Begynnende 30 års krise..

[AnonymBruker]

Har akkurat fylt 29 år, og det er ganske merkelig å innse at jeg faktisk er blitt såpass voksen. Føler meg jo ikke som en dag over 24! Jeg er også begynt å studere igjen,og er omgitt av mange som er nesten 10 år yngre enn meg daglig (mange voksne også da). Er også eldst i søskenflokken, så nå begynner småsøsknene mine å mobbe meg fordi jeg snart er 30

Føler 20 årene bare har rast avgårde, forstår ikke hvor de ble av?! Nå er de snart over, ungdommen er et tilbakelagt kapittel for alltid Gikk på skole og jobbet litt frem til jeg var 23, så ble jeg gravid og fikk 2 barn ganske tett, giftet meg, kjøpte bolig og alt det der.. begynte å studere igjen og plutselig var jeg 29..snart 30!

Snart begynner vel rynkene å poppe fram, har vært heldig og har hud som en 20 åring enda. Men hvor lenge vil det vare?!

Kunne godt vært 25 for allid jeg, det var en fin alder Da var jeg voksen, men samtidig ung og lovende. Nå er jeg bare..voksen.

Noen som kjenner seg igjen?

[AnonymBruker]

For 10 år siden syntes jeg de på 30 var kjerringer, stort sett. Og nå er det vel jeg som blir sett på som kjerring av de som er 10 år yngre Det er litt rart å tenke på.

TS

[AnonymBruker]

Du vil etterhvert oppdage at hvor gammel man er, er bare et tall. Det som betyr noe er hvor gammel man føler seg. Du vil også erfare etterhvert at det er ikke noe å trakte etter å være 16, 20, 25 osv. igjen. Du vil kunne lese på diverse tråder på KG at vi kvinner som har tippet over 40 tallet, sier at vi har aldri hatt det bedre.

Så jeg tror du kan slappe helt av, kos deg i nåtiden, og se frem til mange gode år videre.

[AnonymBruker]

Det er jo sant at alder bare er et tall, men likevel er det noe med det å oppdage at en selv blir eldre. Det er jo også mye fokus på det å være ung og se ung ut i samfunnet, det er jo det som er idealet.

Men det er jo den veien det går med alle, en blir jo bare eldre og eldre. Og det vil bli mer og mer avstand i år mellom de unge og deg selv for hvert år

[AnonymBruker]

Det er jo sant at alder bare er et tall, men likevel er det noe med det å oppdage at en selv blir eldre. Det er jo også mye fokus på det å være ung og se ung ut i samfunnet, det er jo det som er idealet.

Men det er jo den veien det går med alle, en blir jo bare eldre og eldre. Og det vil bli mer og mer avstand i år mellom de unge og deg selv for hvert år

Det er på barna vår vi ser at vi selv blir eldre! Eller jeg som er minsten, har storesøstre på 47 og 49.. ja, da har jeg nok passert 40 selv!

Idealet om å være ung, bryr man seg mindre om etterhvert, heldigvis! Det viktigste er å holde seg frisk og sunn; beholde helsa.

[Miss Puddel]

jeg blir førti om en måned. Jeg husker da tanten min ble førti, hun stengte seg inne en hel helg og ville ikke snakke med noen, for stakkars hun var så GAMMEL...

Men for det første, du er ikke mer gammel enn du er i hodet ditt. Noen er FØDT gamle, uansett, og andre er ungdommelige og småbarnslige hele livet.

Og tatt i betraktning hva som er alternativet til å bli gammel, så er jeg lykkelig over å leve jeg!

[Gjest Bianca28]

Har akkurat fylt 29 år, og det er ganske merkelig å innse at jeg faktisk er blitt såpass voksen. Føler meg jo ikke som en dag over 24! Jeg er også begynt å studere igjen,og er omgitt av mange som er nesten 10 år yngre enn meg daglig (mange voksne også da). Er også eldst i søskenflokken, så nå begynner småsøsknene mine å mobbe meg fordi jeg snart er 30

Føler 20 årene bare har rast avgårde, forstår ikke hvor de ble av?! Nå er de snart over, ungdommen er et tilbakelagt kapittel for alltid Gikk på skole og jobbet litt frem til jeg var 23, så ble jeg gravid og fikk 2 barn ganske tett, giftet meg, kjøpte bolig og alt det der.. begynte å studere igjen og plutselig var jeg 29..snart 30!

Snart begynner vel rynkene å poppe fram, har vært heldig og har hud som en 20 åring enda. Men hvor lenge vil det vare?!

