Livet med Pittelille

[sunflower87]

Overskriften sa vel seg selv.

Jeg er en 23 år gammel, nyutdannet jente som nå altså skal bli mamma. Dette fant jeg ut for hele tre timer siden, så nyheten er vel egentlig mest iferd med å synke inn. Likevel er det ikke tvil i mitt hjerte om hva jeg må gjøre...

Barnefaren fikk selvfølgelig full panikk når han hørte nyheten. Dette er en mann jeg har delt livet mitt med det siste 1 1/2 året, men nå på sensommeren tok det slutt. Desverre(?) falt jeg tilbake til gamle synder et par fuktige kvelder på byen, og her sitter jeg nå med konsekvensene. Faktum er at jeg skal bli alenemamma, but if life gives you a sour apple, just smile back!

I en graviditetsdagbok er vel opplisting av symptomer et must, så her kommer den:

* evig trett. Det er ikke nok timer i døgnet til å sove på!

* Kvalmebølger jeg godt kunne vært foruten. Når sant skal sies så er jeg heldig, for jeg har verken spydd eller trodd jeg skulle spy ... enda *bank i bordet*

* ØMME PUPPER! det var vel disse som fikk meg til å ta en test i utgangspunktet. For i min verden er det ikke normalt at puppene vokser seg utav to bhstørrelser på to (!) uker.

I følge terminkalkulatorer og slikt så har jeg termin 26. juni, og er dermed 6+2 idag...

Endret 12. juli 2011 av sunflower87

[sunflower87]

Vakreste sangen i verden...

Baby mine, don't you cry.

Baby mine, dry your eyes.

Rest your head close to my heart,

Never to part,

Baby of mine.

Little one when you play,

Don't you mind what they say.

Let those eyes sparkle and shine,

Never a tear,

Baby of mine.

If they knew sweet little you,

They'd end up loving you too.

All those same people who scold you

What they'd give just for the right to hold you.

From your head down to your toes,

You're not much, goodness knows.

But you're so precious to me,

Sweet as can be,

Baby of mine.

All those same people who scold you,

What they'd give just for the right to hold you.

From your head down to your toes

You're not much, goodness knows.

But you're so precious to me,

Sweet as can be,

Baby of mine.

Baby of mine

http://www.lyricsmode.com/lyrics/a/alison_krauss/#share

[sunflower87]

Idag har det vært en dag fylt med oppturer og nedturer.

Da jeg våknet idag var jeg fylt opp med en ro og indre følelse av lykke jeg ikke har kjent på før. Dermed visste jeg at det rette valget var tatt!

Jeg skulle egentlig treffe barnefaren i byen idag. Vi skulle, etter hans ønske, gå på amathea å snakke med noen. Jeg for min del kjenner at den samtalen egentlig er unødvendig, men litt kan jeg strekke meg for hans del. Det er tross alt ingen enkel situasjon vi har satt oss i, og alle har sin egen måte å takle slike overraskelser på. Unnvikelse og panikk er hans, og det er helt greit.

Dagen på jobb gikk relativt fort. Jeg jobber med barn, så noen kvalmebølger og runder med kaldsvetting ble det jo. Men alt i alt var det en grei dag.

Det var en grei dag helt til en av mine aller nærmeste spurte meg om dette var noe jeg hadde planlagt. Om jeg hadde blitt gravid med vilje. Spørsmålet satte meg helt ut. Tårene kom fort og sinnet kom fortere (noen ville kanskje skyldt på hormoner, men jeg velger å tro at det var kun meg). Jeg sa til henne at jeg kunne ikke på noen så helst måte forstå hvordan hun kunne spørre meg om dette.

Jeg liker å tro at jeg er en ganske realistisk person. Reflektert og rasjonell er jeg også, mesteparten av tiden ihvertfall. Nå skal jeg ikke sette igang en voldsom tirade om likestilling og alt slikt, men faktum er at jeg kan ikke for mitt gode hjerte forstå at en jente kan lure en mann på den måten.

For det første så gir det et uskyldig barn dårligere utgangspunkt ved at faren for at pappa ikke vil vedkjenne seg barnet er større.

For det andre er det moralsk og etisk så feil så det kan bli for alle parter. Å bli alenemor er ikke en status man bør trakte etter. Det er et jævlig vanskelig liv, fylt til randen med utfordringer og fordommer. Det finnes nok flere argumenter for at det å bli gravid med vilje, til tross for rimelig dårlige forutsetninger (blant annet mot barnefarens viten og vilje) som jeg ikke kommer på i farten.

