nybakt stemor

[Gjest seinfeld]

jeg har nylig fått en kjæreste som har en datter på 1,5 år. jeg har selv ingen erfaring med barn, ærlig talt har jeg aldri likt bare noe særlig heller (sikkert fordi jeg aldri har kjent noen barn). men jeg liker heldigvis denne ungen da:-) kjæresten min har henne annenhver uke, vi bor ikke sammen, men jeg er der mye sammen med dem. har kjent datteren hans i ca tre måneder nå, og hun har lært seg navnet mitt og blitt kjent med meg.

kjæresten min og datteren hans har et veldig godt forhold, ler og leker mye sammen. hun er ganske kosete med han og jeg syns det er veldig fint å se dem sammen. så kommer jeg inn i bildet. jeg føler meg på en måte litt overflødig. hun vil alltid leke med han og ikke meg, og koser kun med meg når vi sier hadet eller natta. selv er jeg mer passiv ovenfor henne enn faren er, fordi jeg er redd for å gå over streken eller for at hun skal begynne å gråte eller avvise meg.. jeg vet jo ikke helt hvordan man skal oppføre seg ovenfor barn. men noen ganger kommer hun og vil sitte på fanget og lese bok og sånt, og det syns jeg er veldig hyggelig. hun sier også navnet mitt og ser etter meg av og til når jeg ikke er der, blir glad når jeg får vite sånt!

men sist gang jeg var der (mulig jeg er helt paraniod altså) så tror jeg hun prøvde å klype/klemme meg så jeg skulle få vondt! hun holdt hardt rundt fingeren min og sa au. også slo hun, men det er vansklig å vite om hun gjorde det for å være slem, om hun bare egentlig klappet på meg eller hva det var.. hun slår faren sin av og til også, og jeg tror ikke hun skjønner hva hun gjør når hun gjør det.. men det med klypingen syns jeg var rart! jeg tror også at hun hører mer på faren sin enn på meg, feks hvis en av oss sier få fjernkontrollen så er det mer sannsynlig at hun gir den til han enn til meg. tror jeg. tror hun er litt sjalu, for når jeg og faren hennes koser så kommer hun med en gang. ikke for å dytte meg unna eller noe, men for å være med å kose. -hyggelig det altså:-)

liker hun meg ikke?? hvordan skal jeg oppføre meg ovenfor henne når vi "diskuterer", og hun er unig? hvor streng kan jeg være? det ligger nok i min natur å være ganske streng, men så er hun jo ikke min. føler meg helt lost..

[AnonymBruker]

Først og fremst så skal du ikke ta noen som helst disiplinær rolle ovenfor jenta. Hun har en mor og en far som skal bestemme og utføre oppdragelsen. Selvsagt kan du prate med faren om dette og si hva du tenker og mener, men det er han som skal utøve disiplinen. (Altså, du kan si "nei, det er ikke lov" og sånt om hun f.eks slår deg, men ikke oppdra henne, om du skjønner hva jeg mener. )

Ellers ville jeg bare tatt det helt med ro og latt jenta komme til deg. Etterhvert som hun blir mer fortrolig med deg så vil din rolle komme naturlig. Vis at du blir glad for at hun vil sitte hos deg og lese bok, og ta initiativ til å leke med henne, men ikke press på for mye. Prat med faren og få han til å involvere deg når de to leker, så vil hun bli tryggere.

Lykke til! Når barnet er såpass lite vil dette gå kjempebra tror jeg.

[AnonymBruker]

Hvis man er stemor 50% så må man også etterhvert få ha en stemme som skal lyttes til i huset man bor i(selv om dere ikke er der ennå). Man skal ikke bare fordi man er stemor la seg overkjøre av et barn på 3,5 år. Men dette må jo komme gradvis, og man må trå varsomt.

Jeg har tidligere fått slengt i trynet "jammen du er ikke mammaen min!" hvorpå jeg har svart at, "nei det har du helt rett i, jeg er ikke mammaen din, men her i huset gjør vi det slik."

Det er ikke riktig at stemor alltid skal tie stille i barneoppdragelsen til stebarnet, man er også en omsorgsperson og støttespiller og jo, en oppdrager faktisk. Uansett hva mødrene her inne er villige til å innse. Men selvfølgelig det råder forskjellige standpunkt i hvert hjem og deg og kjæresten din er nødt til å bli enige på mange områder her før dere velger å gjøre forholdet deres mer alvorlig. Det er altså mye mer hensyn å ta og ikke til å spøke med å gå inn i et forhold til en med barn fra før. Mange fine stunder, men kan til tider være MYE negativt også, det spørs hvor ordnede forholdene er mellom faren og moren til barnet.