Kunne godt vært 25 for allid jeg, det var en fin alder Da var jeg voksen, men samtidig ung og lovende. Nå er jeg bare..voksen.

Noen som kjenner seg igjen?

Ja jeg kjenner meg veldig igjen. Etter fylte 20 bare raste årene avgårde og nå er jeg plutselig 28. Føler at årene har gått mens jeg selv står stille på 20. Hodet henger ikke med tiden om du skjønner hva jeg mener. Føler meg ikke klar for å være snart 30 når jeg føler meg like barnslig som en 20 åring. Jeg og skulle vært 25 for alltid.

[Zzyzx]

Er ikke så lenge siden jeg fylte 30 og jeg ser jo at livet går litt fortere enn jeg hadde tenkt meg. Plustelig satt man der med samboer, sin første ånkli egeneide leilighet (okei, er borettslag, men er mange millioner likevel!) og lurer litt på hvor i helvete 20-årene ble av?

Følelsen er kortvarig, sor jeg setter så mye mer pris på livet mitt nå enn jeg gjorde da jeg var 25. Enkelt og greit. Er altså ikke tegn til krise her i huset.

[Tinker8ell]

kjæresten min blir 30 neste år. han klager litt av og til og gruer seg, virker det som. men jeg som er 20 nå klarer ikke forstå hva han går igjennom. Skulle ønske jeg også ble 30 neste år...

[Kaffeavtalen]

Jeg gruet meg til å bli 30. Da var jeg plutselig gammel. Slik kjentes det i det minst ut når jeg var 29. For 30 var et vendepunkt. Men ikke slik jeg trodde.

Nå nærmer jeg meg 40 med raske skritt og jeg innser at jeg aldri har hatt det så bra og at de fremtidige 30 årene blir bare blir enda bedre. Ungene er snart flygedyktige, jeg har etterhvert bedre tid til meg selv, jeg er blitt tryggere på meg selv, jeg vet hva jeg står for og tør å si det uten å være redd for konsekvensene, jeg vet hva jeg vil, jeg har en jobb jeg stortrives i og som kan gi meg utfordringer i lang tid osv. Jeg gleder meg til å bli 40, og 50 osv

Velkommen etter!!

[AnonymBruker]

dumt spørsmål, men blir man trøttere når en blir eldre? Typen min blir så raskt sliten av vanlige hverdagslige ting...

[Gjest Loveheartx]

Jeg er i en liten krise selv... Og jeg fylte nettopp 19 år. Jeg tenker ganske mye på hvor fort tiden går, og jeg er liiivredd for å tenke om 5-10 år på alt jeg burde ha gjort da jeg var yngre og fortsatt hadde massevis av tid. At jeg burde benyttet meg av mulighetene til å utforske og reise, og gjøre masse sprell som man har unnskyldninger for å gjøre når man er ung, dum og naiv. Dessuten begynner jeg å innse at ungdomstiden snart er over. Jeg har flyttet for meg selv, jeg må begynne å klare det meste på egenhånd. Ganske skummelt. Nei gud, nå høres jeg sikkert patetisk ut

[aline]

Jeg er 36 og er sjeleglad jeg ikke er 25 lenger!!! Been there, done that! Trenger IKKE det igjen, for å si det sånn. :D

Hadde ingen krisefølelse når jeg ble 30 jeg da, hele livet har jeg blitt tatt for å være yngre en jeg er... ble spurt om leg for å kjøpe øl på butikken når jeg var 24.. og skal innrømme at jeg IKKE syntes det var stas å aldri bli sett på som voksen.

Fikk meg endel erfaringer som gjorde at jeg følte meg både min alder og litt mer, men følte fremdeles at jeg ikke ble tatt seriøst,fordi jeg så yngre ut en jeg var. Tror jeg følte at jeg hele livet frem til 30 hadde kjempet for å bli sett på som voksen og i stand til å ta avgjørelser som var riktige,for meg. Så det å bli 30 var som å ta 10 tunge steiner fra mine skuldre; endelig VAR jeg voksen! Og med 30 kom den tryggheten i meg selv på at det ikke spilte noen rolle lenger hva folk trodde eller mente om meg og voksenhet, jeg visste hva jeg var og hvem jeg er, og jeg nyter det.

