Skravletråd

[flickan]

Her er fødselshistorien min, sakset fra dagboka:

Fødselshistorie barn nr2:

Igjen må jeg si at det er det mest grusomme og mest fantastiske jeg har vært med på. Glad det er over og at verdens beste premie ligger ved siden av mett og fornøyd.

Det begynte vel med at slimproppen gikk lørdag kveld/natt. Jeg var på do i 23-tiden da jeg så at det var litt slim i trusa. Jeg hadde vagt i minne at fødselen begynte innen et døgn etter at slimproppen gikk med forrige, så jeg fikk litt forhåpninger. Samtidig var jeg usikker på om det faktisk var slimproppen eller bare mye utflod. Husket ikke helt hvordan det så ut forrige gang. Mannen var hos noen kompiser og skulle komme hjem med siste buss kl 24. Eeegentlig var jeg litt "sur" på ham for at han valgte å drikke alkohol så nærme termin (2 uker før), fordi det ville jo bety at han ikke kunne kjøre om det skulle skje noe. Samtidig var det jo ikke krise om vi måtte ta drosje. Men det ville bli litt mer styr (og ikke minst dyrere) å få søsteren min til å komme hvis vi måtte betale drosje for henne også da de ikke har bil. Jeg gikk ogla meg og tenkte at det hadde i grunnen passet dårlig om det skulle skje noe den natten siden mannen hadde drukket.

Jeg våknet i halv-tre tiden av at jeg måtte på do, og da var det ikke noen tvil om at slimproppen var gått hvertfall. Resten av den kom da, og det så litt ut som en glassmanet. Jeg synes og at det rant mye vann, og at det kom et lite "svusj" da jeg satte meg på do. Jeg ble usikker på om vannet hadde gått i tillegg og begynte å bli virkelig spent. Forrige gang kom riene ordentlig ikke lenge etter at vannet gikk. Jeg konstaterte samtidig irritert at mannen ikke var kommet hjem enda. Jeg gikk og la meg og prøvde å sove for å få hvilt litt tilfelle det skulle skje noe. Kl 04 kom mannen tuslende hjem, og da sa jeg litt snurt at jeg trodde vannet hadde gått og at hvis jeg var han hadde jeg lagt meg til å sove for å prøve å få litt søvn før det kanskje skjedde noe. Mannen ble helt stum og gikk og la seg straks. Selv var jeg så spent på om det kom til å skje noe, at jeg sov dårlig den dagen.

Søndag morgen hadde det ikke kommet noen rier enda, men jeg ringte til føden og avtalte sjekk for å finne ut om det faktisk var vannet som var gått. Synes ikke det hadde kommet så mye mer men at det sildret ut litt med jevne mellomrom.

Vekte mannen og vi dro på føden. Jeg kjørte og mannen satt stum og redusert ved siden av mens han underholdt sønnen vår på 2 år. På føden var de usikker på om vannet var gått, men de trodde det mest sannsynlig var det. Pga at de var usikker tok de en vaginal undersøkelse i tillegg for å bedre fastslå det. Da rugget de litt på hodet samtidig som de undersøkte vaginalt. Hvis fostervannet var gått ville det komme mer når de rugget på hodet. Det gjorde det ikke, så da trodde de ganske sikkert at det ikke var vannet som var gått og jeg dro litt skuffet hjem. Jeg var så klar for at det skulle skje noe snart. Men egentlig var det like greit, siden mannen var såpass redusert og han fikk seg dessuten en støkk så han lovet å holde seg helt unna alkohol til fødselen var overstått.

Da jeg la meg den kvelden hadde jeg på en måte innfunnet meg med at det kunne fortsatt ta lang tid før det skjedde noe. Mange mister jo slimproppen en god stund før fødsel, så ingenting var klart på noen som helst måte, siden vannet ikke hadde gått heller.

