Mine bekjennelser - jeg har ingen venner...

[AnonymBruker]

På en eller annen måte må jeg få det ut... Og dette er jo ikke akkurat noe man får ut til hvem som helst, når man ikke har hvem som helst....Så her er mine bekjennelser...

Jeg er nærmere 30 nå, ikke stiftet familien enda men bor sammen med en flott mann med en sønn fra før! Min mann er av den typen som har 100 venner! Han er godt likt. De ringer han hele tiden, og til tider litt for ofte! Det går aldri en kveld her hjemme uten at telefonen kimer og noen ringer for å bare prate litt....

Min telefon, den er nærmest død!

Da jeg var tenåring hadde jeg en "klikk", det vil si at jeg var inne i en flott vennegjeng og vi var "bestiser" som det så fint het! Så kom videregående og vi delte oss og var ikke like flinke til å holde kontakten. Det er fortsatt kontakt i dag, og det er skikkelig "klikk" når vi møtes - men vi møtes jo omtrent aldri!

Jeg har ikke en eneste bestevenn den dag idag! Jeg har i grunnen ikke mange vennene!

jeg har en venn her og en venn der.ingen helhetlig gjeng! Og disse vennene anser jeg ikke som bestevenn. En bestevenn er en man ringer hver dag til, sender sms og snakker og møtes ofte! De få vennene jeg har, joa vi snakkes kanskje en gang i uken og møtes engang i måneden.

Så sitter man på facebook - ser at andre hare både 2 0g 3 0g 400 venner! De legger ut bilder fra vennineturer, fra bursdagsfester og herlige jentesammenkomster! Jeg, jeg har knapt 100 venner og er aldri invitert i noen slike anledninger. Ved mine bursdager så har jeg ingen å samle! Jeg gjorde et forsøk i våres og endte opp med at 50 % meldte avbud og jeg satt der med spredte venniner som ikke kjenner hverandre!

Min mann sier ofte: du må få deg noen venner! du har jo ingen! Vet ikke hvor mange kvelder jeg sitter alene hjemme mens han drar ut med vennene!

Jeg føler meg rett og slett ensom! Hva er livet verdt? helgene er grusomme, ikke noe å finne på..ikke noe å gjøre.....ingen å gå ut med.....Jeg føler jeg forsøker å holde kontakten med de jeg har, men på en måte er det bare enveiskontakt. Jeg må alltid invitere, be med ut, eller legge frem forslag....Føler jeg kjemper en kamp med meg selv om å få venner, men det nytter jo ikke.... Livet er ikke verdt å leve da

[AnonymBruker]

Livet er ikke verdt å leve da

Du har helt feil innstilling. Ser du ingen verdi i livet ditt så tiltrekker du deg heller ingen venner. Ja det er godt å ha venner og folk som bryr seg om en, men andre mennesker definerer ikke din tilværelse.

Slapp av, finn noe du liker å holde på med, sørg for å kose deg selv i de stundene da du ikke har noe spesifikt å gjøre. Da får du også mindre anledning til å sitte og gruble over livet ditt. Og du får mer å snakke med andre om, som gjør at de har lyst til å tilbringe tid med deg.

Jeg har ikke det helt store behovet selv, så jeg har noen få venner jeg ser av og til. Det holder for meg. Men jeg er bevisst at jeg må selv være aktiv for å vedlikeholde vennskapene, selv om man noen ganger ikke er 1.prioritet hos dem..

[Gjest navnelapp]

Vennskap må dyrkast for at dei skal halde og vekse. Ta initiativ sjølv, så kjem det nok til å skje ting!

[AnonymBruker]

Det er akkurat det jeg prøver å få frem....Jeg føler at det er jeg som hele tiden må "mase" på de få vennene jeg har om å finne på ting. Aldri skjer det at de spør meg...aldri sender de meg en melding og ber meg med ut...Det er alltid jeg som må spørre om vi skal møtes til en kaffe, dra på kino, eller om de vil komme hjem til meg...aldri omvendt! Dessuten tror jeg med ganske stor sikkerhet at hadde det ikke vært for denne aktiviteten fra min side så hadde nok aldri de vennene vært her nå..

en annen ting er at dette er kun tanker innvendig....ikek noe jeg deler eller smitter på andre

[Gjest navnelapp]

Kanskje du dyrkar feil vennskap? For meg handlar vennskap mykje om kjemi, ein må finne personar som ein trivast i lag med, som har lyst til å tilbringe tid saman med ein.

