Å sette barna først

[AnonymBruker]

Jeg fikk skikkelig vondt inni meg hvis jeg følte at mamma satt meg før seg selv når jeg var yngre. Hvis det f.eks var lite middag og hun sa jeg bare måtte spise. Jeg ble kjempebekymret for at mamma var sulten og hadde nesten ikke samvittighet til det. Mamma sa at det hun ikke var så sulten, noe som sikkert var sant, for vi hadde ikke akkuratt dårlig råd eller mulighet til å spise eller noe sånt noe. Likevel samvittighetsfull som jeg var synes jeg det var kjempeubehagelig hvis jeg fikk følelsen av at noen ofret noe for meg. Derfor synes jeg ikke man alltid skal sette barna først, da er det bedre å lære at i "knappe tider" deler man.

[Gjest Gjest]

Joda, det er viktig å ta litt vare på seg selv også..

Men her jeg bor er det faktisk en god del foreldre som f.eks prioriterer en time på treningssenteret i stedet for å se barnet sitt spille fotballkamp. Helt uhørt spør du meg!

Jeg bor i en bygd der innbyggerne er spesielt opptatt av trim og trening. Men dette kan noengang gå veldig på bekostning av oppfølging av barna. Synes noen foreldre gjerne kan innse at de har hatt sin "storhetstid" innenfor idretten, og heller være med å støtte opp om sine barn.

Men som sagt: De fleste greier fint å både ha egentid, og samtidig følge opp barna på en anstendig måte.

Et tilfelle som finst her i området er ei mor med 2 barn som hun har 60% i måneden. Hun er med i flere kor og det ene koret hat samlinger minst 6 hele helger i året og faller samlingene på hennes helger skaffer hun barnevakt til barna.

Far kan ikke ha barna siden han jobber alle helgene han ikke har barna.

Sist når hun var satt opp til å kjøre til bortekampen for det ene barnet , ringde hun til treneren kvelden før og sa at hun kunne ikke kjøre for barnet hadde så vondt i beina.(Far kunne ikke kjøre da han var på jobb.)Det var veldig beleilig at barnet fikk vonde bein så mor kunne reise på korøving.

Hennes alt oppslukende interesse.

Så det finnes foreldre som lar sine egne interesser komme foran barnas.

[Leanne]

Synes det er viktig å tenke på at å sette barna først, ikke nødvendigvis trenger å gjelde alle situasjoner, alltid...

Jobber i barnehage og ser at for mange barn er det veldig vanskelig å vente på tur når de f.eks trenger hjelp til å knyte sko, få på regnbuksa osv.. Mange er vant til å få hjelp rimelig kjapt hjemme (om man har 1-2 søsken er ventetiden allikevel ganske liten i forhold til barnehagen, hvor man kanskje havner som nr 10 i køen..)

Jeg prioriterer etter hva som er nødvendig, ikke nødvendigvis barna før meg alltid..

om barna trenger nytt regntøy kjøper jeg det før jeg kjøper nye støvletter til meg (om jeg ikke skulle ha råd til begge). Trenger jeg vinterdekk til bilen/ regntøy til meg selv så kjøper jeg det fremfor leker, unødvendige klær (kjoler- når man allerede har 1000stk) til barna.

Noen ganger prioriterer jeg meg selv - sender barna ut/ på rommene for å leke mens jeg selv koser meg på sofaen med en kopp te og et blad.

Andre ganger følger jeg opp barnas innspill om å male/ spille spill sammen...

Tror det bare er sunt for barn å vite at verden ikke dreier seg om bare dem.. Mødre kan også bli slitne, ikke ha overskudd til å hjelpe med alt med engang. Noen ganger må legobilen vente med å bli reparert, og dukken må bare finne seg i å være uten klær innimellom når mamma ikke har tid til å kle den på for 10 gang den dagen...

Men de helt nødvendige behovene, som mat, drikke, hjelp på do, kos og omsorg må man jo prioritere.

[ViljaH]

Jeg synes man må tenke på hva som er godt nok.

Man setter ikke barna først fordi det er en sport man prøver å være best mulig i. Men fordi man i de spesifikke situasjonene mener det er bra for barnet og derfor riktig å gjøre.

Jeg styrer med å lage middag hver dag selv om jeg egentlig kunne klart meg fint med en kjapp brødskive iblandt, fordi jeg vil at minsten skal oppleve familiemiddag som del av dagsrutinen. Har vi ikke brød og jeg er trøtt, så finner jeg en løsning før jeg legger meg så han ikke går sulten. Jeg prøver å balansere tiden med han foran behov for å jobbe mer. Det betyr ikke at jeg ikke kan jobbe mer enn standard timer, bare at jeg gjør det etter hans leggetid, fordi han har behov for å være sammen med mamma stort sett hver dag. Derfor prøver jeg også å trene etter hans leggetid. Så - jeg synes det går fint å sette hans behov først, uten å samtidig utslette meg selv

Enig i at det også er jeg som har behov for å sette hans behov høyt oppe, det gir meg god mammafølelse, som nok er en mestringsfølelse.