I to-tiden våknet jeg imidlertid av en slags murring i ryggen. Jeg følte at jeg kjente igjen følelsen og at det kanskje var svake rier. Kjempespent på om det ville ta seg opp klarte jeg ikke sove noe særlig selv om jeg visste at det ville være det lureste. i 5-tiden var jeg så urolig og synes det var såpass ubehagelig at jeg tok en varm dusj. Jeg følte meg ganske sikker på at nå var det ting på gang, men har jo lest en del om såkalte "maserier" også, så jeg var fortsatt ikke sikker. I halv-syv-tiden våknet J og da jeg ba mannen ta ham sa han at det kunne jo jeg gjøre siden jeg hadde stått opp allerede. Haha,tror ikke han var helt våken, men da holdt jeg seriøst på å klikke inni meg. Jeg sa til ham at jeg hadde hatt rier hele natten og at hvis han var lur så lot han meg få sove og hvile litt før det evt var fødsel på gang. Da fikk han fart på seg og sto opp med J uten å mukke. Vi bestemte oss for å ringe etter søsteren min som skulle være barnevakt sånn at vi var på den sikre siden hvis ting skulle ta seg opp innen kort tid. Som 2. gangs-fødende hadde jeg visse forventninger til at denne fødselen skulle gå en del raskere enn forrige.

Jeg la meg for å hvile mens mannen og J hentet søsteren min. Jeg fant frem en rie-teller-app og prøvde å få oversikt over riene. Skuffende nok varierte det mellom 6 og 16 min, som regel rundt 9-10 min mellom de. Jeg visste at de på føden sannsynligvis ville be meg vente til jeg hadde hyppigere rier før jeg evt tok turen dit, så jeg ventet tålmodig. Mannen dro en liten tur på jobb for å avlyse møter og forberede seg på å være borte i 14 dager i permisjon, for vi følte oss ganske trygge på at det ville bli fødsel den dagen. Smertemessig var riene overkommelige enda.

Timene gikk og riene ble egentlig ikke særlig sterkere eller hyppigere. Først i 2-3 tida på ettermiddagen følte jeg at de tok seg litt opp. Da var jeg lei og allerede litt sliten. Mest pga lite søvn de siste 2 dagene. Jeg begynte å få veldig behov for å få vite om det virkelig skjedde noe, eller om det bare var maserier. Når jeg hadde målt kun 2 rier med 5 min melllomrom ringte jeg til føden. Jeg løy og sa at jeg hadde hatt 5 min mellom i en halv time for å være sikker på at jeg fikk lov å komme inn. Sannheten var at riene varierte mellom 5-6 min til 10-12 min enda. De sa jeg bare kunne komme for en sjekk og litt over kl 16 kjørte vi avgårde.

På føden ble det til min store overraskelse konstatert mellom 5 og 6 cm åpning. "Du skal hvertfall ikke hjem nå" sa jordmora. Jeg ble så glad for at det faktisk var i gang at jeg nesten begynte å gråte. Vi ble vist til en fødestue og plutselig var alt veldig overkommelig. Synes jo ikke smertene hadde vært så ille enda, og nå var fødselen i gang "Yes", tenkte jeg. Nå har vi lille gullet vårt om få timer.

Jeg fikk tilbud om badekar som smertelindring, men jeg hadde et minne om at jeg ikke synes det var noe særlig forrige gang, så jeg takket nei. (ser nå at det ikke stemmer helt, jeg likte det visst ifølge min forrige fødselshistorie, hehe pussig hvordan hukommelsen svikter). Etterhvert takket jeg imidlertid ja til lystgass. Og nok en gang var det som å komme i himmelen. Riene var veldig overkommelige med lystgassen og jeg hadde det i grunnen helt fint. Et par timer etter at jeg ble lagt inn kom ble åpningen sjekket igjen. Nå var det nesten 8 cm åpning. Juhu, her går det unna, tenkte jeg. Dette går fint.

Etter et par timer igjen ble jeg sjekket på nytt. Nå var riene noe mer intense og litt tettere, men fortsatt varierte riene enormt. Jordmora virket overrasket over at de tilsynelatende kom så sjelden. Da hun sjekket åpningen igjen viste det ingen endring siden sist, fortsatt 8 cm åpning. det var litt nedtur. Like etter var det vaktskifte og den nye jordmora var den samme som jeg hadde mesteparten av tiden da jeg fødte forrige. Hun var kjempeålreit og jeg ble veldig glad da jeg så henne komme inn. Det var imidlertid ikke hun som tok imot J, da vakta hennes var over før han endelig kom. Denne gangen håpet jeg at hun ville være der til slutten.

Siden det ikke hadde vært særlig fremgang på en god stund foreslo hun at vi skulle ta vannet. det ville virke riestimulerende og gjøre at jeg forhåpentligvis slapp å få drypp. Siden ungen fortsatt lå så høyt oppe måtte hun få en lege itl å gjøre det. Da vannet ble tatt tok riene seg noe opp, men ikke voldsomt. Jeg bestemte meg for å hjelpe det jeg kunne til å få ungen lenger ned, så jeg reiste meg opp og gikk og gikk og gikk. Måtte pause litt når riene kom, men ellers trasket jeg rundt i ring. Jordmora synes jeg var flink og at jeg gjorde alt riktig. Jeg var utålmodig og sliten, og ville ha ungen ut NÅ.

