Argumenter FOR å få barn?

[Gjest Baff]

Jeg driver for tiden og vurderer barn ikke barn, og leser derfor liknende tråder rundt omkring.

Problemet mitt er at jeg ser for klart alle de negative sidene og hvor mye jobb og offer det faktisk er å få barn. Man må jo legge bort sitt liv, og det er barnet sitt liv som blir fokus (og det skjønner jeg jo at slik må det være). Jeg trenger derfor sårt bli klar over det positive med det, for kanskje å kunne tippe mor barn. Min samboer vil jo ha, og jeg tror jo det hadde vært moro å sett hva slags barn jeg kunne lage ;o) Jeg er bare usikker på om livet mitt skal være MOR resten av livet.

Noen av argumentene for barn er for at det skal være noen etter en. Hvorfor trenger man det? Jeg tror ikke jeg kommer til å føle at de beste genene i verden har gått tapt for om ikke jeg har noe avkom, og om ingen arver meg, hva så? Jeg føler jeg svikter mine foreldre da, siden de ikke får noen flere etter seg, men jeg kan jo ikke få barn bare for det heller... Men det hadde sikkert vært koselig med besøk på gamlehjemmet –om de hadde giddet å komme da. Men uansett, det blir en egoistisk grunn.

Noen sier de først finner lykke og mening med livet når de får barn. Javel. Jeg har både lykke og mening med livet nå jeg. Jeg koser meg, har en jobb jeg synes er spennende og gjør mye av det jeg liker å drive med, reiser mye, er spontan, fester, har en flott samboer osv. Dette anser jeg som tapt hvis jeg får barn (ikke samboeren da, men ”kjæresten” kanskje?), og da blir det jeg ser på som lykke og mening med livet borte. Eller får jeg da et helt annet syn på livet? Ny mening? Ny lykke? Dette bekymrer meg.

Det argumenters også for at man elsker barnet over alt på jord og at det i seg selv er positivt. Men jeg elsker sambo og pusen min over alt på jord også, og vet hvor redd man kan være for de en elsker. Mista en pus for noen år siden og det var supertrist, tenk om det hadde vært et barn; skrekk og gru! Ser for meg alle bekymringene man må ha for barna.

Jeg vet jeg sikkert høres kyinsk og umoden ut her, men jeg vil ikke lage et liv hvis jeg ikke kan gi alt for det, og hvis jeg skulle finne på å angre, får jeg jo ikke gitt alt. Supervanskelig valg, siden man ikke vet før man får barn hvordan det er og da er det ingen vei tilbake....

[Inx]

.

Endret 3. september 2010 av Inx

[AnonymBruker]

Jeg har gode venner som har valgt et liv uten barn, hva årsaken er har jeg aldri spurt dem om men jeg vet at det ikke var sykdom eller lignende som er årsaken. Kort og godt et valg om å ikke få barn.

De er nå passert 40 og har det veldig fint. Begge driver eget firma, er samfunnsengasjerte og reiser mye. Dette uten å være typisk karrierefolk.

Selv er jeg mor og er glad jeg har tatt det valget. Likevel tror jeg ikke barn er nøkkelen på å få et bra liv.

[Monica1968]

Jeg kan ikke helt se hvorfor du skal prøve å overbevise deg selv om noe som helst? Er ikke det viktigste at du gjør det du anser som rett for deg? Husk at det er resten av ditt liv dette handler om.

Om det egentlig finnes noen argumenter for å få barn, har jeg fundert på i omkring 25 år, og svaret mitt er fremdeles at "Nei, det gjør det ikke"(i den forbindelse finner jeg det en smule ironisk at det er vi frivillig barnløse som til stadighet må forsvare vårt valg(det skal sies at jeg tar igjen med samme mynt, og spørr hvorfor de har barn, og da blir de fleste rimelig perplekse)). Den mest rasjonelle grunnen man kan gi, er "Vi hadde lyst", alternativt "Vi er glade i barn, og ville derfor ha våre egne". Selvsagt, om ingen får barn, ville menneskeheten dø ut(fiktiv problemstilling, forresten), men hvor trist ville egntlig dèt vært? Det ville i det minste vært en fordel for alle andre arter enn vår egen.