Noen sier livet er kort, jeg er 36... de første TYVE åra av disse 36 årene har stort sett gått med til å lære basic-erfaringer, bli meg. Nå har jeg forhåpentligvis mer en 40 år igjen av livet der jeg kan nyte det, gjøre ting som gjør livet bra, erfare mer, leve!! og jeg kan velge hvordan jeg vil leve disse over 40 årene!! Ingen av de går med til å lære å gå, lære å snakke (om jeg ikke ønsker og velger å lære meg ett nytt språk da, bare fordi jeg kan), lære å regne eller ta eksamener dersom jeg ikke velger å ta mer utdannelse fordi jeg faktisk har lyst til det.

det å være voksen betyr ikke at man er gammel, om man ikke velger å være gammel. Jeg nærmer meg 40 og har overhode ingen antydning til krise. Jeg har venninner som er godt over 40 og som jeg beundrer, både i måte å leve livet sitt på, ta vare på seg selv, leve slik de vil. Man velger fremdeles det livet en lever, og med mer og mer kunnskap til å ta gode valg.

[AnonymBruker]

"Man er ikke eldre enn man føler seg", er en vanlig strofe å høre når man uttrykker misnøye med det å bli enda et år eldre. Og jeg må si at jeg er litt lei av å høre det. Hvorfor skal man pakke inn sanneten i slike klisjefylte utrykk? Det er kanskje noe sannhet i det, men alderen kan man likevel ikke løpe i fra, åkke som.

Det er ikke til å komme i fra at man vil bli fortere sliten med årene, og man får etterhvert flere og flere rynker.

Selv nærmer jeg med de 40, og jeg hater det. Når folk kommer med strofen om at man ikke er eldre enn man føler seg, blir jeg bare irritert. Er man 40, så er man 40, uansett hvordan man føler seg. Jeg kommer ikke utenom at jeg mest sannsynlig har levd halve livet.

[¤flicka¤]

Jeg er 31 og må helt ærlig si at jeg ikke har hatt noen tredveårskrise. Føler meg tryggere og mer selvsikker nå enn da jeg var yngre, og trives med livet mitt som det er. Har absolutt ikke lyst til å gå tilbake.

Jeg tror det ofte er slik at man ser på det som har vært i et litt sentimentalt lys, og da ser man bare på det som var bra og morsomt. Det er fort gjort å overse problemene og usikkerheten og glemme alt man faktisk har lært som gjør at man tross alt ikke er den samme personen som da.

[AnonymBruker]

Og det er mye verre å ha 30/40/50 års krise hvis man føler man ikke har utrettet noe i livet, eller gjort de tingene man hadde lyst til. Er man gift og har barn, har karriere og hus er det vel ikke så ille. Mye verre for dem som bor hjemme, aldri hatt sex og har en kjedelig jobb (eller ingen), hvis de hadde ønsker og drømmer for noe annet. Og de som har brukt 10 år på å spille dataspill. Da har man kanskje mer grunn til krise

[aline]

"Man er ikke eldre enn man føler seg", er en vanlig strofe å høre når man uttrykker misnøye med det å bli enda et år eldre. Og jeg må si at jeg er litt lei av å høre det. Hvorfor skal man pakke inn sanneten i slike klisjefylte utrykk? Det er kanskje noe sannhet i det, men alderen kan man likevel ikke løpe i fra, åkke som.

Det er ikke til å komme i fra at man vil bli fortere sliten med årene, og man får etterhvert flere og flere rynker.

Selv nærmer jeg med de 40, og jeg hater det. Når folk kommer med strofen om at man ikke er eldre enn man føler seg, blir jeg bare irritert. Er man 40, så er man 40, uansett hvordan man føler seg. Jeg kommer ikke utenom at jeg mest sannsynlig har levd halve livet.

det er ingen som sier at man ikke er 40 om man føler seg ung, men hva det vil si å være 40 er hva man føler det som.

Jeg føler meg ikke gammel selv om jeg nærmer meg 40, og sammenligner ikke det å være 40 med å være nær døden eller ferdig med livet på noen måte.

Det er slik jeg ser det, og det er mulig jeg er slem nå, men man velger om man ønsker å se etter det positive eller det negative. Din innstilling synes jeg personlig er å se etter det negative, da SER man kun det!

Jeg ser det positive, og dermed er det null problemer rundt det å bli eldre. Det å bli eldre er ett gode, man har mer erfaring, man vet mer og man går klokere inn i det kommende året.

Velger man å gjøre mest ut av det, så får man ett rikt liv, og fremdeles maaaaaaange år som man selv velger hvordan man vil tilbringe (dersom man ikke blir utsatt for ulykke, sykdom eller annet som selvsagt kan påvirke negativt, men det vil det gjøre uansett alder, om det først rammer.)

og dette med sliten.. jeg føler meg på ingen måte mer sliten nå en for ti år siden. Jeg trener mer, er i bedre form og holder like lenge med aktiviteter som jeg gjorde tidligere. Har man 2-3 barn så er selvsagt ting annerledes en når man ikke har det, men det går på hva man gjør, ikke på alder. ETTERHVERT vil helt klart alderen påvirke også der, men selv har jeg ihvertfall ingen oppfattelse av at hva jeg orker er blitt påvirket av at jeg er blitt nærmere 40, jeg er fremdeles hyperaktiv og gjør mer en mange både 10 og 15 år yngre en meg. (og jeg er ikke unik)

[AnonymBruker]

det er ingen som sier at man ikke er 40 om man føler seg ung, men hva det vil si å være 40 er hva man føler det som.

