Hvor mye bør jeg fortelle?

[Gjest Ms. Raggsokk]

Jeg går på et studie der vi er en "arbeidsgruppe" på ca. 15 studenter, som møtes 1-2 ganger i uka for drøftelse og sånt. Det er obligatorisk, og vi har en gruppeleder.

Saken er den at jeg sliter mye. Har fått utredet et hjerteproblem, og må ofte gå ut under undervisning fordi jeg føler meg dårlig. Er også mye borte, noe som har gjort at jeg sliter med å få god kontakt med folka på gruppen min. Vi er noen år ut i studiet, men ble satt sammen i gruppe først nå i høst. De er alle greie og hyggelige.

Hvor mye skal jeg si? Jeg vil ikke være den "syke og svake", men jeg er redd de ser på meg som uinteressert og lat fordi jeg ikke virker like "overivrig" som de andre på oppmøte og sånn. Har samtale med læreren min om en måned, synes dere jeg burde nevne dette til han?

Kan nevne at dette er på universitetet, og vi alle er voksne. Vil ikke virke som en grinete unge...

(Kan legge til at det ikke er selve sykdommen jeg lurer på, fordi den er utredet, og jeg går på medisiner etc. Tilstanden er forbigående, men den kommer tilbake i perioder)

[Gjest Smørbukk]

Jeg ville ha sagt i fra til gruppa om jeg var deg, eller i alle fall gruppelederen. Dette i og med at det er obligatorisk med disse gruppemøtene, og jeg tenker at hvis jeg hadde vært gruppeleder hadde det vært greit å vite om det hvis det var noe spesielt som burde tas hensyn til - om ikke hver dag, så i de periodene det trengs.

I og med at det er voksne mennesker det handler om, ser jeg for meg at de har forståelse og respekt for at man ikke bestandig er i slaget og at de ikke ser på deg som noen "grinete unge" som du selv sier.

Jeg ville nok også gitt beskjed til læreren min, men selvfølgelig må dette være opp til deg da jeg ikke er deg, og jeg vet ikke noe om hvor godt over ens du kommer med denne læreren.

Lykke til

[Independent_]

Jeg ser absolutt dilemmaet ditt. Mitt råd er at du snakker med medstudentene dine om problemet. Du trenger absolutt ikke å fortelle alt om sykdommen og hva du lider av, men bare gi dem en heads up for at du faktisk kommer til å være en del borte. Du bare forteller dem det på en måte som gjør at de forstår at du er interessert og gjerne vil, men at du ikke alltid kan. Det gjør deg ikke til en svak person, og hvis du stilles som den svakere parten i gruppa er det noe feil med de andre. For det fins så mange mennesker med forskjellige sykdommer, og det at man klarer å kjøre på og ikke la sykdommen stoppe en eventuell utdanning f.eks. krever innsats og pågangsvilje.