Sykdomsangst, behandling?

[Gjest alltid_bekymret]

Helt siden jeg var 10-11 år har jeg vært litt små-hypokonder, noe som bare har blitt verre med årene, og nå er jeg 29, og sliter en del med dette i hverdagen. Har veldig angst for kreft, og tenker at jeg har kreft hver gang jeg kjenner smerter eller er svimmel, småkvalm, slapp eller har hodepine.

På tross av dette er jeg muligens den av alle mine venninner som er minst syk. Er kanskje borte 1-2 dqager iløpet av et helt år, så dette sitter bare i hodet mitt. Det ligger og lusker baki der nesten hele tiden, og tar opp mye av hverdagen, slik at jeg ofte går og tenker på dette.

Ser jeg en dokumentar på tv, eller leser en artikkel om kreft, blir jeg med en gang redd for at jeg har det, og begynner å kjenne etter symptomer. Det er som regel verst om kvelden, da jeg på dagtid er opptatt med jobb, familie, venner etc. Men når jeg sitter hjemme på kvelden og før jeg legger meg, kverner tankene rundt inne i hodet mitt.

Finnes det noe behandling mot dette? Kan jeg få henvisning til terapeut fra fastlegen min? Jeg har jo ikke råd til psykolog om jeg ikke kan få det via legen min. Jeg har ikke tatt dette opp med ham, fordi jeg synes det er pinlig og teit, så jeg lurer på om det er andre som vet om, eller har vært i denne situasjonen og fått hjelp?

Takk for svar. Hilsen frustrert.

[Gjest Ballong]

Jeg vet det finnes en spesialist på dette i Bergen, tror han heter Wilhelmsen. Legen min fortalte om ham fordi jeg også sliter med angst, ikke sykdomsangst, men i den forbindelse snakket han om at det finnes spesialister som klarer å snu tankegangen til pasientene med bare et par behandlinger/samtaler, blant annet denne hypokonderspesialisten i Bergen.

Tipper det finnes flere spesialister på dette området, fastlegen din bør vite/kunne sjekke opp dette og gi deg henvisning. Angst er ikke bra og bør behandles, men dessverre er det ikke alle leger som tar det på alvor.

Jeg har et par ganger hatt med brev til legen min når jeg har hatt ting på hjertet som jeg ikke har vært sikker på om jeg kom til å klare å snakke om. Det har fungert veldig fint for meg, legen har også satt pris på det, som han sier så får han veldig mye informasjon på kort tid, og han får informasjon som han tror det kunne tatt lang tid å få ut av meg muntlig. Jeg er ihvertfall sånn at det er lettere å skrive enn å snakke om vonde ting. Begynner å grine så lett også, og da greier jeg ihvertfall ikke å snakke.

Lykke til