Når blir jeg norsk?

[Gjest Galithralia]

Jeg er ute etter å få litt mer innspill på noe jeg har lurt på veldig lenge.

Jeg er født og oppvokst her i Norge, akkurat som søskene mine. Men foreldrene våre er fra et søramerikans land, så ja jeg VET at mine etniske røtter ikke er norske. Men likevel kaller jeg meg selv norsk fordi det er det jeg er. Dette er mitt hjemland, det er her jeg er født og oppvokst, det er her jeg har livet mitt og her jeg kommer til å bli gammel og grå. Dette er det landet jeg kjenner som hjemme, dette er stedet jeg gleder meg til å returnere til når jeg har vært bortreist. Jeg kan den norske nasjonalsangen, jeg heier på Norge i de aller fleste tilfeller, med mindre jeg er for opptatt av å kjefte på tvskjermen for elendig fotballspill (enkelte ganger).

MEN, likevel så blir jeg nesten alltid møtt med; NEI du er IKKE norsk, du er utlending, eller 1.generasjonsinnvandrer eller gudene vet hva mer.

Og jeg blir lei av det.

Når jeg var yngre så forstod jeg aldri hvorfor enkelte unger ba meg reise tilbake dit jeg kom fra, naiv som jeg var den gang svarte jeg alltid; Men jeg er hjemme jeg.

Så begynte det selvfølgelig å demre for meg og, at ja de mente faktisk mine foreldres land, fordi jeg i deres øyne ikke var norsk.

Jeg sier ikke at alle har vært sånn, de fleste jeg kjenner og studerer med, sier at de regner meg som norsk, at jeg er like norsk som dem. Og det varmer veldig, fordi det er slik jeg føler meg og.

Så har vi disse personene som mener at jeg ikke kan kalles norsk, men heller ikke søramerikansk, så da blir det plutselig om til 1. generasjonsinnvandrer. Helt ærlig så kan jeg ikke fordra denne betegnelsen, jeg føler meg som et tall, et negativt tall. Og det får meg til å lure, NÅR vil jeg bli akseptert som norsk? Når vil mine barn hvis jeg skulle få noen bli kalt for nordmenn? Skal denne stemplingen fortsette i all evighet fremover?

Jeg må si at jeg ikke tviler på min identitet (jeg er og forblir bergenser og norsk), det er min mening. Men noen ganger blir jeg litt lei og litt sprø av å hele tiden bli konfrontert med dette. Så derfor vil jeg høres andres meninger om dette

(OG bare så det er sagt på forhånd; Nei, ingen i min familie er kriminelle, foreldrene mine har aldri brutt norsk lov, de lærte seg norsk raskt når de kom hit. De sørget for å bosette seg i et område med svært få innvandrere for å integrere seg selv bedre, og deretter oss når vi kom. De betaler skatt, jobber fullt og har lært oss til å leve etter normene her i Bergen og Norge, med noen få innslag av sin egen kultur.)

[AnonymBruker]

Jeg er ute etter å få litt mer innspill på noe jeg har lurt på veldig lenge.

Jeg er født og oppvokst her i Norge, akkurat som søskene mine. Men foreldrene våre er fra et søramerikans land, så ja jeg VET at mine etniske røtter ikke er norske. Men likevel kaller jeg meg selv norsk fordi det er det jeg er. Dette er mitt hjemland, det er her jeg er født og oppvokst, det er her jeg har livet mitt og her jeg kommer til å bli gammel og grå. Dette er det landet jeg kjenner som hjemme, dette er stedet jeg gleder meg til å returnere til når jeg har vært bortreist. Jeg kan den norske nasjonalsangen, jeg heier på Norge i de aller fleste tilfeller, med mindre jeg er for opptatt av å kjefte på tvskjermen for elendig fotballspill (enkelte ganger).

MEN, likevel så blir jeg nesten alltid møtt med; NEI du er IKKE norsk, du er utlending, eller 1.generasjonsinnvandrer eller gudene vet hva mer.

Og jeg blir lei av det.

Når jeg var yngre så forstod jeg aldri hvorfor enkelte unger ba meg reise tilbake dit jeg kom fra, naiv som jeg var den gang svarte jeg alltid; Men jeg er hjemme jeg.

