En stemors bekjennelser

[Gjest Dørmatta]

Jeg har en tilståelse å komme med. Jeg er en stemor.

Da jeg ble forelsket i en mann med barn fra et tidligere forhold så var jeg forberedt på at det kom til å bli en del utfordringer, men jeg visste i grunnen ingenting om min kommende rolle som stemor.

I dag er jeg klokere. Jeg har omsider lært - blant annet her på Kvinneguiden - at jeg nå er en annenrangs borger. Jeg har endelig funnet min plass, og ytrer ikke lenger min mening om noe som helst.

Når barna oppfører seg dårlig så mener jeg ingenting om det. For alt jeg vet er det kanskje ikke dårlig oppførsel heller. Jeg har jo ikke født dem, så jeg er ikke istand til å vurdere hvorvidt de oppfører seg bra eller dårlig. Og jeg har i hvertfall ingenting jeg skulle sagt i forhold til oppdragelsen deres. Derfor har jeg nå begynt å stikke over til naboen når det pågår som verst, sånn at hun kan ta seg en prat med ungene om hva hun anser som vanlig folkeskikk.

Når min kjære snakker med sin eks, altså barnas mor, mener jeg heller ingenting. Om hun krever at halve lønna hans skal gå til henne og barna så godtar jeg selvsagt det uten å mukke. At jeg da må forsørge min kjære er uviktig, det har jeg ikke noe med.

Jeg vet at jeg alltid vil være nummer tre i min kjæres liv, om jeg er heldig. På delt førsteplass kommer selvsagt barna, og på en like selvsagt andreplass kommer barnas mor. Hun har jo tross alt født hans barn, så jeg kommer aldri til å oppnå samme verdi i hans liv. Om jeg en dag skulle føde hans barn så når jeg likevel ikke opp til hun som var den første, det har jeg akseptert.

Jeg har innsett at min verdi i hjemmet er av minimal betydning. Jeg gjør mitt ytterste for å gå i ett med tapeten, med unntak av når jeg lager middag, rer senger, vasker klær, hjelper barna med leksene osv. Utover dette hører jeg ingenting, sier ingenting, mener ingenting og er generelt så usynlig som jeg er istand til.

Jeg beklager på det dypeste at jeg en gang innimellom er så frekk at jeg faktisk tillater meg å antyde at jeg har egne meninger. Jeg vet det er skrekkelig galt av meg, og jeg prøver så godt jeg kan å ta meg i det. Noen ganger klarer jeg dessverre ikke det, så da ramler det ut av meg noe jeg kanskje er uenig med deg i. Du får selvsagt aldri høre det, for jeg er påpasselig med å aldri si det mens du hører på. Og om jeg vet at du har tatt standpunkt til en sak så vil jeg aldri finne på å gi uttrykk for at jeg har en annen mening overfor barna dine. Men jeg må innrømme at det hender at jeg buser ut med slikt overfor din eks, min nåværende.

Eller det hender at jeg i et forvirret øyeblikk innbiller meg at det er greit å gå anonymt inn på et nettforum og spørre andre kvinner om råd ved å fortelle om min situasjon uten å avsløre hvem verken du eller jeg er. Det tar heldigvis aldri lang tid før noen rykker meg ut av feberfantasiene og får meg til å skjønne at sånt er uakseptabelt. For jeg er jo bare en stemor.

Jeg lover å gjøre mitt ytterste for å holde meg enda mer usynlig fra nå av, både på nett og IRL.

Takk for oppmerksomheten.

[Suzy]

Har jeg ikke lest dette innlegget før?

Ikke at det ble noe dårligere av den grunn, men....

[Gjest plopp]

gjesp.

Man velger selv hvilken rolle man vil ha. Vil man være den oppofrende stemoren og inntre i martyrrollen "ikke tenk på meg", så værsågod.

Selv har jeg nok en langt mer konstruktiv tilnærming til hverdagen og livet.

[Gjest Rabadamtimtim]

Godt at noen kjenner sin plass!