Jordmora spurte meg om jeg hadde tenkt noe på hvordan jeg ville gjennomføre slutten av fødselen, og jeg så på henne som et spørsmålstegn. "eh, med å få ungen ut, vel" svarte jeg. Hun lo litt og sa at hun hadde tenkt å foreslå vannfødsel. Jeg ble veeeldig usikker og sa at jeg i utgangspunktet var litt skeptisk til det. Hun sa at siden jeg hadde fått relativt stor unge forrige gang (4000 g) og at hun kunne se på magen min at denne heller ikke var liten, så kunne vannfødsel være en fordel både med tanke på smertelindring og revning. Hun tenkte da at det kun var selve utdrivingen som skulle foregå i vann. Jeg ble mer åpen for tanken og sa at hun hvertfall kunne gjøre klart vannet, så kunne vi ta det derfra.

Etter å ha trasket rundt i litt over en time følte jeg at det begynte å likne på noe trykketrang, selv om det ikke var veldig sterkt. Riene hadde tatt seg opp ganske kraftig i løpet av denne tida og jeg hadde vonde rier nå. Jeg spurte om ikke jordmora kunne sjekke åpningen igjen, for jeg håpet så inderlig at det nærmet seg nå. Jeg skalv i beina og følte jeg nesten ikke klarte å stå for jeg begynte å bli så sliten. Åpningen var bare knappe ni cm, og ungen lå fortsatt høyt i bekkenet. Jeg husket at jeg nesten hadde fått lov å trykke ved ca 9 cm forrige gang, så jeg løy og sa at jeg følte at jeg måtte veldig bæsje. Løgnen gikk vel mest på at jeg ikke følte det så veeldig, bare litt. "Fint" sa jordmora, da går vi badekaret hvis du vil det. Jeg gikk med på det meste som kunne gjøre at jeg følte at fødselen gikk videre.

