg sånn som deg.

Og forholdet vårt skal tas vare på.

Og hormonene som ikke likner noe og gjør at jeg ikke kjenner igjen meg selv (enda mer enn nå som gravid).

Så ja, jeg grugleder meg sånn som deg.

Hilsen frøken positiv

[Gjest Ruccola]

Tror nok ikke det er de siste kamelene man må svelge jeg dessverre

Jeg kommer nok til å møte på MANGE sånne er jeg redd...

Har sterke meninger om hva og hvordan vi har lyst å ha ting, men jeg tviler på at vi kommer dit uten å svelge horder av kameler!

For jeg har en følelse av at ting sniker seg så sakte innpå at man rett og slett ikke ser dem komme før man plutselig står der med BEGGE beina godt plantet i en salat man ikke engang liker

Men sånn er det vel å vere foreldre vil jeg tro

Det viktigste er vel å ta tak i ting etterhvert som man oppdager dem, og klare å jobbe dem bort så fort som mulig så en ikke ender opp med "gullunger" på 6 år som hyler i butikken, raser både hjeme og ute og som absolutt tror at hele verden hanler bare om han/henne

Her er et par eksempler jeg håper å klare å unngå som jeg har observert på butikkene og i barnehagene jeg har jobbet oppigjennom årene:

-jente på 4 år som kom i barnehagen i kort skjørt og singlet i 10 minusgrader, uten uttertøy på, (det kom moren med i hånda, heseblesende etter jenta...) Moren rister på hodet i det hun kommer inn dørene, og sier (smilende vel og merke!!!) "åj, i dag var XXX helt umulig og skulle ikke høre på mamma"

-Jente på 2-3 år på butikken RAMSKREK så hele senteret hørte det, fordi moren hadde planer om å kjøpe rødt regntøy og ikke ROSA!!!! (Hadde ikke str i rosa)

De måtte rett og slett bære jenta ut av butikken hylende og skrikende for hun fikk nesten ikke puste!

-pluss tantebarn som er manipulerende mot foreldrene og VIRKELIG tvinner dem rundt lillefingeren på absolutt alt fra leggetider, godteri, innetider, leksegjøring, rydding....osv

Kjære Gud - la meg lære av andres feil og klare å unngå dem selv :gjeiper:

[Meaty]

He he...da er vi to gamle damer på 35...

Åh, så bra! Vet du når bingoen begynner?

[Minnimusepus]

-jente på 4 år som kom i barnehagen i kort skjørt og singlet i 10 minusgrader, uten uttertøy på, (det kom moren med i hånda, heseblesende etter jenta...) Moren rister på hodet i det hun kommer inn dørene, og sier (smilende vel og merke!!!) "åj, i dag var XXX helt umulig og skulle ikke høre på mamma"

Her hadde jeg holdt henne fast og tvangskledd henne altså, så fikk jeg heller komme 10 minutter for sent på jobb.

-Jente på 2-3 år på butikken RAMSKREK så hele senteret hørte det, fordi moren hadde planer om å kjøpe rødt regntøy og ikke ROSA!!!! (Hadde ikke str i rosa)

De måtte rett og slett bære jenta ut av butikken hylende og skrikende for hun fikk nesten ikke puste!

Sånn tenkte jeg også før jeg fikk barn, men nå ser jeg at det faktisk kunne skjedd oss også. Kanskje ikke pga fargen, men godterier f.eks

Kjære Gud - la meg lære av andres feil og klare å unngå dem selv :gjeiper:

Jeg ble så lettet når jeg så at flere hadde samme tanker om det å skulle få enda et barn. Har følt at jeg ikke setter nok pris på babyen i magen, men det gjør jeg. Koser meg med magen selvom tiden går utrooolig sakte med nr.2

Kan ikke skjønne de som sier det går så fort Er sykemeldt, så det er nok en del av grunnen.

Iallefall, vi har fått ny innkallelse til ul den 9.juni, da får vi kanskje bekreftet at det blir jente slik at innkjøpene kan begynne. Da går det nok litt mer opp for meg også

[Sunshine]

Det er sikkert fordi du er sykemeldt det går tregt ja, for her raser tiden av gårde. Jeg har ikke hatt tid til å tenke så mye på babyen egentlig og har vel først nå såvidt begynt å glede meg, men for det meste går livet sin vante gang. Men så har vi et husprosjekt på siden som tar det meste av tankegangen min også... Alle sier jeg skal nyte graviditeten, spesielt siden jeg er i så fin form, men det har jeg faktisk ikke hatt mye tid til. Vi skal liksom flytte om to uker men jeg kan ikke helt skjønne hvordan det skal gå for vi har ikke kjøkken eller bad i huset enda Eller, et bad har vi, et shabby gammelt et i underetasjen som vi ikke bryr oss om å pusse opp enda så det er ingen krise om det andre ikke blir ferdig. Og kjøkkenet kommer neste uke :D

[LineGourmet]

Dere... jeg har tenkt på en ting...

Når jeg var hos jordmor sist satte hun opp de 2 neste timeavtalene mine. Siste blir i uke 36, hvor hun samtidig sa at hun ikke får fulgt meg helt ut pga ferietid. Noen av dere som vet hvordan det blir med kontrollene mot termin da? Får jeg tatt de på Ullevål kanskje?

[Sunshine]

Du blir sikkert henvist til en annen jordmor, eller fastlegen din

[flickan]

Dere... jeg har tenkt på en ting...

Når jeg var hos jordmor sist satte hun opp de 2 neste timeavtalene mine. Siste blir i uke 36, hvor hun samtidig sa at hun ikke får fulgt meg helt ut pga ferietid. Noen av dere som vet hvordan det blir med kontrollene mot termin da? Får jeg tatt de på Ullevål kanskje?

Tipper du må til fastlegen din, det måtte jeg hvertfall. Eller en annen jordmor.

Endret 19. mai 2011 av flickan

[Sunshine]

Jeg tror jeg har kjent babyen hikke for første gang! Eller, det kan godt være jeg har kjent det før men ikke tenkt på at det var hikking. Det var i allefall rytmiske dunk i hele magen, men de var utrolig raske - nesten like raske som pulsen min. Flere som kjenner hikking som vil forklare hvordan det føles?

[sommerfuglen1982]

Flere som kjenner hikking som vil forklare hvordan det føles?

Jeg kjenner som deg rytmiske dunk nede i magen.. Ikke like rask som en puls, men ganske så hyppig. Tror også at det er hikking jeg kjenner

Endret 20. mai 2011 av sommerfuglen1982