Er ingeniører så mye mer anvendbare enn andre?

[AnonymBruker]

Jeg har inntrykk av at det i endel "uspesifikke" stillinger gjerne ansettes ingeniører, og at disse er ettertraktede selv om de kanskje ikke får brukt det rent tekniske i jobben. Nå er ikke dette basert på så grundig research fra min side, men f eks i en brosjyre med bedriftspresentasjoner fra karrieredagen ved mitt universitet, var dette en trend.

Mitt inntrykk er at en ingeniør er mer attraktiv enn f eks en med bachelor i realfag (tenker da på de litt tyngre fagene, ikke ren zoologi eller botanikk...), som det kunne vært naturlig å sammenlikne med. Stemmer dette, og hva er i tilfelle årsakene? På hvilke områder er en ingeniørutdanning "bedre"?

Jeg tar forøvrig selv en grad som inneholder både rene realfag, prosessorienterte fag og noe forvaltning. Det kan virke som arbeidsgivere, innen det offentlige i hvert fall, ser mer på forvaltningskompetansen enn de "harde" fagene som er de jeg interesserer meg for og utmerker meg i.

[SmallTalk]

Mitt inntrykk er at en ingeniør er mer attraktiv enn f eks en med bachelor i realfag (tenker da på de litt tyngre fagene, ikke ren zoologi eller botanikk...), som det kunne vært naturlig å sammenlikne med. Stemmer dette, og hva er i tilfelle årsakene? På hvilke områder er en ingeniørutdanning "bedre"?

Sannsynligvis fordi de får en ganske bred og generelt anvendelig platform å stå på etter tre år på skolen. Og fordi de stort sett kan flyttes rundt pga denne platformen.

Med bachelor i realfag har man i mange bedrifters øyne ikke fullført noen skikkelig utdanning enda, ettersom man ikke har kommet opp på de skikkelig tunge nivåene enda. En del ansetter gjerne mennesker med realfaglig utdannelse, men da bør man helst ha master.

[AnonymBruker]

Ja, men en bachelor i realfag er jo også bred, selv om jeg er enig med deg i at man ikke er på tungt faglig nivå. Hvilke fag er det som er spesielt anvendelige i en ingeniørgrad sammenliknet med andre utdanninger?

[SmallTalk]

Det kommer jo helt an på hva slags ingeniør man er. Jeg er dataingeniør og jobber som softwareutvikler, så jeg for min del har jo fått bruk for programmeringsfagene mine, datamaskinarkitektur, systemdesign osv. Har derimot lite bruk for mattekunnskapene mine.

Jeg vil derimot tippe at dere kanskje mangler en del generelle tekniske fag som en del arbeidsgivere ikke nødvendigvis trenger, men som de ofte setter pris på. Har man vært borti noe teknisk som arbeidsgiver kanskje tror de kan få bruk for, så er dette ofte et pluss.

Jeg vet ikke hva din definisjon på bachelor i realfag er, men for min del så høres dette ganske snevert ut. En bachelor i kjemi er sikkert veldig bred innenfor kjemiens verden, men den er tydeligvis ikke spesielt bred sett fra en arbeidsgivers synspunkt. Da må man opp på masternivå for at de skal føle at man har kunnskaper nok.

[AnonymBruker]

Takk for svar

Nå tenkte jeg mest på de jobbene hvor man IKKE bruker spesialkompetansen fra utdanningen, f eks om du ikke skulle brukt programmeringskunnskapene dine (tenker egentlig ikke spesielt på dataingeniører heller, jeg har inntrykk av at de fleste innen dette havner i relevant jobb?), men likevel fått jobb fordi "ingeniør" virker mer attraktivt enn "bachelor". Men realfag kan jo ha tekniske og praktiske fag også, i hvert fall er man ofte borti lab og øvelser av praktisk art. Og innen de "tyngre" realfagene er det ganske mye analytisk tenkning osv.

Med bred mener jeg at gradene inneholder omtrent alle realfagene, f eks har de fleste både matte, fysikk og kjemi på grunnleggende nivå. Dessuten tenker jeg litt på en slik grad som jeg tar, som er litt mer tverrfaglig enn om jeg fylte hele graden med rene, mer teoretiske realfag (jeg studerer noe hvor overbygningen er rettet motrådgivning innen noen få bransjer). F eks forvaltningsfag eller litt økonomi og jus. Det er det jo plass til som frie poeng i realfagsbachelorer også. Men inntrykket mitt, kanskje feilaktig, er at flere arbeidsgivere i første omgang tenker på ingeniører som aktuelle enn en med en bachelor uten ingeniørtittel?

[SmallTalk]

Takk for svar

Nå tenkte jeg mest på de jobbene hvor man IKKE bruker spesialkompetansen fra utdanningen, f eks om du ikke skulle brukt programmeringskunnskapene dine (tenker egentlig ikke spesielt på dataingeniører heller, jeg har inntrykk av at de fleste innen dette havner i relevant jobb?), men likevel fått jobb fordi "ingeniør" virker mer attraktivt enn "bachelor". Men realfag kan jo ha tekniske og praktiske fag også, i hvert fall er man ofte borti lab og øvelser av praktisk art. Og innen de "tyngre" realfagene er det ganske mye analytisk tenkning osv.

Med bred mener jeg at gradene inneholder omtrent alle realfagene, f eks har de fleste både matte, fysikk og kjemi på grunnleggende nivå. Dessuten tenker jeg litt på en slik grad som jeg tar, som er litt mer tverrfaglig enn om jeg fylte hele graden med rene, mer teoretiske realfag (jeg studerer noe hvor overbygningen er rettet motrådgivning innen noen få bransjer). F eks forvaltningsfag eller litt økonomi og jus. Det er det jo plass til som frie poeng i realfagsbachelorer også. Men inntrykket mitt, kanskje feilaktig, er at flere arbeidsgivere i første omgang tenker på ingeniører som aktuelle enn en med en bachelor uten ingeniørtittel?