Så begynte det selvfølgelig å demre for meg og, at ja de mente faktisk mine foreldres land, fordi jeg i deres øyne ikke var norsk.

Jeg sier ikke at alle har vært sånn, de fleste jeg kjenner og studerer med, sier at de regner meg som norsk, at jeg er like norsk som dem. Og det varmer veldig, fordi det er slik jeg føler meg og.

Så har vi disse personene som mener at jeg ikke kan kalles norsk, men heller ikke søramerikansk, så da blir det plutselig om til 1. generasjonsinnvandrer. Helt ærlig så kan jeg ikke fordra denne betegnelsen, jeg føler meg som et tall, et negativt tall. Og det får meg til å lure, NÅR vil jeg bli akseptert som norsk? Når vil mine barn hvis jeg skulle få noen bli kalt for nordmenn? Skal denne stemplingen fortsette i all evighet fremover?

Jeg må si at jeg ikke tviler på min identitet (jeg er og forblir bergenser og norsk), det er min mening. Men noen ganger blir jeg litt lei og litt sprø av å hele tiden bli konfrontert med dette. Så derfor vil jeg høres andres meninger om dette

(OG bare så det er sagt på forhånd; Nei, ingen i min familie er kriminelle, foreldrene mine har aldri brutt norsk lov, de lærte seg norsk raskt når de kom hit. De sørget for å bosette seg i et område med svært få innvandrere for å integrere seg selv bedre, og deretter oss når vi kom. De betaler skatt, jobber fullt og har lært oss til å leve etter normene her i Bergen og Norge, med noen få innslag av sin egen kultur.)

Selvom du har chilensk bakgrunn så regner jo de aller fleste deg som norsk og tenker ikke noe mer over det. Hvorfor lar du de få som ikke gjør det, diktere hva nordmenn mener?

Når det er sagt, så har jeg selv flere ganger sagt til personer at de er jo norske, og de har febrilsk insistert på at norsk, nei, det ønsker de ikke å være, de har blitt sinte, og de er fra et eller annet land i Midt-Østen, og det er ikke måte på hvor mye bedre det er, enn å være norsk tydeligvis. Jaja, tenker jeg. Så er du det da. Men det er ikke så lett alltid å vite hva man skal tro for visse mennesker ønsker virkelig intenst å ikke være norsk, selvom de er født her. Det er nok utbredt blant de som har vokst opp i familier med et negativt syn på norsk kultur, norske verdier og tradisjoner.

[Gjest Galithralia]

Selvom du har chilensk bakgrunn så regner jo de aller fleste deg som norsk og tenker ikke noe mer over det. Hvorfor lar du de få som ikke gjør det, diktere hva nordmenn mener?

Når det er sagt, så har jeg selv flere ganger sagt til personer at de er jo norske, og de har febrilsk insistert på at norsk, nei, det ønsker de ikke å være, de har blitt sinte, og de er fra et eller annet land i Midt-Østen, og det er ikke måte på hvor mye bedre det er, enn å være norsk tydeligvis. Jaja, tenker jeg. Så er du det da. Men det er ikke så lett alltid å vite hva man skal tro for visse mennesker ønsker virkelig intenst å ikke være norsk, selvom de er født her. Det er nok utbredt blant de som har vokst opp i familier med et negativt syn på norsk kultur, norske verdier og tradisjoner.

Jeg prøver ikke å la dem diktere hva nordmenn mener eller hva det vil si å være nordmenn, alle har ulike meninger og har rett til å ha sin egen mening. Jeg har blitt mer oppmerksom på det etter at jeg begynte på høyre utdanning, og spesielt en diskusjon i en gruppeundervisning, hvor en jente mente jeg ikke hadde noen som helst rett til å kalle meg norsk.

Jeg prøver og å finne ut hva andre mener, ikke bare de negative, hvis du skjønner hva jeg mener

Hmm det er en tendens jeg har sett og, at enkelte men spesielt de fra Midt-Østen, selv om de er født her, insisterer på at de ikke er norske. Du har nok rett i det når du sier at det er utbredt blandt dem som har hatt en omgangsgkrets som mener at det norske samfunnet er noe negativt.