[AnonymBruker]

Tar de aldri initiativ fordi de ikke vil, eller fordi de aldri får anledning fordi du alltid kommer dem i forkjøpet? Ikke alle har behov for å ses hver dag/hver uke.

Jeg har kuttet ut noen venner underveis i livet da jeg ikke gadd å bruke mer tid på enveis-kommunikasjon. Dvs. jeg kuttet dem ikke ut som en aktiv handling, men lot det bare dø ut. Valgte heller å fokusere på dem som faktisk tok kontakt og viste at de satte pris på vennskapet vårt. Har også blitt mer selektiv på hvem jeg vil bruke tiden min på. Det er kanskje lettere når man ikke har noe problem med alenetid og aktivisere seg selv, det bør du prøve å bli flinkere til. Ikke baser livet ditt på at du må dele alt med noen hele tiden, at ingenting har mening om ingen opplever det sammen med deg. Det er sunt å kunne trives med sitt eget selskap også.

Oppsøk nye sosiale arenaer (idrett, kunst, kultur, musikk, hva nå enn som interesserer deg) og prøv å bli kjent med nye folk. Kanskje finner du noen du har mer til felles med som også er interessert i nye vennskap? Er mange ensomme der ute. Og det er ingen regel som sier at du må finne deg i, og ta vare på, venner som aldri tar kontakt. Da fortjener de ikke ditt vennskap, mener nå jeg.

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg, og vet hvordan det kan føles å være ensom. Jeg har selv flyttet mye og bodd en del i utlandet og har måttet skaffe meg nytt nettverk gang på gang. I mellomtiden har vennene hjemme fått nye nettverk, og er ikke like interessert i vennskap når man så kommer hjem. Konklusjonen er derfor at vennskap må pleies for å vare. Hvis du bor langt vekk fra den gamle vennegjengen din så priorier å dra på besøk en gang i mellom, eller ring og hør hvordan det står til .

Men en ting som slår meg med det du sier er at kjæresten din ofte går ut med sine venner og du sitter hjemme. Hvorfor er det så ofte sånn her i Norge at jentene og guttene må gå ut hver for seg?? Fra utlandet er jeg mer vant til at hele gjengen er ute samtidig og at man blir godt kjent med partnerne til hverandre.

[jente84]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener! Jeg har og noen venner spredt rundt i landet, og en del har jeg mistet kontakten med. Her jeg bor har jeg heller ikke mange venner som kjenner hverandre. Og mange er opptatt med jobb, kjæreste, unger, familie. Jeg har heldigvis ett par venner jeg treffer noen ganger i uken, men ellers er de ofte opptatt, og ikke like interressert i å finne på ting som meg.. Kjæresten min har heller ikke så veldig mange venner, så er ikke så mange å treffe gjennom han. Du sier jo at han du bor med har mange venner, hvorfor ikke møte de da hvis han er så ofte med sine venner? Det er jo en bra mulighet til å treffe andre. Det er ofte gjennom venner eller kjærestens venner at man kan få nye vennskap.

Men føler virkelig med deg på det å føle seg ensom, kjenner den følelsen godt

[Gjest Melina*]

Skjønner at dette er en kjip følelse. Kan ikke helt si at jeg har "been there, done that", for jeg har hatt noen, om enn få, gode venninner her jeg bor. Men jeg husker at det var et sjokk for meg da jeg og eksen slo opp, og jeg så hvor alene jeg var. Som samboer (som jeg da var), hadde jeg helt andre sosiale behov enn som singel. Å møte ei venninne en gang i uka for å drikke kaffe, og å henge med noen i helgene ble liksom ikke nok. Mange av venninnene mine var dessuten i et forhold på den tida, så de hadde ikke helt de store sosiale behovene. Derfor ble det til at jeg måtte ta en del initiativ... Klart, det er kjipt til tider, men jeg vil tro at dette er noe som går i bølgedaler. Hvis mange av venninnene dine er i et forhold, kan det være at de har venner gjennom kjæresten, mange har også kolleger på jobb etc...

