Alkohol hver helg

[goille]

Hei

Jeg lurer litt på hvordan deres forhold til alkohol er...

Jeg er gift med en mann som bruker alkohol til å dempe angsten sin hver helg. Han drikker ikke på hverdagene, men så fort fredagen kommer må det være øl/vin i huset. Han er psykisk syk og deltar derfor minimalt i hverdagen. Periodevis har han hatt for vane å "stikke" av i "fylla", lagd krangel med meg for å ha en unnskyldning for å stikke. Dette har blitt bedre, men etter så mange år med dette gjør at jeg ikke kan stole på ham. Vi har tre felles barn som jeg prøver å skåne mest mulig, men elsdtejenta begynner å skjønne at jeg ikke synes det er greit med alkohol hver helg.

Ble en smule rotete forklart dette, men poenget er vel egentlig at jeg lurer på hvordan alkoholforbruket er i de tusen hjem...er det jeg som er urimelig for at jeg vil ha en og annen helg helt alkoholfri osv...

Drikker ikke selv pga dårlige erfaringer med gubben:))

[AnonymBruker]

Det er nok veldig vanlig å drikke noe alkohol hver helg, men ikke å gå på fylla hver helg når man har små barn.

[Berentsens]

Hos oss er det ikke vanlig med alkohol hver helg. Vi har barn, og etter at vi fikk dem har vårt alkoholforbruk minket. Vi drikker i gjennomsnitt 1-2 ganger i måneden. Dersom man ikke klarer seg én helg uten alkohol, ja da har man et alkoholproblem. Og slike problem bør man ta alvorlig.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hvordan du har det, og sier bare: Pass på!

Jeg har også en mann som selvmedisinerer sine psykiske problemer med alkohol. I starten var det i helgene, nå er han full hver dag. Han har rett og slett blitt en alkoholiker, og klarer ikke en eneste dag uten. Vi har også barn.

Vi har kranglet om det, jeg har tryglet og bedt, men han drikker hver dag likevel. Nå er jeg inne i fasen hvor jeg forbereder meg på skilsmisse og bli alenemor. Jeg orker rett og slett ikke mer løgner (han gjemmer alkohol og lyver om det) og skuffelse fordi han velger alkohol over familietid hver dag.

Fordi jeg nå har begynt å forberede meg mentalt på det som kommer, har jeg sluttet å kjefte og krangle om alkoholforbruket hans. Han tror derfor at vi har det bedre enn på lenge. Det gjør også at jeg gruer meg for dagen jeg kommer med separasjonspapirene. Det vil komme som lyn fra klar himmel for han. Men, hvem skal man ta mest hensyn til? Hans følelser, eller mine og barnas?

For din egen del og barna må du gjøre noe med det nå. Han må skaffe seg hjelp på annet vis enn alkoholen, ellers må du forberede deg på å gå. Jeg har levd gjennom hele utviklingen, og det eneste jeg har igjen når alt kommer til alt, er å lure på hvor årene, livet mitt, har blitt av. Det er der jeg er nå. Jeg tenker at blir jeg i to år til, er eneste resultat at jeg har mistet enda to år av livet mitt. For vil de ikke gjøre noe med problemet sitt selv, er det fint lite vi pårørende kan gjøre.

Godt mulig at din mann ikke har kommet lengre enn at et ekte ultimatum kan virke. Skaff hjelp nå, eller jeg drar med ungene. Jeg har gjort dette, men aldri etterlevd det, fordi jeg har vært redd. Derfor biter ikke ultimatum på min mann lengre. Jeg må derfor bare gjøre alvor av det, den dagen jeg selv er sterk nok, og klar.

Bare vær så snill, ikke gå i samme fella som jeg har gjort. Du sitter bare igjen med bitterhet og en følelse av at livet gikk deg forbi. Så gjør et eller annet aktivt, før det er for sent.

Det er faktisk litt felles trøst i felles skjebne. Det er noe jeg har savnet. Om du vil, kan jeg sende deg en PM, så kan vi snakke sammen om ting utenfor forumet. Vil du ikke, så forstår jeg det, jeg har brukt lang tid på å komme dit hvor jeg er komfortabel med å snakke om det. Det er så mye skam forbundet med alkoholmisbruk. Og de aller fleste reagerer bare med "hvorfor drar du ikke?!". De forstår ikke hvor mange gråsoner det er, og hvor vanskelig det egentlig er.