For øvrig tror jeg fremdeles ikke helt på de to blå, selv om det er ganske åpenlyst hva som er iferd med å skje, så jeg bestilte like greit en ny test jeg. Denne gangen en clearblue digital med ukesindikator. Det kan vel ikke bli mer klart enn det?

[Fru Rug]

Hei!

Gratulerer så mye med den lille i magen!

Leste historien din i en annen tråd og synes du skriver veldig fint! Ble litt rørt over det du skrev!

Jeg tror at det er mye bedre for et barn å vokse opp med en forelder som virkelig elsker barnet sitt enn to foreldre som ikke gjør det. Evt. skylder på barnet for at de "må" være sammen. Hvis barnets far får tenkt seg om og kanskje til og med begynner å glede seg også, så er det supert!

Jeg tror uansett at du kommer til å klare dette og at du blir en fantastisk mor!

Jeg har termin (ut i fra kalkulatorer) 25 juni, så jeg tenker at det kan bli gøy å følge deg på veien!

[sunflower87]

Gratulere som nr 1 i dagboka mi! :D

Tusen takk!

Ja jeg har også tro på at dette skal gå. Det skal nok mye arbeid til, og veien vil bli lang og hard, men med et fantastisk nettverk og en god dose stå-på-vilje så skal jeg klare dette. Jeg og pittelille! For nå er det engang slik at har man først kjent på den bunnløse kjærligheten til et lite nurk, selv om jeg ikke har fått truffet det enda, så skal det mye til for at man klarer å gi opp!

Barnefaren har jeg tro på at kommer litt etterhvert. Han må la sjokket legge seg og få en mulighet til å tenke seg godt om hva han ønsker. Hans verden er ikke så enkel for tiden den heller.

Så koselig at vi har termin nesten samtidig! Jeg kan nesten ikke tro det for min del. Ene minuttet er jeg supergravid, i neste er jeg sikker på at testen viste feil. Så jeg har kjøpt inn en ny

Det skal bli koseligt i tida framover, ikke sant?

[sunflower87]

Gode kvelden!

Idag våknet jeg opp til telefonen om at husleien ikke var blitt betalt Det endte opp med at jeg avspaserte en time fra jobb idag for å ta en tur i banken. Jeg fant ut at jeg rett og slett hadde glemt å overføre pengene til den kontoen som husleien trekkes av. Sånn det går når husleien skal betales samme dag som jeg finner ut at to hjerter slår i kroppen min.

Godnyheten er at jeg fikk ordnet opp med personen som jeg hadde en konflikt med i går. Jeg er fremdeles ikke enig i at det var et ok spørsmål å få, men velger å ta mine kamper. Jeg trenger støtten hennes mer enn jeg trenger å ha rett. Jeg tok også det skrittet å fortalte om pittelille til den ene siden av familien min. Det kom vel som et sjokk på hele gjengen vil jeg tro, men de tok det fint. Heldigvis.

Ellers har det gått fint på jobb idag. Jeg har ikke turt å sagt noe der enda med tanke på at jeg begynte for kun et par dager siden. Men jeg regner med at jeg får et forklaringsproblem på en viss mage som kommer om noen måneder, så jeg får bare bite det i meg når jeg når de berømte 12.

Har ikke snakket med barnefar enda. Ikke har jeg behovet heller, annet enn at jeg virkelig ønsker å fortelle ham at jeg ikke kommer til å ta bort Pittelille. Men hvordan forteller du nyheten som mannen mener kommer til å ødelegge hans liv?

Jeg må VIRKELIG slutte å røyke! Noen som har et godt tips til hvordan? Jeg kan se for meg at de neste ukene kommer til å være helt jævlig, både for meg og omgivelsen... Hormonelt monster i tillegg til sur og gretten røykfri kjerring..usj.. men jeg må gjøre det, om ikke annet for Pittelille!

Nattinatt

[Neala]

Her vil jeg følge med! Du virker som ei knallsterk dame! Blir spennende og se hvordan det går med deg videre

Skjønner at det er vanskelig å skulle fortelle barnefar at babyen kommer, men det er noe du bare er nødt å si. Som jeg sa i den andre tråden din, forbered deg på at det kan bli reaksjoner, men ikke gå å tenk på det! Han trenger nok litt tid, og det er helt sikkert en annen opplevelse for han enn det er for deg, som faktisk bærer på den lille!

Angående røykeslutten så har jeg ikke så mange tips. Etter å ha røyka i fem år så tok jeg min siste røyk før jeg tok graviditetstesten hos helsesøstra (jeg trodde da den kom til å være negativ). Du finner nok en metode som passer for deg!

