Journalistikk

[Gjest Melina*]

Tusen takk for ditt svar:)

Men er det slik at journalister får no "tema" de må ta opp eller må de ta opp noe selv og sende det videre?

Er det noen som sjekker det du har skrevet og retter mer på det før publisering?!

Det kommer an på. Som regel har man et redaksjonsmøte der man diskuterer relevante saker (smart å ta med egne tips - det er som regel de beste sakene!), også godkjenner reportasje/nyhetsleder eller redaktør det. Om man jobber frilans (konsulentbasert), som jeg gjør, må man i større grad finne ideene. De som jobber i redaksjonene får ofte tips fra lesere utdelt, de kan diskutere med andre som arbeider der - jeg har kun meg selv og de fotografene og stylistene jeg arbeider sammen med.

I de aller fleste aviser og magasiner blir tekstene gjennomgått før de kommer på trykk. MEN - og det er et stort MEN - de kan ikke være så dårlig skrevet at redigereren må bruke masse tid på å rette dem! Desken er ment for kvalitetssikring, ikke finpusse dårlig materiale. I lokalaviser er det ofte begrenset antall redigerere som lager hele avisa, så noen ganger putter de det bare i Indesign uten å se på annet enn tittel og ingress. I større aviser/magasiner bruker de mer tid på desking, men der er også kravet til levert stoff svært høyt. Du skal kjenne målgruppa, publikasjonens språkdrakt og skrive godt for å jobbe der/ for å få en fot innenfor.

De aller fleste begynner i lokalavis og jobber seg oppover. Selv er jeg veldig glad for den ballasten jeg fikk ved å jobbe i lokalavis - jeg jobber nå raskere, mer effektivt og er istand til å levere, også på kort varsel.

[AnonymBruker]

Til deg som påpeker alle skrivefeilene i norske aviser i dag:

Mye av det kommer av stort arbeidspress. Når man skal skrive 3-5 artikler på en dag så sier det seg selv at det blir stress og man rekker ikke å tenke over hva man skriver. Mediebransjen kutter utgifter som alle andre, og det går utover kvaliteten på det som produseres. Det er også stadig mer uvanlig med korrekturlesere, dessverre.

Å skrive godt handler for øvrig om mye mer enn rettskriving. Setninger skal formuleres og man skal holde oppe leserens interesse. Språket skal være variert, levende og samtidig skal man klare å forklare ting på en måte som alle kan forstå. Har man f.eks. intervjuet en forsker som bruker fem fremmedord i hver setning må man bruke mye tid på å "oversette" dette til et språl folk flest skjønner.

Til TS:

Jeg har erfaring fra skriftlige medier (ikke de store, men lokal- og regionalaviser samt publiseringsbyråer). En helt vanlig dag på jobben kan se slik ut:

- Man kommer på jobb klokka åtte, tar en kjapp titt gjennom egen avis for å kunne evaluere den senere. Ser også kjapt over en eller to konkurrerende aviser for å sammenligne deres vinklinger på saker med egen avis.

- Klokka halv ni er det redaksjonsmøte med redaktør, nyhetsleder, journalister og fotografer. Man gjennomgår dagens avis, kommenterer titler, ingresser, vinklinger osv. Har man gjort en dårlig jobb på en stor sak får man høre det høyt og tydelig, og har man gjort en god jobb likeså. Små saker blir sjelden kommentert, de går i glemmeboka. Redaktør eller nyhetsleder har ei liste med ting som må dekkes denne dagen. Det kan være alt fra 20-årsjubileum i en barnehage med kake og ballonger til pressekonferanse med politikere som snakker rundt grøten og du må finne noe vettugt å skrive om det de sa. Når tingene på blokka er fordelt (ofte bestemmer ledelsen hvem som skal ta hva, men til slutt gjenstår gjerne noen småsaker som man kan melde seg frivillig til), er det åpent for journalister og fotografer å komme med idéer til saker. Du kan bli latterliggjort eller du kan få aksept for at idéen din er god. Det forventes at man skal vise initiativ og ha gode idéer. Noen ganger (særlig til de viktigste sakene) får man fotograf med på laget, andre ganger må man ta bilder selv.