[goille]

Takker for svar

Ultimatum har jeg stilt og han har ved tre anledninger flyttet ut. Dum som jeg er har jeg tatt ham tilbake da han hver gang har lovt bot og bedring. I går snakket vi endel om hvordan vi kan løse dette til felles beste, men hans løsning var å la ham drikke 6-8 halvlitere fredag og lørdag imot at han holder seg hjemme...han sa rett ut at han ikke klarer en helg uten pga nervene,men de nervene har han jo hele uken også. Han er kraftig medisinert og legen hans heller mot tvangsinnleggelse, men hun vet ikke om drikkingen. Jeg har lovt å ikke si noe om det, noe jeg angrer dypt. Er vel egentlig kommet til at det mest sannsynlig ikke kommer til å vare, men 15 år og tre barn er ikke bare å gjemme bort Er så redd for hvordan dette vil virke inn på barna, samt jeg frykter for hans helse på alle vis hvis jeg sier at nok er nok.Jeg klarer meg alltids, men som sagt, jeg frykter for hvordan det går med resten. Vet at drikkingen kommer til å bli daglig hvis ikke jeg er der og holder igjen.

[AnonymBruker]

Dette er nesten skummelt! Det er som jeg kunne ha skrevet det selv, så og si ned til minste detalj!

Trodde egentlig ikke det fantes et slikt tilfelle til i Norge.

Skjønner godt hva du mener med 15 år og tre barn. Det er nøyaktig det jeg har tenkt også, men nå er visst tankene mine på vei til å endres. Vil vi virkelig være barnepiker for voksne menn resten av livet?

Er det ok at jeg sender deg en PM, forresten?

[Piper]

Sliter man med psyken bør man faktisk holde seg unna alkohol, for den er en medvirkende årsak til at tingene ikke blir bedre, snarere tvertimot. Derfor hadde ikke ejg akseptert at han drakk så mye, for det må jo gå ut over dere i hverdagen også. Han høres veldig egoistisk ut, noe veldig mange med psykiske sykdommer er. Spesielt de som er deprimert, klarer bare å se seg og sitt. Regner med at det er slik meg angst også.

[AnonymBruker]

Piper

Ikke tvil om at alkoholen forsterker de psykiske problemene. Men for de som drikker, så hjelper det der og da. Det blir en pustepause fra nerver og problemer. At problemene blir dobbelt så ille dagen etter, blir "den tid, den sorg". Etter hvert så selvmedisineres det litt dagen etter også, siden det føles enda verre da. Så selvmedisineres det dagen etter der igjen også, etter en stund. Og plutselig styrer alkoholen hverdagen.

Klart det går ut over oss som sitter ved siden av. Det er ren egoisme, ikke tvil om det. Men det er også en sykdom. Jeg har brukt mye tid på å innse at han ikke velger som han gjør for å såre meg og barna. Jeg forstår ikke tankegangen hans, men vet at han gjør det ikke for å være slem. Hadde jeg kunnet hjelpe, hadde jeg gjort det. Men det er ingenting jeg kan gjøre.

Vi aksepterer det ikke egentlig, men det eneste alternativet vi har, er å dra. Dette er så dypt og så komplisert at "dette aksepterer jeg ikke" fungerer ikke. Han må ønske å slutte selv, og det sitter langt inne.

[Piper]

Piper

Ikke tvil om at alkoholen forsterker de psykiske problemene. Men for de som drikker, så hjelper det der og da. Det blir en pustepause fra nerver og problemer. At problemene blir dobbelt så ille dagen etter, blir "den tid, den sorg". Etter hvert så selvmedisineres det litt dagen etter også, siden det føles enda verre da. Så selvmedisineres det dagen etter der igjen også, etter en stund. Og plutselig styrer alkoholen hverdagen.

Klart det går ut over oss som sitter ved siden av. Det er ren egoisme, ikke tvil om det. Men det er også en sykdom. Jeg har brukt mye tid på å innse at han ikke velger som han gjør for å såre meg og barna. Jeg forstår ikke tankegangen hans, men vet at han gjør det ikke for å være slem. Hadde jeg kunnet hjelpe, hadde jeg gjort det. Men det er ingenting jeg kan gjøre.