Uansett hva du velger, ønsker jeg deg lykke til med valget. Og nei, du fremstår ikke som umoden i åpningsinnlegget; tvert imot, du viser at du har reflerktert over emnet, hvilket jeg skulle ønske at flere av dem som vurderer å få barn hadde gjort(istedenfor å bare få dem fordi "alle andre" har barn).

[Gjest strykebrett]

Et argument for å få barn må jo være at da slipper du noe mer mas fra slekt og venner om ikke du skal ha barn. Og så blir foreldrene dine glade (sannsynligvis). Og så blir du med i "gjengen" av de venninnene dine som har barn. Høres ut som et tulleargument, men jeg har inntrykk av det det fellesskapet mødregjengene får er viktig for de. At de på en måte liker å definere seg selv som mor, som om det gir en form for status.

I tillegg får du jo ganske mange voksenpoeng.

[Gjest Baff]

Bytte mas fra venner og familie med "mas" unger fører med seg, det ble et dårlig bytte, siden jeg fint kan styre unna de folkene som maser nå.

Alle venninne mine har barn, ALLE. Noen begynner allerede å få store barn. Men det har vært et slit å skulle høre om bleier, gulp, såre rumper, såre pupper og sexlystmangel i mange år. Nettopp det å bli en del av den gjengen der er ett av mine store argumenter MOT å få barn, jeg vil IKKE bli slik. Fullstendig egosentrert og tro at mitt avkom er det viktigste og mest interessante i hele verden. Jeg kommer neppe (hvis ikke en graviditet og fødsel innebærer kjemisk lobotomi ;o) ) til å synes det er veldig interessant å disktuere slikt. Jeg har liksom aldri vært veldig jentene, og aldri satt særlig pris på "jentekvelder" og tror derfor neppe dette mammafellesskapet er noe for meg.

Frykten min er at jeg faktisk BLIR "kjemisk lobotomert" men når jeg da er der så er alle mine venner ferdig med bleiealderen og er i skolealdermodus også blir jeg utenom likevel...

Det hadde jo vært lettvint at jeg fikk barn på samme måten som mange andre.. et uhell... da slipper man jo ta noe valg ;o) Jeg MÅ liksom snart bestemme meg siden sambo VIL ha... *sukk*

[Gjest Gjest]

Mitt eneste argument for å få barn var at jeg ville ha barn. Jeg ville ha noen å ta meg av og engasjere meg i. Og dt fikk jeg, har aldri angret, og nå er de voksne.

[Caramba]

Barn er koselige og litt slitsomme til tider. For meg har livet fått en helt ny dimensjon etter at jeg fikk barn. Jeg kunne ikke valgt det bort bevisst. Jeg er ofte sliten med tre små barn, men hvis de er borte noen timer med pappaen eller besteforeldre blir jeg fort rastløs og savner dem når jeg har nytt noen timer med kaffekoppen. Nå har mine sovet i to timer og jeg går og titter i vogna for å se om ikke de skal våkne snart (tvillinger)

[AnonymBruker]

Sitter selv av og til i tenkeboksen og lurer på hvorfor alle andre formerer seg i hytt og gevær. Eneste grunnen til at jeg kan se at mange får barn er vel det at man er redd for å være alene, mister man all annen familie, så har man i allefall barna sine igjen, som familie.

Det er jo sant at en gang i fremtiden vil alle dine nærmeste dø, foreldre, tanter og onkler, hvem har du da dersom du ikke har søsken? Barna dine.

En annnen grunn kan være å oppleve barndommen på ny, alt det man selv opplevde som barn kan man gi sitt avkom og på den måten gå tilbake til det man selv synes var gøy når man var liten.

