Iskald

[AnonymBruker]

Jeg er 35år, og har opplevd å miste flere i min slekt, og ikke minst venner.

Jeg er singel og har alltid vært det. Stort sett har jeg alltid brukt mye tid på jobben, og min fridtid bruker jeg på noen gode venner. Ellers så lever jeg et normalt liv, og har normal oppførsel. Et a4 menneske i den grad man kan kalles det som singel.

Når jeg tenker over hendelsene hvor mennensker har blitt borte, så begynner jeg å lure på "hva" jeg egentlig er. Jeg er totalt iskald, viser ikke noe følelser. De er tross alt normalt å vise følelser til en hvis grad når venner blir revet fra oss. Men ikke i mitt tilfelle.

Jeg skulle ønske jeg kunne gråte over tapet, ikke bare for å gråte, men for å slippe følelsene helt ut. Nei, da er jeg heller iskald og engentlig uten jeg vil det. Selv om noen gråter i begravelser så er det ikke dermed sagt at de som ikke gjør det ikke savner de like mye, det vet jeg jo. Selvfølgelig så er savnet dypt når noen forsvinner, men jeg tenker ofte pratisk, at det er livets gang, uansett hvor all for tidligt man måtte dø, og at det er for seint nå uansett å gjør noe med det.

Jeg ønsker ikke å være så kald som jeg fremstår. Selvfølgelig så snakker jeg med andre om dette, og trøster venner som trenger en skulder å lene seg på. Jeg stiller alltid opp. Men selv klarer jeg ikke å vise følelser, ikke for meg selv en gang. Mine nærmeste venner lurer også på hvorfor jeg er sånn, og jeg er åpen med dem og forteller akkurat hvordan det er. De er jo forståelsefulle, men dette gnager ganske mye i meg, spesielt i tiden rundt ett dødsfall.

Jeg slår meg liksom veldig lett til ro med at ting er som de er når noen er borte, og at vi må bare forsette å se fremover. Jeg bruker null tid på å takle sorgen.

Jeg tenker også mye på hensikten med våre liv, det er bare en ting som er sikkert den dagen vi blir født, og det er at en dag skal vi dø igjen.

Hvordan er dere i dødsfall situasjoner?

[AnonymBruker]

Hei. For å besvare spørsmålet ditt så er jeg ganske lik deg(unntatt at jeg ikke er et a4 menneske).

Men, jeg prater aldri om det med noen og aldri har jeg gjort det heller.

Grunnen til det er nok fordi jeg tviler på at noen bryr seg.

Og jeg mener ikke det på en trist måte, jeg mener bare at folk gir faen i hverandre kort sagt og da er det ikke vits å sette dem i en situasjon de ikke vil like.

Jeg mista da foreldrene mine som ungdom og det forandret synet mitt på livet kraftig.

Men på en annen side, på en positiv måte. jeg frykter lite, og det gjør livet litt lettere å leve ettersom man ikke har noen å glede,skuffe osv. Jeg mener ikke at jeg er glad over at det skjedde, men man må forstå realiteten og se hvilke nye dører som har åpnet seg.

Så, ting som å ha god jobb,mote klær,dra på cafe eller hva folket bryr seg om fortia faller ikke under mine interesser lenger.

Nå vet jeg ikke om du er mann eller dame, så jeg vet ikke hvor forsiktig jeg skal være her.

Men for min del, så hjelper det å koble av litt. liker å ruse meg litt bort. Det er ikke noe jeg anbefaler. jeg forteller bare hva som hjelper for min del.

Jeg er forresten mann, 22 år. Jeg vet ikke om jeg har lov til å være her engang siden forumet tilhører en side for kvinner, men siden ingen svarte så følte jeg for å svare.

Så håper jeg at du får litt fred i hodet du og snart.

[Gjest Xelle]

Jeg blir lei meg naar jeg foesrt hoerer at noen jeg kjenner er doed.

saa gaar det over innen dagen er omme.

Jeg tenker som deg at vi skal alle doe. Det er ikke til aa unngaa.

Alt er egentlig meningsloest...men man kan gjoere det moro mens det varer.