Vi aksepterer det ikke egentlig, men det eneste alternativet vi har, er å dra. Dette er så dypt og så komplisert at "dette aksepterer jeg ikke" fungerer ikke. Han må ønske å slutte selv, og det sitter langt inne.

jeg forstår at det er en sykdom, og jeg forstår at det ikke er enkelt for en eprson å leve med den sykdommen. Enten det er man selv som er syk, eller partneren. Men ejg mener det er et valg å drikke alkohol, og velger man det fremfor familien sin, er man veldig egoistisk. Man bør heller prøve ulike metoder for å bli frisk, og alkohol har aldri vært en god medsin for å si det slik.

Jeg hadde bedt han skaffe hjelp, for i dag finnes det ganske mange ting man kan prøve før man prøver å selvmedsinere seg. healing, hypnose, psykolog ol, og man bør ha prøvd alt før man gir opp og tenker at dette blir ikke bedre likevel.

Jeg vet godt hva jeg snakekr om, siden jeg har en sønn som ahr vært dypt deprimert. Men jeg har aldri og kommer aldri til å godta at han selvmedsinerer seg selv. På det punktet er jeg steinhard, selv om ejg kan være slapp på andre områder, på grunn av uroen for hva som eventuelt kan skje om jeg setter krav. Men når det kommer til selvmedsinering, mukker jeg ikke, fordi jeg vet at det bare blir verre. Det vil si at jeg vil ikke hjelpe han om jeg aksepterer at han velger en slik løsning. Og han ahr vært nødt til å arbeide med dette, både gjennom hypnose og hos psykolog.

Derfor bør man sette krav til personen som er syk, for ellers tror ikek ejg de noen gang vil bli bedre. Da vil de helelr bare fortsette å sulle seg inn i sin verden, og være egoistiske og tenke på seg og sitt. men setter du krav til at hans kal slutte å selvmedsinere seg, go heller prøve å ta tak i problemene sine, vil han nok sette seg på bakbeina først, men kanskje han da kan prøve å komme seg ut av den onde sirkelen han har kommet inn i.

lett er det ikke, og det vet jeg. Stor klem

[AnonymBruker]

Piper

Jeg skjønner hva du sier. Og de første årene var det det du sier, som jeg tenkte også. Men det fungerer ikke slik. Hvert fall ikke for oss.

Min mann vil ha hjelp for de psykiske problemene sine. Men han vil ikke forstå at drikkingen er en svært stor del av det. Og han vil ikke ha hjelp med drikkingen, fordi det er "ikke et problem". Jeg vet at han innerst inne vet at det ikke er normalt å drikke så mye. Men det er vel for skummelt å innrømme det. For da må han ta konsekvensene. Og abstinensene. Og det tør han ikke.

Det gjenstår å se om signerte separasjonspapirer er det som får han til å våkne. I mitt hode kommer det an på om han er mest glad i alkoholen eller oss (selv om jeg vet det er feil å tenke slik). Jeg tror han kommer til å velge alkoholen. Og om han så lover bot og bedring, og skal skaffe seg hjelp, kommer jeg alltid til å vente på tilbakeslaget. Og jeg tror ikke jeg vil ha det slik resten av livet.

Tror trådstarter har et bedre utgangspunkt enn meg på det du sier, Piper. Hennes mann virker ikke å ha kommet så langt som min. Bare det at de kan snakke om drikkingen hans er milevis fra den situasjonen jeg sitter i. For vi kan ikke snakke om det. Og der det er kommunikasjon og åpenhet rundt et problem, der er det håp. Det er ikke håp der det ikke finnes et spor av kommunikasjon, eller vilje til å snakke om problemet. Min mann vet at jeg hadde gjort hva som helst for å hjelpe dersom han ønsket å slutte. Men han vil ikke snakke om det en gang. Og derfor er det en tapt sak. Det blir opp til meg å velge om jeg vil leve slik, eller om årene som har gått er nok.

[goille]

PM`er er det bare å sende

Psykdomsbilde til min mann er langt og komplisert, han har noe som heter posttraumatisk stresslidelse og ut i fra hva hans tidligere psykolog sa, så hadde hun ikke møtt et tilfelle med værre forhistorie som ikke hadde vært fra et krigsherjet land. Han har prøvd psykologer og medisin, men siden han ikke har tro på at dette hjelper nekter han å gå. Er litt enig i at man blir egoistisk i en slik rolle, man fokuserer så mye på smertene å hvordan bli kvitt de, at man glemmer de rundt seg. Jeg vet at dette ikke er den mannen jeg giftet meg med, men manglende vilje til å prøve er vanskelig å leve med. Jeg har argumentert med at det må jo være bedre å legge seg inn for en periode å iallefall kan si man har prøvd, enn å bli sittende alene uten meg å barna fordi man er for redd til å ta imot hjelp. Jeg snakker desverre til døve ører. Jeg er selv på AAP pga sykdom, og vet at hans sykdom virker inn på min. Har også gått og kvidd meg på helg i så mange år nå, at knuten i magen har blitt en fast følgesvenn.