[maho]

Selv om det til tider kan være tungt å skulle stille så mye opp, og gi så mye av seg selv uten nødvendigvis å føle at en får tilsvarende tilbake, så velger jeg å tro at all innsatsen vil lønne seg i det lange løp. Lykke til! :-)

Endret 1. november 2010 av maho

[Gjest Gjest]

Hvem er du Rabadamtimtim? Hva har du opplaevd for å ha så bombastiske meninger om stemødre? Har du møtt dem alle? Så lurer jeg fælt på om du jobber og forsørger deg selv, evt med hva, og til slutt kunne jeg likt å visst hva du mener far skal bidra med etter en sklismisse, og hvor mye han får lov til å bidre med utenom å betale!

På meg virker du som en trist og bitter dame!

[AnonymBruker]

jeg har vært stemor en gang, ALDRI mer!

[rachel who]

Veldig bra skrevet. Dette er nok et sukk. Skjønner det godt. Et resultat av at flere og flere får råd om å ikke oppdra eller mene noe om et stebarn (eller bonusbarn). Jeg har vært stemor og har fått samme råd. For meg er det helt feil å ikke skulle si og mene noe om at barn man har i heimen. Vi har alle ansvar for barn som er rundt oss og for deres oppdragelse. Det at voksne får lov å oppdra, ser ut til å være svært umoderne.

[Gjest Gjest]

Fantastisk godt skrevet!!!

Hver gang en stemor prøver å lette hjertet sitt eller spør om råd her inne på KG, får hun kjapt beskjed om å holde kjeft og finne seg i alt som skjer, for dette er noe stemor har valgt selv når hun valgte å slå seg sammen med en med barn fra før!!

Håper flere av de som er kjapt ute med pekefingere og moralprekener leser dette innlegget og skjønner hva de driver med.

[Gjest Chickpea]

Jeg har en tilståelse å komme med. Jeg er en stemor.

Da jeg ble forelsket i en mann med barn fra et tidligere forhold så var jeg forberedt på at det kom til å bli en del utfordringer, men jeg visste i grunnen ingenting om min kommende rolle som stemor.

I dag er jeg klokere. Jeg har omsider lært - blant annet her på Kvinneguiden - at jeg nå er en annenrangs borger. Jeg har endelig funnet min plass, og ytrer ikke lenger min mening om noe som helst.

Når barna oppfører seg dårlig så mener jeg ingenting om det. For alt jeg vet er det kanskje ikke dårlig oppførsel heller. Jeg har jo ikke født dem, så jeg er ikke istand til å vurdere hvorvidt de oppfører seg bra eller dårlig. Og jeg har i hvertfall ingenting jeg skulle sagt i forhold til oppdragelsen deres. Derfor har jeg nå begynt å stikke over til naboen når det pågår som verst, sånn at hun kan ta seg en prat med ungene om hva hun anser som vanlig folkeskikk.

Når min kjære snakker med sin eks, altså barnas mor, mener jeg heller ingenting. Om hun krever at halve lønna hans skal gå til henne og barna så godtar jeg selvsagt det uten å mukke. At jeg da må forsørge min kjære er uviktig, det har jeg ikke noe med.

Jeg vet at jeg alltid vil være nummer tre i min kjæres liv, om jeg er heldig. På delt førsteplass kommer selvsagt barna, og på en like selvsagt andreplass kommer barnas mor. Hun har jo tross alt født hans barn, så jeg kommer aldri til å oppnå samme verdi i hans liv. Om jeg en dag skulle føde hans barn så når jeg likevel ikke opp til hun som var den første, det har jeg akseptert.

Jeg har innsett at min verdi i hjemmet er av minimal betydning. Jeg gjør mitt ytterste for å gå i ett med tapeten, med unntak av når jeg lager middag, rer senger, vasker klær, hjelper barna med leksene osv. Utover dette hører jeg ingenting, sier ingenting, mener ingenting og er generelt så usynlig som jeg er istand til.