Det jeg vil anbefale deg til å gjøre, er å tenke ut hvem som kan være interessert i å gjøre noe mer. Ta initiativ noen ganger, og si gjerne "det hadde vært koselig med en kaffe en dag" eller lignende. Jeg tror det er viktig å signalisere at du tydelig ønsker mer kontakt.

Et annet alternativ er å bli kjent med nye mennesker? Jeg antar du jobber sammen med en del på din alder, tror du at du kan ha noe til felles med noen av dem? Kanskje kan du også dra nytte av at mannen din er så godt likt. Har han vennepar der dama virker allright, kan du jo foreslå at dere skal finne på noe sammen? Det jeg vil fram til er vel at du må prøve å tenke kreativt, i stedet for å tenke at det er umulig, samme hvor kjipt det føles.

[Gjest wild bird]

Det er så lett å sitte og gi råd om at det bare er å gjøre sånn og slik, tenke sånn og sånn, så får man venner. Nei, det er faktisk ikke det.

Når man er blitt voksen, er det vanskelig å få venner. De fleste har sine venner som de er sammen med, og slipper ikke så lett nye inn.

Det har jeg fått erfare da jeg flyttet til et nytt sted.

Har mange venner der jeg kommer fra, og er en utadvendt og åpen person. Problemet ligger ikke der, men rett og slett i hvordan etablere nye vennskap i voksen alder.

Det er enklere når en er ung, kanskje går på skole, holder på med organiserte aktiviteter osv. Da knyttes ofte bånd som varer lenge.

Så TS - jeg skjønner hvordan du har det.

[AnonymBruker]

Det er så lett å sitte og gi råd om at det bare er å gjøre sånn og slik, tenke sånn og sånn, så får man venner. Nei, det er faktisk ikke det.

Når man er blitt voksen, er det vanskelig å få venner. De fleste har sine venner som de er sammen med, og slipper ikke så lett nye inn.

Det har jeg fått erfare da jeg flyttet til et nytt sted.

Er da ingen som har sagt at det er bare å gjøre sånn og slik og tenke sånn og sånn, så får man venner.

Det du snakker om har jeg også erfart. Men, ingen får venner om de setter seg ned og bestemmer seg for at livet ikke har mening. Man er nødt til å prøve.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er viktig å signalisere at du tydelig ønsker mer kontakt.

Viktig poeng det du sier her. Jeg for min del har ihvertfall lett for å tenke at folk har sikkert nok med seg selv (særlig de som utbroderer om hvor travelt de har det sosialt sett, alltid noe på gang). Det har jeg tenkt på noen ganger når jeg hører/leser at noen sier de later som de har mye å gjøre for å ikke virke uttafor..

Ta kontakt med folk du ikke har tenkt på før som "aktuelle" for vennskap, TS - kanskje du får deg en overraskelse?

[jente84]

Helt enig wild bird. Det er faktisk ikke så lett å få seg venner uansett hvor hyggelig man er, når man har blitt voksen. Mange har tydeligvis nok venner, og er ikke interressert i flere. Og jeg tipper at TS ikke bare har satt seg ned og bestemt seg for at det er umulig, det er vanskelig å ha tro på at man får seg flere venner når man har prøvd, og det ikke har gått. Men ikke gi opp, håper du finner noen som er verdt ditt vennskap

[AnonymBruker]

vet det er himla vanskli å få til å få nye bekjentskaper å få nye venner

har noen få kontakter her som jeg budd noen år nå, men det er ikke s¨ååå helt ekte

for jeg må altid dit, om skal treffes. blir ikke ,med ut på div som er steder kor en kan treff nye folk

så blir sittene mye alene

er ikke i forhold engang

[Gjest Iah]

Litt på siden, men er det virkelig vanlig at voksne mennesker "henger" med venner flere ganger i uken? Jeg har venner, men dessverre er det slik at de aller fleste bor langt unna slik at det begrenser seg veldig hvor ofte vi kan treffes. Men selv om de hadde bodd nærmere tviler jeg på at jeg hadde funnet på ting med dem flere ganger i uken.