Det positive er jo at han er snill som dagen er lang, egoistisk men snill

[Piper]

Piper

Jeg skjønner hva du sier. Og de første årene var det det du sier, som jeg tenkte også. Men det fungerer ikke slik. Hvert fall ikke for oss.

Min mann vil ha hjelp for de psykiske problemene sine. Men han vil ikke forstå at drikkingen er en svært stor del av det. Og han vil ikke ha hjelp med drikkingen, fordi det er "ikke et problem". Jeg vet at han innerst inne vet at det ikke er normalt å drikke så mye. Men det er vel for skummelt å innrømme det. For da må han ta konsekvensene. Og abstinensene. Og det tør han ikke.

Det gjenstår å se om signerte separasjonspapirer er det som får han til å våkne. I mitt hode kommer det an på om han er mest glad i alkoholen eller oss (selv om jeg vet det er feil å tenke slik). Jeg tror han kommer til å velge alkoholen. Og om han så lover bot og bedring, og skal skaffe seg hjelp, kommer jeg alltid til å vente på tilbakeslaget. Og jeg tror ikke jeg vil ha det slik resten av livet.

Tror trådstarter har et bedre utgangspunkt enn meg på det du sier, Piper. Hennes mann virker ikke å ha kommet så langt som min. Bare det at de kan snakke om drikkingen hans er milevis fra den situasjonen jeg sitter i. For vi kan ikke snakke om det. Og der det er kommunikasjon og åpenhet rundt et problem, der er det håp. Det er ikke håp der det ikke finnes et spor av kommunikasjon, eller vilje til å snakke om problemet. Min mann vet at jeg hadde gjort hva som helst for å hjelpe dersom han ønsket å slutte. Men han vil ikke snakke om det en gang. Og derfor er det en tapt sak. Det blir opp til meg å velge om jeg vil leve slik, eller om årene som har gått er nok.

Det er godt mulig han vil velge alkoholen i begynnelsen, men etter en litens tund vil ejg tro at de fleste velger noe helt annet. Spesielt om de vet at man står der og tar de i mot, om de skulle velge å slutte med alkohol.

Har man store psykiske problemer, og samtidig drikker alkohol oftere enn i helgene har man et stort problem. Og som mor vilel ejg nok tatt opp en slik kamp, men som kone ville jeg nok valgt vekk en slik kamp, om min mann ikke hadde vist med hele seg at han virkelig ønsket å slutte og få all den hjelp han kunne få. Det er noe spesielt med kjærligheten man ahr til sine barn, og selv om kjærligheten mellom en kone og mann er stor vil den aldri komme i nærheten av den kjærligheten man føler for sitt barn.

Man har et ansvar å sørge for at man selv skal ha et godt liv også, så det er det du må avgjøre om du har kommet til et punkt der nok er nok eller om du har mer å gi. Det er ikek enkelt det du står ovenfor, men han må være villig til å jobbe med seg selv også. Du kan ikke redde han uten at hans elv ønsker å bli reddet, og han må vise, ikke bare si at han skal jobbe med det. Det er lett å si noe, men der man aldri følger det opp.

En som drikker hver eneste helg, for å pleie seg selv på en eller annen måte, drikker alt for mye. Man skal ikke drikke alkohol for å selvmedsinere seg selv, men fordi man ønsker å kose seg av og til. Så drikker han mer enn dette, vil jeg si han drikker alt for mye. Men ejg forstår at det ikke bare er å gå, for dere har helt sikkert bygt opp et liv sammen. Men for å si det slik, er du faktisk verdt det å ha det bra du også. Du er verdt mer enn å være en "sykepleier" for din partner. Men valget må du ta selv, og jeg forstår at det ikke er et lett valg du står ovenfor.

[AnonymBruker]

Kloke ord, Piper. Veldig kloke ord

Jeg vet ikke med trådstarter, men en av mine store ankepunkt ved å dra, er samværsordning mellom barna og far. Jeg ønsker så inderlig at de kan ha samvær, men frykter (les: vet med sikkerhet) at han vil drikke når han har barna, og det går ikke. Og dermed vet jeg ikke hvordan samværsordningen skal håndteres.