Sov godt :søvn:

[sunflower87]

GUNS

kjempekoselig å se deg her også!

Tusen takk for det, jeg liker å tro at jeg er akkurat så sterk som jeg må være:-)

Ja det er vanskelig kjenner jeg, men det er ikke reaksjonene jeg tenker på egentlig. For alt jeg bryr meg så kan han utagere til han blir blå og grønn, men det endrer fremdeles ikke det faktum at han skal bli pappa. Og jeg vet at han ikke kommer til å klare å holde seg helt borte gjennom svangerskapet. Vi er i samme vennegjeng, så det er umulig for ham å ikke forholde seg til meg på enten ene måten eller andre. Det som det gjør det vanskelig er at jeg kommer til å gjøre ham veldig, veldig vondt ved å fortelle at jeg ønsker å beholde Pittelille. For ham er akkurat dette valget hans store mareritt, for han er i en høyst vanskelig livssituasjon selv akkurat nå. Det vil bare bli toppen av isberget so to speak. Men på grunn av at jeg så inderlig ønsker Pittelille, så er det en del av konsekvensene jeg faktisk må ta.

Huff, den røykeslutten. Jeg har måtte bite det i meg idag og tenkt nedkutting, og jeg syns jeg har vært ganske flink. Har kutta ned fra 20 sigg til under 10 på tre dager, så kanskje klarer jeg å kutte enda mer ned snart. Jeg har virkelig lyst til å slutte, om så bare for å gjøre det lettere for Pittelille å vokse seg stor og sterk!

Nei nå må jeg avslutte. Skal opp å spise snadder middag hos en venninne. Er så i tvil om jeg skal fortelle henne eller ikke, men det får jeg heller ta litt mer på "gefylen" som vi sier her på vestlandet.

Snakkes siden

[Gjesten]

Hei!

For det første: Gratulerer så mye med baby i magen! Har lest gjennom her nå, og har veldig lyst til å følge med! Du virker som en reflektert kvinne, og jeg har full tro på at du kommer til å klare deg bra Barnefar kommer nok også til å bli mer engasjert når han kommer over det første sjokket, og lærer seg at denne graviditeten og barnet som kommer er en del av hverdagen og livet hans. Husk at dette sjokket kanskje kan være vel så stort for ham, siden mannen faktisk ikke har noen form for kontroll over situasjonen, og muligens blir litt desperat.

Jeg er ikke gravid selv, og har heller aldri vært det, så jeg har ikke nødvendigvis så mye å bidra med Jeg håper du synes det er greit at jeg følger med her uansett?

[sunflower87]

Hei!

For det første: Gratulerer så mye med baby i magen! Har lest gjennom her nå, og har veldig lyst til å følge med! Du virker som en reflektert kvinne, og jeg har full tro på at du kommer til å klare deg bra Barnefar kommer nok også til å bli mer engasjert når han kommer over det første sjokket, og lærer seg at denne graviditeten og barnet som kommer er en del av hverdagen og livet hans. Husk at dette sjokket kanskje kan være vel så stort for ham, siden mannen faktisk ikke har noen form for kontroll over situasjonen, og muligens blir litt desperat.

Jeg er ikke gravid selv, og har heller aldri vært det, så jeg har ikke nødvendigvis så mye å bidra med Jeg håper du synes det er greit at jeg følger med her uansett?

Kjære Gjesten, velkommen skal du være!

Tusen takk for fine ord! Jeg kjenner at det er godt å få litt støtte, og det er godt å få litt synspunkter på ting. For jeg er helt enig med deg. Det er derfor jeg ikke maser eller tar kontakt med barnefar for øyeblikket, slik at han skal få en mulighet til å la alt synke inn litt. For det er ikke enkelt for en mann å finne ut at han skal bli far til et barn han ikke hadde planlagt. Det er ikke enkelt for noen av partene egentlig, men kanskje spesielt vondt for mannen siden han ikke har noen kontroll over situasjonen som du sier.

Jeg har flere ganger diskutert dette med mine venner, som hovedsaklig er mannlige. Det er alltid slik at kvinnen har retten til å velge hva som skal bli utfallet av en graviditet, slik det faktisk hør og bør. Enten mannen ønsker barnet eller ikke, så er det kvinnen som til syvende og sist bestemmer om fosteret har livets rett eller ikke. Jeg har sett menn som har vært knust etter at kvinnen valgte abort. Jeg mener at til en viss grad er det et kors mannen må bære siden det ikke er han som går gravid. Men sett på en annen side, hvis han er i samme situasjon som jeg og barnefar er i, så mener jeg at han har samme rett til å bestemme hvorvidt han skal bli far som jeg har om jeg vil bli mor. Derfor har jeg gitt bf et valg. Han har sin fulle rett til å ikke ønske å bli pappa selv om jeg velger å bli mamma. Etter min mening og erfaring så er det bedre å ikke ha en pappa enn en tvungen pappa... Mye tanker som spinner sent på en torsdagskveld.