Jeg beklager på det dypeste at jeg en gang innimellom er så frekk at jeg faktisk tillater meg å antyde at jeg har egne meninger. Jeg vet det er skrekkelig galt av meg, og jeg prøver så godt jeg kan å ta meg i det. Noen ganger klarer jeg dessverre ikke det, så da ramler det ut av meg noe jeg kanskje er uenig med deg i. Du får selvsagt aldri høre det, for jeg er påpasselig med å aldri si det mens du hører på. Og om jeg vet at du har tatt standpunkt til en sak så vil jeg aldri finne på å gi uttrykk for at jeg har en annen mening overfor barna dine. Men jeg må innrømme at det hender at jeg buser ut med slikt overfor din eks, min nåværende.

Eller det hender at jeg i et forvirret øyeblikk innbiller meg at det er greit å gå anonymt inn på et nettforum og spørre andre kvinner om råd ved å fortelle om min situasjon uten å avsløre hvem verken du eller jeg er. Det tar heldigvis aldri lang tid før noen rykker meg ut av feberfantasiene og får meg til å skjønne at sånt er uakseptabelt. For jeg er jo bare en stemor.

Jeg lover å gjøre mitt ytterste for å holde meg enda mer usynlig fra nå av, både på nett og IRL.

Takk for oppmerksomheten.

[Gjest Gjest]

Man velger sin rolle selv. Hvordan du har valgt å spille din, kan du kun klandre deg selv for. Selv om du helt tydelig her ønsker å skylde på hans eks fordi rollen din sannsynligvis ikke ble så enkel og romanstisk som du først hadde forventet. (Hverdagen innhenter de fleste, enten man er stemor eller biologisk mor, og mye er ikke så romantisk og praktisk enkelt som man kanskje trodde det ville bli..)

Kanskje får du barn selv en dag, og kanskje blir du noens eks også, og vil oppdage at alt er slett ikke så enkelt og romantisk sett fra den vinkelen heller. Man svelger faktisk ganske mange kameler i den rollen også, men den tanken har kanskje aldri streifet deg?

Slutt å sutre, og ta konsekvensene for det valget du har gjort. Du velger selv hvordan du vil utføre din rolle, ingen andre gjør det selv om det selvsagt finnes noen små "spilleregler" som man bør være moden nok til å forstå og følge. Uansett hvilken rolle man velger å spille, er det noe med måten man gjør det på, også kalt (en smule) respekt overfor de andre involverte parter. Klarer man det, er det stor mulighet for at man får det samme tilbake, og at ting går seg til etterhvert. I motsatt fall kan man regne med at tilværelsen blir vanskelig og mindre hyggelig.

[Gjest BabyBlue]

Man velger sin rolle selv. Hvordan du har valgt å spille din, kan du kun klandre deg selv for. Selv om du helt tydelig her ønsker å skylde på hans eks fordi rollen din sannsynligvis ikke ble så enkel og romanstisk som du først hadde forventet. (Hverdagen innhenter de fleste, enten man er stemor eller biologisk mor, og mye er ikke så romantisk og praktisk enkelt som man kanskje trodde det ville bli..)

Kanskje får du barn selv en dag, og kanskje blir du noens eks også, og vil oppdage at alt er slett ikke så enkelt og romantisk sett fra den vinkelen heller. Man svelger faktisk ganske mange kameler i den rollen også, men den tanken har kanskje aldri streifet deg?

Slutt å sutre, og ta konsekvensene for det valget du har gjort. Du velger selv hvordan du vil utføre din rolle, ingen andre gjør det selv om det selvsagt finnes noen små "spilleregler" som man bør være moden nok til å forstå og følge. Uansett hvilken rolle man velger å spille, er det noe med måten man gjør det på, også kalt (en smule) respekt overfor de andre involverte parter. Klarer man det, er det stor mulighet for at man får det samme tilbake, og at ting går seg til etterhvert. I motsatt fall kan man regne med at tilværelsen blir vanskelig og mindre hyggelig.

Ganske enig der : ) Godt skrevet.

[Gjest stemor til to]

Jeg gjetter på at enkelte av dere har gått glipp av ironien i startinnlegget her.

Jeg leser det mer som et spark mot stemorkritikerne på KG enn som en klage over situasjonen i det virkelige liv. Men så var det kanskje noen som følte seg truffet her?