[Gjest Bianca28]

På en eller annen måte må jeg få det ut... Og dette er jo ikke akkurat noe man får ut til hvem som helst, når man ikke har hvem som helst....Så her er mine bekjennelser...

Jeg er nærmere 30 nå, ikke stiftet familien enda men bor sammen med en flott mann med en sønn fra før! Min mann er av den typen som har 100 venner! Han er godt likt. De ringer han hele tiden, og til tider litt for ofte! Det går aldri en kveld her hjemme uten at telefonen kimer og noen ringer for å bare prate litt....

Min telefon, den er nærmest død!

Da jeg var tenåring hadde jeg en "klikk", det vil si at jeg var inne i en flott vennegjeng og vi var "bestiser" som det så fint het! Så kom videregående og vi delte oss og var ikke like flinke til å holde kontakten. Det er fortsatt kontakt i dag, og det er skikkelig "klikk" når vi møtes - men vi møtes jo omtrent aldri!

Jeg har ikke en eneste bestevenn den dag idag! Jeg har i grunnen ikke mange vennene!

jeg har en venn her og en venn der.ingen helhetlig gjeng! Og disse vennene anser jeg ikke som bestevenn. En bestevenn er en man ringer hver dag til, sender sms og snakker og møtes ofte! De få vennene jeg har, joa vi snakkes kanskje en gang i uken og møtes engang i måneden.

Så sitter man på facebook - ser at andre hare både 2 0g 3 0g 400 venner! De legger ut bilder fra vennineturer, fra bursdagsfester og herlige jentesammenkomster! Jeg, jeg har knapt 100 venner og er aldri invitert i noen slike anledninger. Ved mine bursdager så har jeg ingen å samle! Jeg gjorde et forsøk i våres og endte opp med at 50 % meldte avbud og jeg satt der med spredte venniner som ikke kjenner hverandre!

Min mann sier ofte: du må få deg noen venner! du har jo ingen! Vet ikke hvor mange kvelder jeg sitter alene hjemme mens han drar ut med vennene!

Jeg føler meg rett og slett ensom! Hva er livet verdt? helgene er grusomme, ikke noe å finne på..ikke noe å gjøre.....ingen å gå ut med.....Jeg føler jeg forsøker å holde kontakten med de jeg har, men på en måte er det bare enveiskontakt. Jeg må alltid invitere, be med ut, eller legge frem forslag....Føler jeg kjemper en kamp med meg selv om å få venner, men det nytter jo ikke.... Livet er ikke verdt å leve da

jeg må si jeg syns det er dårlig av han å aldri ta deg med når han skal ut. Jeg skjønner jo at han av og til bare vil være med gutta, men når han vet du ikke har noen så kunne han jo prøvd å inkludere deg litt mer.

[Gjest Melina*]

Litt på siden, men er det virkelig vanlig at voksne mennesker "henger" med venner flere ganger i uken? Jeg har venner, men dessverre er det slik at de aller fleste bor langt unna slik at det begrenser seg veldig hvor ofte vi kan treffes. Men selv om de hadde bodd nærmere tviler jeg på at jeg hadde funnet på ting med dem flere ganger i uken.

Jeg er 22, jobber deltid, er student og har kjæreste. Treffer venner 2-3 ganger i uka.

Vet om mange som er mer sosiale, og andre som er mindre sosiale. Tror ikke det finnes noe enkelt svar på det. Men - jeg har en teori om at vi som bor i store byer (iallfall merker jeg at jeg er mer sosial nå) har lettere for å finne et arrangement som er spennende, eller å ta en kaffe på veien hjem, siden det ikke tar lange tiden/veien å komme dit. Da jeg bodde i en mindre by var det mer slitsomt å komme seg steder på grunn av lite kollektiv trafikk og lengre reisevei. Det var også færre ting som skjedde.