I badekaret dabbet riene av og jeg begynte å skjønne at dette ville bli omtrent som forrige gang; at pressriene ville utebli. F..., tenkte jeg. Her er det bare å begynne å presse da. Jeg spurte jordmor om jeg kunne presse, men fikk samme svar som forrige gang; vent til du kjenner riene. Jeg forklarte henne hvordan det hadde vært forrige gang, og at jeg ikke kjente noe til de. Okei, da skal jeg hjelpe deg. Selv om jeg ikke hadde full åpning fikk jeg lov til å begynne å presse noe, fordi vevet var mykt og tøyelig, så hun skulle heller hjelpe til litt med å skyve vevet til siden. Med en gang jeg kjente antydning til trykketrang presset jeg alt jeg hadde. jeg presset og presset, men babyen beveget seg lite nedover. Nå begynte jeg å bli skikkelig fortvilet, fordi jeg hadde gått med den forestillingen om at hvis jeg bare hadde presset skikkelig fra begynnelsen forrige gang, så ville alt gått mye raskere. Jordmora var veldig forundret over at jeg ikke kjente pressriene og syntes det hele var merkelig. Men hun trodde meg hvertfall på at jeg ikke kjente de, og gav meg lov til å presse en del på egenhånd.Holdt vel på i gode 40-50 min uten at det gikk særlig fremover. Helst ville jeg presse mer eller mindre konstant for å få det overstått, men hun sa at det hadde ikke noe for seg. Jeg måtte gi kroppen tid til å hente seg inn og jeg hadde noe rier selv om jeg ikke kjente de, det kunne hun kjenne på magen min. Jeg ble litt flinkere til å vente på riene og hun fortalte meg når de kom. Men fortsatt beveget barnet seg lite nedover i bekkenet. Jeg begynte å miste helt troen på at jeg ville klare å få ut ungen og ble mer og mer fortvilet. Tanken på å skulle ligge der å presse i evigheter var så demotiverende at jeg nesten sluttet å presse på etterhvert. Føltes ikke som om det hjalp uansett og ungen glapp liksom tilbake til start hver gang jeg sluttet å presse. Vakuum, spm jeg var så redd for forrige gang virket nesten fristende nå. Jeg ville bare få ungen ut. Jordmora forsikret meg imidlertid om at det skjedde sakte men sikkert og at ungen var kommet noe lenger ned. Jeg mobiliserte alle krefter jeg hadde og presset alt jeg hadde et par ganger. Plutselig merket jeg at det løsnet litt og at ungen skled nedover, og da gav jeg enda litt til. Vips, så var hodet ute. Åh, lykke jeg var så glad for at det snart var over. Jeg spurte om jeg ikke bare kunne presse alt jeg hadde det siste nå, men nå fikk jeg streng beskjed om å vente på ri. Wtf, tenkte jeg! Det kan jo ta mange minutter og underlivet holder på å eksplodere her. Jeg tryglet og ba om å få lov til å presse, men jordmora ba meg puste og vente. Det var helt sinnsyk følelse å vite at hodet stakk ut der ned og var under vann, mens jeg måtte VENTE med å presse. Det svei og brant og smerten føltes helt utholdelig nedentil. Men så på en eller annen merkelig måte klarte jeg å roe meg sånn at jeg klarte å slappe av og da gjorde det faktisk ikke såå vondt. Jordmora snakket om at jeg hadde jo egentlig en perfekt fødekropp for nå fikk vevet god tid til å strekke seg. Jeg tenkte at jordmora var gal og ikke ante hva hun snakket om. Etter ca 3-4 min (som føltes som 15 min, men mannen anslo at det bare var max 4 min) kjente jordmora at det kom en ri og jeg fikk lov til å presse. Men det skjedde ingenting. Jeg som husket at kroppen kom i et "svusj" forrige gang, presset og presset alt jeg hadde uten at det skjedde noe. Jordmora sa ingenting først men sa at vi kunne ta den på neste ri. Helvete, det her går ikke, tenkte jeg. NESTE ri? jeg har jo f.. ikke rier! Men etter bare 2-3 min kom det faktisk en. Og denne gangen kom ungen ut. Det var en helt fantastisk følelse og jeg var så glad for at jeg hadde klart det at jeg gråt av lettelse. Jeg spurte hva slags kjønn det var, og vi fikk konstatert at det var en perfekt liten babygutt. Åh, en deilig liten lillebror. Med engang jeg fikk han opp til meg skvatt jeg litt, for han var totalt dekket i et tykt lag med sånn hvitt talg-lag. Det var ikke storebroen så det kom litt uventet. Men det trakk overraskende raskt inn i huden hans og han var helt nydelig. Jeg vet ikke hvilken følelse som dominerte mest, gleden over å ha barnet endelig, eller lettelsen over at fødselen var over. Jeg var uansett i lykkeland Mannen fikk barnet etterhvert, mens jeg måtte få ut morkaka og komme meg opp av badekaret.

Det jeg ikke hadde merket, men som jordmora fortalte etterpå, var at ungen hadde snudd seg rett før den nest siste rien sånn at skulderen ble sittende fast. På den siste rien merket hun at ungen måtte ut, så hun hadde hadde måttet gå inn med fingrene og rett og slett vri den løs. Jeg ble litt overrasket, for det hadde jeg ikke merket idet hele tatt. Hverken smertemessig eller på noe annet. Hun unnskyldte seg nesten litt og sa at hun dessverre hadde måttet bli ganske hardhendt og at hun ikke visste helt hvrordan det hadde gått med underlivet mitt. Hun antydet vel at det sannsynligvis hadde revnet en del. Jaja, tenkte jeg. Jeg har hvertfall ikke vondt nå, så da overlever jeg vel. Forbøffelsen var stor hos jordmora da hun etter en rask sjekk etterpå kunne konstatere at jeg ikke hadde en skramme. Måtte ikke sy noenting og det var jeg selvsagt sjeleseglad for. Jeg innbiller meg at kapslene med bringebærblad som jeg tok i ukene før fødselen har hatt virkning der

Hun trodde også at det hadde gått hardt utover skulderen til lillegutten og at mest sannsynlig var kragebeinet brukket. Det ble også konstatert på legesjekken dagen etter. Heldigvis er beina så myke på de små at han virket helt upåvirket av det.