Det jeg synes er vanskelig å forstå er hvorfor så mange karrer seg opp over at en stemor spør seg til råds på KG.

Jeg har selv spurt om råd her som stemor angående samarbeid med mor og oppdragelse av barna, men ikke fordi jeg hadde tenkt å benytte meg av rådene selv, jeg spurte på fars vegne. Men fydda, det burde jeg ikke gjort.

[Gjest stemor til to]

Man velger sin rolle selv. Hvordan du har valgt å spille din, kan du kun klandre deg selv for. Selv om du helt tydelig her ønsker å skylde på hans eks fordi rollen din sannsynligvis ikke ble så enkel og romanstisk som du først hadde forventet. (Hverdagen innhenter de fleste, enten man er stemor eller biologisk mor, og mye er ikke så romantisk og praktisk enkelt som man kanskje trodde det ville bli..)

Kanskje får du barn selv en dag, og kanskje blir du noens eks også, og vil oppdage at alt er slett ikke så enkelt og romantisk sett fra den vinkelen heller. Man svelger faktisk ganske mange kameler i den rollen også, men den tanken har kanskje aldri streifet deg?

Slutt å sutre, og ta konsekvensene for det valget du har gjort. Du velger selv hvordan du vil utføre din rolle, ingen andre gjør det selv om det selvsagt finnes noen små "spilleregler" som man bør være moden nok til å forstå og følge. Uansett hvilken rolle man velger å spille, er det noe med måten man gjør det på, også kalt (en smule) respekt overfor de andre involverte parter. Klarer man det, er det stor mulighet for at man får det samme tilbake, og at ting går seg til etterhvert. I motsatt fall kan man regne med at tilværelsen blir vanskelig og mindre hyggelig.

Tror du virkelig ts beskrev sitt eget liv? Det tror ikke jeg. Det var nok heller ment som en ironisk kommentar til alle stemorhaterne på KG.

Men for å ta deg på alvor:

En mor har jo også valgt sin situasjon selv hvis hun har fått barn. Har ikke hun heller lov til å spørre om råd eller klage litt når ting går tungt? Ja, jeg tenker siden en stemor tydeligvis bare skal være strålende fornøyd og glise dagen lang, siden hun har valgt det selv?

[AnonymBruker]

Godt skrevet. Bare synd at noen ikke tok ironien her :gjeiper:

[Gjest Dhanu]

Jeg er så glad jeg bare har biologiske barn! Jeg har en tilnærmet ubegrenset tabbekvote, for en mamma "mener jo alltid det beste for sine barn".

Stemødre har ingen tabbekvote. Det er det bare biologiske foreldre (spesielt mødre) og stefedre som har.

Den eneste gangen jeg var "stemor" hadde jeg magepine det siste halve året vi var sammen. Men det var jo ingen god grunn til å slå opp, syntes barnets far. Likevel er jeg veldig glad for å være kvitt magepinen (og rollen og forventningene fra "alle andre"), så slem er nå jeg.

Jeg forbeholder meg selvfølgelig retten til å gå fra alle disse uttalelsene dersom mine barn noen gang får en stemor

[Gjest Gjest]

Jeg gjetter på at enkelte av dere har gått glipp av ironien i startinnlegget her.

Jeg leser det mer som et spark mot stemorkritikerne på KG enn som en klage over situasjonen i det virkelige liv. Men så var det kanskje noen som følte seg truffet her?

Det jeg synes er vanskelig å forstå er hvorfor så mange karrer seg opp over at en stemor spør seg til råds på KG.

Jeg har selv spurt om råd her som stemor angående samarbeid med mor og oppdragelse av barna, men ikke fordi jeg hadde tenkt å benytte meg av rådene selv, jeg spurte på fars vegne. Men fydda, det burde jeg ikke gjort.

Tror du virkelig ts beskrev sitt eget liv? Det tror ikke jeg. Det var nok heller ment som en ironisk kommentar til alle stemorhaterne på KG.