[Monica1968]

En annnen grunn kan være å oppleve barndommen på ny, alt det man selv opplevde som barn kan man gi sitt avkom og på den måten gå tilbake til det man selv synes var gøy når man var liten.

Her tror jeg nok du går rett i fellen, gitt, for å være barn, og å ha barn, er to vidt forskjellige ting på alle tenkelige plan(nei, jeg har ikke barn, men i kraft av å være 42 år, kan jeg likevel si en god del om hvordan det er å ha barn, i det minste i forhold til ansvaret som medfølger). Å være barn, er å være fri fra bekymringer, sorger og problemer; å ha barn, er å vøre neddynget i nøyaktig det samme. Og lekene, filmene og barne-TV fra da du og jeg var barn, er for lengst historie, så dèt er det ingen håp om å få oppleve igjen: Dagens barn er opptatte av helt andre leker og filmer enn vi var da vi var små, så å gjennoppleve din egen barndom, må du nok se langt efter(og videre: Det vi synes var gøy da vi var barn, ville vi selvsagt slett ikke synes at var det minste moro pr. i dag; på samme måte som vi ikke lengre synes det er gøy å gå på de samme utestedene som vi gikk da vi var 20 år).

Endret 4. september 2010 av Rachel1968

[AnonymBruker]

Her tror jeg nok du går rett i fellen, gitt, for å være barn, og å ha barn, er to vidt forskjellige ting på alle tenkelige plan(nei, jeg har ikke barn, men i kraft av å være 42 år, kan jeg likevel si en god del om hvordan det er å ha barn, i det minste i forhold til ansvaret som medfølger). Å være barn, er å være fri fra bekymringer, sorger og problemer; å ha barn, er å vøre neddynget i nøyaktig det samme. Og lekene, filmene og barne-TV fra da du og jeg var barn, er for lengst historie, så dèt er det ingen håp om å få oppleve igjen: Dagens barn er opptatte av helt andre leker og filmer enn vi var da vi var små.

Så tenkte ikke jeg helt i de baner du gjør nå, snakker ikke om barne-tv eller leker. Tenker på fisketurene med bestefar, de gode klemmene av bestemor, lese på sengen av far, bake boller sammen med mor. Opplevelser man husker fra man var barn som varmet godt i kroppen. Noe man kan gi til sine egne barn.

[Monica1968]

Så tenkte ikke jeg helt i de baner du gjør nå, snakker ikke om barne-tv eller leker. Tenker på fisketurene med bestefar, de gode klemmene av bestemor, lese på sengen av far, bake boller sammen med mor. Opplevelser man husker fra man var barn som varmet godt i kroppen. Noe man kan gi til sine egne barn.

Men hvordan skal du kunne oppleve det, da? Det er tross alt barnet som opplever dette; og ta det slett ikke for gitt at barnet engang er interessert i å gjøre de samme tingene som du gjorde da du var barn. Du vet, dagens høyteknologiske generasjon er ganske så annerledes enn barna var for bare få tiår siden; i dag er det jo knapt håp om å få dem(dvs. mange av dem)ut av sofaen!

[AnonymBruker]

Men hvordan skal du kunne oppleve det, da? Det er tross alt barnet som opplever dette; og ta det slett ikke for gitt at barnet engang er interessert i å gjøre de samme tingene som du gjorde da du var barn. Du vet, dagens høyteknologiske generasjon er ganske så annerledes enn barna var for bare få tiår siden; i dag er det jo knapt håp om å få dem(dvs. mange av dem)ut av sofaen!

Det er din jobb å klekke ut ideene om hva barnet skal få oppleve gjennom oppveksten og da er det ganske nærliggende å se tilbake på egen barndom.

Barn er ikke født sofaslitere og med pc i hånda. Det er foreldrenes ansvar å sørge for andre opplevelser foruten latskapsøvelser.

[Monica1968]

Det er din jobb å klekke ut ideene om hva barnet skal få oppleve gjennom oppveksten og da er det ganske nærliggende å se tilbake på egen barndom.

