Gå til innhold

Går det noen gang over?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg mistet min morfar til kreften. Jeg savner han sånn... klarer ikke å tenke på han, se et bilde, snakke om han uten å ty til tårene. Det gjør så vondt fortsatt, snart halvannet år siden. Han var den i familien jeg hadde absolutt det sterkeste båndet til, det var han jeg kunne gå til med alt, på godt og vondt. Man kan trygt si at han var en av mine beste venner her i verden.

Det er så mye jeg angrer på...At jeg ikke besøkte han mer enn jeg gjorde den siste tiden. At jeg ikke var flinkere til å si at jeg var glad i han. Kan egentlig bare huske å ha sagt det en gang, etter å ha gitt han et kyss på kinnet da jeg dro hjem fra sykehjemmet den dagen han døde. Han var såpass borte, og jeg håper han hørte det.

Det er også veldig vondt å tenke på at han ikke kommer til å være der når jeg gifter meg, eller at han ikke vil få møte mine barn når den tid kommer. At han ikke rakk å hilse på min kjære, for jeg er sikker på at de hadde gått så godt overens, og at han hadde fått se meg ordentlig lykkelig for første gang.

Jeg vet at "tiden leger alle sår", men er det normalt at sorgen er så tilstedeværende etter at det har gått såpass lang tid? altså at det er like sterkt som f.eks etter en uke?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Sorgprossessen er ulik for alle, og forskjellig fra hvor nær man står vedkommende. Dette er uavhenig av om det er foreldre eller besteforeldre som går bort eller om det er en veldig nær venn.

Jeg mistet bestefar i sommer. Han hadde hatt et lårbeinsbrukk og lå på sykehuset og skulle opereres sist jeg så han. Vi tullet med hverandre og hadde det morsomt, jeg holdt han i hånden, noe jeg aldri kan huske jeg har gjort, og han virket glad og fornøyd.

Operasjonen gikk bra, han kom seg godt. Men plutselig så ble han dårligere, og derfra gikk det bare få timer til han døde. Jeg fikk telefon da han hadde blitt dårligere, men var ikke hjemme. Tenkte vel heller aldri tanken på at han skulle dø. Det var som et slag i magen, hvorfor dro jeg ikke på sykehuset når jeg hadde sjansen? Jeg tror jeg kunne fått en time med han før han døde.

Jeg hadde ikke et spesielt nært forhold til bestefar. Så sånn sett er det også mye jeg kan angre på her, og hans død gjorde vondt, og jeg har vel aldri grått så mye i forbindelse med et tap før. Kanskje bare en gang før. Og jeg er ikke en person som gråter lett.

Jeg har gått runder meg meg selv om hvorfor det gikk sånn innpå meg akkurat dette og jeg tror at grunnen er at bestefar var den siste av mine besteforeldre som døde.

Morfar døde i 1999, da var jeg ikke spesielt gammel, så husker veldig lite

Mormor døde i 2008

Bestemor i januar 2010

Bestefar i Juli 2010.

Jeg tror det kom som et så sterkt sjokk at jeg derfor reagerte sånn som jeg gjorde. Det kom brått på oss alle.

Dette var nok ikke det svaret du ønsket, men det viser iallefall at sorgprosessen er noe vi ikke kan gjøre noe med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror at et tap av noen nær er i utgangspunktet alltid like vondt.. Det er bare at man får avstand til det med tiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære trådstarter.

Jeg mistet også morfaren min til kreften, etter veldig kort tids sykeleie for tre år siden.

Jeg hadde som deg et nært bånd til han. Jeg følte meg alltid trygg med han i nærheten. Det hender seg at jeg plutselig tenker; "dette må jeg fortelle morfar" eller "dette er noe han kommer til å glede seg over han også" for så å komme på at han ikke er her lenger.

Det er ikke like tungt nå som det første halvannet året for meg. Det er enkelte perioder av året som så klart er tyngre enn andre og slik vil det nok alltid være for meg.

Det siste året har jeg blitt flinkere å tenke på at jeg var heldig som hadde en så flott morfar og oppleve så mye fint med han.

Håper du klarer å bearbeide sorgen din slik at den ikke blir så stikkende vond, men at minnene blir tatt frem med glede.

Jeg begynner sakte men sikkert å bli flinkere på det, men fremdeles kan jeg hulke slik at jeg ikke får frem noen ord fordi jeg savner han.

:hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke for å ta motet fra deg, men hos meg er det like ille 15 år etter. Like vondt som dag 1.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS her... Tusen takk for svar, nå føler jeg meg ikke så unormal lenger :)

Så klart, tenker jo tilbake på han med glede, og kan smile eller le litt for meg selv av minnene, men så kommer savnet og tårene rett rundt hjørnet. Har også funnet en liten måte å takle det litt bedre på, nemlig at når det er noe jeg føler jeg skulle ha fortalt han, så tar jeg meg en 5-minutter på terassen en sen kveld og "snakker med han". Kan derimot ikke gjøre det hvis jeg har sittet oppe for lenge, jeg er i dårlig humør eller lignende, for da begynner virkelg hulkingen, og da er jeg utrøstelig i timer fremover og får problemer med å sove osv. Det er ikke noe særlig!

Men igjen, takker for gode svar!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg hadde også et nært forhold til min mormor. Jeg flyttet til henne når jeg var 3 år, sammen med min mor. Min mor var syk store deler av min oppvekst og pappa bodde et stykke unna, så det ble til at mormor tok seg av meg sånn til daglig og hadde mye ansvar for meg. Mamma på sin side fant jeg på ting sammen med på kveldstid på hverdager når hun kom over til oss og i helgene.

Jeg føler jeg har et like sterkt bånd til alle mine tre foreldre, men på forskjellig måte.

Men mormor døde i 2006 av kreft, mamma i 2009.. samt min samboer i 2004.

Sorg er en spesiell og sår prosess å gå igjennom. Enkelte dager kan jeg nærmest gråte av takknemlighet for at jeg har i det hele tatt hatt de som nå er borte. Andre dager er det bare tungt. Ufattelig tomt og tungt og rart.

Men på en side håper jeg nesten at sorgen vil, om ikke like sterk, følge meg i det stille. For jeg er livredd for å glemme.. og sorgen er en av de sterkeste påminnelsene om tre fantastiske mennesker som jeg ar elsket og som har elsket meg.

Og uansett hvor vondt det er å miste, så er det utrolig å faktisk oppleve det å ha hatt et så nært bånd til noen.

Når verden går meg i mot så minner jeg meg selv på dette- at uansett hva så har jeg vært høyt elsket og opplevd mye lykke til tross.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...