kresne barn..

[AnonymBruker]

Jeg var veldig kresen som barn, og er litt kresen nå. Jeg fikk aldri egen middag, men fikk en brødskive istedenfor hvis jeg absolutt ikke likte maten.

Barn som er kresne er ikke alltid det fordi de er bortskjemte, men fordi smaksløkene ikke har vendt seg til smaken. Det krever 10-20 ganger at man smaker på mat man ikke liker før man liker det, og det gjør bare ikke barn. (ikke voksne så veldig ofte heller).

Å nekte barn mat fordi de ikke liker maten synes jeg er galt, da kan man lage en brødskive eller et knekkebrød istedenfor. Men som oftest liker de noe av det som er til middag, noe av av tilbehøret e.l

[lille katt]

Gjentar råd om å ikke lage egen mat - dvs. annen mat. Vår eldste får noia av en pastasaus vi bruker i en rett vi lager ganske ofte, så da pleier jeg ofte å ta av litt av ingrediensene før jeg blander sausen inn i retten. Det blir litt særbehandling, men jeg har respekt for at hun vil ha ingrediensene hver for seg framfor sauset inn. Regner med at det går over av seg selv.

Har også lest et tips her inne om å ikke problematisere spisingen - heller bare fokusere på hygge rundt bordet (matglede trenger ikke bare å handle om mat!). Større barn trenger f.eks. ikke å bli servert. Sett dere til bords og forsyn dere selv, og la det kresne barnet ordne seg selv. Kanskje barnet til og med spør etter mat, fordi det ikke har fått noe . Eller kanskje barnet ikke vil ha noe, og da er det jo hyggelig å sitte samme og spise og prate likevel.

Mange skåler og separate ingredienser kan være et tips. Noe småtteri som du vet barnet kan finne på å like, f.eks. knaskerøtter eller cherrytomater, så kan kanskje barne plukke litt selv. Det viktigste er at barnet deltar i måltidet og har en hyggelig stund sammen med familien. Det skal utrolig mye til før det er farlig for barnet at det ikke spiser middag.

Prøv å legge opp hverdagen slik at barna kan få kveldsmat, da kan man kompensere litt for manglende middagsinntak uten at det virker som spesialbehandling. Vi pleier å ha middag ca. fem, og kveldsmat ca. kvart på sju - altså ikke så lenge etter middag. Det funker fint, og hvis det har blitt tynt med middag (f.eks. fem maiskorn og litt revet ost når vi har taco ), så slipper de å gå sultne til sengs.

[AnonymBruker]

SAmboeren min derimot ønsker å ikke problematisere spisingen, så han velger å tilby han det han liker og kun det. De

Men han problematiserer jo spisingen til toåringen på den måten. Så hvilket barn er viktigst for ham her da? Den sære eldste sønnen som må ha spesialbehandling eller toåringen som nå skal danne basis for hva slags mat han spiser framover. Synes det blir sært av samboeren din å favorisere eldstemann på bekostning av minstemann. Her bør alle stille likt. Det lages én middag, og det er det.

[AnonymBruker]

Jeg var veldig kresen som barn, og er litt kresen nå. Jeg fikk aldri egen middag, men fikk en brødskive istedenfor hvis jeg absolutt ikke likte maten.

Barn som er kresne er ikke alltid det fordi de er bortskjemte, men fordi smaksløkene ikke har vendt seg til smaken. Det krever 10-20 ganger at man smaker på mat man ikke liker før man liker det, og det gjør bare ikke barn. (ikke voksne så veldig ofte heller).

Å nekte barn mat fordi de ikke liker maten synes jeg er galt, da kan man lage en brødskive eller et knekkebrød istedenfor. Men som oftest liker de noe av det som er til middag, noe av av tilbehøret e.l

Hvordan forklarer du da at noen barn spiser alt og andre spiser ingenting? Er det bare noen barn som må smake mat et titalls ganger før de kan spise det? Synes det er en uting å spesialbehandle barn som ikke vil spise. Om de ikke liker middagen liker de alltids potetene, riser, litt grønnsaker eller hva det måtte være. Det finnes sikkert NOE på tallerkenen som kan spises og å lage brødskive er bare en bjørnetjeneste. Det er totalt uaktuelt her i huset og vi har ingen problemer med barn som ikke vil ha mat, og jeg tror ikke de har noen spesielt uvanlig utviklede smaksløker heller.

[lille katt]

Hvordan forklarer du da at noen barn spiser alt og andre spiser ingenting? Er det bare noen barn som må smake mat et titalls ganger før de kan spise det?

Svar på første spørsmål: individuelle forskjeller.

Andre spørsmål: ja.

[AnonymBruker]

Nå har ikke jeg egne barn, men jeg var også ekstremt kresen som barn. Mamma og pappa løste dette ved null spesialbehandling (samme mat til alle), og jeg satt ved bordet til jeg spiste opp (opp til 1 time etter de andre fikk gå fra). Hvis jeg virkelig slo meg vrang var det ikke noe alternativ mat å få, før neste måltid, og ingen dessert/kake/godterier hvis det var noe sånt.

Nå spiser jeg ALT (mest rare jeg har spist er andehjerne, så ALT betyr ALT). Barn spiser hvis de er sultne nok, og dere gjør ungen en bjørnetjeneste ved å spesiallage mat til ham hver gang. Det er klart at hvis ungen er skikkelig vrang og nekter å spise på flere dager må nok en ny strategi vurderes, men jeg tviler..

Sett dere ned med gutten, forklar at fra nå av er det nye regler, og få mora med på opplegget så han ikke er vrang hos dere og får styre skipet hos mor. Gi det en tid, og han kommer til å spise.

Edit: Mennesker som spiser mye sukker kan oppleves som litt bedøvet i smaksløkene. Da vil ikke fisk og grønnsaker smake godt. Vurder å kutte ned på sukkerinntaket hvis det er noe i det..

Jeg var like kresen som deg, men jeg fikk egen middag rett som det var. resultatet var at jeg hadde en ganske så usunt kosthold. I dag spiser jeg det meste jeg også.

Mitt tips er likevel å ikke fokusere på kresenheten. Ikke lag spesialmat. Spiser ikke barnet så la det sulte. Blir det sultent nok så spiser det vanlig mat. Er man så sulten at man skjelver og holder på å bryte sammen spiser man det meste. Jeg var så sulten at jeg knakk sammen et par ganger, fordi bena ikke klarte å bære meg. Ikke fordi jeg ikke fikk tilbud om alt mulig av mat, men fordi ingenting fristet.