Normalt at foreldrene hjelper barna sine?

[kindelvev]

Så lenge det dreier seg om praktisk hjelp så synes jeg det ikke gjør noe..

Men det er alt for mange som belager seg på hjelp hjemmefra økonomisk. Misforstå meg rett, jeg synes selvfølgelig at om man virkelig har havnet i økonomisk trøbbel og bare trenger en dytt for å komme seg på beina igjen, så er det helt rett at foreldre kan hjelpe barna sine. Men jeg synes ikke noe om alle de som med viten og vilje bruker opp pengene sine, for så å ringe hjem på slutten av måneden.

Det er heller ikke alle foreldre som kan hjelpe barna sine, verken økonomisk eller fysisk. Viktig at de ikke svartmales av den grunn. Uansett så må man jo faktisk svelge stoltheten sin og spørre om hjelp - er jo ikke alle som liker å "blande seg".

[aline]

Jeg synes ikke foreldre har noen PLIKT til å hjelpe voksne barn med å flytte, etter at de har flyttet hjemmefra. Dersom de kan og har anledning; supert!! men jeg synes ikke det er unormalt at de ikke kommer løpende og tilbyr.

Jeg ville nok syntes det var merkelig dersom de bodde i nærheten, hadde helse og kapasitet, ble SPURT... og svarte nei. Dersom det ikke var fordi de faktisk var opptatt og hadde andre planer som ikke var noe særlig å endre. Men da hadde de jo ikke hatt kapasitet.

Jeg har fått hjelp av både familie og venner ved flytting, men spør alltid. Tar det ikke som noen selvfølge, og dersom det ikke er noen som kan, så bestiller jeg og betaler for flyttehjelp eksternt. Sånn er livet, vi er voksne når vi har flyttet hjemmefra. Dersom familien kan hjelpe så er det fint og har ingenting med å sy puter å gjøre, men dersom de ikke kan, vel, da kan de ikke. Og man er jo ment å være voksen og selvstendig. Ellers får man sjekke med familien før man flytter, for å finne en dag som passer for dem.

[Gjest eksstudenten]

Jeg føler det er dårlig gjort av foreldrene mine og ikke hjelpe meg i enkelte situasjoner som jeg trenger hjelp...

Som eksempel kan jeg nevne da jeg skulle studere i en annen by. Da hjalp ikke foreldrene mine meg med flytting. Måtte ordne alt på egenhånd. Foreldrene mine er ressurssterke så det er ikke det det står på...

Hva synes dere om foreldre som ikke hjelper barna sine med slike ting?

Har ikke lest alle svarene.

Første gang jeg skulle flytte måtte jeg ordne alt selv. Da var jeg 18. Foreldrene mine er både velstående og ressursterke.

- Gjennom annonse i aviser fikk jeg tak i privat hybel. Jeg tok hybelen uten å ha sett den.

- Pakking av saker og ting gjorde jeg selv. Litt brukt kjøkkenutstyr fikk jeg av mamma (litt kopper og kar), sengetøy og dyne tok jeg med, klær og toalettsaker. Sykkelen måtte også med.

- Transport mellom hjem og togstasjon fikk jeg riktignok hjelp med av foreldrene mine. Mener også å huske at de beltalte togbilletten. Studielånet hadde visst ikke kommet på kontoen så noen kroner i lomma var det vel også.

- Jeg tok tog 50 mil, alt utstyr ble pakket inn som reisegods; kofferter, pose med dyne og sykkel (mulig dette ikke går i dag). Kom fram til Trondheim og tok drosje til hybelen inkludert alt utstyr, minus sykkelen. Den gikk jeg og hentet senere.

Etter dette har jeg flyttet både hit og dit i Norge (Oslo, Stavanger, Drammen, Ås)men aldri at mamma og pappa har hjulpet meg. Og jeg har aldri syntes det var et problem. Det var aldri noe tema, og det av to grunner:

1. De bodde langt unna.

2. De ønsket at jeg skulle bli selvstendig og klare meg selv. Og takk og lov for det.

[LukaFrost]

Jeg synes det er trist at enkelte synes at omsorgen for barna sine slutter når de er 18.