Men for å ta deg på alvor:

En mor har jo også valgt sin situasjon selv hvis hun har fått barn. Har ikke hun heller lov til å spørre om råd eller klage litt når ting går tungt? Ja, jeg tenker siden en stemor tydeligvis bare skal være strålende fornøyd og glise dagen lang, siden hun har valgt det selv?

Om TS skrev om sitt virkelige liv, eller om det var et spark mot stemorkritikerne her på KG, blir egentlig samme sak for meg. Siden hun kaller seg "dørmatta" er det nærliggende å tro at i alle fall hun føler seg truffet, men uansett; poenget er at hun skriver et langt innlegg om hvor slitsomt det er å være stemor, og alt de må finne seg i. Sånn oppfatter jeg det hvertfall, og svarer deretter.

Og for å svare på det første sitatet her: Nei, jeg føler meg ikke truffet. Jeg har hverken stebarn eller stemor til mine barn. Men jeg kan fint sette meg inn i både rollen som stemor, og rollen som den biologiske moren som har stemor til sine barn, da jeg har nære venner i begge kategorier, og har sett alle de problemer dette kan medføre, om en (eller begge) av partene ikke har evne til å respektere den andre.

Dette innlegget ser ikke jeg på som et innlegg der noen spør om råd, dette er et syrlig, sutrende innlegg fra ende til annen, og derfor tenker jeg at vedkommende enten må ta tak i sin egen situasjon, (eller hvis det ikke er hennes situasjon) prøve å se dette fra flere vinkler.

Og til sitat nr. 2 som spør: En mor har jo også valgt sin situasjon selv hvis hun har fått barn. Har ikke hun heller lov til å spørre om råd eller klage litt når ting går tungt? Ja, jeg tenker siden en stemor tydeligvis bare skal være strålende fornøyd og glise dagen lang, siden hun har valgt det selv?

Jeg har aldri sagt at en stemor ikke kan spørre om råd, ikke klage litt når ting går tungt, og at hun må smile og være fornøyd hele dagen. For min del er det helt greit at både mødre og stemødre gjør dette, vi er da bare mennesker alle sammen. Når det gjelder TS sitt innlegg, er det mer en sur påstand om at slik har alle stemødre det, dette må vi finne oss i stakkars, og grunnen er den h... ekskjerringa.

Prøv heller å gjøre situasjonen deres bedre selv, heller enn å sutre. Det kan gjøres ved å prøve å se det litt fra den biologiske morens side også, ikke bare deres egen. Hun svelger også mange kameler, men det har dere vel kanskje ikke tenkt over? Ha littegranne respekt for henne også, og aksepter at hun er der og at hun har en sentral rolle i det livet dere selv har valgt (ja, for hun har faktisk det) istedenfor å ønske at hun ikke eksisterte. Da tror jeg de fleste vil få det samme tilbake. Hvis ikke dere klarer å respektere og akseptere henne, bør dere heller lete etter en mann uten barn fra før. Men når det er sagt, finnes det jo alltid trollkjerringer som man aldri kan klare å få noe som helst til med. Men desse kommer både som biologiske mødre, og som stemødre. Så det går nok begge veier i de verste tilfellene vi hører om.

[Gjest BB]

Jøss, her kom det mange humørløse svar fra personer som obvious IKKE har fått med seg ironien i innlegget!

Jeg syns det var veldig treffende og helt fantastisk skrevet!!

[Gjest spot on]

Jøss, her kom det mange humørløse svar fra personer som obvious IKKE har fått med seg ironien i innlegget!

Jeg syns det var veldig treffende og helt fantastisk skrevet!!

Enig i det! Det beste er kanskje hvordan de svarene du refererer til er med på å prove the point! Det spiller ingen rolle hva en stemor skriver, hun har uansett gjort seg

"fortjent" til sure svar..

[Gjest gjest]

Fantastisk skrevet TS.

Jeg er selv såkalt stemor ( fikk ikke lov av biomor å kalle meg det da:))men nå er barna voksne, og jeg slipper mesteparten av irritasjonsmomentene. da

Den dagen den yngste gikk ut av vidergående fikk vi ett nytt liv......