- Klokka ni setter man i gang med jobbingen. Du begynner kanskje med å prøve å få et raskt overblikk over bakgrunnsinformasjon som gir deg kunnskap om sakene du har fått utdelt. Noen ganger får du ei pressemelding på ei kort side, andre ganger ei lefse på 20 sider med komplisert fagspråk som du må tyde. Andre ganger har du bare et vagt tips som du kanskje ikke helt skjønner hva innebærer, så må du prøve å finne ut av det via f.eks. nett eller ringe rundt. Så må du ringe for å snakke litt med intervjuobjekter og gjøre avtaler om å møtes (må avklares med en travel fotograf også). Noen ganger foregår intervjuet på telefon. Du må være forberedt på hva du skal spørre om, ha gjerne ei liste med spørsmål. Iblant er det umulig å få tak i intervjuobjektet. Da sitter man der med redaktørens ord ringende i ørene: "Du MÅ få mr. x i tale om denne saken, dette er morgendagens hovedoppslag", mens du ringer rundt og maser på alle kanter i et desperat forsøk på å få tak i mr. x som er opptatt i møter hele dagen og aldri tar telefonen.

- Utover dagen jobber du gjerne med flere saker parallelt. Du må sjonglere mellom en slu politiker, en medievant og innbilsk lokal musiker, en opprørt husmor som synes at epletyver på 12 er viktigere enn alt annet, en sørgende far som nettopp har mistet sin sønn i en ulykke (det er helt grusomt å bli pålagt å ringe folk i sånne situasjoner) osv. I noen saker må du bare stole på det intervjuobjektet sier, for du har rett og slett ikke tid til å dobbeltsjekke opplysninger. Andre ganger MÅ du bare være kildekritisk, men det hele avhenger av hvor mye tid du får tildelt av redaksjonsledelsen. Du får også telefoner fra folk som vil tipse om at det ligger ei knust flaske i grøfta et sted, at naboen lar hunden stå ute og bjeffe osv. Mange av disse tipserne er rett og slett ensomme mennesker som er svært snakkesalige. Utfordringen blir å avvise dem på en høflig måte, for du er avisas ansikt utad og kan ikke bare legge på.

I tillegg må du regne med telefoner fra dem du har intervjuet i dagens avis, hvorav mange er opprørte fordi du ikke har fått med alt det som DE mener er viktige opplysninger, eller som mener at du har misforstått dem totalt osv.

Midt oppi alt dette skal du skrive artikler som skal være velskrevne, interessante og korrekte. Du skal finne på titler som fanger leseren. Du skal være så objektiv som mulig (selv om alle journalister vet at objektiviteten er død), men samtidig få til en interessant vinkling som ikke konkurrentavisa har tenkt på. I tillegg må du se på bildene fotografen har tatt, merke disse med navn på personene på bildet og gjøre deg opp en mening om hvilke som skal brukes til saken din. Noen ganger skal intervjuobjektet lese gjennom sine egne sitater for å godkjenne dem, det tar ofte tid fordi det skal sendes pr mail og de er ikke alltid tilgjengelige når du trenger det. Noen ønsker å diktere hva du skal skrive og hvilke titler du skal bruke, men det kan du ikke tillate dem. Du skal ikke være noens mikrofonstativ.

Du skal også være din egen korrekturleser. Alle jobber vel med retteprogram i dag, men det luker ikke ut alle feil. Retteprogrammet gjør heller ingenting med dårlig formulerte setninger osv.

- Når du sender saken fra deg kommer den til desken. Der sitter en eller flere erfarne journalister og ser gjennom ting før de plasserer det i avisa. De vil rette åpenbare feil, men de er ikke korrekturlesere. De har det travelt og ser helst på tittel og ingress. Ofte endrer de tittelen til noe mer spissvinklet enn du valgte, og de kan få artikkelen til å se mer brutal ut på trykk. Noen ganger snur de om på hele saken dersom de har tid, men det er du som får navnet på trykk og kjeft fra intervjuobjektet som ikke kjenner igjen saken dagen etter. Desken kan være uenige i ditt bildevalg også. De kan endre på hva de vil, og de kan i noen tilfeller be deg skrive om hele saken.

- I løpet av dagen kan det også dukke opp akutte saker der du må slippe alt du har i hendene for å dra i all hast til f.eks. en bilulykke. Mens du er på vei til ulykkesstedet der du frykter det er omkomne og/eller hardt skadde mennesker (den følelsen hater jeg virkelig) må du ringe til personer du har avtaler med for å endre disse.

Sånn var i hvertfall mine hverdager i de avisene jeg har jobbet i.

Som du kanskje skjønner så opplevde jeg denne bransjen som stressende og slitsom. Jeg ble journalist fordi jeg likte å skrive og treffe ulike mennesker i ulike situasjoner. Dessverre ble det for mye stress og press til at jeg klarte å glede meg over det jeg trivdes med å gjøre. Iblant fikk jeg fullstendig skrivesperre, og ofte følte jeg at jeg skrev på autopilot uten å klare å kvalitetssikre det jeg skrev. Med et stresset hode fullt av mange ulike saker er det fort gjort å gjøre feil.

Nå har jeg valgt å gå en annen vei.