[Gjest Vampen]

Selvom du har chilensk bakgrunn så regner jo de aller fleste deg som norsk og tenker ikke noe mer over det. Hvorfor lar du de få som ikke gjør det, diktere hva nordmenn mener?

Når det er sagt, så har jeg selv flere ganger sagt til personer at de er jo norske, og de har febrilsk insistert på at norsk, nei, det ønsker de ikke å være, de har blitt sinte, og de er fra et eller annet land i Midt-Østen, og det er ikke måte på hvor mye bedre det er, enn å være norsk tydeligvis. Jaja, tenker jeg. Så er du det da. Men det er ikke så lett alltid å vite hva man skal tro for visse mennesker ønsker virkelig intenst å ikke være norsk, selvom de er født her. Det er nok utbredt blant de som har vokst opp i familier med et negativt syn på norsk kultur, norske verdier og tradisjoner.

Jeg tror ikke nødvendigvis det har noe med et negativt syn på norsk kultur å gjøre. Jeg kjenner f. eks en søskenflokk som alle er halvt norske, halvt noe annet. Det varierer hva slags nasjonalitet og etnisitet disse søskenene mener at de har. Fra den ene som er "helnorsk", til den som oppfatter seg selv 100% som den andre nasjonaliteten, til de som føler seg både og. Ingen av de har et negativt syn på norsk kultur, jeg tror det går mer på hva man "føler" at man er. Egen identitet og følelse av tilhørighet. Alle er født i Norge, og er oppvokst med de samme verdiene, men deres syn på nasjonalitet og etnisitet er altså helt forskjellig. Min samboer kom hit som ung voksen og skal med all sansynlighet bo her resten av livet. Det er i Norge han virkelig har blitt voksen, og det er ikke så veldig lenge til han har bodd like lenge i Norge som i fødelandet. Han kommer nok aldri til å føle seg norsk, ut av at han av den grunn misliker norsk kultur. Det går heller på at familietilhørighet, morsmål, den første utviklingen av identiteten og primærsosialiseringen har foregått i fødelandet, og det er ikke faktorer som blir borte så lett. Så min erfaring er at det er en forenkling å påstå at de som ikke føler/oppfatter seg selv som norske misliker norsk kultur. Det er nok langt mer som spiller inn her. For noen stemmer det kanskje, men på ingen måte for alle.

TS: du er født og oppvokst i Norge og føler deg norsk. For min del er du da norsk.

[Gjest Vampen]

Man skal heller ikke glemme at folk fra midtøsten faktisk møter en del fordommer her i Norge, jeg kjenner en del av de som ønsker å være en del av det norske, men som ofte blir sittende utenfor. Når du opplever en del sånne ting i hverdagen, så syntes jeg ikke det er så veldig rart om man ikke føler seg så norsk at det gjør noe.

[AnonymBruker]

Jeg prøver ikke å la dem diktere hva nordmenn mener eller hva det vil si å være nordmenn, alle har ulike meninger og har rett til å ha sin egen mening. Jeg har blitt mer oppmerksom på det etter at jeg begynte på høyre utdanning, og spesielt en diskusjon i en gruppeundervisning, hvor en jente mente jeg ikke hadde noen som helst rett til å kalle meg norsk.

Jeg prøver og å finne ut hva andre mener, ikke bare de negative, hvis du skjønner hva jeg mener

Hmm det er en tendens jeg har sett og, at enkelte men spesielt de fra Midt-Østen, selv om de er født her, insisterer på at de ikke er norske. Du har nok rett i det når du sier at det er utbredt blandt dem som har hatt en omgangsgkrets som mener at det norske samfunnet er noe negativt.

Det jeg mente var at jeg synes du dømmer alle nordmenn spesielt med tittelen på tråden din. Du sier jo implisitt at det hjelper ikke at nordmenn flest ser på deg som norsk. Så lenge du møter en eller noen som ikke ser på deg som norsk, så "anser ikke nordmenn deg som norsk". Det vil alltid være noen som mener ulike ting, og man har ulike grunner for å mene det. F.eks. at man har dårlige erfaringer med å kalle personer norske fordi personene blir sinte av det. Det jeg har lagt merke til er at jo fattigere og mer underutviklet samfunn personen har bakgrunn fra, jo større sjanse er det for at personen mener samfunnet foreldrene kom fra er så flott og har så mye bedre verdier og kultur enn alt norsk. Virker som en slags kompensasjon for noe.