Så alt i alt synes jeg fødselen var tøff, og nok en gang er det ikke smertene jeg synes er verst, men den psykiske biten. Heldigvis glemmer man raskt, og jeg har egentlig allerede glemt hva jeg synes var så ille, selv om jeg vet at jeg synes noe var det. Aldri igjen, tenkte jeg, med mindre noen kan garantere meg gode pressrier (noe ingen kan selvsagt). Jeg er glad fødsel er noe man ikke opplever hver dag og det er nok noe av det mest dramatiske man gjennomgår. Selv om jordmora mi snakket om hvilken fantastisk fødsel jeg hadde hatt kan jeg ikke si at det er en følelse jeg deler med henne. Spesielt den siste delen husker jeg som helt forferdelig. Jeg tror at forventningene man har er halve følelsen. Siden jeg var 2. gangs hadde jeg en forventning om at denne fødselen skulle være lettere, kortere og rett og slett bedre enn den første, og når det ikke slo til, opplevdes fødselen "verre" enn den egentlig var.

Nå ligger verdens skjønneste babygutt ved siden av i sofaen og sover søtt. Han er så utrolig rolig og sover og spiser bare. Har knapt hørt han gråte i løpet av disse første 6 døgnene, kun når vi skifter bleier e.l. Han ammer supert og det virker som om han har det bra. Jeg er hvertfall i lykkeland og nyforelsket i den skjønne skapnignen. En deilig følelse :rodmer: :rodmer:

Haha, når jeg leser min egen fødselshistorie nå i etterkant synes jeg den virker helt grei og enkel på en måte. Og at den følelsen jeg selv satt med, om at fødselen var veldig tøff på slutten, virker så fjern nå. Jordmora hadde sikkert rett, det var sikkert en flott fødsel, det bare føles ikke sånn i "gjerningsøyeblikket". Skal se lysten på et barn til melder seg innen et par år

[Møffi]

Gratulerer så masse til alle de nye verdensborgerene

--

Kan du si litt mer om "opp-ned" Flickan? Her har vi en puppesover.. Når kan man egentlig begynne med å lære de og sovne alene?

[flickan]

Opp-ned-metoden kan man egentlig drive med fra de er nyfødte, fordi det innebærer å alltid trøste når barnet gråter, men likevel la det finne søvnen på egenhånd , noe som kan spare barn og foreldre for mye søvnproblemer senere.. Det er veldig enkelt å går ut på å trøste barnet når det gråter, men legge det ned idet det roer seg. Som regel vil barnet ganske raskt bli trygg på å finne søvnen selv.Hvis det blir urolig igjen tar man barnet opp igjen, men fortsetter å legge det ned når det roer seg. Vi har praktisert det på eldstemann og har en veeeeldig enkel gutt å legge. Men man være forberedt på at det kan ta tid de første gangene, og ikke ta det som et nederlag dersom man må "gi opp" en dag. Barn er forskjellige, og noen ganger er det bare ingenting som funker, da må man huske på at det er hverdagene som teller og om barnet har ekstra behov en dag så kan man fylle de uten å "ødelegge" alt man har jobbet for de andre dagene. Hvis det bare blir tull en dag og barnet blir mer og mer hysterisk, kan man enten ta en pause og prøve igjen 10-30 min senere. Eller man kan prøve igjen dagen etter.

[kiri]

Her har vi snudd døgnet, lillegutt nekter å sove om natta, i hvert fall ikke før 4 eller 5 om morgenen. Han gråter og gråter, og gir seg ikke før han får ligge ved puppen. Men han er ikke nødvendigvis sulten, for dette skjer selv om han akkurat har spist, han bare ligger og sutter og koser. Hvis jeg legger han forsiktig fra meg, så setter han i gang med skrikinga igjen. Noen som har noe tips å komme med?

Åh, sånn hadde vi det sist!

Og akkurat det føler jeg at jeg nå har løst noen "koder" for å unngå denne gangen. Lillesøster hadde nemlig veldig mange likhetstrekk til storesøster og jeg har som sagt fryktet den første tiden.

Kort fortalt er det vi gjør nå:

Rapepause

Jobber MASSE med å få opp rap og har funnet en teknikk som er ganske effektiv: Legg barnet med magen mot brystet ditt slik at det får litt trykk der og bruk begge hendene til å trykke barnet inn og opp. Altså at man holder barnet inntil seg ved å stryke høyre hånd fra rompa og opp, så venstre hånd osv. Prøv om det funker hos dere også. Jeg får ofte ut en kjemperap da, mannen får ut mange små (som er minst like viktig at kommer ut).

Det neste vi gjør er at jeg ammer fra samme bryst i tre timer. Sist byttet jeg bryst og ungen fikk da (nesten) bare formelk som er søt og slukker tørsten, men som ikke gir metthetsfølelse. M gulpet masse for magen var jo full. Denne melka har jeg lest kan surne i magen og skape mageknip. Hos meg kommer melka også så lett og fort at magen fylles alt for fort og jeg innbiller meg at luftboblene blir "skylt langt ned i systemet" innen de rekker å rapes opp.