Å ikke ha barn selv og bli stemor er veldig skummelt og har som regel en bratt læringskurve hvor man kommer til å gjøre feil på veien. Råder deg til å google litt om stemødre o.l. på nettet, finnes mye bra artikler og stoff der ute som er verdt en titt. Mye forskjellige meninger også.

Men jeg mener at stemor ikke skal sette seg selv fullstendig tilside til fordel for kjæresten og stebarn. Det er det faktisk veldig mange stemødre som gjør.

En annen ting som kan være veldig bra for forholdet mellom deg og stebarnet er at dere to får alenetid og finner på noe sammen som er bare deres. Da får man en slags plattform man kan bygge videre forholdet til stebarnet på. Det er faktisk alfa omega at man kommer overens med barnet, i alle fall den tiden barnet er hos far.

Når barnet er hos sin mor må man nesten regne med at barnet sier stygge ting eller sladrer på deg til moren, det ligger i barns natur og er bare å venne seg til først som sist. De beskytter alltid den foreldren de mener trenger det mest eller de føler de har best kontakt med, og det er ofte moren.

En siste veldig viktig ting, uansett hvordan moren oppfører seg, ALDRI da mener jeg ALDRI snakk negativt om moren til barnet..- du er dømt til å tape på det.

Du kommer alltid til å være nummer to hvis kjæresten din måtte velge. (Noe som er rett og rimelig, men ikke alltid like enkelt å forstå som stemor uten egne barn.)

[AnonymBruker]

Hvis man er stemor 50% så må man også etterhvert få ha en stemme som skal lyttes til i huset man bor i(selv om dere ikke er der ennå). Man skal ikke bare fordi man er stemor la seg overkjøre av et barn på 3,5 år. Men dette må jo komme gradvis, og man må trå varsomt.

Jeg har tidligere fått slengt i trynet "jammen du er ikke mammaen min!" hvorpå jeg har svart at, "nei det har du helt rett i, jeg er ikke mammaen din, men her i huset gjør vi det slik."

Det er ikke riktig at stemor alltid skal tie stille i barneoppdragelsen til stebarnet, man er også en omsorgsperson og støttespiller og jo, en oppdrager faktisk. Uansett hva mødrene her inne er villige til å innse. Men selvfølgelig det råder forskjellige standpunkt i hvert hjem og deg og kjæresten din er nødt til å bli enige på mange områder her før dere velger å gjøre forholdet deres mer alvorlig. Det er altså mye mer hensyn å ta og ikke til å spøke med å gå inn i et forhold til en med barn fra før. Mange fine stunder, men kan til tider være MYE negativt også, det spørs hvor ordnede forholdene er mellom faren og moren til barnet.

Å ikke ha barn selv og bli stemor er veldig skummelt og har som regel en bratt læringskurve hvor man kommer til å gjøre feil på veien. Råder deg til å google litt om stemødre o.l. på nettet, finnes mye bra artikler og stoff der ute som er verdt en titt. Mye forskjellige meninger også.

Men jeg mener at stemor ikke skal sette seg selv fullstendig tilside til fordel for kjæresten og stebarn. Det er det faktisk veldig mange stemødre som gjør.

En annen ting som kan være veldig bra for forholdet mellom deg og stebarnet er at dere to får alenetid og finner på noe sammen som er bare deres. Da får man en slags plattform man kan bygge videre forholdet til stebarnet på. Det er faktisk alfa omega at man kommer overens med barnet, i alle fall den tiden barnet er hos far.

Når barnet er hos sin mor må man nesten regne med at barnet sier stygge ting eller sladrer på deg til moren, det ligger i barns natur og er bare å venne seg til først som sist. De beskytter alltid den foreldren de mener trenger det mest eller de føler de har best kontakt med, og det er ofte moren.

En siste veldig viktig ting, uansett hvordan moren oppfører seg, ALDRI da mener jeg ALDRI snakk negativt om moren til barnet..- du er dømt til å tape på det.

Du kommer alltid til å være nummer to hvis kjæresten din måtte velge. (Noe som er rett og rimelig, men ikke alltid like enkelt å forstå som stemor uten egne barn.)

*mente 1,5 år

[AnonymBruker]

du har nylig fått en kjæreste med en unge og kaller deg selv stemor allerede.. :klø:

[Gjest Gjest]

Uff, tror dere får et enklere samliv om dere får et fellesbarn kjapt, umulig å skjønne seg på barn før man blir forelder selv. At du lurer på om en 1,5 åring klyper med vilje for å skade deg......., viser bare hvor lite du vet!

