Selvmord

[Almond Kreitler]

Selvmord er stigmatisert fremdeles, selv om det er åpnet noen få "kanaler" for etterlatte i "nyere" tid. Jeg har selv vært i denne mørke dalen tre ganger i livet, men funnet veien ut hver gang med egen kraft og litt hjelp utenifra. Det ble bare med "spede forsøk" og heldigvis ble jeg oppdaget av venner og bekjente. Jeg var mobbeoffer som meget ung og ville ikke mer p.g.a. fysisk og mental smerte, jeg var 12 år gammel første gang og 17 den siste.

Det fantes ikke noe støtte fra andre enn familien den gangen, men jeg fant ut etterhvert at jeg måtte finne ut hvem jeg egentlig var først. Der ligger noe av kjernen i selvmordets anatomi, enten at du ikke lenger vedkjenner deg selv eller at du har fått nok av eksterne krefter av "ymse slag".

Sannheten bak et hvert selvmord finnes ikke som et homogent administrativt enkelt svar, det er nesten like mange fasiter som det er folk som velger denne utgangen. Men det er en viktig fellesnevner, ønsket om en dyp gjennomgripende forandring som en slags ny fødsel. Der hvor alle sår, all smerte og alt tankegods fra dette livet er borte.

"Hvis alle var borte, og jeg var tilbake, hva da?" Kan vi komme tilbake som en ny, eller hvis jeg gjør dette, vil noen finne meg før livet har ebbet for alvor ..... det er mange som vil bli funnet, som ikke blir det. Vondt å tenke på, ja, men det er sant uansett hvor mye det smerter. Jeg ville bli funnet hver gang, for at de skulle se MEG som et manifestert smerteskrik i en skikkelse av bunnløs sorg og smerte.

I dag har jeg avfunnet meg at jeg er to personer, ikke som en "diagnose", men som et normalt spaltet individ. En del av meg ville bort, ikke nå lenger, men det lille barnet i meg er fremdeles såret. Jeg har brukt hele livet mitt på å lindre smerte fra min oppvekst, uten annen hjelp enn mitt intellekt og forkjærlighet for detaljer. Mange orker ikke å ta den fremtidige kampen det er å lege mentale sår, for de fortoner dette seg som like vanskelig som selve volden som er påført.

De etterlatte føler seg enten ansvarlig for ikke å ha sett dette, eller en dypere ansvarlighet som kan sette selve livet på kant. Men det er vanskelig å løsrive seg fra selve gjerningen og legge fakta på bordet, for det vil man ikke av ren neste nestekjærlighet eller egenrådig savn. Det er nemlig slik at vi MÅ faktisk forstå dette p.g.a. eventuelt fritak av skyld eller andre momenter vi skyve vekk med god samvittighet. Slik virker den menneskelige psyken.

Uansett grunnlag for å finne de dypere svar etter et selvmord, vil man stå igjen med en smertedybde man egentlig ikke fatter. Det er fordi man ikke ser så dypt selv på livets tragedier, eller at man er dyptpløyende positiv i sin tilnærmelse av livets gåter og svinger. Vil man egentlig ned dit, eller vil man bare sjekke ut at det ikke var noe man hadde vært delaktig i.

Grunnene for forståelse er like nyansert som selvmordet i seg selv, og det er hvorfor man ikke klarer å se de siste momenter av et avsluttet liv. Man kunne som regel ikke ha gjort noe annerledes som pårørende, nettopp fordi ingen har en fasit på gjerninger og deres ultimative konsekvenser. Det i seg selv er ikke noen fritak, bare en global observasjon uten for mye ansvar koblet til denne.

Så det ligger ikke så tilbake å ”forskes” på etter en slik handling, vedkommende er jo borte og kan ikke gi noen svar på dette. Det eneste man kan gjøre, er å forsone seg med at for denne personen, var det den eneste farbare veien. For ellers ville det ikke vært slik. Vanskelig å ta inn over seg, ja, men etter hvert kommer det flere svar, nettopp fordi en slik tanke åpner opp andre.

Kanskje er det slik at denne personen nettopp ville dette også.

[AnonymBruker]

Jeg har mista mange i selvmord, broren min f.eks. Det var tungt og er ikke noe jeg bærer på, men har en kappe og en liste over de som tok livet av seg etterpå... mine kamerater. Min brors venner.

Det er ikke noe jeg vil prate om. Det var ikke ego av dem. Men det er hardt og kaldt å føle på sorgen, uten noen som kjente dem, fordi alle er døde omtrent.

[sophiaM]

Mistet en nær slektning når jeg var ca 4 år. Han hang seg i garasjen, og det var ingen som hadde sett det komme, eller som visste hvorfor.

Siden jeg var så liten forsto jeg ikke hva som hadde hendt, jeg fikk bare høre at han var syk i hodet sitt, og ikke klarte å leve mer. Jeg tenkte da at han hadde "vondt" i hodet, og at han døde av en sykdom eller noe. Da jeg ble eldre, spurte jeg om det, og hva som var galt med han siden han hadde vondt i hodet. Det viste seg at de mente at han var "psykisk syk" i hodet, og ikke fysisk vondt. Jeg fikk vite at han hadde tatt selvmord.

Det føltes som om han døde på nytt, og jeg klarer ikke helt å legge det fra meg, tårene kommer bare jeg tenker på det.

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er ny på forumet og har ikke helt forstått hvordan ting her inne funker..men jeg prøver likevel. Jeg har en samboer som for snart 1 år siden mistet sin far i 60 - årene etter kort, aggressiv lungekreft, 20 år etter han sluttet å røyke. Dagen før faren fikk diagnosen (hadde vært frisk frem til da), ble hunden deres avlivet. 6 mnd etter (på dagen) tok moren livet sitt, og det var kjæresten min som fant henne hjemme i huset til foreldrene. Hun hadde hengt seg i trappen. Nå har det gått 5 mnd, og jeg har flyttet inn til kjæresten min i Oslo og vi prøver å få hverdagen til å fungere. Vi har begge liten familie, og har liten ressurser rundt oss her vi bor. Vi skal ettervhert flytte inn i barnsdomshjemmet til kjæresten min, noe som både vil bli en god og vondt prosess. Dagene nå er veldig svingende, og i går ville han egentlig bare få slippe alt. Han sier han ikke ser for seg hvordan dette skal gå bedre, for det er jo en sorg som aldri vil slippe tak. I tillegg fikk vi nettopp vite at morgen hadde nyrekreft da hun tok livet sitt, uten å vite det selv. Dette hadde hun antakeligvis dødd av uansett. Urettferdighetstanken står veldig sterk i oss nå, og jeg sjønner godt at kjæresten min synes dette er så tøft at han nesten ikke gidder prøve engang. Hva skal jeg gjøre? Har så lyst til å hjelpe han og gjøre alt for at litt av sorgen skal slippe tak, men aner ikke hvordan. Han vil ikke gå til psykolog, men jeg aner en liten interesse om å møte andre i liknende situasjon som man rett og slett bare kan prate med. Er det noen som vet om noen mulighter i Oslo?

Ta kontakt med LEVE - Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.

http://www.levenorge.no/

Oslo har egen avdeling som har samlinger og sorggruppe, dvs. formelle og uformelle møter.