Ny periode i livet - takler dårlig

[lilla91]

Jeg tenkte bare jeg skulle lufte tankene mine, kanskje noen kjenner seg igjen og har vært igjennom det samme, og kan fortelle meg om hvordan de taklet dette. Puttet innlegget inne på kategorien "Kropp og helse" fordi det etter min skjønn har noe med psykisk helse å gjøre.

Jeg har flyttet til en ny by og begynt å studere. Alt er nytt, og i begynnelsen var dette helt knall, men etter hvert som tiden går så føler jeg jeg blir fjernere og fjernere fra megselv. Er veldig vanskelig å forklare, for det er ingenting konkret å peke på, og derfor er det også vanskelig å snakke om - og derfor vanskelig å få ut av systemet. Jeg skal prøve å forklare så godt jeg kan.

For det første vil jeg bare si at jeg vet jeg egentlig har det kjempebra - sånn at dere ikke leser innlegget med oppfatningen av at jeg er en person som er så fortapt i meg selv at jeg ikke setter pris på livet rundt meg. Jeg har det i teorien kjempebra, jeg har tak over hodet og mat og en familie og venner som bryr seg og som aldri kommer til å gi slipp på meg, jeg er 18 år og har riktig fokus i forhold til skole, helse og framtid - slik jeg selv ser på det. Altså har jeg mer enn jeg kunne bedt om, og vil gjerne sette pris på det.

Mitt udefinerbare problem kan lettest defineres ved at det bare er et generelt ubehag som følger meg hele tiden. Skal prøve å peke på enkelte sider av dette, for å få dere til å forstå bedre.

* Jeg klarer aldri å sette meg ned og slappe av. Det er alltid noe som må gjøres, alltid et "neste" som ligger og venter, og det er som om det er noe inni meg som forteller meg at jeg ikke har fortjent å slappe av enda, jeg må gjøre litt til først. Ender med at jeg alltid løper rundt omkring og skal prøve å gjøre alt. Ting slik som gjøre lekser, lage mat, rydde, vaske, trene, sende melding til mennesker, ta telefoner, kjøpe inn noe. Noen av disse tingene burde egentlig vært lysbetont, og før fikk jeg mye glede av å gjøre alle disse tingene i de riktige proposjoner. Nå er alt et ork. Det er som om jeg ikke får lov av megselv å tenke at noe er bra.

* Magen min er ganske ofte strammet og jeg sitter med bekymringsrynker i ansiktet. Når jeg ser megselv i speilet blir jeg overrasket over hvor lei meg jeg ser ut uten at jeg i det hele tatt legger merke til det.

* Plutselig får jeg lyst til å gråte uten grunn, jeg føler at jeg er på randen til å få helt gråtesammebrudd, men alt som kommer fram er kanskje en liten tåre i venstre øyekrok. Jeg får ingenting ut, alt sitter så dypt inni meg, det er som om jeg har et skall av negativ energi rundt meg som ikke engang følelsene slipper igjennom. Alt bare surrer inni mer.

* Dersom jeg har 2 timer mellom skole og trening, sitter jeg og gruer meg til treningen slik at jeg ikke får gjort noe særlig. Jeg kjenner alltid så altfor godt på at jeg må gjøre noe snart, og får ikke slappet av i mellomtiden.

* Jeg venter alltid på at ting skal ta slutt, og gleder meg til "neste ting" i troen om at det blir bedre. Hvis jeg gleder meg til en filmkveld med gode venner, fordi det er eneste muligheten til å ordentlig slappe av, begynner jeg å glede meg til jeg skal være alene etterpå og tenker på hva jeg skal gjøre da. Dette høres fælt ut og er sikkert ganske overdrevent, men: jeg liker virkelig ingenting av det jeg gjør. Jeg trives aldri i nuet. Dette tror jeg er mitt største problem, etter å ha skrevet litt og reflektert litt rundt dette.

En ting som ubevisst kan hende at gjør tilværelsen min mye mer negativ, er at jeg savner en gutt helt utrolig. Vi er i en vanskelig situasjon, altfor komplisert til å begynne å fortelle om nå, men han er langt unna og jeg ser han ikke før helt på slutten av året. Ikke har vi muligheten til å omgås så mye heller. Pga. disse vanskelighetene er det ikke mulig å si at vi er i et forhold, men jeg kjenner så mye på den følelsen av at jeg skulle gjort alt for å være med han. Jeg er villig til å gjøre så mye for å få ting mellom oss til å funke. Jeg tenker på han hele tiden, drømmer om han, og er stadig lei meg fordi jeg vil mer enn noe annet se han, og jeg vet ikke om han føler det på samme måte. Mulig at jeg er i et fantasi-forhold som det bare jeg som er en del av, rett og slett.