Jeg merker at om jeg kommer i "ubalanse" med å amme fra det andre brystet for tidlig eller jeg ikke får rapt henne sikkelig, så sover hun dårlig, søker masse og sist ville jeg tolket dette som at hun ville ha enda mer mat. Nå legger jeg henne på magen og det er merkelig hvor lett hun roer seg der og at rap kommer opp og promp kommer ut uten at det ser ut til å bry henne. Den første tiden søkte hun veldig ned i madrassen, men med en smokk i munn roet hun seg veldig.

Jeg føler selv at jeg nå har funnet nøkkelen til alle de problemene vi hadde sist med en baby som skulle ha pupp heeele tiden og gråt masse (spesielt på kvelden). Nå er det ikke sikkert dette kan overføres til deres baby, men det er i hvertfall ting som har fungert her.

Et annet tips jeg har ved ammeproblemer er å bestille en time hos poliklinikken og ikke helsestasjon. De på helsestasjon kan bare litt og gir nokså generelle råd, mens de på barselpol er eksperter. Vi var der i går og jeg fikk bekreftet at vi gjør mye riktig (bortsett fra at de ikke kan si det om mageleie..) og jeg fikk følelsen av at om vi hadde hatt samme oppfølgingstimen med M ville vi sluppet maaaange timer med trasking rundt i stua med henne i bæresjal. Der fant vi forresten ut at det å gå i trappa var mest effektivt. Bæresjalet reddet oss og sammen med hørselvern blei det mye brukt ;o)

Jeg fikk et barn som jeg aldri viste når skulle ha mat neste gang, aldri visste om sov 5 eller 30 minutter og som sovnet med puppen i munn til hun var over et halvt år. Det vil jeg ikke ha nå!

Vi satte oss et langtidsmål sist og det hjalp oss i å "vite hvor vi ville" og vi beveget oss sakte dit.

Nå må jeg amme.

Tenker på dere!

Lykke til!

[kiri]

En ting til mens mannen bytter blei.

På denne samtalen med barselpol sa dama at det å søke/suge er den ene tingen barn kan og derfor det de gjør om de så er sulten, har vondt i magen, trenger trøst eller vil ha kos.

Jeg ville forsøkt mageleie og heller snudd han etter en stund.

[LineGourmet]

Jeg lurer på hvor lenge dere er våkne om natten når dere ammer?

Her hadde vi ny rekord i natt: 1 time og 10 min (2 pupp + bæring) mot normalt ca 2 timer Men jeg mistenker at dere erfarne gjør dette mye raskere?

[Gjest Ruccola]

Tja, jeg ser ikke så nøye på klokken Line. Men hun spiser som regel i ca en halvtime. Hun er så fæl med å sovne ved puppen, og da sovner gjerne jeg også

Sjeldent vi må opp å trakke og bysse henne om natten. Er nok med pupp, så kan jeg bare legge henne over i sin seng igjen. Hun må ikke rapes nemlig

Blir faktisk mer urolig om vi tar henne opp og prøver å få frem rap, enn om vi legger henne rett ned! Men hun sover på siden da, så føler at rapene kommer av seg selv (og så promper hun mye også )

En av 20 gnger hender det at hun skriker litt akkurat rett etter vi har lagt henne ned. Da er det nok å bare tippe henne litt i oppreist stilling med overkroppen, så kommer en rap og hun sovner igjen

Er hun en sjelden gang urolig, setter jeg meg bare ytterst på sengekanten, og spretter litt opp og ned med henne i armene (Har kontinentalseng, så den er så myk ytterst at jeg spretter )

Vet mange syns nattammingen er så koselig, men jeg syns egentlig ikke det

Ja - koselig å ha henne tett inntil liggende sånn, men jeg er så redd for å sovne over henne! og når hun sovner ifra puppen så ofte, og gjerne vil ha mer når hun da igjen våknet etter noen minutter, så er det mer travelt en kos tenker nå jeg da.

Men er velsignet med en snuppe som stort sett sover bra, så skal nå egentlig ikke klage da

Tror dere forresten jeg kan ha sopp, siden det fortsatt er veldig vondt i utrivingsfasen? (De første 10-15 sekundene)

Hun har litt trøske på tungen, men ikke ellers i munnen.

Hun er jo 5 uker nå, så hadde trodd det skulle gi seg...