Barn er ikke født sofaslitere og med pc i hånda. Det er foreldrenes ansvar å sørge for andre opplevelser foruten latskapsøvelser.

Selvsagt er de ikke det, men jeg ser for meg at du har en utfordring foran deg dersom du skal sørge for at barnet ditt ikke blir det, likevel, da det er så utbredt som det er blant dagens barn(kjent sak: Barn gjør som vennene gjør).

[AnonymBruker]

Selvsagt er de ikke det, men jeg ser for meg at du har en utfordring foran deg dersom du skal sørge for at barnet ditt ikke blir det, likevel, da det er så utbredt som det er blant dagens barn(kjent sak: Barn gjør som vennene gjør).

Det er da ikke barnet som bestemmer hvor mange timer foran pcen som er tillatt. Barn sitter da ikke bare sammen med andre barn og spiller tv-spill, det er tross alt timer utenom som kan brukes fornuftig.

Det høres ut som om du mener barn bare sitter inne hele dagen, på rumpa uten å gjøre stort mer, jeg lurer på hvor du møter disse barna? Selv har jeg helt andre møter med barn som ikke sitter inne hele dagen.

[Monica1968]

Det høres ut som om du mener barn bare sitter inne hele dagen, på rumpa uten å gjøre stort mer, jeg lurer på hvor du møter disse barna?

Jeg har ni tantebarn, i tillegg til at jeg nesten utelukkende har venner med barn. Dèt danner grobinnen for mitt syn. Og nei, de sitter ikke inne med PC-en hele dagen, men jeg drister meg til å påstå at de gjør det en betydelig del av dagen.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det finnes et eneste fornuftig argument for å få barn. Likevel føler jeg selv at skulle jeg ikke fått barn (biologiske eller adopterte er irrelevant), kunne jeg likegjerne ikke eksistert. Det å få være mamma er så sterkt forankret i min opplevelse av hva som er poenget med å leve, at jeg ikke kan tenke meg noe annet.

Jeg har en svigerinne som ikke vil ha barn, og jeg klarer ikke forstå det. Svigermor maser på henne, og det synes jeg er så trist. Alle mennesker må for respekt for de valgene de tar, og de skal slippe å forsvare dem.

[Gjest LykkeligMamma]

Argumenter for å få barn..? Tja. La oss ta de 'negative' tingene først. Det ER slitsomt å få barn, både psykisk og fysisk. Kroppen gjennomgår mye under graviditet og fødsel, det kan bli mye bæring, lite søvn, lite tid til voksenkos og slikt. Man er på 'alerten' hele tiden, og det kan være litt skremmende å innse hvor mye man forandrer seg mentalt etter å ha fått barn. Noen sier at man gir opp hele livet når man får barn. Tull, sier jeg. Det er klart at det blir mindre tid til festing, romantiske middager, impulsive reiser og slike ting, men det finnes noe som heter barnevakt. Bestemødre, tanter og onkler, venner. Mulighetene kan være mange!

Det var noen her som nevnte 'lobotomering'. Faren er såklart overhengende, og man vil jo gjerne sette seg mest mulig inn i hva det innebærer å sette et sprell levende menneske til verden. Men, man MÅ ikke gå på kurs og se filmer der andre damer hyler, skriker og blør. Man MÅ ikke bli medlem av barnevognmafia, der alt man prater om er bæsj, kolikk og gulp. Man ER ingen dårlig mor selv om man gjerne vil prate om andre ting enn dette. Det er noen som blir totalt hjernevasket, og de kan bli litt...slitsomme. Når man ikke har sovet på 2 måneder, har byttet totalt 26 kg bæsjebleier og fått fylt kløfta med gulp tre ganger daglig, synes jeg ikke man fortjener å bli sosialt 'skutt' fordi man ikke ønsker å høre om dette fra andre når man endelig har to timer barnefri og er ute på en kaffe. Da vil man egentlig bare vite hva som har skjedd i verden og samfunnet i det siste.

