Anoreksi

[AnonymBruker]

Vet om ei overvektig jente som sier at hun har anoreksi. Når jeg hører ordet "anoreksi", tenker jeg på mennesker som er så tynne at de ser ut som skjeletter, men det kan hende at jeg har misforstått. Kan en person som er overvektig også ha diagnosen anoreksi?

[Piper]

Anoreksi er en form for spiseforstyrrelse . Typisk for anoreksi er stort vekttap og angst for å bli tykk.

Men det er jo godt mulig personen har vært veldig tynn, men har blitt bedre. Men en som lever som anorektiker er ikke overvektig

[AnonymBruker]

Kan hende at hun har begynt å få det nå?!

[AnonymBruker]

Bulimi eller en type bulimi med overspising uten oppkast kan det jo hende hun har. Når man har bulimi kan man også gå å sulte seg over en periode og så overspise masse etterpå osv, slik at det ikke synes på vekten eller kroppen at man har spiseforstyrrelser eller at man har sultet seg.

[AnonymBruker]

Tankene kan fint være ganske anorektiske uten at det synes på kroppen - i så fall må hun slite med grusom angst veldig mye av tiden.

[Independent_]

Du skal ikke tro alt du hører.

Uansett så tror jeg det blir vanskelig for en anorektiker å være overvektig. For å være anorektier handler om at man ikke spiser, isåfall skjeldent og lite som deretter fører til stort vekttap. Med andre ord så får personen med diagnosen ikke i seg nok kalorier som trengs, og går ned i vekt. De som utvikler anoreksi er i utgangspunktet tynne mennesker som ser seg selv i speilet og ser for seg at de er tykkere enn de egentlig er, eller de som er tynne og frykter veldig å legge på seg. Derfor tenker jeg at det er litt rart med en overvektig person som har anoreksi, men det kan godt hende det går likevel.

[Lady Stardust]

Selve diagnosen anoreksi, som blir satt av psykologer/leger/etc, får man ikke før man har en BMI som er veldig lav (husker ikke eksakt, men mins å huske at den var 16 eller lavere). Men selv om man ikke har kroppen til en anorektiker kan man fremdeles ha psyken til en anorektiker. Alt begynner et sted, og det er ikke bare folk som allerede er syltynne som kan bli anorektikere. Om hun virkelig har anoreksi vil hun nok ikke forbli overvektig lenge, men det er en annen sak. Som andre sier, kan hun også ha bulimi, da er man gjerne normalvektig/overvektig.

[Meridian]

Alle forbinder nok anorektikere med tynne mennesker, men det fins fete mennesker som sliter med anoreksia også. Noen mennesker blir fete når de spise lite og blir feilernært - rett og slett.

En eldre dame som levde under krigen, fortalte meg at det var veldig lite mat på den tiden og alt ble rasjonert. De fleste ble veldig tynne, og det var bare veldig velstående mennesker som hadde råd til å kjøpe mat på svartebørsen.

Hun fortalte at mens alle rundt henne ble tynne pga lite mat og ensidig kost, så ble hun lubben pga feilernæring. Derfor var det mange som trodde hun var rik, eller at hun spiste veldig mye siden hun var så lubben/småfet, og hun fikk mange stygge blikk.

Når det gjelder denne personen TS snakker om, så er det godt mulig hun har anoreksia.

Slik som med cøliaki. Det er mange som tror at uoppdagede cøliakere er veldig tynne, men jeg var ganske lubben før vi fant ut av at jeg hadde cøliaki. Det var ingen som trodde det, siden jeg var så god og rund på den tiden ...

[juliane]

Selvfølgelig kan hun ha anoreksi selv om hun er overvektig! Hun kan ha fått det nylig og har ikke blitt tynn enda, eller hun kan ha en mer kompleks spiseforstyrrelse (slik de aller fleste utvikler med tiden) som gjør at hun har lagt på seg igjen. Og anorektikere som begynner å spise igjen kan fort ende opp som overvektige, siden forbrenningen er ødelagt og man har et fucka forhold til mat.

Jeg har en spiseforstyrrelse, det har jeg hatt i tolv år. Som dere ser av tickeren min er jeg også overvektig, eller i øvre del av normalen. Jeg har veid 25 kilo mindre, og jeg har veid 10 kilo mer enn det jeg gjør nå. Uansett vekt definerer jeg meg som anorektiker, siden det er de anorektiske tankene som dominerer tankemønsteret mitt rundt mat og kropp - selv om jeg i praksis i perioder rent fysisk heller kan defineres som bulimiker.