TS; Enda et tips fra meg; prøv å orientere deg om det som skjer. Hvis du bor i en mellomstor/stor by er det jo konserter og andre arrangementer med jevne mellomrom. Hvis du har venninner som du vet har interesse for det ene eller det andre, kan du jo foreslå å dra på noe sånt?

Dere som sier at det er viktig å bruke tida på de rette vennene - jeg er i utgangspunktet enig. Men det virker som om TS ikke har noen venner som tar kontakt, så da er det kanskje bedre med sporadisk kontakt enn ikke noe i det hele tatt? Hvis jeg var TS ville jeg prøvd å lodde stemninga for hvem jeg hadde best kjemi med, og de jeg trodde kunne komme til å ta mer kontakt om jeg gjorde mitt beste for å satse på dem. Men det finnes ingen fasitsvar her.

Wildbird: Jeg er enig i at det ikke er enkelt å få seg nye venner, men jeg synes TS har fått mange konstruktive svar her. Det er klart jeg synes synd på henne, men jeg føler det er lite vits i å skrive et helt innlegg om noe sånt, når jeg har funnet ut hva som har hjulpet meg. Det er ikke sikkert at det er rett fremgangsmåte for TS, men ved å få innspill til hva man kan gjøre, er det ofte lettere å gå i gang med ting. Det er iallfall min erfaring.

[Gjest wild bird]

Wildbird: Jeg er enig i at det ikke er enkelt å få seg nye venner, men jeg synes TS har fått mange konstruktive svar her. Det er klart jeg synes synd på henne, men jeg føler det er lite vits i å skrive et helt innlegg om noe sånt, når jeg har funnet ut hva som har hjulpet meg. Det er ikke sikkert at det er rett fremgangsmåte for TS, men ved å få innspill til hva man kan gjøre, er det ofte lettere å gå i gang med ting. Det er iallfall min erfaring.

Kjempefint med konstruktive forslag, det mener jeg. Men allikevel, det er forskjell på å få venner når en er så ung som du er, og når man er blitt mer voksen. Det er ikke til å komme forbi.

Håpløst er det ikke, men vanskelig.

[Gjest Melina*]

Kjempefint med konstruktive forslag, det mener jeg. Men allikevel, det er forskjell på å få venner når en er så ung som du er, og når man er blitt mer voksen. Det er ikke til å komme forbi.

Håpløst er det ikke, men vanskelig.

Ja, vanskeligere er det helt sikkert, men man bør ikke gi opp før man har prøvd, er min mening.

Jeg vet for eksempel at moren min har fått flere venninner i voksen alder. Vi flytta fra vestlandet til østlandet, også tilbake til vestlandet igjen. Det har vært en utfordring, men nå er hun veldig sosial av natur, og har lett for å smalltalke med folk. Vet også at hun har fått en del bekjente via pappa. Når man er litt eldre, er kanskje det en mulighet... En del par liker jo å finne på ting med andre par.

Men, altså, jeg er ingen ekspert på området, dette er bare mine "two cents." Håper TS får flere svar, og at det går bedre for henne etter hvert.

[Cordelia]

Nei, det er ikke like lett å få nære venner i når en kommer litt opp alder, er ferdig med studier og lignende. Selv om en kanskje har kontakt med folk jevnlig gjennom jobb etc. blir det ofte bare bekjentskaper.

Kjenner til problemet TS, de fleste vennene mine bor spredt rundt i landet og utenfor. Og barndomsvennene har jeg stort sett mistet kontakten med. Men hvem vet, plutselig dukker det opp et vennskap. Skader sikkert ikke å være sosial. Synes nå han kjæresten din burde tatt deg med istedenfor å la deg sitte hjemme. Nå vet ikke jeg hvor ofte han går ut uten deg, men han trenger vel ikke guttekveld hver gang han går ut.

Endret 28. august 2010 av Cordelia