Hadde ikke mine foreldre villet stille opp for meg de gangene jeg har trengt hjelp, så hadde de heller ikke fått hjelp av meg når de ble gamle.

[Gjest Mahareth]

Jeg ser ikke på det som selvsagt at foreldrene mine stiller opp og hjelper med noe, egentlig. Hvis jeg spør får jeg som regel et ja.

Hjelp til flytting har jeg som regel fått av søsken og venner, og ikke foreldre.

[onyx]

Nå vet jeg ikke hva slags hjelp ts mener, men siden det presiseres at foreldrene er ressurssterke vil jeg tro at det kanskje ikke akkurat er fysisk hjelp til å flytte tunge ting hun mener.

Da jeg flyttet hjemmefra måtte jeg organisere alt selv, finne bolig, pakke tingene mine, planlegge hva jeg ville trenge for å klare meg praktisk og økonomisk etc etc. Selve transportstrekket fikk jeg hjelp av søsken til, men min far var ikke innblandet i disse flytteplanene. Helt vanlig det, har aldri tenkt over at jeg som voksent menneske skulle trenge min far til å ordne disse tingene for meg. Lærte mye av det gjorde jeg og det var bra for selvfølelsen å faktisk oppdage at man kan klare disse tingene selv! Gir det min far rett på mindre hjelp i fremtiden om han trenger det? Så absolutt ikke, for en absurd tankegang. Han har da jammen gjort nok for å oppdra meg og hjelpe meg i 20 år, det sier seg vel selv at vektskåla står i hans favør...

[Gjest dattra]

Nå vet jeg ikke hva slags hjelp ts mener, men siden det presiseres at foreldrene er ressurssterke vil jeg tro at det kanskje ikke akkurat er fysisk hjelp til å flytte tunge ting hun mener.

Da jeg flyttet hjemmefra måtte jeg organisere alt selv, finne bolig, pakke tingene mine, planlegge hva jeg ville trenge for å klare meg praktisk og økonomisk etc etc. Selve transportstrekket fikk jeg hjelp av søsken til, men min far var ikke innblandet i disse flytteplanene. Helt vanlig det, har aldri tenkt over at jeg som voksent menneske skulle trenge min far til å ordne disse tingene for meg. Lærte mye av det gjorde jeg og det var bra for selvfølelsen å faktisk oppdage at man kan klare disse tingene selv! Gir det min far rett på mindre hjelp i fremtiden om han trenger det? Så absolutt ikke, for en absurd tankegang. Han har da jammen gjort nok for å oppdra meg og hjelpe meg i 20 år, det sier seg vel selv at vektskåla står i hans favør...

Jeg organiserte alt selv med unntak av selve flyttingen hvor min far hjalp meg med å kjøre flyttelasset. Det er helt vanlig det, har aldri tenkt over at foreldrene ikke hjelper til med det hvis de har anledning og lyst.

[Gjest dattra]

Har ikke lest alle svarene.

Første gang jeg skulle flytte måtte jeg ordne alt selv. Da var jeg 18. Foreldrene mine er både velstående og ressursterke.

- Gjennom annonse i aviser fikk jeg tak i privat hybel. Jeg tok hybelen uten å ha sett den.

- Pakking av saker og ting gjorde jeg selv. Litt brukt kjøkkenutstyr fikk jeg av mamma (litt kopper og kar), sengetøy og dyne tok jeg med, klær og toalettsaker. Sykkelen måtte også med.

- Transport mellom hjem og togstasjon fikk jeg riktignok hjelp med av foreldrene mine. Mener også å huske at de beltalte togbilletten. Studielånet hadde visst ikke kommet på kontoen så noen kroner i lomma var det vel også.