Men for all del - det kan bli virkelig bra, og det blir grantert mange utfordringer og vanskeligheter, du kan slite med sjalusi, du kan risikere å kjenne deg tilsidesatt i eget hjem, du får ekstrautgifter, du risikerer at kjæresten din ikke er klar for flere barn, du risikerer å knytte følelser til jenta og så måtte gi slipp på henne dersom det blir slutt mellom dere...

Det viktigte du kan gjøre, uansett:

- sørg for alltid å være økonomisk uavhengig

- hvis du velger han: bli kjent med barnet alene og få et selvstendig forhold til henne, ikke stress med at du skal elske henne eller at hun skal elske deg, prøv bare å finne en felles plattform dere kan stå på.

- ved samboerskap: kontrakt, testamente, forsikring

- før samboerskap: vil du ha egne barn? vil han ha flere barn?

[AnonymBruker]

Uff, tror dere får et enklere samliv om dere får et fellesbarn kjapt, umulig å skjønne seg på barn før man blir forelder selv. At du lurer på om en 1,5 åring klyper med vilje for å skade deg......., viser bare hvor lite du vet!

Men for all del - det kan bli virkelig bra, og det blir grantert mange utfordringer og vanskeligheter, du kan slite med sjalusi, du kan risikere å kjenne deg tilsidesatt i eget hjem, du får ekstrautgifter, du risikerer at kjæresten din ikke er klar for flere barn, du risikerer å knytte følelser til jenta og så måtte gi slipp på henne dersom det blir slutt mellom dere...

Det viktigte du kan gjøre, uansett:

- sørg for alltid å være økonomisk uavhengig

- hvis du velger han: bli kjent med barnet alene og få et selvstendig forhold til henne, ikke stress med at du skal elske henne eller at hun skal elske deg, prøv bare å finne en felles plattform dere kan stå på.

- ved samboerskap: kontrakt, testamente, forsikring

- før samboerskap: vil du ha egne barn? vil han ha flere barn?

Hjeeeeeeeeelp! "får et fellesbarn kjapt"! Nei, vet du hva! IKKE gjør det "kjapt". Det er et utall utfordringer i et forhold hvor det ikke er barn involvert. Vent og se - bruk goooooood tid - før du i det hele tatt vurderer å sette et barn til verden! Det blir garantert IKKE bare en styrke for forholdet fremover!

Jeg har dine og mine barn. Og vet du hva,- jeg tenker huff og huff om du skal "kjappe" deg med å få barn. Mannen din har et barn på 1,5 år. Vil tro at han har gått kjapt inn i noe nytt og sikkert har godt av å vente med å få barn nr 2 med kone nr 2 også!

[Husfrua]

Angående klyping så gjør ikke en unge på 1,5 år dette for å være slem. De tester ut grenser. og de lærer fort hvor de får lov og ikke. Sønnen til søstra mi slo henne masse da han var på den alderen, noe som ikke fikk noen konsekvenser. Derimot slo han aldri sin far, som ble sinna.

Jeg ville tatt tak i hånda på henne og sagt bestemt NEI, sånn er ikke lov o.l.

Dette har ingenting med deg å gjøre, men hun vil nok teste deg mange ganger..

Husk! Du må ikke elske hans barn fra første stund. Jeg er selv stemor og jeg er fortsatt ikke noe særlig knytt til mine to stebarn (nå har vi de sjeldnere da). Men jeg er opptatt av at de skal ha det bra hos oss og at vårt felles barn får god kontakt med sine halvsøsken. Prøv å ikke spekulere så mye over ting og tenke at du skulle følt sånn eller sånn osv. Jeg ble i allefall gal av å tenke på ting som ikke hørte hjemme i det idylliske familielivet

[Gjest seinfeld]

hei igjen, og takk for svar!

det jeg lurte på, siden jeg sier at jeg ikke har peiling på barn, var bare noen enkle (vanskelige) spørsmål om oppdragelse, barns oppførsel og stemorrollen.

hvis det støter noen at jeg kaller meg stemor etter kun noen måneder, så unnskyld meg (ikke!!), det gjorde jeg for å forenkle forklaringen min, fordi det er den rollen jeg lurer på og faktisk har ovenfor barnet.

det er ingen grunn til å poengtere at når jeg i det hele tatt spør om ditt og datt viser det hvor lite jeg vet om barn. det har jeg jo allerede forklart, og det er hele grunnen til at jeg skriver her. -fordi jeg vil ha tips, ikke for å få spydige kommentarer.

tar imot flere råd og tips på det jeg lurte på (se øverste avsnitt hvis du er i tvil), med takk!!

