Det er ikke min skyld..

[Gjest Gjest]

I sin kronikk i dagens nettutgave av dagbladet, epost? Du skulle sendt brev!!!, forteller Bruno Fortin om et knippe opplevelser han har hatt i møte med norsk innvandringsbyråkrati.

Kort fortalt må Fortin som andre utenlandske statsborgere, få fornyet sin oppholdstillatelse. Dette kravet skaper problemer når Fortin oppholder seg i lengre tider utenlands. Fortin sender email og søker. Får ikke svar, og tropper opp etter at oppholdstillatelsen er gått ut.

Han får som svar av byråkraten, at det ikke er hennes skyld at han reiste utenlands.

Men om det ikke er denne enkeltbyråkraten sin skyld, så er det et faktum at situasjonen Fortin befinner seg i, den er skapt av byråkratiet. Byråkratene stiller krav, som av forskjellige grunner er vanskelige å gjennomføre. Vanskelighetene skyves over på enkeltmennesket. "Det er ikke min skyld," sier byråkraten, men jeg tviler på at Fortin kom for å diskutere skyld. Han vil ha oppholdstillatelsen sin, og han vil vite hvordan man får den, uten å bli kasteball i systemet, med den usikkerheten og de ubehagelighetene det innebærer.

For byråkraten er saken forståelig. Hver enkelt byråkrat må manøvrere i et system som ikke er laget for å løse vanskelighetene brukerene kommer til dem med, men systemet er laget for å hindre brukere. Oppholdstillatelse må søkes om fornyelse til for at noen ikke skal få oppholdstillatelse på nytt. (Hvem dette gjelder, er jeg faktisk ikke sikker på. Det kan være mange skumle Canadiere det lønner seg å bli kvitt) En byråkrat må derfor lære seg å avvise for å unngå å få for mange problemstillinger byråkraten ikke klarer å løse.

Summa summarum gjør dette at byråkrater er ganske så utrivelige å ha med å gjøre, og jo mer byråkrati, jo flere arenaer i samfunnet griper de inn i, og jo mer må man ha med dem å gjøre.

Hva syns dere om dette?