Alt kommer virkelig fram i dette innlegget! Huff, nesten flaut å legge ut om så mye og skrive et såpass rotete innlegg Men håper noen kan legge igjen noen tanker om dette! Føler meg virkelig som et lite barn som trenger noen å veilede seg

[Villbringebær]

Det høres veldig tungt ut.

Du er alltid på vei til noen annet. Du trenger å lære deg å være mer her og nå. Akkurat NÅ! Ikke i fortid og framtid.

Jeg vet at avspennings-cd kan hjelpe. Nå finnes det veldig mye ulikt på markedet da. Jeg er fornøyd med Erik Møller sine. Han har også skrevet bøker.

Sveipet innom Schrødingers katt i går. Her var det snakk om stress, avspenning og det å være her og nå.

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/676879/

[AnonymBruker]

Følelsen av at man alltid MÅ gjøre et eller annet, er vel noe de fleste kjenner, i hvert fall når mn bor alene.

Kanskje du bare er veldig stresset i forbindelse med skole?

[seleneluna]

Jeg hadde det akkurat som deg da jeg begynte å studere. Jeg kontaktet sosialrådgiveren på skolen og fikk faste timer hos henne i en periode - hun fant ut hva som var problemet.

Gjør det, ta eg prat bare, det er det de er der for.

[AnonymBruker]

Kom deg til psykolog. Du høres akkurat ut som sånn jeg var før jeg kræsjlanda og ble utbrent og full av angst. Du sparer en del år på å lære deg å slappe av NÅ, i stedet for å måtte lære det etter å ha blitt utbrent.

[Gjest meeg]

Jeg kjenner igjen denne følelsen, tror du at det kan ha noe med at du prøver å unngå de vonde følelsene ved å holde deg opptatt med andre ting?

Det var ihvertfall det jeg gjorde, da jeg på et punkt hadde det litt på samme måten som du beskriver.

Ting føltes aldri bra nok, uansett hva jeg gjorde, ville jeg bare få det overstått og fortsette med det ''neste'' i håp om at det skulle være bedre, i håp om at det kanskje skulle bli bedre. Når jeg først satt med ned kom alle de slemme tankene og tok meg, jeg ble rett og slett deprimert når jeg ikke hold tankene opptatt.

Når jeg skulle legge meg var det umulig for meg å sove uten å ha TVen på, for om jeg lå med mine egne tanker, kom angsten. Tankene som svirrer om alt det vonde som foregikk i livet mitt

Dette var et problem jeg sleit med lenge, men det var nok vanskelig for andre å se. For jeg virket nok som en glad og stabil person, men det var når jeg var alene med meg at problemene kom.

Det viste seg at jeg utsatte sorgen jeg egentlig følte. Jeg ville rett og slett ikke møte og takle den.

Så jeg anbefaler deg å finne en fortrolig å snakke med om de vonde følelsene du har, og hvis du føler for å gråte, så gråt!

Det kan virke som du prøver å fortrenge noe vondt, og derfor føle at ting ikke blir bra nok og at du ikke fjortjener å slappe av.

Jeg føler virkelig med deg, og håper at alt vil ordne seg for deg!

Stor klem

[AnonymBruker]

Du har fått mange gode råd. Å leve her og nå er ofte noe vi må minne oss selv på. Ta en time-out uten å gjøre noe annet enn å se ut av vinduet, en plante eller bildene på veggen. Sett deg ned med en kopp te uten tv eller lesestoff. Gå en liten tur. Sett på musikk og dans i stua hvis du har en inaktiv dag. Fokuser på pusten og lær deg enkle avspenningsøvelser.

Minn deg selv på at du er her nå, og det du skal gjøre senere tar du standpunkt til da og ikke nå. Lag lister over ting du burde gjøre, og ta en pause mellom hver ting du gjør. Tenk over hva som er viktig og hva som kan utsettes.

Å gå en rolig tur virker som en slags meditasjon.

Når du føler for å gråte, la det briste. Jeg har også problemer med å gråte men etter et dødsfall hender det jeg blir på gråten når som helst og hvor som helst. Når jeg gråter har jeg en vond klump i halsen. Men jeg gråter bare når jeg er alene.

Jeg har dager der jeg har det som deg, og skal få til alt. Noen ganger må jeg minne meg selv på det jeg faktisk har gjort, og at jeg har prøvd å gjøre mitt beste. Å gjøre sitt beste er også å feile og kan ikke skilles fra hverandre.

Det hjelper å prate om problemer, men når man ikke kan sette fingeren på hva som er galt stopper det ofte der og man holder ting for seg selv. Skriv en liten dagbok?

Vær litt grei mot deg selv, og prøv å være din egen bestevenn.