[Gjest Blondie65]

Jeg mener at man må behandle dette på individ nivå. For deg trådstarter som er en godt integrert såkalt 1. generasjon innvandrer med godt norsk språk burde det ikke være noe problem å respektere deg og omtale deg som nordmann.

Men jeg har jobbet sammen med innvandrere som nektet å snakke norsk på jobb, krevde at alle andre fra dette søramerikanske landet også skulle snakke dette språket på jobb og dermed eksluderte sine norske kolleger fra hyggelig samvær i kantinen (nordmenn i mindretall). Deres barn snakket norsk med aksent på tross av at de er født her.

Jeg kjenner også en søramerikaner som er gift med en norsk jente som på tross av sin herkomst er svært godt integrert her. Barna deres er som du svært godt integrerte selv om de også har lært sitt farsmål.

Mao.: for meg handler dette om hvordan det enkelte menneske er integrert og ikke hvordan hele gruppen 1. generasjons innvandrere bør bli sett på.

Til oss nordmenn kan det jo noteres i margen at vi bør se i mindre grad på hudfarge og mer på individet vi treffer før vi "feller vår dom". Vi bør mao ord ikke ta avgjørelsen om person X er nordmann eller ikke ut fra hudfarge, men ut fra hvordan denne personen selv betegner seg.

[AnonymBruker]

Man skal heller ikke glemme at folk fra midtøsten faktisk møter en del fordommer her i Norge, jeg kjenner en del av de som ønsker å være en del av det norske, men som ofte blir sittende utenfor. Når du opplever en del sånne ting i hverdagen, så syntes jeg ikke det er så veldig rart om man ikke føler seg så norsk at det gjør noe.

Mitt inntrykk er at det også er folk fra Midt-Østen som i størst mulig grad ønsker å stå utenfor det norske samfunnet, f.eks. ved at de i langt mindre grad enn andre innvandrergrupper lar jenter delta på lik linje med guttene. For nordmenn er likestilling viktig, og det er ikke så rart at nordmenn ikke ser en person som norsk når personen nekter sine søstre å gifte seg med en norsk person uansett hvor mye personen sier han føler seg norsk.

[Gjest Vampen]

Jeg mener at man må behandle dette på individ nivå. For deg trådstarter som er en godt integrert såkalt 1. generasjon innvandrer med godt norsk språk burde det ikke være noe problem å respektere deg og omtale deg som nordmann.

Men jeg har jobbet sammen med innvandrere som nektet å snakke norsk på jobb, krevde at alle andre fra dette søramerikanske landet også skulle snakke dette språket på jobb og dermed eksluderte sine norske kolleger fra hyggelig samvær i kantinen (nordmenn i mindretall). Deres barn snakket norsk med aksent på tross av at de er født her.

Jeg kjenner også en søramerikaner som er gift med en norsk jente som på tross av sin herkomst er svært godt integrert her. Barna deres er som du svært godt integrerte selv om de også har lært sitt farsmål.

Mao.: for meg handler dette om hvordan det enkelte menneske er integrert og ikke hvordan hele gruppen 1. generasjons innvandrere bør bli sett på.

Til oss nordmenn kan det jo noteres i margen at vi bør se i mindre grad på hudfarge og mer på individet vi treffer før vi "feller vår dom". Vi bør mao ord ikke ta avgjørelsen om person X er nordmann eller ikke ut fra hudfarge, men ut fra hvordan denne personen selv betegner seg.

Veldig godt innlegg! For min del handler det også mye om hva individet selv føler. Oppfatter du deg selv som norsk, så er det greit for min del.

[Gjest Blondie65]

Det jeg har lagt merke til er at jo fattigere og mer underutviklet samfunn personen har bakgrunn fra, jo større sjanse er det for at personen mener samfunnet foreldrene kom fra er så flott og har så mye bedre verdier og kultur enn alt norsk. Virker som en slags kompensasjon for noe.

