Hund og biting

[Aurora M.]

Nei, normale tisper korrigerer ikke valpene sine fysisk. Derimot bruker de kroppsspråket aktivt og er f.eks. noen racere på å ignorere.

Takk for oppklaring av den, og takk for et informativt innlegg av deg La Flaca. Jeg pleier å si at unger er unger, og det gjelder alle slags dyr, og mennesker. Det er grenser for hvor mye en kan og bør irettesette et lite knøtt. Jeg driver jo for en stor del med katter, og jeg har enda til gode å ta hardt i en katt (borsett fra å løfte den bort), eller kjefte og rope. Jeg har stor tro på å (og veldig god erfaring med) å oppmuntre positiv adferd og ignorere (i den grad det er mulig) uønsket adferd. Nå er det jo himmelvid forskjell på å oppdra en katt og en hund, men jeg føler at mye av det grunnleggende er det samme.

Jeg har også alltid reagert på metoder som innebærer å agere det aktuelle dyrets adferd. Som du sier, vi er mennesker og uansett hvor hardt vi bestreber det, så vil vi aldri klare å etterligne f.eks en hund med alle dens små nyanser i språket. Det er jo også ganske selvmotsigende om vi på den ene siden oppdrar dyret til å lyde oss som mennesker gjennom bestemte kommandoer, samt lære å gå i bånd o.s.v (noe som slett ikke er naturlig for en hund), og så skal vi på den andre siden legge oss ned og knurre når den gjør noe galt.

I mitt arbeid med katter blir jeg stadig forbauset over hvor lett de etterhvert oppfatter små, små nyanser i VÅRT språk (inkludert kroppsspåk og væremåte). Ja, bedre enn et menneske selv faktisk. D.v.s så lenge de får sjansen til det. De som kontakter meg med "problemkatter" er nesten utelukkende de som har brukt "for høy tale" siden katten var liten. Hvis man til stadighet "overkjører" dyrene med overdrevne reaksjoner, ender det kun opp med at de blir stressede, nervøse og ulydige. De tar ikke lengre signalene fra eier fordi det finstemte samspillet er ødelagt av eiers "oppdragelse".

Jeg får ofte reakjoner på at "mine" katter (både egne og de jeg har i fosterhjem) blir så "snille og lydige", og mange lurer på hva jeg gjør for å få de sånn. Egentlig er det ikke noe hokus-pokus i det hele tatt.

Jeg lar de (så langt det er mulig) rase fra seg når de er små (aksepterer at de er unger). Legger til rette for lek og stimulans og overøser de med kos (bygger opp samspillet) samtidig som jeg respekterer deres grenser. Så ignorerer jeg uønsket adferd og roser de opp i skyene når de gjør noe "riktig". Spruteflaske, å ta de i nakkeskinnet, stenge de inne etc. har hele tiden vært fullstendig fjernt fra min verden.

Fordi de får 100% tillit til meg (på grunn av dette) reagerer de momentant når jeg en sjelden gang gir uttrykk for misnøye. Jeg trenger omtrent bare å "lee på et øyenbryn" når de gjør noe jeg ikke liker, og de lyder umiddelbart. Nå høres jo dette sikkert ganske utrolig ut for mange, men jeg kjenner også til flere som erfarer det samme som meg.

Dyr er utrolig vare, og hvis man møysommelig bygger opp tilliten og samspillet fra de er små, framfor å ty til misforståtte oppdragelsesmetoder som ofte bygger på feil grunntanke (ala leke hund), så vil man fjerne uendelig mange stressmomenter, og virkelig erfare det som er den egentlige hensikten med å ha kjæledyr, nemlig selve GLEDEN.

Dette ble et usannsynlig langt innlegg og på en måte en avsporing, men likevel ikke. For som sagt, om det er stoor forskjell på å oppdra en katt og en hund, er det også mange likhetstrekk. Det gjelder forsåvidt all oppdragelse.