Hadde jeg følt meg trygg på denne problemstillingen, hadde jeg printet ut separasjonspapirer i dag. For samvær mellom barn og alkoholiker er den ene tingen jeg ikke vet hvordan jeg skal takle. Alt annet ordner seg.

[AnonymBruker]

Denne tråden og problemstillingen er viktg. Takk til Piper som satte ord på vanskelige følelser.

Hvis han bare drikker i helgene, men drikker for mye er det mange som ville godtatt det selv om de ble lei og slitne. Min svigerbror drikker jevnt i helgene, men da satte hun ned foten og sa at om det var så viktig å drikke så ofte ville han bli møtt med kofferten pakket og klar utenfor døra. Og hun mente det. De har også barn sammen og han blir ikke et troll når han har drukket. Det som ble plagsomt var at alle planer for helga i samvær med barna ble hennes ansvar fordi han ikke hadde nerver dagen derpå. Hun satte ikke krav om full drikkestopp, men de ble enige om at det ikke skulle være alkohol hver helg. Det har gått bra i mange år nå og han har moderert drikkingen sin. Han sliter og har muskelsmerter. En av grunnene til at han drakk i helgene var for å senke skuldrene, men han har tatt et valg og drikker ikke så ofte mer.

Tilbake til ts. Du sitter med seperasjonspapirene klar og antar du er forberedt på en skilsmisse. Jeg synes du skal lufte de tankene du skriver om her. Det er usolidarisk å ikke også la han forberede seg på et evt brudd. Det kan føre til at han drikker mer etter bruddet, men tar seg sammen i kontakt og samvær med barna. Mennesker som sliter med rus er ofte veldig følsomme og sliter med selvbildet. Det er en alvorlig sykdom som man blir deprimert av. Det tar ofte et halvt år før man forandrer tankemønster. Jeg ville kontaktet AA og Alanon i samarbeid med mannen. Det er ikke sikkert han er avhengig, men han står i fare for å bli det.

Det er noe som heter kontrollert drikking. Les bøkenen til Fanny Duckert.

[Piper]

Kloke ord, Piper. Veldig kloke ord

Jeg vet ikke med trådstarter, men en av mine store ankepunkt ved å dra, er samværsordning mellom barna og far. Jeg ønsker så inderlig at de kan ha samvær, men frykter (les: vet med sikkerhet) at han vil drikke når han har barna, og det går ikke. Og dermed vet jeg ikke hvordan samværsordningen skal håndteres.

Hadde jeg følt meg trygg på denne problemstillingen, hadde jeg printet ut separasjonspapirer i dag. For samvær mellom barn og alkoholiker er den ene tingen jeg ikke vet hvordan jeg skal takle. Alt annet ordner seg.

Et enkelt sprøsmål til han. Ønsker han å risikere å skade barna sine? de fleste foreldre vil svare nei på dette, og da må man ta utgangspunktet i det. Forklare han hva som kan skje, når han drikker. Hvordan barna blir utrygge, og da kan man risikere å skade barna mentalt. Og siden han har svart at han ikke ønsker å skade barna, vil han kanskje være enig i at dette er en mulighet. Om han ikke er så innsnevret i seg og sitt, go ikek bryr seg så mye om de rundt seg.

men dere kan bli enig i at barna kan være hos han i noen timer, i stedet for hele helger. Der de kan finne på noe sammen, men så kommer de hjem til deg etterpå. Det vil bli mye ekstra arbeid for deg, men samtidig vil du da vite at barna dine er i sikkerhet. Kanskje noen timer på lørdagene og noen timer på søndagen. Er kanskje litt enklere for han å holde seg edru i noen timer, i stedet for en hel dag eller helg. Men så spørs det hvor villig han er til å samarbeide med deg, siden det er du som velger å gå. Han er jo ego fra før av, og blir vel ikke mindre av det om du velger å gå. Derfor forstår jeg at dette kan bli et problem.

Hva med å ta kontakt med barnevernstjenesten, og be de hjelpe deg/dere i denne situasjonen. Det er mange flotte mennesker som arbeider der, og som virkelig ønsker det beste for dere alle. De kan komme med gode råd til hva du kan gjøre i en slik situajson, og kanskje være til hjelp når far skal ha samvær med barna. Et krav må jo være at han er edru, for han kan umulig fungere som en velfungerende omsorgsperson om han er full.

