Barn under masterutdanning?

[mac84]

Jeg er ei jente på 26 som det siste året har gått rundt med et ganske sterkt ønske om å få barn. Tar meg selv i å se (litt sjalu) både på gravide damer og de som triller/går rundt med små barn. Er i et stabilt forhold med en gutt som er helt herlig, og som for ca. ett år siden sa at han helst ville vente et par år med å få barn.

Nå i høst begynte jeg på masterstudier og har egentlig tenkt mer og mer på dette med barn. Jeg kommer til å være 28 når jeg er ferdig i 2012, og jeg synes ikke det vil ta seg så bra ut å bli gravid med en gang jeg begynner i ny jobb som nyutdannet. I praksis betyr dette at jeg da vil være over 30 før jeg får mitt første barn og jeg ønsker ikke å vente så lenge. Har ikke nevnt dette for min samboer enda, men jeg har derfor begynt å tenke litt på å få førstemann (vil helst ha to barn) i januar/februar 2012. Det siste semesteret av studiet vil ikke være så krevende ift "obligatorisk" oppmøte da jeg kun kommer til å ha ett fag, samt masteroppgaven.

Hva tror dere om det å få barn under studier? Er selvfølgelig klar over at det aller beste er å være i jobb i 100% stilling når man får barn, men jeg har rett og slett ikke lyst til å vente i 3,5-4 år før vi får førstemann...

[Kanutte]

Min erfaring er at det første halvåret med barn er mer slitsomt enn man kanskje tenker på forhånd. Min svigerinne fikk barn mens hun holdt på med mastergraden. Hun tok da et års permisjon fra studiet (hun ble også litt forsinket). Det du må tenke over er muligheter for barnepass når barnet er under 1 år. Det er ikke garantert at barnet sover mye på dagen eller om natta. Du må i tilfelle belage deg på å studere på kveldene etter at samboeren din kommer hjem og mens barnet sover. Mens barnet er våkent er det utrolig hvor lite du få konsentrert deg om studiene.

[AnonymBruker]

Jeg tror du bør være forberedt på å bli forsinket i studiene om du får barn under utdanningen, i hvert fall et semester. Ikke helt sikkert selvsagt, men jeg ville i hvert fall tatt det med i planleggingen. Du kan også risikere å være dårlig underveis i svangerskapet, og det kan være vanskelig å planlegge akkurat når barnet skal komme, både fordi det kan ta noen måneder å bli gravid, og barnet kan komme for tidlig. Ellers kan du kanskje ta noen ekstra studiepoeng pr semester av de fagene du uansett trenger i masteren (til siste semester f eks), hvis det er mulig, så du ikke trenger å studere fulltid rett etter fødsel.

Men utover det synes jeg ikke det er noen dårlig ide. Man får omgjort endel lån til stipend, man bor gjerne rimelig og greit (og samskipnadene har ofte ok familieleiligheter) og har en del frihet. Ellers er man ikke så gammel som 30-åring heller da.

[Vibi]

Man får omgjort alt lånet til stipend når man er i permisjon, og du kan velge selv om du tar permisjon fra studiet, fortsetter på fulltid, eller bare tar noen studiepoeng. du kan også ha rett til forsørgerstipend, litt avhengig av hvor mye samboeren din tjener.

Jeg er helt enig i tankegangen din, jeg syns heller ikke at det "tar seg ut" å gå ut i permisjon rett etter at du har begynt i ny jobb. Det er såklart en risiko enhver arbeidsgiver løper når de ansetter kvinner i en viss aldersgruppe, men jeg ville ihvertfall ha følt meg litt ukomfortabel med det.

Jeg har selv fått barn midt i studier - jeg studerer deltid ved siden av full jobb, og valgte å ikke ta permisjon fra det mens jeg gikk hjemme med babyen. Det var tøft det første halvåret, men det gikk helt fint. Jeg leste om kvelden, og når han sov på dagen. I tillegg fikk jeg litt avlastning av et par ivrige besteforeldre innimellom. Jeg kommer til å gjøre det på samme måte når jeg skal ha nestemann.

