Det plager meg mer og mer!

[AnonymBruker]

Jeg mistet faren min da jeg var 9 jeg ble knust.

Min lærer sa Tenk på meg, min far døde da jeg var 5 år tenk på det du! ”Jeg var bare fem”

Venninna til moren min sa ”du skal være glad du foreldrene mine var skilt jeg fikk aldri møte faren min jeg du skal være glad du fikk ha en så snill og omsorgsfull far. Faren min var ikke glad i meg og hele barndommen min så lurte jeg på hva som var i veien med meg: Kan ikke du være glad og takknemmelig istedenfor osv osv osv

Slikt sa alle de voksne til meg hele tiden og kjeftet på meg for at jeg gråt. Jeg hadde aldri stor nok grunn til å gråte eller ha det vondt.

Jeg er 21 år nå jeg sørger fremdeles over faren min den dag i dag. Jeg har problemer med å vise følelser det har liksom grodd fast inne i meg. Jeg er ikke redd for at folk skal reagere på samme måte lenger men jeg synes det er ubehaglig å vise følelser som fysisk smerte og psykisk smerte. Om jeg brekker en arm vil jeg ikke at noen skal vite det om jeg slår meg besvimer eller er syk vil jeg være alene om jeg gråter vil jeg være alene. Jeg liker ikke å ha folk rundt meg når jeg er trist eller skadet.

Senere da jeg var 11 ble jeg forsøkt voldtatt og brakk kragebenet jeg sa ifra til min tate onkel helsesøster lege lærer rektor dessverre må jeg legge til et osv her. Jeg sa gjentatte ganger til alle at det gjorde vondt ”det gjør så vondt og jeg blir så kvalm og svimmel” det gjør så vondt enda det har gått snart et år og hevelsen er like stor..

Svarene jeg fikk var som regel at jeg skulle slutte og tyte at jeg var bortskjemt at jeg ikke viste hva smerte var. Tenk på de sultne barna i afrika osv

Kragebenet var brekt da jeg var 18 betalte jeg for røntgen selv.

Det som plager meg mest den dag i dag er sorgen og at jeg lurer på om noe er galt med meg. Om jeg får frem det verste i folk..? Hvordan kunne jeg vært så uheldig uten at noe er galt med meg? Var jeg for snill som barn eller ga jeg for lite av meg selv fordi jeg var sjenert?

Dette plager meg mer og mer og mer og mer jo flere normale venner og mer normalt liv jeg får.

Jo bedre jeg får det jo mer plager det meg. Det plager meg så mye at jeg får det ikke bedre om noen sier noe hyggelig får det meg faktisk til å bli mye mer trist en om noen hadde vært ekkel mot meg.

Det får meg til å se kontrastene bedre og hvor ille jeg faktisk hadde det.

setter pris på alle kommentarer.

Lurer spesielt mye på om noen har opplevd noe lignende jeg føler meg veldig alene. Har ingen jeg vil snakke direkte med om dette det er så personlig og sårt at jeg føler det ubehagelig.

[Gjest Blondie65]

Jeg tror du trenger å snakke med en psykolog om dette for dette er ikke sånn det skal være.

Du ble forsømt og sviktet av de nærmeste og du ble krenket ved voldtekten. Dette har satt svært dype spor som ikke leges. Du kan godt kalle bruddet i kragebenet for den fysiske bevitnelsen av omsorgssvikten du ble utsatt for - men du har også psykiske sår av dette som ikke er bearbeidet.

Og selvsagt har du lov å ha det kjekt og hyggelig uten at det skal plage deg. Men du er blitt vant med at du må nøye deg med små smuler av dette slik at når de dukker opp i overmål frykter du at det står en katastrofe på lur eller at du ikke fortjener dette.

Stor