[Gjest seinfeld]

hei igjen, og takk for svar!

det jeg lurte på, siden jeg sier at jeg ikke har peiling på barn, var bare noen enkle (vanskelige) spørsmål om oppdragelse, barns oppførsel og stemorrollen.

hvis det støter noen at jeg kaller meg stemor etter kun noen måneder, så unnskyld meg (ikke!!), det gjorde jeg for å forenkle forklaringen min, fordi det er den rollen jeg lurer på og faktisk har ovenfor barnet.

det er ingen grunn til å poengtere at når jeg i det hele tatt spør om ditt og datt viser det hvor lite jeg vet om barn. det har jeg jo allerede forklart, og det er hele grunnen til at jeg skriver her. -fordi jeg vil ha tips, ikke for å få spydige kommentarer.

tar imot flere råd og tips på det jeg lurte på (se øverste avsnitt hvis du er i tvil), med takk!!

ups, glemte å logge inn..

forresten, vi har et herlig samliv! trenger faktisk ingen ting for å gjøre det bedre (ferskt forhold, med andre ord;-)) heller ingen flere barn enda, nei!

[Gjest wild bird]

Punkt 1: du er ikke stemor, du er kjæresten til pappa. Det er den rollen du skal ha.

Punkt 2: barnet er 1,5 år, nesten på babystadiet enda. Du mistenker det for å være slem mot deg med vilje?! Les deg litt opp på barns utvikling, er mitt råd.

Punkt 3: i stedet for å være så opptatt av stemorsrollen (dere bor ikke en gang sammen), så vær opptatt av å være en positiv voksenperson for dette lille barnet.

Punkt 4: føler du deg utenfor i samvær med far og barn, så prøv å delta litt mer aktivt når de leker sammen osv. En 1,5 åring vil ikke ta initiativ overfor deg hvis det merker at du ikke er interessert.

[Gjest Ping]

Punkt 1: du er ikke stemor, du er kjæresten til pappa. Det er den rollen du skal ha.

Punkt 2: barnet er 1,5 år, nesten på babystadiet enda. Du mistenker det for å være slem mot deg med vilje?! Les deg litt opp på barns utvikling, er mitt råd.

Punkt 3: i stedet for å være så opptatt av stemorsrollen (dere bor ikke en gang sammen), så vær opptatt av å være en positiv voksenperson for dette lille barnet.

Punkt 4: føler du deg utenfor i samvær med far og barn, så prøv å delta litt mer aktivt når de leker sammen osv. En 1,5 åring vil ikke ta initiativ overfor deg hvis det merker at du ikke er interessert.

Hvorfor er det aldri en kjeft på dette forumet som klarer å svare på en hyggelig måte?? Drittkjerringer!!!!!

[livesen]

ikke bry deg om hva noen på et forum mener du skal definere deg som , det bestemmer du selv .

Jeg skjønner du kan føle sjalusi, men et halvannetårs barn har ikke baktanker med handlingene sine .

Jeg synes at en voksenperson som bor med et barn 50 % slett ikke skal avskrives som bare "fars kjæreste" . Du er der , barnet er der , du må jo innvolvere deg , alt annet blir kunstig .

Så prøv å være naturlig ovenfor barnet og irettesett når det er naturlig og gi ros når det er naturlig

Lykke til

Endret 29. august 2010 av livesen

[AnonymBruker]

Ja, samme erfaring jeg også. Du skal ikke skrive mye før "de" hugger hodet av deg.

Jeg håper dere får det fint for det er utfordringer å møte en mann med barn fra før. Vær deg selv, delta i oppdragelsen der det er naturlig at du inngår. Du skal jo være mye sammen med dem, klart du skal ha en mening! Snakk med far og sørg for at dere enige, du teller!

Lykke til:)

[Gjest wild bird]

Hvorfor er det aldri en kjeft på dette forumet som klarer å svare på en hyggelig måte?? Drittkjerringer!!!!!

Ja, for dette var jo mye mer hyggelig enn det jeg skrev.

Om en ikke tåler at andre skriver det en mener, så får en la være å poste noe på et diskusjonsforum. Rett og slett.

Og jeg mener at TS fremstår som svært umoden, og virker ikke klar for noen "stemorrolle".

Så værså god - kjeft meg opp igjen

[Husfrua]

Ja, for dette var jo mye mer hyggelig enn det jeg skrev.

Om en ikke tåler at andre skriver det en mener, så får en la være å poste noe på et diskusjonsforum. Rett og slett.