Nå sulter jeg meg ikke, og med småsprekker ytterst sjelden kaster jeg heller ikke opp. Det betyr ikke at jeg ikke har en spiseforstyrrelse.

En spiseforstyrrelse er så mye mer enn vekt, matinntak og evt. måter å kvitte seg med maten på. Folk sluttet å bekymre seg for meg med en gang BMIen min tippet normal igjen, men det var jo da det vanskelige begynte for meg. Og her sitter jeg altså tolv år senere - overvektig, men 100% anorektiker.

[Gjest scorpius]

Selve diagnosen anoreksi, som blir satt av psykologer/leger/etc, får man ikke før man har en BMI som er veldig lav (husker ikke eksakt, men mins å huske at den var 16 eller lavere).

Kanskje det var slik de gjorde det i gamledager, men slik er det ikke nå. Det er ingen

kriterier som sier at du må ha en BMI på så og så mye for å få selve diagnosen anoreksi.

Du kan absolutt være normalvektig og ha anoreksi.

Det kan jo også hende at denne personen TS snakker om evt. har

atypisk anoreksi.

Endret 23. oktober 2010 av scorpius

[Frøysa]

Jeg har ikke hørt om noen som har sluttet å spise og blitt tykke Dersom man har hatt anoreksi over lengre tid og så begynner å spise som før - uten noen form for opptrapping, kan man legge på seg mye og fort fordi kroppen er i "krisemodus" og tar opp all næringa den får. Dersom den er vant til å ikke få noe næring, desto viktigere er det å ta være på næringen når den først kommer... Forbrenningen må settes i gang igjen.

Når man har anoreksi er det endel maler de går etter når de skal sette en diagnose... Hvertfall når man nettopp er kommet inn i behandling. Som at personen har gått ned så og så mange prosentandeler av sin egen kroppsvekt, og at BMI'en går under et visst nivå. Husker ikke eksakt. Tror ikke de følger malene slavisk, for det er jo ikke slik at alle anorektikere kun er anorektikere, mange har en kombinasjon av ulike spiseforstyrrelser.

Tror ikke alle som får sykdommer begynner med å se seg selv i speilet og se på seg selv som tykke. For min del startet det med at alt annet i livet ble "for mye". Jeg klarte ikke fortelle til folk rundt meg at jeg ikke orket mer og maten ble det eneste jeg klarte å "kontrollere". Ble i grunn en måte å utrykke seg på. Visste godt at jeg så ut som et fugleskremsel...

Kan jo være at venninnen din har anorektiske tanker, dvs; Tenker på mat, trening og kalorier hele dagen... Og dette kan jo bety at hun er i ferd med å utvikle anoreksi. Man trenger ikke være tynn for å ha anoreksi, jeg gikk flere måneder og var normalvektig før jeg klappet sammen og vekten raste... Er jo viktig at du er litt på vakt. Vet aldri når den grensen krysses...

Endret 23. oktober 2010 av Frøysa

[AnonymBruker]

Selve diagnosen anoreksi, som blir satt av psykologer/leger/etc, får man ikke før man har en BMI som er veldig lav (husker ikke eksakt, men mins å huske at den var 16 eller lavere).

Det stemmer heldigvis ikke. Anoreksia handler om et tankesett og hvordan man kontrollerer matinntaket. Alle anorektikere har perioder der de nekter seg selv mat og/eller trener ekstremt mye i forhold til matinntaket for å gå ned i vekt, men dette trenger ikke være konstant. Jeg har fått diagnosen anoreksia med en BMI på over 30, etter et vektap på nesten 20% av kroppsvekten min i løpet av tre mndr. Fysiologisk skjer det samme som om BMIen skulle vært mye lavere, og jeg holdt på å dø. Noe av det som er farligst med anoreksia er at muskelvevet svekkes voldsomt pga. underernæring, og til slutt klarer ikke hjertet å slå mer.

[Periwinkle]

Selve diagnosen anoreksi, som blir satt av psykologer/leger/etc, får man ikke før man har en BMI som er veldig lav (husker ikke eksakt, men mins å huske at den var 16 eller lavere). Men selv om man ikke har kroppen til en anorektiker kan man fremdeles ha psyken til en anorektiker. Alt begynner et sted, og det er ikke bare folk som allerede er syltynne som kan bli anorektikere. Om hun virkelig har anoreksi vil hun nok ikke forbli overvektig lenge, men det er en annen sak. Som andre sier, kan hun også ha bulimi, da er man gjerne normalvektig/overvektig.