Eller for å si det omvendt: innvandrere med høyere utdannelse integreres lettere enn de med lav - og har mye lettere for å forstå at de må tilpasse seg landet de er flyttet til enn omvendt. Når man i tillegg ser på religiøse kontra ikke-religiøse er det de ikke-religiøse som lettest lar seg integrere.

[Gjest Galithralia]

Det jeg mente var at jeg synes du dømmer alle nordmenn spesielt med tittelen på tråden din. Du sier jo implisitt at det hjelper ikke at nordmenn flest ser på deg som norsk. Så lenge du møter en eller noen som ikke ser på deg som norsk, så "anser ikke nordmenn deg som norsk". Det vil alltid være noen som mener ulike ting, og man har ulike grunner for å mene det. F.eks. at man har dårlige erfaringer med å kalle personer norske fordi personene blir sinte av det. Det jeg har lagt merke til er at jo fattigere og mer underutviklet samfunn personen har bakgrunn fra, jo større sjanse er det for at personen mener samfunnet foreldrene kom fra er så flott og har så mye bedre verdier og kultur enn alt norsk. Virker som en slags kompensasjon for noe.

Tittelen på tråden var i grunn mer for å få litt oppmerksomhet rundt emnet, fordi det er jo det jeg spør om. Når blir jeg norsk, sett ut i fra statistikk (hvor jeg blir plassert i kategorien 1.generasjonsinnvandrer) og for å få et konkret svar fra dem som mener at jeg ikke er norsk, altså noe mer enn fordi du er mørk etc.

Jeg dømmer ikke, jeg er veldig klar over at mange anser meg som norsk. Men jeg er og veldig klar over at veldig mange og ikke anser meg som norsk. For meg personlig, teller det mer hva mine nærmeste mener, og jeg har min egen oppfatning selv. Men skal ikke komme her og si at jeg aldri blir påvirket når noen nærmest brøler at du ikke er norsk, eks. under debatter.

Jeg startet denne tråden for å se hva folk mener, hvordan man ser på dem som har utenlandske foreldre men selv er født og oppvokst her. En gunn til det er at man ser at folk har blitt mye mer fiendtlige overfor ikke-europeere.

Mange spør meg hvor jeg kommer fra, mitt første svar er alltid Bergen, spør de igjen, svarer jeg at jeg har søramerikanske foreldre/røtter. Spør du fint får du et hyggelig svar tilbake fra meg. Det er ikke slik at jeg angriper den som antyder at jeg ikke er norsk, jeg pøver å være hyggelig og imøtekommende og forklare hvorfor jeg ikke er hvit eller har et norsk navn.

[AnonymBruker]

Jeg mener at man må behandle dette på individ nivå. For deg trådstarter som er en godt integrert såkalt 1. generasjon innvandrer med godt norsk språk burde det ikke være noe problem å respektere deg og omtale deg som nordmann.

Men jeg har jobbet sammen med innvandrere som nektet å snakke norsk på jobb, krevde at alle andre fra dette søramerikanske landet også skulle snakke dette språket på jobb og dermed eksluderte sine norske kolleger fra hyggelig samvær i kantinen (nordmenn i mindretall). Deres barn snakket norsk med aksent på tross av at de er født her.

Jeg kjenner også en søramerikaner som er gift med en norsk jente som på tross av sin herkomst er svært godt integrert her. Barna deres er som du svært godt integrerte selv om de også har lært sitt farsmål.

Mao.: for meg handler dette om hvordan det enkelte menneske er integrert og ikke hvordan hele gruppen 1. generasjons innvandrere bør bli sett på.

Til oss nordmenn kan det jo noteres i margen at vi bør se i mindre grad på hudfarge og mer på individet vi treffer før vi "feller vår dom". Vi bør mao ord ikke ta avgjørelsen om person X er nordmann eller ikke ut fra hudfarge, men ut fra hvordan denne personen selv betegner seg.