Og jeg mener at TS fremstår som svært umoden, og virker ikke klar for noen "stemorrolle".

Så værså god - kjeft meg opp igjen

Og hvem er du som kan sitte bak en pc-skjerm å skrive at ts ikke er voksen nok til stemorrollen??? Bare det at hun faktisk spør om råd er tegn på at hun er nok voksen spør du meg.. Men tror nok vi treger litt flere opplysninger om ts for å vurdere noe sånt.

Og Jeg er helt uenig i at man SKAL tåle alt. Hvorfor skal man det?

[Gjest Gjest]

Wild bird er den som har skrevet det absolutt mest fornuftige i hele tråden. Og TS reaksjon forteller at wild bird har 110% rett i alt hun/han skrev.

[Gjest wild bird]

Og hvem er du som kan sitte bak en pc-skjerm å skrive at ts ikke er voksen nok til stemorrollen??? Bare det at hun faktisk spør om råd er tegn på at hun er nok voksen spør du meg.. Men tror nok vi treger litt flere opplysninger om ts for å vurdere noe sånt.

Og Jeg er helt uenig i at man SKAL tåle alt. Hvorfor skal man det?

Hvem er jeg? Hva har det med saken å gjøre? Hvem er du, som sitter og skjeller meg ut for å si det jeg mener?

Jeg leser startinnlegget, gjør meg opp en mening og svarer ut fra det jeg ser der. Noe annet kan man knapt gjøre.

Og for å oppsummere:

TS virker svært ung. Hun har nettopp innledet et forhold til en mann som har et barn på 1,5 år. Hun kaller seg stemor, noe jeg syns er helt bak mål.

Jeg er selv samboer med en mann med 3 barn, men ser ikke på meg selv som stemor. Jeg er samboer til pappa, en positiv voksenperson i livet deres. De har en utmerket mamma, og trenger ikke flere.

TS skriver videre at hun mistenker en 1,5-åring for å være slem mot henne med vilje. Jeg kan ikke annet enn å riste på hodet, og syns rådet om å lære litt om småbarn var fornuftig.

TS sa hun følte seg utenfor i samværet med far og barn. Jeg ga råd om hvordan hun kunne bli mer deltakende.

Hvor i innlegget er jeg ufin eller dømmende?

I mitt svar nr 2 sier jeg at jeg mener hun virker for ung for oppgaven. Det står jeg for.

Endret 29. august 2010 av wild bird

[Gjest Gjest]

I mitt svar nr 2 sier jeg at jeg mener hun virker for ung for oppgaven. Det står jeg for.

Man kan bli en god forelder og en god steforelder selv om man er ung og blåøyd!!

Læringskurven er nok brattere, men la ikke ung alder stå i veie for deg, TS! Det blir gode ting av unge folk og,he he:)

[Husfrua]

Hvem er jeg? Hva har det med saken å gjøre? Hvem er du, som sitter og skjeller meg ut for å si det jeg mener?

Jeg leser startinnlegget, gjør meg opp en mening og svarer ut fra det jeg ser der. Noe annet kan man knapt gjøre.

Og for å oppsummere:

TS virker svært ung. Hun har nettopp innledet et forhold til en mann som har et barn på 1,5 år. Hun kaller seg stemor, noe jeg syns er helt bak mål.

Jeg er selv samboer med en mann med 3 barn, men ser ikke på meg selv som stemor. Jeg er samboer til pappa, en positiv voksenperson i livet deres. De har en utmerket mamma, og trenger ikke flere.

TS skriver videre at hun mistenker en 1,5-åring for å være slem mot henne med vilje. Jeg kan ikke annet enn å riste på hodet, og syns rådet om å lære litt om småbarn var fornuftig.

TS sa hun følte seg utenfor i samværet med far og barn. Jeg ga råd om hvordan hun kunne bli mer deltakende.

Hvor i innlegget er jeg ufin eller dømmende?

I mitt svar nr 2 sier jeg at jeg mener hun virker for ung for oppgaven. Det står jeg for.

Og hvor i innlegget har jeg skjelt deg ut?? Eller er det kanskje DU som ikke tåler hva andre mener??

Jeg ser heller ikke på meg selv som stemor, men bruker ofte det ordet når jeg skal forklare noe ifht mine STEBARN.

Ellers syns jeg ikke det er rart å tenke som ts ifht det å føle seg utenfor osv. I mitt tilfelle var den tyngste tiden som STEMOR i starten av forholdet faktisk. Det ble bedre etter hvert som vi fikk bedre kontakt, jeg ble tryggere på min rolle osv. Men alt dette vet man ikke før man har kommet dit..