Sorg, tårer, ikke tårer og reaksjoner ved dødsfall

[AnonymBruker]

Jeg har mistet mange i løpet av årene og det har vært tungt. I vinter mistet jeg en som stod meg veldig nær og var først i en sjokkfase. Men fremdeles faller jeg i grubling og tanker over livet og universielle spørsmål. Jeg kan våkne om morgenen og min første tanke som er uutholdelig er at h*n døde og at jeg aldri vil møte h*n igjen.

Jeg har ikke veldig lett for å prate om det med venner og familie, men det har hendt at jeg prater om det og begynner å gråte. Savnet er så stort at jeg føler jeg ikke kan dele den med noen. Ingenting hjelper. Jeg håper at tida ville gjøre det lettere, men det går mer og mer opp for meg at jeg har mistet for godt.

Vet ikke om jeg burde ta del i en sorggruppe. Hvor henvender jeg meg da? Hvilke erfaringer har dere med sorgfaser?

Det hender jeg selv har lyst å dø mens jeg bare sover og finner ingen mening med livet, men jeg har barn jeg må ta vare på og vil ikke utsette andre for mer sorg.

Det er så trist og selv om jeg vet mange har mistet sine kjære, forstår jeg ikke meningen med alt.

Det er bare halvt år siden og jeg håper det blir bedre etterhvert. Men jeg grubler veldig mye over meningen med livet, bli glad i og miste og meningen med å bli født.

Fasaden klarer jeg å holde og vil helst ikke prate om sorg selv om jeg føler meg knust og trekker meg unna sosialt liv med venner og familie.

Har hørt at det første året er verst, men nå føles det som det aldri er noe jeg kan komme helt over. Har planer om å ta opp trening igjen, begynne på dansekurs og gjøre positive ting for meg selv. Men føler meg generelt uten energi og sliter med søvn og marerittaktige drømmer.

Hvor lenge varte deres sorg og hvilke faser gikk dere gjennom før det lysnet litt?

[AnonymBruker]

Min sorg er der fortsatt, 3 år etter. I begynnelsen var den intens for så å bli litt lettere. Fortsatt har jeg dager hvor savnet er stort og det kommer noen tårer.

Alt etter hvem man har mistet, hvordan og hvordan man selv tar det så kan sorggruppe være aktuelt. Her er det vel kirken og/eller frivillighetssentralen som har sorggrupper.

Jeg mistet min mor i sykdom. Føler ikke behov for sorggruppe. Jeg tillater meg å sørge på min måte.

[Strenge Frk.Gerd]

Jeg mistet tre av mine nærmeste på rappen- først min sambo gjennom syv år, deretter mormor (som jeg vokste opp hos , sammen med min mor), så min mor for ca et år siden. Alle tre døde iløpet av en fem års periode.

Sorg har for meg vært en blanding av himmel og helvete, en berg og dalbane.

Det er vanskelig å sitte her og gi råd om hvordan andre skal forholde seg til sin sorg. Alle tap er så individuelle

Jeg har reagert annerledes på alle tre.

Men jeg tror på at man må også tillate seg å leve, virkelig leve. Selv når det river i deg av smerte og savn.

En av de drivkraftene jeg har er den kjærligheten jeg har til de som er igjen, og de jeg har mistet. Men også til meg selv. Jeg fortjener også å være lykkelig til tross for sorgen.