Hvordan likte du og være barn?

[AnonymBruker]

Jeg hatet og være barn. Lærerne på barneskolen behandlet meg svært dårlig. Det samme med barnehage tantene på barnehagen. Ja selv tannlegen min behandlet meg dårlig.

Heldigvis hadde jeg greie foreldre:)

Men barndommen var virkelig den verste tiden min på jord.

Hva likte du med barndommen?

Hva likte du ikke?

[geene]

Jeg likte å være fri! Ikke noe ansvar, ikke noen bekymringer som ikke gikk over.

Jeg hadde en ganske lykkelig barndom på et småbruk, og fikk alt jeg trengte av foreldrene mine både fysisk og psykisk.

Som barn likte jeg selvsagt ikke alle grensene jeg fikk av opphavet, men nå når jeg er voksen ser jeg jo at alt har vært til det beste for meg, og jeg er heldig som ikke har noe jeg bærer nag til mine foreldre for. <3

Jeg skulle gjerne vært barn lengre jeg! (men så ville jeg ikke gitt avkall på alle godene ved å være voksen heller...! )

[Gjest Atanih2]

Når jeg tenker etter idag, skulle jeg ønske jeg var mer tøff.

Jeg var den sjenerte jenta som ikke turte å si imot noen, som rødma og ble skikkelig lei meg om jeg skuffa lærerne (evt. snakka for mye når vi skulle være muuuusestille) osv.

Jeg tror jeg er en sånn person som ikke klarer å utnytte den tiden jeg har godt nok, uansett hva det måtte være. Ettersom årene gikk likte jeg mer og mer å være i mitt eget selskap. Jeg har 4 brødre, og hadde ingen søstre å leke med, så det gikk mest i guttekompiser også. Men etterhvert som vi vokste opp, hadde jeg litt mindre til felles med gutta (de ble liksom "for" guttete for min del), og visste ikke helt hvordan man "lekte med jenter". De fleste var interessert i hester og tegning og andre sånne ting, mens jeg aldri skjønte hva som var greia med hestebøker og plakater av six-packs.

Så jeg skulle nok ønske jeg var flinkere til å henge mer med venninner når jeg var liten. Til og med nå i en alder av 20, kan det gå 2 uker uten å ha snakka noe særlig med venninnene mine, for jeg vil ikke føle meg forplikta til å ta kontakt hver eneste dag, når vi alle har så mye forskjellig å gjøre i hverdagen.

[AnonymBruker]

Jeg savnet hele tiden at noen skulle bry seg om meg. Derfor havnet jeg i ulike situasjoner uten at det hjalp. Heller det motsatte.

Jeg var en guttejente og høyt og lavt. Var med på det meste.

Som sagt så savnet jeg familie og noen som brydde seg. Husker jeg stakk bort til venner for å spørre om de skulle leke på en søndag og de var opptatt/borte. Da hendte det jeg gråt.

Jeg fikk lære meg å klare meg selv. Bøkenes verden ga meg en mulighet.

Nei, ingen lykkelig barndom, men en mamma som gjorde det beste hun kunne og var glad i meg. Hun var et produkt av sin oppvekst og sine opplevelser. Hun er tilgitt for mange år siden.

BB

[Gjest Xelle]

Å være barn var helt greit, flott barndom, ingen store problemer. Gode foreldre.

Men jeg vil -ikke- tilbake. Alt for glad i "friheten" jeg har som voksen.

[Chiyo]

Jeg hadde en flott barndom, men det varte bare til jeg var tolv. Jeg fikk være barn etter det også, men da jeg var tolv skjedde det noe som gjorde at jeg så på livet på en helt annen måte en før.

Men jeg ser på meg som veldig heldig. Foreldrene mine har alltid vært sammen og jeg hadde tre søsken. Sammen dro vi på feier i lag. Og jeg bodde i et barnevennlig nabolag hvor vi var ute og lekte hver eneste dag.