Endret 30. august 2011 av Ruccola

[Møffi]

Nattamming tar nok ca 30 min hver gang, jeg ser ikke så mye på klokka... Vi samsover og jeg slenger bare ut puppen og sover videre selv, han sovner når han er mett (satt litt på spissen) Har aldri måttet opp om natta etter vi kom hjem egentlig, han bæsjer ikke om natta og tissebleia skifter vi i mørket på senga, raper han innimellom, men disse får han som regel fint opp alene

Vårt eneste problem er nettopp at han sovner ved puppen, redd for at vi i lengden gjør oss en bjørnetjeneste her.. Jaja, jeg får i hvertfall nok søvn for øyeblikket

[LineGourmet]

Nå var jeg jo litt uklar :gjeiper: Når vi bruker ca 2 timer er det når jeg legger han et annet sted enn i min seng. Han har vært litt opp og ned i forhold til hvor "hyggelig" det er å sove sammen (imminellom kung fu panda og el propello ) Så stort sett sover han alene første delen av natta (til 3-4 eller 5-6) så samsover vi resten. Med uproblematisk samsoving sovner han på puppen og jeg vrir meg bare over på ryggen Men uansett så gir jeg han 1 pupp i sofaen, føler at han får i seg ordentlig med mat da og han har bedre tak på puppen (blir mye sutting og kosesuging i senga )

[Møffi]

Vært på helsestasjonen på morgenkvisten, lillegutt har gått opp 1400 g fra fødselsvekt og veier nå 4400 g Lengden målte de visst ikke før 3 mnd...

Ellers henger fortsatt ammetåka tungt her i gården, jeg har nå glemt pinkoden til kortet mitt

[Gjest Ruccola]

Ellers henger fortsatt ammetåka tungt her i gården, jeg har nå glemt pinkoden til kortet mitt

Hehe, finfin måte å spare penger på da

Jeg pleier å vere mer fokusert på HVOR tallene ligger, enn hva de heter, for da har man liksom et bilde i hodet over hvor fingrene skal Da blir det lettere for min gullfiskhjerne å huske tallene ihvertfall

[Meaty]

Ah, Kiri; tusen takk for flotte råd! Skal lese godt gjennom, og teste ut.

[Møffi]

Hehe, finfin måte å spare penger på da

Jeg pleier å vere mer fokusert på HVOR tallene ligger, enn hva de heter, for da har man liksom et bilde i hodet over hvor fingrene skal Da blir det lettere for min gullfiskhjerne å huske tallene ihvertfall

Haha, det er det forsåvidt Jeg har nylig byttet bank, så har fått ny kode, men nå har jeg lært meg en lur måte og huske den på (takk og lov at jeg ikke kastet lappen med koden på, da hadde det ikke blitt mye middag :gjeiper: )

Forresten, apropos middag, får dere spist det? Her føler jeg vi bare kaster i oss noe man lager lynraskt mens han sover, vi prioriterer samspising fremfor mat som bruker lang tid på å lages... Hvordan gjør dere dette?

[Pastill]

Vi spiser middag Her har vi hatt besøk i noen dager, og gjestene har disket opp for oss. Og så er mannen bare PÅ for tiden, og lager deilige middager. Men snart skal han tilbake i jobb, så da regner jeg med vi fort ender der dere er, Møffi. Jeg synes også det er viktig å spise sammen. Er lillegutten sutrete, så ligger han på armen til en av oss når vi spiser, og så bytter vi underveis.

Ellers kunne jeg godt finne på å amme ved bordet også - så spiser virkelig hele

familien sammen

[LineGourmet]

Forresten, apropos middag, får dere spist det? Her føler jeg vi bare kaster i oss noe man lager lynraskt mens han sover, vi prioriterer samspising fremfor mat som bruker lang tid på å lages... Hvordan gjør dere dette?

Hehe.. ja, på skift

Her er han ofte våken ved middagstider og veldig ofte blir det da at vi spiser på skift. Eller med 1 hånd om han er såpass rolig at han kan sitte på fanget

Spiser absolutt raskere ja :gjeiper:

[Myzia]

Jeg lurer på hvor lenge dere er våkne om natten når dere ammer?

Her hadde vi ny rekord i natt: 1 time og 10 min (2 pupp + bæring) mot normalt ca 2 timer Men jeg mistenker at dere erfarne gjør dette mye raskere?