- Jeg tok tog 50 mil, alt utstyr ble pakket inn som reisegods; kofferter, pose med dyne og sykkel (mulig dette ikke går i dag). Kom fram til Trondheim og tok drosje til hybelen inkludert alt utstyr, minus sykkelen. Den gikk jeg og hentet senere.

Etter dette har jeg flyttet både hit og dit i Norge (Oslo, Stavanger, Drammen, Ås)men aldri at mamma og pappa har hjulpet meg. Og jeg har aldri syntes det var et problem. Det var aldri noe tema, og det av to grunner:

1. De bodde langt unna.

2. De ønsket at jeg skulle bli selvstendig og klare meg selv. Og takk og lov for det.

Jeg skaffet jobb, hybel og alt som skulle til hybelen, økonomi osv. Og så hjalp min far meg med å kjøre flyttelasset de 55 milene dit jeg skulle. Han gjorde det fordi han ønsket det og fordi han gjerne ville se hvor jeg havnet. Jeg betalte for henger, bensin, mat.

Til tross for det har jeg blitt et veldig selvstendig menneske som klarer meg selv. Takk og lov for det.

Det er ikke sånn at hvis du får hjelp til noe så blir du uselvstendig, og hvis du ikke får hjelp så blir du selvstendig. Det er ganske mange faktorer som avgjør om du blir et selvstendig menneske, å få hjelp til et flyttelass er ikke avgjørende for om du klarer deg selv eller ikke. Veldig sort/hvitt tenking her inne.

Å kreve noe er en ting, å forvente noe er det samme men å spørre om hjelp og få det fordi foreldrene ønsker det blir noe helt annet.

[AnonymBruker]

Jeg synes kanskje det er litt rart at foreldre ikke hjelper til med flytting, og andre ting som barna trenger hjelp til. Men hvordan forhold hadde dere da du bodde hjemme?

Jeg har et utrolig godt forhold til mamma og pappa, og vi tilbringer mye tid sammen. Da jeg skulle flytte til trondheim (fra østlandet) kjørte vi sammen opp og så på leiligheter. Noen uker etterpå kjørte vi igjen opp med flyttelasset. De hjelper meg også litt økonomisk (uten at jeg spør), ikke store summer, men noen 100-lapper her og der:) Nå har jeg lett etter deltidsjobb, og da har de (spesielt mamma) hjulpet meg med å finne annonser på nettet ol.

Trodde dette var vanlig. Alle mine venninner har slike foreldre hvertfall, som kjører milevis med flyttelass osv. Men alle er forskjellige! Håper du kom deg i orden hvertfall:)

[AnonymBruker]

Jeg føler det er dårlig gjort av foreldrene mine og ikke hjelpe meg i enkelte situasjoner som jeg trenger hjelp...

Som eksempel kan jeg nevne da jeg skulle studere i en annen by. Da hjalp ikke foreldrene mine meg med flytting. Måtte ordne alt på egenhånd. Foreldrene mine er ressurssterke så det er ikke det det står på...

Hva synes dere om foreldre som ikke hjelper barna sine med slike ting?

Jeg har etter jeg ble 18 år aldri mottatt noe hjelp fra mine foreldre, hverken økonomisk eller fysisk. Og det har ingenting med at de ikke har råd eller kan.

Jeg har giftet meg og det var såvidt noe hjelp å få til å i det hele tatt gå bort til slektninger i nabolaget (kommer fra en liten bygd og det er maks 10 min å gå til alle familiemedlemmer) for å høre om hvilket hotell de skulle bo på så vi kunne ordne transport, endte med at vi måtte ringe mange av dem selv.

Hjelp til å flytte har jeg aldri fått, ikke har jeg fått med meg noe heller og har måtte kjøpe alt nytt.

Jeg har selv gitt mer av mine gamle og brukte ting til mine foreldre og mine søsken som de har hatt stor glede av, men har aldri opplevd at det går andre veien.