Hos min venninne idag så vi en film som handlet om et barn med kreft. Utrolig sterk film, og alt som spant i mitt hode var at jeg ville kjempet med nebb og klør for Pitteliten. Mitt verste mareritt for øyeblikket er at Pitteliten enten dør inni meg, eller at Pitteliten aldri har eksistert. For tenk hvis testen var falsk positiv, hva gjør jeg da? Jeg elsker den 1 cm store marsboeren inni magen min allerede...

Hvis testen jeg tar imorgen viser at Pitteliten bare var en falsk positiv, så vet jeg ærlig talt ikke hvordan jeg skal takle det. (Føler meg lite gravid idag)

[Gjesten]

Nå synes jeg ikke du skal gå til sengs med sånne negative tanker i hodet. De graviditetstestene er 99% riktige så vidt jeg husker, så sjansen for falsk positiv er liten. Du skal nok bli mamma

Angående hvem som får ta avgjørelsen, så har det alltid vært en vanskelig sak. Det er jo i aller høyeste grad begges barn, men siden én til syvende og sist må ta avgjørelsen hvis de to partene er uenige, så er det jo ganske naturlig at det er den som bærer barnet inni seg som får bestemme.

Nå får du sørge for en god natts søvn, ikke mer stressing! :søvn:

[Quasis]

Hei hei. Spennende å lese i dagboken din

Du har skrevet litt om Amathea tidligere. Jeg har vært i liknende situasjon som deg for noen år siden. Det som var stor støtte for meg, det var å være med på fødselesforberedende kurs som de arrangerer. Det er for alenemødre. Vi møttes vel 1 gang i mnd på kontoret. På slutten hadde vi omvisning på føden. Møtene fortsatte etter barna var født, frem til 1 års alderen. Jeg har enda kontakt med flere fra gruppen Var veldig hjelp i å bli kjent med andre i samme situasjon.

Jeg er fra Vestlandet selv.. så det er kanskje samme Amathea det er snakk om...

Ellers gleder jeg meg til å følge videre med

[Fru Rug]

Hei!

Anbefaler deg å ikke tenke sånne negative tanker så sent på kvelden, jeg også! Jeg har akkurat de samme tankene (om falske positive tester og sa) så i natt sov jeg ytterst lite! Drømte om sånne dumme ting!

Vi får tenke positivt og heller prøve å glede oss over at vi faktisk har bolle i ovnen!

Har du fortalt de rundt deg om den lille? Familie og venner?

[sunflower87]

Fru Rug, Gjesten og Quasis

Nei negative tanker er fy! meget fy! Men jeg kan ikke hjelpe for det. Hvordan skal man klare å tro på en positiv grav.test når kroppen ikke kjennes i nææærheten av å være så gravid som alle sier at den skal være. Det forvirrer et lite grublerhode

Skal selvfølgelig ikke klage på noen så helst måte over at jeg er gravid og ikke har noe særlig til plager, men alikevel. Kunne godt tenkt meg en liten kvalmebølge ihvertfall, bare for å bevise for meg selv at Pitteliten faktisk eksisterer..

Idag bærer det hjem til mor. Det skal bli kjempeherlig med hele helga fri, det er en luksus jeg ikke er vant med (har ikke hatt en hel helg fri siden august!)Mamma har selvfølgelig fått vite det. Hun fikk vite nyheten samme dagen som jeg fant det ut. Nå har jeg jo også røpet hemmeligheten til mine besteforeldre og tanter på hennes side. Da gjenstår bare min kjære far og den familien, noe som kan by på litt utfordringer. Vi er nemlig ikke alltid helt i vater han og jeg. Men det ordner seg, det gjør det jo alltid!

Så håper jeg bare at gravitesten kommer i posten idag, kan jo ikke vente heeelt til søndag. Neinei, det er uaktuelt!

[Gjesten]

Sååå hvordan gikk test nr. 2?

Du vet, du kan alltids rettferdiggjøre å ikke fortelle farssiden om dette før det er gått 3 måneder. Det er kanskje tryggest hvis du tror de ikke vil ta nyheten så pent?

