Må blåse ut litt om angsten min..

[AnonymBruker]

Heisann...

Her sitter jeg og sliter som fy med angsten min. Har tatt min første pille foreskrevet av legen i kveld i retningen for å bli bedre å klare å jobbe med meg selv og angsten... men så kommer den snikende uansett fordi at jeg vil ikke ha alle disse bivirkningene også er jeg sikker på at denne typen medisin ikke kommer til å funke på meg...

Jeg vet at medisinen ikke kommer til å gjøre meg frisk, men den kommer kanskje til å la meg klare å tenke rasjonelt og sortere vekk "tulletankene" mine og jobbe med meg selv slik at jeg kommer meg ovenpå igjen..

Jeg har en liten baby hjemme som fortjener en mor som er frisk å kan leke, gå trilleturer og ikke minst ha overskudd til å være en mor i det hele tatt..

Det var med tungt hjerte at jeg valgte å ta imot medisin som behandling, for det føles litt som et slag i trynet... "Du er så skadet i hodet at du må ha piller for å fikse det du!" -er det eneste jeg klarer å tenke nå... Det er vondt å innrømme for meg selv hvor langt nede jeg er..

Men jeg har tatt første steget nå mot å forhåpentligvis bli frisk, og jeg er litt stolt over at jeg har kommet meg så langt at jeg kan innrømme at jeg er syk og at jeg trenger hjelp.

Det føles som et stort steg for meg i allefall selv om det kanskje ikke høres så stort ut for dere andre..

Jeg skal klare dette og jeg skal bli en god mor for ungen min

Vet ikke helt hvor jeg ville med dette, men jeg måtte bare få blåse ut.. jeg vil ikke snakke om dette med folk som jeg kjenner andre enn de aller nærmeste.. jeg vet bare selv hvilken uvitenhet jeg hadde om folk med psykiske lidelser før, og jeg vil ikke at folk skal dømme meg eller sette meg i bås, så da er det greit å blåse ut på en sånn her plass der ingen vet hvem jeg er

Takk til dere som tok dere tid til å lese

[Troilltøva]

Hei

du har gjort et stort steg ved og erkjenne sykdommen din og tatt tak i problemene, det er et steg på veien mot å bli frisk så det skal du være stolt over

når det kommer til det og være redd for å fortelle folk det så synes jeg ikke du burde skamme deg over hvordan du har det.

jeg har slitt med angst i mange år og tenkte på akkurat samme måte som du. jeg ville ikke være noe annerledes enn andre og gjorde alt for å skjule det. men vet du...jeg opplevde ikke annet enn forståelse og støtte og oppdaget at dette er jeg absolutt ikke alene om. det er så mange som sliter med både angst og depresjoner nå til dags (jeg hadde begge deler, de går ofte hånd i hånd desverre!), men i forskjellige grader og omfang så derfor fikk jeg mye forståelse og har hatt mange gode samtaler med folk rundt temaene og det har gjort så jeg har fått et helt annet syn på det. og det er IKKE noe og skamme seg over!

det værste var også for meg og erkjenne at jeg faktisk var syk, at jeg faktisk ikke greide de tingene jeg greide, at jeg måtte "gi meg hen" til sykdommen og høre på kroppen og ta tak i de tingene jeg måtte ta tak i for å bli frisk. det var et nederlag men det gikk seg til og når du har tatt tak i de tingene og går inn for å jobbe med deg selv så får du et helt annet liv!

håper virkelig du går inn for å jobbe med deg selv og angsten, for din baby sin del og ikke minst deg selv og den livskvaliteten som du fortjener å ha. jeg vet det er BEINHARDT til tider, men for en lettelse og en seiersfølelse det er og overvinne det og få et "normalt" liv igjen =)

fordi det går! selv om det ikke føles sånn alltid :S

skulle du lure på noe så kan du godt sende en PM

uansett lykke til videre

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode og trøstende ord