Jeg har faktisk til og med opplevd å få høre at det er dyrt å ha meg og min mann på besøk hos dem, selv om de klager over at vi aldri kommer på besøk til dem (koster oss flere tusen kroner å komme oss dit, de har i løpet av snart 10 år vært på besøk hos meg/oss en gang og det var når vi ble gift og selv da var det et ork for dem visstnok og bare krise å måtte komme hele veien hit som vi bor).

Mine foreldre klager også mer eller mindre alltid over mine søsken til meg(og sikkert om meg til dem) om hvordan de frykter at de kommer til å spør dem om hjelp til noe, eller om penger o.l uten at dette faktisk skjer. Det virker som om deres verste frykt er faktisk å måtte ha noe med oss barna å gjøre.

Jeg har alltid trodd dette var normalt, men min svigerfamilie derimot er helt topp og hjelper til tross for at de strengt tatt ikke kan noen ganger. Jeg har også sett hvordan mine venner faktisk får hjelp til å flytte på andre siden av landet, og slike ting og forstår jo at mine foreldres oppførsel ikke er normal.

Jeg er rett og slett blitt totalt apatisk til mine egne foreldre og tar aldri kontakt med dem lenger om det ikke er noe praktisk. Når de ringer meg en gang hver andre måned er kun i 2 min uansett for å høre om vi lever, noe mer har de ikke tid til for de er alltid på farten. Jeg tror rett og slett noen mennesker ikke er interessert i å ha noe familie og helst skulle sluppet.

[Gjest jomfrua]

Jeg synes det er trist at enkelte synes at omsorgen for barna sine slutter når de er 18.

Hadde ikke mine foreldre villet stille opp for meg de gangene jeg har trengt hjelp, så hadde de heller ikke fått hjelp av meg når de ble gamle.

Denne argumentasjonen skjønner jeg ikke.

I dine øyne må dine foreldre stå på pinne for deg, enten de føler det naturlig eller ikke, de gangene du trenger hjelp. Dette for at du skal hjelpe dem når de trenger hjelp og er gamle.

Dine foreldre har prioritert deg og dine behov foran seg selv i dine første 18 - atten - år - det er ikke godt nok??????? For det teller ikke??????

Som 18-åring er du myndig - altså som voksen å regne i forhold til norsk lov. Man har som regel ikke så mye behov for omsorg da, fordi man er så utviklet at man kan klare seg selv. Alle har vært "ferske" i å klare seg selv. Det handler om å ta steget og stå på egne ben. Jeg tror nok den "omsorgen" du etterlyser går mer på økonomi og "slavejobbing".

Når man er 18-år så har man som regel stor omgangskrets med de samme behov - hvorfor ikke gå inn for å hjelpe hverandre med praktiske ting?

[AnonymBruker]

Jeg flyttet hjemmefra første gang da jeg var 19, og da husker jeg de betalte for litt ting til meg på IKEA, og kjørte "flyttelasset" de tre milene det var snakk om. Jeg hadde ikke jobbet tidligere, så hadde vel ikke noe særlig med penger. De kjørte også tingene mine neste gang jeg flyttet (også kort avstand), men etter det har jeg flere ganger reist med bare ryggsekk eller koffert (jeg har ikke lappen) og tatt resten i flere omganger. De har gitt meg penger av og til, både større og mindre summer - ikke noe jeg har bedt om, men noe de gjerne vil da de selv har arvet en del penger. Når jeg har bodd i andre deler av landet har de vært sjelden på besøk, og ikke hjulpet til med flytting heller.