Vi har egentlig fått til en fin rutine på natten (og en snill sove-baby!) - tar ca 30-40 min fra jeg tar han opp til han sover igjen. Jeg har bare på helt svakt lys og tar han ut av vogga når han begynner å klynke litt, og lar han få drikke med to-tre rapepauser. Etter den siste lar jeg han enten roe seg på skulderen eller på fanget, og legger han tilbake i vogga akkurat når han sovner. Bruker ofte smokk, og må kanskje putte inn den en gang eller to før han sovner. På denne måten våkner egentlig ingen av oss skikkelig - fungerer veldig fint! Skulle bare ønske vi hadde like god rutine på rolige kvelder, han har fortsatt mye magevondt!

Forresten, apropos middag, får dere spist det? Her føler jeg vi bare kaster i oss noe man lager lynraskt mens han sover, vi prioriterer samspising fremfor mat som bruker lang tid på å lages... Hvordan gjør dere dette?

Vi avtaler ofte tre ettermiddager i uka (i tilegg til helgen selvsagt) som vi spiser sammen. Mannen jobber en del sene ettermiddager - men er enig i at det er veldig koselig/viktig å få spist sammen!

Mini er også ekspert på å matche sitt behov for mat/kos/oppmerksomhet akkurat når vi skal spise, så her blir det også ofte spising på skift.. Men, han er jo en del av familien han og, så det skulle vel bare mangle at han ikke får være med på familiemiddagene!

[Myzia]

Haha, burde ikke skrevet her i går om hvor fint nattesøvnen går, for i dag våknet mini halv seks og nektet og sove igjen! (overhodet ikke ille i forhold til de som sliter med våken baby hele natten - men likevel anderledes når jeg har vært bortskjemt med å få sove til åtte.. ) Uansett koselig med litt morgenpludring!

I dag skal vi begynne på kurs i babymassasje - håper det kan hjelpe litt mot magevondt'en! Noen andre som har gått på sånt kurs?

[Pastill]

Mulig jeg tar sorgene på forskudd, men... altså... jeg gleder meg virkellig ikke til mannen skal tilbake på jobb.

Ser for meg at det kan bli stressende dager med tidskllemme, jobbstress, nattevåk, søvnmangel, travle morgener med mannens barn, travle ettermiddager/kvelder for mannens barn og oss, ingen å dele fantastisk søte grimaser med...

Hvordan har det gått for dere andre der mannen er tilbake på arbeid??

[Møffi]

Her er det selvølgelig mini som står i fokus når mannen er borte, jeg får ikke gjort spesielt mye annet i huset enn å spist og kanskje ryddet litt når han sover. Men jeg merker at det blir enklere for hver dag ettersom jeg blir mer og mer kjent med han

Jeg er i tillegg flink til å invitere folk hit som kan hjelpe til litt eller bære på mini mens jeg fikser i heimen..

Hvor gamle er barna til mannen din igjen? du kan jo bruke de for alt det er verdt når det kommer til huset og kanskje ordne samkjøring til aktiviteter? Det vil kanskje lette litt?

[Gjest Ruccola]

Her flyr dagene forbi... Det at kjære er på jobb går fint.

Noen dager har jeg fått gjort mye mens snuppa sover, andre dager har jeg brukt den tiden til å dusje, sove, spise og sitte på dataen.

Nå har jeg ikke andre barn å ta meg av da.

Sambo liker ikke å komme hjem til rotehus, så noen ganger sitter jeg og skammer meg over hvor lite jeg har gjort! Men da er jeg bare ærlig å sier det rett ut når han kommer hjem "I dag har jeg ikke gjort en dritt" Da er det liksom utav verden og jeg slipper noen kommentarer på det Er helt greit sålenge det ikke skjer for ofte

(Har en ekstremt ryddig mann...mange ville nok jublet over det, men når det kommer over i ekstremt-båsen, er det ikke alltid så greit heller nei.....)

Prøver å prioritere å få unna klesvask, og at kjøkkenet er noenlunde ryddig Så tar vi oss heller en halvtime med effektiv rydding sammen på kveldstid når vesla sover

Ofte kan vi bare sitte i sofaen sammen med vesla og kose etter middag. Sambo må liksom ta igjen at han ikke har sett henne hele dagen Blir jo til at jeg sitter der også og ikke benytter tiden til å gjøre noe annet. Er jo så koselig å vere alle tre

Prøver også å få gått tur, men det blir absolutt ikke hver dag dessverre. Prioriterer jeg det fremfor husarbeid gror vi nok igjen, for jeg er ikke nok organisert til å klare alt enda