[AnonymBruker]

At jeg ikke har laget en tråd om dette! Piper, du sier mye klokt. Det er vel noe slikt jeg har tenkt. Jeg er ikke typen til å krangle og bråke, og kommer til å gjøre det jeg kan for å unngå et opprivende brudd med mye bråk. Men jeg tror ikke han kommer til å ha samme tankegangen.

Men ja, å foreslå at ungene er på besøk på dagtid, men ikke overnatting er nok det beste. Noen som vet hva som skjer hvis han er totalt uenig i det? Han vil ikke skade ungene, men evner ikke å se hvilken risiko som ligger i at han drikker seg full. Det vet jeg. Vil vi da måtte gå til rettssak og få en dom? Jeg vil tro det. Hmm... kanskje dette kan ordne seg. Kjenner at jeg er litt mer håpefull og positivt innstilt nå enn jeg har vært på lenge

Barnevernet er også en mulighet, spesielt om han lager bråk og ikke vil innse realitetene.

Tusen takk, Piper!

[goille]

Tilbake til ts. Du sitter med seperasjonspapirene klar og antar du er forberedt på en skilsmisse. Jeg synes du skal lufte de tankene du skriver om her. Det er usolidarisk å ikke også la han forberede seg på et evt brudd. Det kan føre til at han drikker mer etter bruddet, men tar seg sammen i kontakt og samvær med barna. Mennesker som sliter med rus er ofte veldig følsomme og sliter med selvbildet. Det er en alvorlig sykdom som man blir deprimert av. Det tar ofte et halvt år før man forandrer tankemønster. Jeg ville kontaktet AA og Alanon i samarbeid med mannen. Det er ikke sikkert han er avhengig, men han står i fare for å bli det.

Det er noe som heter kontrollert drikking. Les bøkenen til Fanny Duckert.

Det er ikke jeg som sitter med separasjonspapirene klare, men en annen bruker her ved forumet

Jeg er ennå i vurderingsfasen og diskuterer dette daglig med min mann

[Piper]

At jeg ikke har laget en tråd om dette! Piper, du sier mye klokt. Det er vel noe slikt jeg har tenkt. Jeg er ikke typen til å krangle og bråke, og kommer til å gjøre det jeg kan for å unngå et opprivende brudd med mye bråk. Men jeg tror ikke han kommer til å ha samme tankegangen.

Men ja, å foreslå at ungene er på besøk på dagtid, men ikke overnatting er nok det beste. Noen som vet hva som skjer hvis han er totalt uenig i det? Han vil ikke skade ungene, men evner ikke å se hvilken risiko som ligger i at han drikker seg full. Det vet jeg. Vil vi da måtte gå til rettssak og få en dom? Jeg vil tro det. Hmm... kanskje dette kan ordne seg. Kjenner at jeg er litt mer håpefull og positivt innstilt nå enn jeg har vært på lenge

Barnevernet er også en mulighet, spesielt om han lager bråk og ikke vil innse realitetene.

Tusen takk, Piper!

Ønsker deg lykke til

[AnonymBruker]

Jeg er ennå i vurderingsfasen og diskuterer dette daglig med min mann

Ta vare på det at dere kan snakke om problemet! Det har jeg følt i årevis at har vært det verste med hele denne situasjonen. At vi ikke en gang kan snakke om det slik at jeg kan prøve å forstå. Så hans vilje til kommunikasjon er gull verdt. Jeg håper det ordner seg for dere.

Og beklager at jeg nærmest kuppet tråden din. Ble i overkant ivrig når jeg forsto at det er flere som meg

Ønsker deg lykke til

Takk, Piper

[AnonymBruker]

Huff, føler med dere som sliter med dette.

Jeg har selv ingen erfaring med dette som dere forteller men bare lurer på en ting, -er det mulig å leie et sted å bo i nærheten når dere flytter ut/eller mannen flytter? Jeg tenker på at da vil dere være tilgjengelige for barna når de er hos far, dere kan følge godt med hvordan det går når barna er der og de kan komme hjem "på strømpelesten" om han drikker seg full. Ha nøkkel tilgjengelig ute slik at de kommer seg inn dersom du er ute en tur?? Ellers kan dere jo holde tett kontakt med ungene via mobil slik at de har en utvei om det blir for galt.

Jeg bare foreslår siden jeg synes det er for galt at dere skal være mødre for deres mann, og hva lærer ungene av det? At det er normalt at fedre drikker.