Jeg hadde definitivt klart å flytte selv de gangene jeg har fått hjelp med flyttelasset, men det har vært hyggelig at de har villet være med - både for å hjelpe til og for å se hvordan jeg skulle bo. Men jeg synes ikke det er noen selvfølge at de f eks "skal" være med og kjøre, eller betale for det ene eller andre. Når det gjelder spørsmålet om man "trenger" hjelp synes jeg det er verdt å tenke over om man virkelig trenger det, eller om det bare gjør ting en egentlig ville klart selv, økonomisk og praktisk, lettere for en. Jeg vet at foreldrene mine ville stilt opp uansett dersom jeg virkelig hadde behov for det, men "til vanlig" ser jeg det bare som en bonus de gangene de har lyst og anledning, ikke noe jeg forventer av dem.

[Gjest eksstudenten]

Jeg skaffet jobb, hybel og alt som skulle til hybelen, økonomi osv. Og så hjalp min far meg med å kjøre flyttelasset de 55 milene dit jeg skulle. Han gjorde det fordi han ønsket det og fordi han gjerne ville se hvor jeg havnet. Jeg betalte for henger, bensin, mat.

Til tross for det har jeg blitt et veldig selvstendig menneske som klarer meg selv. Takk og lov for det.

Det er ikke sånn at hvis du får hjelp til noe så blir du uselvstendig, og hvis du ikke får hjelp så blir du selvstendig. Det er ganske mange faktorer som avgjør om du blir et selvstendig menneske, å få hjelp til et flyttelass er ikke avgjørende for om du klarer deg selv eller ikke. Veldig sort/hvitt tenking her inne.

Å kreve noe er en ting, å forvente noe er det samme men å spørre om hjelp og få det fordi foreldrene ønsker det blir noe helt annet.

Nei, man blir ikke uselvstendig av å noen ganger få hjelp av foreldrene sine. Men man må da ikke bli bitter og nærmest "hevngjerring" (som enkelte av innleggene kan tolkes) selv om ikke mamma og pappa ordner flyttelasset for deg.

[Furstina]

I samhället är det nog vanligare att man får diverse hjälp av sina föräldrar och syskon, i olika familjer är det dock inte alls normalt att hjälpa till. Tyvärr.

[Jade]

når jeg flyttet hjemmefra (fra vestlandet til østlandet), fikk jeg utrolig mye hjelp fra foreldrene mine. Mye mer enn jeg forventet, og jeg er evig takknemlig. Jeg tror nok ikke jeg hadde klart å flytte uten dem. Jeg hadde ikke andre penger enn studielånet/stipendet, og ikke kan jeg kjøre varebil... De både kjørte meg og flyttelasset, og de kjøpte mange ting til meg som jeg trengte (ikke møbler). De hjalp meg også når jeg flyttet vestover igjen. Om det er vanlig vet jeg ikke, men jeg ville aldri krevd at de skulle hjulpet meg! Kan de ikke, så kan de ikke! Men jeg må innrømme at jeg hadde blitt lei meg om de hadde sagt nei til kjøring og bærehjelp "fordi jeg burde klare meg selv".

TS: Hvilken begrunnelse fikk du da de ikke ville hjelpe deg med flyttingen?

[Bing]

I vår familie er det en selvfølge at vi hjelper hverandre, og det går begge veger. Ikke fordi det er plikt, men fordi det er helt naturlig, og man VIL hjelpe.

For meg hadde det blitt helt feil og stått og sett på at mine barn flyttet, uten å hjelpe til. Hva har man familie til ?

Nå skal det sies at vi er en nært knyttet familie og har alltid hatt tette bånd.

[felgen]

Jeg er uenig med de som mener dette er å sy puter under armene på barna sine. Hjemme hos oss anser vi oss som en familie, selv om jeg og mine søsken har forlatt redet for lenge siden. Vi er fremdeles en familie som hjelper hverandre, og dette er selvsagt et gjensidig forhold. Det vil si at jeg hjelper mine foreldre med å pusse opp huset, og at de hjelper meg med lignende ting. Ut ifra denne tråden forstår jeg det som at enkelte mener at når foreldrene hjelper barna så skjemmer de dem bort, men barna bør hjelper foreldrene (feks når de blir eldre, som et eksempel over her i tråden foreslår) uansett.