[sunflower87]

Joda, test nummer to viste akkurat det jeg mistenkte hele tiden.

Jeg er en overnevrotisk førstegangsgravid som ikke tror det før hun har det helt skriftlig foran seg. Jeg er veldig, veldig gravid :gjeiper:

Det var deilig med en liten time out i helga. Slappet bare av og gjorde ingenting. Det trengtes kjente jeg! Idag kom jeg hjem til meg selv igjen, men stoppet innom far og familien. Jeg slapp den store bomba, og det gikk faktisk kjempebra! De ble veldig glad, både far og kona og søsknene mine! Så det er en veldig positiv ting.

En litt mer negativ ting er at barnefar tok kontakt med meg ikveld. Spurte meg hvordan det gikk og hva jeg hadde kommet frem til. Jeg sa det som det var at Pittelille betyr for mye til at jeg kan ta abort, og da ble det et helvetes liv i leiren. Jeg har hørt alt fra "du har ødelagt livet mitt" til "jeg kan ikke bo i denne byen lengre, alle kommer til å hate meg" osv. Så nå er jeg tilbake til å føle meg überego og som en helt for jævlig dårlig person. Supert....

Har forresten klart å kutte røyken fra 20 sigg ned til 5-6 røyk til dagen...

[Neala]

Så bra at det gikk fint å fortelle det! Tipper din far gleder seg til å få et lite barnebarn uansett hvordan situasjonen er

Du må vite at du er ikke alene om å ha hørt sånne grusomme ting fra barnefar. Og som regel trenger de bare en stund på å godta situasjonen og innse at det vil komme et barn. Jeg synes det er fint at du vil gi han et valg om å ikke bli pappa selv om du skal bli mamma, og det tror jeg nok han også vil skjønne når sjokket får lagt seg.

Stå på med røykeslutten! Dette klarer du, vi heier på deg

[Gjesten]

Jeg sier som GUNS, han trenger nok bare litt tid.

Så bra at det gikk fint å fortelle! Det er nok en lettelse, kan jeg tenke meg!

Ang. røyken, så er det bare å stå på. Hver sigarett du røyker, røyker baby også, og det er jo ikke bra... Men fra 20 til 5-6 er veldig bra jobbet på så kort tid! Vær sterk!

[sunflower87]

Tusen takk for støtten jenter, jeg kjenner det varmer!

Idag har vært en helt okey dag. Slitsomt på jobb, og hemmeligheten om Pittelille sprakk til en kollega av meg. Det var forsåvidt ganske greit, slik at de vet hva som er i veien når jeg vimser rundt og ikke helt klarer å ha kontrollen over ting! Spesielt siden jeg har en lederstilling, så er det litt kjipt å springe rundt å føle seg som en dårlig leder som ikke klarer å ha hodet på rett plass. Snille flinke medarbeiderene mine!

Jeg disponerer en bil frem til onsdag, så jeg stakk til en venninne rett etter jobb og hadde en deilig utblåsning om denne konfrontasjonen med barnefar igår. etterpå satt vi bare å spiste og snakket tull frem til nå nettopp. Det er godt å kjenne at jeg ikke er helt alene! Humøret svinger jo fortere enn jeg blir sulten (og det sier like mye om hvor sulten jeg er som humørsvingningene :gjeiper: ), neida jeg er ikke hormonell jeg

Ha en fin kveld jenter

[sunflower87]

Forresten, man må jo bare elske babyverden.no!

Du er nå 7 uker på vei.

Unnfangelsen finner sted omkring: 4. oktober 2010

Hjertet begynner å slå: 29. oktober 2010

Embryoet beveger seg: 22. november 2010

Embryoperioden er slutt, du bærer på et foster: 29. november 2010

Alle indre organer er ferdig formet: 29. november 2010

Risikoen for spontanabort avtar: 13. desember 2010

Kvalmen avtar for de fleste: 20. desember 2010

Kjønnet begynner å bli tydelig (ikke på ultralyd): 27. desember 2010

Fosteret svelger og tisser: 10. januar 2011

Tid for ultralyd: 17. januar 2011

Du kan kjenne fosterets bevegelser: 24. januar 2011

Fosteret begynner å få et søvnmønster: 7. februar 2011

Fosteret begynner å høre: 28. februar 2011

Ni av ti barn overlever om de blir født nå: 28. mars 2011

Mange fostre legger seg med hodet ned: 2. mai 2011

Svangerskapspermisjonen begynner: 8. juni 2011

Antatt termindato: 29. juni 2011