Jeg føler meg ikke gammel selv om jeg nærmer meg 40, og sammenligner ikke det å være 40 med å være nær døden eller ferdig med livet på noen måte.

Det er slik jeg ser det, og det er mulig jeg er slem nå, men man velger om man ønsker å se etter det positive eller det negative. Din innstilling synes jeg personlig er å se etter det negative, da SER man kun det!

Jeg ser det positive, og dermed er det null problemer rundt det å bli eldre. Det å bli eldre er ett gode, man har mer erfaring, man vet mer og man går klokere inn i det kommende året.

Velger man å gjøre mest ut av det, så får man ett rikt liv, og fremdeles maaaaaaange år som man selv velger hvordan man vil tilbringe (dersom man ikke blir utsatt for ulykke, sykdom eller annet som selvsagt kan påvirke negativt, men det vil det gjøre uansett alder, om det først rammer.)

og dette med sliten.. jeg føler meg på ingen måte mer sliten nå en for ti år siden. Jeg trener mer, er i bedre form og holder like lenge med aktiviteter som jeg gjorde tidligere. Har man 2-3 barn så er selvsagt ting annerledes en når man ikke har det, men det går på hva man gjør, ikke på alder. ETTERHVERT vil helt klart alderen påvirke også der, men selv har jeg ihvertfall ingen oppfattelse av at hva jeg orker er blitt påvirket av at jeg er blitt nærmere 40, jeg er fremdeles hyperaktiv og gjør mer en mange både 10 og 15 år yngre en meg. (og jeg er ikke unik)

Beklager, men verden er ikke så svart hvit at det bare er å velge å tenke positivt. Menneskers psyke er nok noe mer komplisert enn som så. Det kommer jo an på personlighet og hvilke erfaringer man har gjort seg i livet m.m.

Men selvsagt har du noe rett i at man ikke nødvendigvis føler seg i bedre form som 20 åring, enn som 40 åring. Dette henger jo sammen med hvilket ståsted man befinner seg på til enhver tid i forhold til livstil osv. En 40 åring kan selvsagt være i bedre fysisk (og psykisk) form enn en 20 åring. Men på et eller annet tidspunkt, vil kroppen merkes av alderen. En 40 år gammel kropp har levd dobbelt så lenge som en 20 år gammel kropp, og man vil innen relativt nær fremtid kunne merke visse begrensninger.

Og det ER jo et ubestridt faktum, at fra 40 års alderen, går tiden fort mot middelalderen, og fra middelalderen går tiden fort mot alderdommen. Min misnøye med å snart fylle 40, dreier seg i første rekke ikke om min fysiske form, som er grei nok, men det faktumet at jeg allerede har levd halve livet. Vi har jo tross alt fått en begrenset tid her på jorden, og veien til livets slutt, er normalt kortere for en 40 åring, enn for en 20 åring.

[AnonymBruker]

Og det er mye verre å ha 30/40/50 års krise hvis man føler man ikke har utrettet noe i livet, eller gjort de tingene man hadde lyst til. Er man gift og har barn, har karriere og hus er det vel ikke så ille. Mye verre for dem som bor hjemme, aldri hatt sex og har en kjedelig jobb (eller ingen), hvis de hadde ønsker og drømmer for noe annet. Og de som har brukt 10 år på å spille dataspill. Da har man kanskje mer grunn til krise

jeg er enig i dette- min 30-årskrise er mye pga av at jeg verken har mann, barn, hus, eller noe av det der. Det er rart at har krisefølelser når alt det der er i boks før 30, da har man jo alt på stell da

[Wonders]

dette er kjipt med 20 årene;

Hvem er mine ekte venner?

Hvor skal jeg bo?

Hvilken utdannelse skal jeg ta?

Hvor skal jeg jobbe?

Alt dette bør være i boks til du er 30.

Jeg elsker å ha rundet dette tallet, har aldri hatt det bedre, venner, jobb, boliger, kjæreste, penger, ferier...

Livskvaliteten min har gått opp, noe jeg har jobbet kjempe hardt for!

Jeg er meg selv i en mye bedre utgave!