Generelt kan man nok også si at barn av norske menn og utenlandske kvinner i større grad virker integrerte enn barn av norske kvinner og utenlandske menn. Har tilgode å oppleve noen personer med norsk far som ikke på noe som helst måte er som andre nordmenn. De aller fleste med norsk mor er det samme, men der finnes det langt flere unntak synes jeg.

[Gjest Vampen]

Mitt inntrykk er at det også er folk fra Midt-Østen som i størst mulig grad ønsker å stå utenfor det norske samfunnet, f.eks. ved at de i langt mindre grad enn andre innvandrergrupper lar jenter delta på lik linje med guttene. For nordmenn er likestilling viktig, og det er ikke så rart at nordmenn ikke ser en person som norsk når personen nekter sine søstre å gifte seg med en norsk person uansett hvor mye personen sier han føler seg norsk.

Her blir det for min del umulig å snakke om midtøsten som en stor homogen gruppe, til det er de kulturelle forskjellene for store. Det kommer også an på hva man legger i å være en del av samfunnet.

[Gjest brutal_mann]

Man skal heller ikke glemme at folk fra midtøsten faktisk møter en del fordommer her i Norge, jeg kjenner en del av de som ønsker å være en del av det norske, men som ofte blir sittende utenfor. Når du opplever en del sånne ting i hverdagen, så syntes jeg ikke det er så veldig rart om man ikke føler seg så norsk at det gjør noe.

Derfor bør en umiddelbart forby familiegjennforening og innvandring fra ikke-vestlige land. Nettopp fordi det er null kontroll, evne og vilje til å assimilere de som er her allerede. Noe som igjen gjør helnorske mer enn bare skeptiske til alt som stinker av ikke-vestlig innvandring. Dermed har vi en ond sirkel gående. Skal vi bryte den sirkelen så må vi stanse ALT som ikke er fra ikke-vestlige land for å få kontroll på situasjonen. per i dag går vi et steg nærmere stupet (les gatekamper) for hver dag som går. stemningen mot ikke-vestlige blir mer og mer hatsk for hver dag som går. Det tjener ingen på.

[Gjest Vampen]

Generelt kan man nok også si at barn av norske menn og utenlandske kvinner i større grad virker integrerte enn barn av norske kvinner og utenlandske menn. Har tilgode å oppleve noen personer med norsk far som ikke på noe som helst måte er som andre nordmenn. De aller fleste med norsk mor er det samme, men der finnes det langt flere unntak synes jeg.

Hvordan kan du si det generelt? Jeg kjenner en del barn med norsk mor og utenlandsk far, både privat og i forbindelse med jobb og utdanning. Disse er ikke mindre norske enn andre barn.Legg til at det ser ut til å være en trend at det er vanskeligere for norske kvinner å få familiegjenforening med en utlandsk mann, enn det er for norske menn med en utenlandsk kvinne, så har du også en del barn som vokser opp med bare sin norske mor og norske familie. Med unntak av f. eks hudfargen er disse akkurat like norske som norske barn med to norske foreldre. Jeg syntes grunnlaget for å generalisere er mildt sagt tynnt.

[AnonymBruker]

Tittelen på tråden var i grunn mer for å få litt oppmerksomhet rundt emnet, fordi det er jo det jeg spør om. Når blir jeg norsk, sett ut i fra statistikk (hvor jeg blir plassert i kategorien 1.generasjonsinnvandrer) og for å få et konkret svar fra dem som mener at jeg ikke er norsk, altså noe mer enn fordi du er mørk etc.

Jeg dømmer ikke, jeg er veldig klar over at mange anser meg som norsk. Men jeg er og veldig klar over at veldig mange og ikke anser meg som norsk. For meg personlig, teller det mer hva mine nærmeste mener, og jeg har min egen oppfatning selv. Men skal ikke komme her og si at jeg aldri blir påvirket når noen nærmest brøler at du ikke er norsk, eks. under debatter.

Jeg startet denne tråden for å se hva folk mener, hvordan man ser på dem som har utenlandske foreldre men selv er født og oppvokst her. En gunn til det er at man ser at folk har blitt mye mer fiendtlige overfor ikke-europeere.