De positive tingene: Å kjenne et lite liv vokse inni deg, DET er magisk det!

Å se barnet ditt i øynene for første gang, og se hele universet i to blå øyne, DET er enda mere magisk!

Å se det første smilet, høre de første latterhikstene, bare sitte å snuse ungen i håret (og oppleve at du faktisk blir litt høy...), stryke over den myke huden... LYKKE!

Du ser verden på en helt ny måte. Du vil flire fordi du kan finne en banan i støvletten. Eller en sokk i kattedassen. Du blir kanskje sint når barnet har dekorert kjøkkenskapene med fargestift, men føler deg nesten litt slem når du fjerner kunstverket igjen. Du kan ha verdens mest ræva dag, men når du kommer i barnehagen og hører 'MAMMAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA' idet du går ut av bilen, da skinner sola igjen. Du vil elske klissete prim-susser. Du vil oppleve at verdens nydeligste gave kan være en svett løvetann og to småstein, som har blitt tviholdt i en liten hånd. Når den samme lille hånden stryker DEG over kinnet, er det en følelse som overgår det meste...

Jeg kunne holdt på i det uendelige. Det er klart at det blir mindre av de tingene og opplevelsene som har vært. Men du får opplevelser som er verdt så uendelig mye mer, og selv om det kan være ufattelig slitsomt til tider, så er det verdt det. Hver eneste dag...

[sauen87]

Jeg ble uplanlagt gravid når jeg var 20 år. Det kom som et ganske stort sjokk, i mine planer skulle jeg være gift og MINST 30 før jeg fikk noen barn. Men når jeg først var blitt gravid valgte jeg å beholde. Jeg må innrømme at jeg hadde mange tanker i svangerskapet, og var redd for at jeg hadde ødelagt livet mitt, redd for om jeg kom til å bli glad nok i barnet osv... For meg forandret alt seg når hun ble født. Klisje, men hun ble meningen med livet mitt. Man opplever en kjærlighet man nok ikke opplever til noen andre, og man får vel gjerne en inspirasjon i barnet - alt man gjør påvirker dette lille vesenet, så man tenker litt nøyere gjennom de valgene man tar.

Om jeg ikke hadde blitt uplanlagt gravid hadde jeg neppe hatt noen barn enda, men når vi hadde fått henne ville vi ha et søsken til henne i omtrent samme alder, så to år senere fikk vi ei jente til. Følelsene for henne er akkurat de samme :-)

Men om du ikke selv ønsker barn, ser jeg ingen grunn til å skulle overbevise seg selv. Det er en ganske alvorlig avgjørelse å bestemme seg for å bli barn, en avgjørelse du ikke kan endre på i ettertid. Det vil forandre livet ditt totalt, men for de aller fleste på en positiv måte.

Jeg syns du skal sitte deg ned og tenke nøye gjennom dette. Er du villig til å få barn "bare" fordi din samboer ønsker det? Hvordan tror du livet ditt vil forandre seg med et evt barn?

Hvor gammel er du`(beklager om du har sagt dette et sted). Er du i den alderen at du bør begynne å få dårlig tid, eller er du ung og har mange år på deg?

Er du i 20-årene ville jeg nok ventet til du er mer sikker, nærmer du deg 40 bør du vel dessverre ta en avgjørelse ganske kjapt...

Lykke til, uansett hva du velger=)

[mousepad]

Det er merkelig , men for eget vedkommende fant jeg liksom ikke helt ut gleden ved å få egne barn , før jeg fikk det selv .

Det er som man ser verden fra et helt nytt perspektiv .

Selvfølgelig er det slitsomt og man blir mye mer bundet opp enn hvis man ikke har barn , men det er alt det andre som følger med , som man ikke har tenkt på , og aldri opplevd før man faktisk blir foreldre , som gjør at det blir meningsfullt allikevel og å foretrekke allikevel .