Jeg fikk diagnosen da jeg hadde en bmi på 18 tror jeg. Bra man ikke gir diagnose etter bmi, da en person kan være undervektig med en bmi på 19, mens en annen kanskje ikke egentlig er undervektig før en bmi på 16 om du skjønner. Beinbygning spiller en rolle, og jeg som har en veldig tung beinbygning var så mager at ribbeina vistes og hoftekammen stakk ut, da jeg hadde en bmi på 18.

Når det kommer til anoreksi og overvekt, så tror jeg så klart at vedkommende kan ha anoreksi og være overvektig, men om dette er noe hun har hatt lenge, så har hun nok en mer sammensatt spiseforstyrrelse, altså at hun f.eks overspiser i perioder, og deretter sulter seg evt kaster opp. Jeg har lenge hatt et kaloriinntak på i underkant av 1500kcal om dagen, og har enten stått på stedet hvil eller gått opp i vekt, pga mitt fucka forhold til mat. Og det selv om jeg trener og burde ha et inntak på godt over 2000.

Nå har jeg i mellomtiden også vært diagnosert som frisk, men har nå fått tilbakefall og lever vel på rundt 600kcal for tiden. Og jeg er overvektig. men det raser faretruende fort ned da

[Gjest Emma]

Hvorfor er det så få mennesker som vet at anoreksi, og alle andre spiseforstyrrelser, er PSYKISKE sykdommer? Vekten er bare enda en av symptomene. Uansett hvor mye man veier kan man ha spiseforstyrrelser.

Det er så trist at denne informasjonen ikke er mer utbredt.. Tenk så mange som sliter psykisk med spiseforstyrrelser, som er en forferdelig ødeleggende sykdom, men som ikke har en BMI under 19 og som får høre at de UMULIG kan ha det, fordi de ikke er tynne..

Synes det bør bli viktigere å formidle mennesker at det ikke bare er beinete mennesker som kan ha det, men alle.

Ja, får å få en "fullstendig" diagnose som anorektiker så må 15 % av normalvekten til personen være borte. Men som sagt, det handler om psyken, tankene, ikke kroppen.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke hørt om noen som har sluttet å spise og blitt tykke

Da burde du sikkert prate med flere.

Selv sliter jeg veldig med å spise. Har en samboer som "tvinger" i meg mat når han er hjemme, noe som vil si til middag og muligens kveldsmat, og da er det så vidt jeg klarer å få i meg noe som helst. Jeg lyver om at jeg har spist på dagtid mens han har vært borte.

Jeg er overvektig.

Jeg spiser ekstremt lite, er fullstendig klar over det, men klarer ikke få i meg mer mat. Livredd for å legge på meg mer da jeg allerede er stor og vil desperat ned i vekt.

Det kan også fint gå flere dager mellom hver gang jeg spiser dersom min samboer er ute å reiser eller lignende.

Har pratet med psykolog, og han mente at jeg var anorektiker.

[Gjest Emma]

Da burde du sikkert prate med flere.

Selv sliter jeg veldig med å spise. Har en samboer som "tvinger" i meg mat når han er hjemme, noe som vil si til middag og muligens kveldsmat, og da er det så vidt jeg klarer å få i meg noe som helst. Jeg lyver om at jeg har spist på dagtid mens han har vært borte.

Jeg er overvektig.

Jeg spiser ekstremt lite, er fullstendig klar over det, men klarer ikke få i meg mer mat. Livredd for å legge på meg mer da jeg allerede er stor og vil desperat ned i vekt.

Det kan også fint gå flere dager mellom hver gang jeg spiser dersom min samboer er ute å reiser eller lignende.

Har pratet med psykolog, og han mente at jeg var anorektiker.

Kanske du burde finne mat som er ja-mat for deg? Hvis du vil ned i vekt, og bli på vekten er det jo viktig med trening og mat. De fleste som begynner og ikke spise raser kanskje fort ned i vekt, men om de blir der? Nei, ikke hvis de spiser litt igjen i alle fall.

Kanskje du også kunne ha snakket med samboern din om mat. Og hva dere to, sammen, kan gjøre for at du skal føle deg bedre, og samarbeide både med mat og trening?

Er så trist når mat blir et pes. Man blir så sliten, og det fortjener ingen!

