Vi ser j***ig bra ut hele gjengen, jenter

[AnonymBruker]

Vi jenter og våre komplekser. Verden handler bare om hvor store eller små lår vi har, hvor mye vi har trent, eller hvor mange kalorier ekstra vi forbrenner ved å gå ta trappen istedenfor heisen. Krigen i Midtøsten, Taliban, all urettferdighet og grusomhet i verden er bare små bagateller i forhold til det at det er mulig at hoftene var 92 cm sist man målte, men nå er 94.

Jeg har vært midt oppi det hele, slitt med anoreksi og kommet tilbake på riktig vei igjen, og tviholder meg nå til mitt nye, mer eller mindre friske jeg. I det siste har jeg tatt megselv i å tenke tanker om å slanke meg litt igjen, spesielt etter at jeg kom hjem til vekten min og fikk meg en liten "aha, så kaloriene setter seg virkelig fast"-opplevelse, og fokusert alt for mye på mat og trening i forhold til hva som kan være bekymringsfritt for et post-anoreksi-menneske. Men plutselig innså jeg:

Jeg ser faktisk veldig bra ut.

Jeg ser voksen ut, før så jeg veldig barn ut i både ansikt og kropp. Kroppen min bare er sånn som den er, og det er nettopp det som er grunnen til at den tar til seg litt ekstra. Det er naturlig, og å motsette seg det, vil føre til at jeg lever et liv hvor jeg konstant bekymrer meg for kalorier, trening og forbrenning. Det livet er ikke verdt å leve.

Jeg tenker at “jo tynnere, jo penere”, ser på bilder av hvordan jeg var før og skulle ønske at det var tilfellet nå. Det er mulig jeg var tynnere (er ikke sikkert det engang, magen min nå er muskler og flat i forhold til før), men definisjonen av en perfekt kropp er ikke å være tynn. Nå har jeg rumpe og pupper og former kalles det, og det er det mange av de tynne “perfekte” jentene som ikke har og jeg vedder på at mange av dem skulle ønske at de hadde det!

Jeg har vært gjennom dette mange ganger før. Grunnen til at jeg blir betatt av mennesker, er ikke fordi de er tynne eller er overmåtelig perfekte, men fordi de har en utstråling. Det er mange jenter som er langt ifra radmagre som du bare har en ting for, personligheten spiller til syvende og sist en rolle. Det hjelper ikke å være aldri så perfekt hvis man sitter i et hjørne og har dårlig selvtillit.

Jeg må ta til meg komplimentene jeg får, og være glad i kroppen jeg har, for det er sykt mange som skulle ønske de hadde kroppen min. Jeg er altfor fokusert på kropp og utseende, og glemmer at det er utstrålingen det i siste instans kommer an på. Utstrålingen kommer når man er fornøyd med selvbildet sitt, og det er det som får en stjerne til å lyse over en.

Det er altså ikke kroppen, men selvtilliten jeg må jobbe med. Jeg er kjempeflink og spiser veldig sunt og trener regelmessig, og de kiloene jeg har lagt på meg er hovedsakelig muskler. Legg bort tankene om at jeg har lagt på meg og at jeg har blitt “tjukk”. Hvor i all verden er det jeg er tjukk? Hadde jeg hatt litt mindre fett på kroppen, ville det som sagt vært unaturlig for meg. Da ville jeg vært tilbake på stadiet med spiseforstyrrelser da jeg konstant gikk rundt og var sur, slapp, og det eneste lyspunktet jeg hadde om dagen var da jeg hadde klart meg lenge uten mat. Hva slags liv er det? Jeg liker meg mye bedre i det nye livet mitt, tillate meg noen utskeielser i ny og ne og trives. Det viktigste i livet er å trives. Og jeg trives egentlig i den nye kroppen min, og alle tankene som kommer inn om at jeg må slanke meg bare fordi jeg har gått opp fra 55 til 58 kg, kan jeg bare legge fra meg. Hvor latterlig er ikke det å i det hele tatt bekymre seg for å veie 58 kg når man er 164 cm og har en sunn livsstil?

Dette var et meget innbilsk og egoistisk innlegg, og jeg oppfordrer alle å følge i mine fotspor og skrive slikt om seg selv! Dagen min ble virkelig lysere nå

[Gjest wild bird]

For et flott og fornuftig innlegg! Og så godt å lese at du er blitt frisk av spiseforstyrrelsen din, og innser at det meste sitter i hodet!

Syns du har helt riktig perspektiv i livet ditt