Mannen min utkunkurrerer meg med barna

[Gjest mamma]

Jeg og min samboer traff hverandre for fire år siden. Den gangen var han nylig (noen mnd) blitt alene. Han hadde mye negative følelser for kvinnen har hadde vært sammen med ssom også var mor til hans barn. Han snakket mye om til meg om at i forholdet deres hadde bare han brydd seg og holdt på med ungene - altså hans sønn og hans stesønn. Han snakket om at moren stadig heller valgte å gå ut og handle sammen med venniner i steden for å være sammen med barna sine. Han var tydelig stolt over at sønnen bare ville være sammen med han og ikke mor osv...

Den gangen tenkte jeg at han var drømmemannen delvis pga hans utrolige engasjement og utrolig nære forhold til barna.

Nå har jeg fått barn med han selv, og han har fått en god relasjon til mitt barn som jeg har fra tidligere. Saken er den at jeg nå begynner å føle at jeg mister ungene mine. Jeg tror ikke jeg hadde så mye tvil i forhold til om jeg var en god mor eller ikke tidligere. Nå føler jeg vel egentlig at jeg er en dårlig mor. Mannen kommer med små "stikk og hint" om at jeg nedprioriterer dem. Alle mine mangler kommer opp ukentlig om ikke daglig. Som at jeg er trøtt om morgenen, litt grunete - det går utover ungene. Dersom jeg har en dårlig dag, kan han overdrive om hvor ille dette er for ungene og skal gjøre opp for min feil i stort monn ovenfor dem.

Han sier aldri noe om at jeg er en god mor for dem, selv om jeg er rimelig sikker på at jeg er ikke perfekt, men god. Jeg har ungenes beste i fokus med alt det medfører.

Nå begynner jeg å tenke at hans forrige dame forlot han fordi hun følte hun mistet ungene sine til han... Det har vært en kamp mellom dem om minsteguttens gunst. Når gutten begynte å heller ville være hos mor enn hos far, passet hun på å smøre inn dette hver gang hun fikk sjansen.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette... Andres synspunkter, andre som har opplevd lignende? ...

Jeg begynner å føle at jeg egentlig ikke kjenner samboeren min så godt og egentlig ikke har oversikt over konsekvensene som kan komme ut av dette.

[AnonymBruker]

Det høres ikke ut som en god situasjon.

Kritikken han kommer med gjør jo deg usikker. Du vil etter hvert begynne å tvile på deg selv. Du vil begynne å gjøre ting for å unngå kritikk.

Hvordan er mannen i forhold til barnet? Du får kritikk fordi du er trøtt. Er han aldri trøtt?

Hvem har aldri vært trøtt?

Har hatt en sånn mann, men kritikken kom snikende og i forhold til andre ting en barn. Vi hadde ikke felles barn.

Din mann var så "smart" at han ventet til du faktisk var bundet til ham via barnet. Da er det nemlig vanskeligere for deg å gå.

Du har tre valg.

1. Godta kritikken og rette deg etter den og viske ut hva du selv mener og står for.

2. Du kan si ifra hver gang at dette godtar du ikke og vær tydelig på hva som er ok og hva som ikke er det.

3. Du kan forlate mannen.

[Gjest mamma]

Det er vanskelig å sette ord på situasjonen som har oopstått. Hva skal jeg si, hva skal jeg klage på? Nei, ehhh, du er en for god pappa??? Du ofrer for mye til ungene??

Jeg har sagt i fra, med det mest opplagte. For eksempel at han sier til ungene; Nei, mamma er så sur, stakker dere, pappa skal ta dere med på lekeland for å gjøre opp for mamma han... Han sier ikke akuratt i dette ordlaget, men han får fram budskapet, om enn på en mer subtil måte. Slike ting har jeg sagt i fra på. Andre ting er vanskeligere.

[Murder]

Jeg hadde tatt en alvorsprat med ham altså, for dette går ikke an. Ikke bare kritiserer han deg og drar ned selvtilliten din, han forvirrer også barna med denne oppførselen. Det er viktig for barn med stabilitet rundt seg, og det er viktig at mor og far er samstemte og spiller på lag i oppdragelsen. Det er urettferdig å la den ene forelderen virke som den slemme og strenge, mens den andre er barnas gud.

Så dette går ikke bare ut over deg, men også barna deres. Det er kanskje litt vanskelig for deg å se det som står midt oppe i det, men det han gjør er faktisk ikke til å spøke med. Synes derfor du bør ta en grundig prat med ham, og forklart ham hvor viktig det er mtp. oppdragelsen at foreldrene står samlet.

Håper det ordner seg

[FangeLiv]

Du kan si at han oppfører seg på en måte som gjør deg usikker på din rolle som mor. Du kan si at det er mulig han ikke mener det slik, men at måten han snakker om deg som mor påvirker deg negativt. Og spørre om han tenker at det er positivt for barna hans? Er det best å ha foreldre som støtter hverandre, er trygge, og spiller på lag? Eller er det bra for ungene med en mor som blir mer og mer usikker i sin rolle, og at det er far som er årsaken til dette. Du kan prøve med å ikke si noe om deg selv og dine følelser, men fokusere på hva som tjener ungene. Minne han på at for barn er det best med BÅDE mor og far som følger opp og bruker tid på dem.