Mange spør meg hvor jeg kommer fra, mitt første svar er alltid Bergen, spør de igjen, svarer jeg at jeg har søramerikanske foreldre/røtter. Spør du fint får du et hyggelig svar tilbake fra meg. Det er ikke slik at jeg angriper den som antyder at jeg ikke er norsk, jeg pøver å være hyggelig og imøtekommende og forklare hvorfor jeg ikke er hvit eller har et norsk navn.

Er ikke så sikker på at folk har blitt mye mer fiendtlig overfor ikke-europeere. Det gjelder ihvertfall ikke meg eller noen jeg kjenner. Og vi er norske. Det er viktig å ikke falle for propaganda som omtaler nordmenn som ondskapsfulle og fiendtlige også. Det kommer aldri noe godt ut av slikt. Jeg ser alle som norske som ønsker å bli kalt det, og jeg ser alle chilenere som hvite.

[Gjest Vampen]

Derfor bør en umiddelbart forby familiegjennforening og innvandring fra ikke-vestlige land. Nettopp fordi det er null kontroll, evne og vilje til å assimilere de som er her allerede. Noe som igjen gjør helnorske mer enn bare skeptiske til alt som stinker av ikke-vestlig innvandring. Dermed har vi en ond sirkel gående. Skal vi bryte den sirkelen så må vi stanse ALT som ikke er fra ikke-vestlige land for å få kontroll på situasjonen. per i dag går vi et steg nærmere stupet (les gatekamper) for hver dag som går. stemningen mot ikke-vestlige blir mer og mer hatsk for hver dag som går. Det tjener ingen på.

Hvordan skal du gjennomføre dette i praksis? Med tanke på familiegjenforening, skal det være et sett med regler for etniske nordmenn og et sett for innvandrere? Hva skjer med de innvandrerene som blir norske statsborgere, skal de følge andre regler? Eller skal etniske nordmenn også nektes muligheten til å få familiegjenforening? Og innvandring, asylsøkere er f. eks ikke invitert, de kommer av seg selv. Hvordan skal man stoppe dette? Hvordan henger dette sammen med internasjonale forpliktelser og etiske verdier som vårt samfunn er bygget på?

[AnonymBruker]

Hvis du spiser ribbe eller lignende tradisjonsrik mat på julaften vil jeg si du er norsk.

[AnonymBruker]

Hvordan kan du si det generelt? Jeg kjenner en del barn med norsk mor og utenlandsk far, både privat og i forbindelse med jobb og utdanning. Disse er ikke mindre norske enn andre barn.Legg til at det ser ut til å være en trend at det er vanskeligere for norske kvinner å få familiegjenforening med en utlandsk mann, enn det er for norske menn med en utenlandsk kvinne, så har du også en del barn som vokser opp med bare sin norske mor og norske familie. Med unntak av f. eks hudfargen er disse akkurat like norske som norske barn med to norske foreldre. Jeg syntes grunnlaget for å generalisere er mildt sagt tynnt.

Jeg snakker ikke bare om barn, de har ikke sosialisert seg nok i samfunnet, men jeg snakker om personer med norsk far og utenlandsk mor sammenliknet med personer med norsk mor og utenlandsk far. Har aldri opplevd at noen med norsk far og utenlandsk mor er noe annerledes enn nordmenn generelt. Har også lagt merke til at de veldig ofte har helt norske navn. Når det gjelder personer med utenlandsk far så er det ofte litt annerledes. Jeg vet ikke hva dette skyldes, men det er noe jeg har lagt merke til.

[Gjest Galithralia]

Hvis du spiser ribbe eller lignende tradisjonsrik mat på julaften vil jeg si du er norsk.

Hos oss er det pinnekjøtt, ribbe, grøt (vel ikke meg, har cøliaki og litt laktoseintoleranse hehe), og julebrød. Merker jeg gleder meg til julemiddagen allerede

Nei, jeg tror ikke på alt jeg leser i aviser, propaganda etc. Men når man deltar i debatter i regi av universiteter eller studentsamfunnet så møter man på folk som har veldig konservative meninger, eller veldig liberale meninger. Og man får øynene opp for hvor stor avstanden mellom enkelte er i dette landet i dag, når man diskuterer innvandrere fra andre kontinenter.