Det jeg har uthevet her er nok det jeg vil anta at det største "problemet" om man kan si det sånn. Du får mye "grunnleggende" kunnskap om fagene (vil ikke realfagstudier på dette nivået grunnleggende), men man får vel aldri tid til å gå skikkelig inn i dybden på fagene? Dvs drive med tyngre forskning innenfor en fagretning osv? Det er ofte dette arbeidsgivere vil ha dersom de ansetter folk med rene grader i realfag. F.eks da en person med master i kjemi.

Jeg som ingeniør har jo vært innom "grunnleggende" ting i matte, fysikk og kjemi. Med tekniske fag mener jeg kybernetikk, automasjon, programmering, eletronikk, signalbehandling osv.

Jeg vet ikke hva slags studier du tar, men jeg har sett at arbeidsgivere liker å vite hva de får. Dvs at de liker å vite hva utdanningen til den personen de ansetter går ut på. Tittelen er ikke så viktig dersom de vet hva utdanningen går ut på. Ansetter de en ingeniør vet de at kravene er at de skal ha x antall med forskjellige realfagspoeng og x antall forskjellig teknisk relaterte studiepoeng. Dette må kanskje påpekes mer spesifikt innen andre utdannelser?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva slags studier du tar, men jeg har sett at arbeidsgivere liker å vite hva de får. Dvs at de liker å vite hva utdanningen til den personen de ansetter går ut på. Tittelen er ikke så viktig dersom de vet hva utdanningen går ut på. Ansetter de en ingeniør vet de at kravene er at de skal ha x antall med forskjellige realfagspoeng og x antall forskjellig teknisk relaterte studiepoeng. Dette må kanskje påpekes mer spesifikt innen andre utdannelser?

Jeg tipper dette er en veldig stor del av grunnen – arbeidsgivere har et inntrykk av at ingeniører er mer "poteter" og et tryggere valg. De vet hva en ingeniør kan (tror de hvertfall), men hva kan egentlig en bachelor i realfag? Det er urettferdig, men det betyr bare at du må markedsføre deg og hva du faktisk kan litt ekstra i søknadene og intervjuene dine. (Eller gå videre og ta master. Men da må du konkurrere med siv.ingene og samme problemstilling dukker opp igjen...)

Jeg kjenner til og med folk med doktorgrad som har fått problemer fordi gamle gubber ikke forstår hva PhD er (som jo bare er det nye navnet på tittelen) - de stoler bare på folk med tittelen dr.et-eller-annet.

[SmallTalk]

Jeg tipper dette er en veldig stor del av grunnen – arbeidsgivere har et inntrykk av at ingeniører er mer "poteter" og et tryggere valg. De vet hva en ingeniør kan (tror de hvertfall), men hva kan egentlig en bachelor i realfag? Det er urettferdig, men det betyr bare at du må markedsføre deg og hva du faktisk kan litt ekstra i søknadene og intervjuene dine. (Eller gå videre og ta master. Men da må du konkurrere med siv.ingene og samme problemstilling dukker opp igjen...)

Jeg kjenner til og med folk med doktorgrad som har fått problemer fordi gamle gubber ikke forstår hva PhD er (som jo bare er det nye navnet på tittelen) - de stoler bare på folk med tittelen dr.et-eller-annet.

Ikke nødvendigvis.

Har man master i et realfag, så har man så dyptgående kunnskaper at man ikke trenger å konkurrere med siv.inger. De stiller ikke i samme klasse og har ikke samme kompetansenivå. Det finnes ganske mange firmaer som vil ha folk med master i kjemi/fysikk/matematikk med tanke på at de skal drive med forskning innenfor div felter. Her vil ikke en siv.ing være brukbar.

På lik linje med at personen med master i realfak ikke vil kunne få jobben til en siv.ing av samme grunn.

Endret 31. oktober 2010 av SmallTalk

[AnonymBruker]

Ikke nødvendigvis.

Har man master i et realfag, så har man så dyptgående kunnskaper at man ikke trenger å konkurrere med siv.inger. De stiller ikke i samme klasse og har ikke samme kompetansenivå. Det finnes ganske mange firmaer som vil ha folk med master i kjemi/fysikk/matematikk med tanke på at de skal drive med forskning innenfor div felter. Her vil ikke en siv.ing være brukbar.

På lik linje med at personen med master i realfak ikke vil kunne få jobben til en siv.ing av samme grunn.

(Er den anonyme fra 13:09 )

Det kan godt være at du har rett og at jeg bare har hatt uflaks, men jeg husker knapt nok en eneste relevant jobbannonse der man ikke primært søkte etter siv.ing-kompetanse fra tiden da jeg avsluttet masteren min og jeg mener å huske at mange andre sa det samme. Det kan kanskje også ha noe med fagfeltet å gjøre, jeg har en veldig teoretisk og lite "industrivennlig" bakgrunn.

Generelt synes jeg ingeniørutdannelsen har noe ekstra ved seg som realistutdannelsen ikke har og vice versa, men i veldig mange jobber vil denne forskjellen ikke ha så mye å si. Jeg håper forresten ikke jeg virker negativ til ingeniører, det er jeg slettes ikke, jeg omgir meg daglig med fantastiske eksemplarer av arten både på jobb, sosialt og i heimen :rødme: .