[Gjest Anjelika]

Jeg vet ingenting om barn, men kan iallefall fortelle at master som oftest er hardest det siste halve året pga at selve oppgaveskrivingen er så tung. At det er null obligatorisk oppmøte gjør det fleksibelt, men det er mye mer tidkrevende enn å "bare" studere slik du har gjort frem til nå. Og ikke minst en aldri så liten psykisk påkjenning for de fleste, jeg vet ikke hvor genialt det er å kombinere to såpass stressende ting.

Det er jo ingenting i veien for å prøve da, men tror du bør få med i femårsplanen din at det er en veldig stor sjanse for at du ikke får levert oppgave på normert tid.

[einna]

Har litt samme tanker som TS, er 27 når jeg er ferdig med mastergraden min, går deltidsstudie med deltidsjobb ved siden av. Føler jeg har nok med dette, samboer, mitt sosiale liv og hobbyer, likevel vil jeg ikke vente for lenge med barn.

Et annet "problem" er jo at om man får barn i studiene, er man gjerne klar for neste i begynnelsen av arbeidslivet... Jeg vil helst ikke ha mer enn 2-3 år mellom eventuelle barn.

Blir jeg gravid under studiene, hadde jeg nok tatt iallefall et semester permisjon, muligens to. Ser ikke på det som noe krise, og jeg kan jo skrive på oppgaven om jeg har tid/overskudd, og dermed fullføre "raskere" enn planlagt. Lån blir jo også omgjort til stipend for en periode.

[mac84]

Takk for tilbakemeldingene:) Har gått og kvernet på flere av de samme argumentene for og imot som dere presenterer, men blir på en måte ikke helt enig med meg selv her.

Jeg ønsker å fullføre studiene på normert tid--og vet faktisk ikke helt hvordan det evt. er med permisjon fra akkurat mitt studie. Det er i hvertfall ikke ønskelig, særlig med tanke på det økonomiske.

Jeg ønsker heller ikke mer enn 2-3 år mellom hvert barn, men tenker at dersom nr. 1 kommer tidlig 2012, jeg begynner å jobbe fulltid på høsten 2012, så kan jeg fint være i den jobben i et par år før nestemann kommer.

Når det gjelder masteroppgaven, så føler jeg at jeg har litt kontroll på den...Min bachelor oppgave var faktisk ca. 30 sider lenger enn kravet for masteroppgave ved studiestedet jeg nå går, i tillegg til at jeg da hadde 3 andre fag ved siden av hvert semester og kortere tid på meg. Her vil jeg ha ett fag ved siden av siste semesteret og innleveringsfristen er ikke før i september. Tenkte uansett å prøve å begynne på den allerede sommeren 2011. Vet at slik oppgaveskriving er en påkjenning, men jeg har vært gjennom det en gang før, så tror jeg skal greie det fint. Men er jo ikke 100% sikker...

I tillegg er det jo ikke bare jeg som skal ta meg av barnet (selv om mye naturlig nok vil falle på meg), min samboer (om han er åpen for ideen om barn snart) vil jo også bidra en del. Har også foreldre som sannsynligvis vil stille opp en del da dette evt. vil bli deres første barnebarn.

Selv om jeg tror jeg/vi skal greie det, så er jeg fortsatt usikker--usikker på økonomien, usikker på om jeg vil orke både studier, jobb og barn, usikker på om jeg har lyst til at tiden med mitt første barn skal være preget av noe annet enn å kose meg med barnet, osv. Men tenker samtidig slik at jeg, med kun få unntak, stort sett får til de tingene jeg bestemmer meg for å greie--og jeg har jo så lyst på barn...det gnager liksom litt inni meg og har ikke lyst til å vente ca. fire år til...var en her som sa at man er jo ikke gammel som 30 åring--det er jeg helt enig i...men jeg ønsker å få barn mens jeg er i 20 årene... Målet var 25, men det løpet er jo kjørt

Ville bare lufte tankene litt til her--har fortsatt ikke funnet en passende måte/passende tid å nevne dette for min kjære, så sprekker jo nesten