[AnonymBruker]

Kanske du burde finne mat som er ja-mat for deg? Hvis du vil ned i vekt, og bli på vekten er det jo viktig med trening og mat. De fleste som begynner og ikke spise raser kanskje fort ned i vekt, men om de blir der? Nei, ikke hvis de spiser litt igjen i alle fall.

Kanskje du også kunne ha snakket med samboern din om mat. Og hva dere to, sammen, kan gjøre for at du skal føle deg bedre, og samarbeide både med mat og trening?

Er så trist når mat blir et pes. Man blir så sliten, og det fortjener ingen!

Jeg har prøvd det aller meste tror jeg, men uansett hva som serveres eller lages så knyter det seg så hardt inni meg at jeg ikke klarer å få ned særlig mye. Skrekken for å legge på meg mer er så sterk at den tar helt overhånd.

Det verste av alt er at jeg vet hva som skal til for å leve sunt, jeg vet at det jeg gjør er feil, men jeg klarer likevel ikke snu på tankegangen min.

I tillegg er jeg hemmet fysisk fra å trene og maten har blitt det eneste jeg klarer å kontrollere.

[Gjest Emma]

Jeg har prøvd det aller meste tror jeg, men uansett hva som serveres eller lages så knyter det seg så hardt inni meg at jeg ikke klarer å få ned særlig mye. Skrekken for å legge på meg mer er så sterk at den tar helt overhånd.

Det verste av alt er at jeg vet hva som skal til for å leve sunt, jeg vet at det jeg gjør er feil, men jeg klarer likevel ikke snu på tankegangen min.

I tillegg er jeg hemmet fysisk fra å trene og maten har blitt det eneste jeg klarer å kontrollere.

Hmm. Til og med salat? Er jo veldig mye man kan gjøre der. Hva er det du tenker mest på da? Kalorier, mengden mat(volumet i magen), vekten etter at du har spist, at det er mat, eller er det noe annet?

Og er det ingen måte du kan trene på? Eventuelt, hvis det er skade i ben, magemuskeløvelser og armøvelser o.l. Noen ganger er det jo godt å bare trene litt for å føle at man har gjort noe. Eller hvis du kan gå(?) er det jo flott når man har en samboer å gå mange turer.

[AnonymBruker]

Først og fremst er tanken kalorier som skremte meg, jeg hater å føle meg mett fordi da føler jeg at jeg har mislykkes, så får jeg dårlig samvittighet og spiser enda mindre neste gang. Slik har det gått over lengre tid, til jeg slutt ikke spiste noe særlig i det hele tatt.

Hater å se forandringer på kroppen og innbiller meg at jeg ser forandringer nesten rett etter at jeg har spist.

Egentlig så vet jeg jo at man ikke kan se forandringer så fort, bortsett fra når man har overspist eller spist mat man blir oppblåst i magen av, men likevel..

Kan ikke trene i det hele tatt, da det ikke er en enkel skade i en del av kroppen. Eneste jeg klarer er å stramme magen og på en god dag løfte vekter med armene.

Men jeg er fullstendig klar over problemene mine, og jeg har en fantastisk samboer som forstår og hjelper meg så godt han kan.

[Gjest Emma]

Først og fremst er tanken kalorier som skremte meg, jeg hater å føle meg mett fordi da føler jeg at jeg har mislykkes, så får jeg dårlig samvittighet og spiser enda mindre neste gang. Slik har det gått over lengre tid, til jeg slutt ikke spiste noe særlig i det hele tatt.

Hater å se forandringer på kroppen og innbiller meg at jeg ser forandringer nesten rett etter at jeg har spist.

Egentlig så vet jeg jo at man ikke kan se forandringer så fort, bortsett fra når man har overspist eller spist mat man blir oppblåst i magen av, men likevel..

Kan ikke trene i det hele tatt, da det ikke er en enkel skade i en del av kroppen. Eneste jeg klarer er å stramme magen og på en god dag løfte vekter med armene.

Men jeg er fullstendig klar over problemene mine, og jeg har en fantastisk samboer som forstår og hjelper meg så godt han kan.

En salat har jo veldig lite kalorier. Tines youghurt med 0% fett er jo også noe som kan brukes som mellommåltid. Ellers er det jo veldig mye kalorifttig mat man kan spise, og mye som bare "renner" ut. Det som er trist er jo at du ødelegger kroppen din. Vi må jo ha kalorier, og fett og karbohydrater..

Jeg håper du klarer å slappe mer av med mat, og at du klarer å ha det bra med deg selv en dag.