For sant til å være godt

[Ciara]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om å miste resten av permisjonen til jobbtanker. Det er ganske vanlig, tror jeg, både ved permisjoner og ferierer, at man nesten kan klare å spolere dem ved å tenke på at de snart er over. Faktisk husker jeg at første skrekkslagne tanke om permisjonsslutt meldte seg da Eldstemann var tre måneder! På den annen side er det kanskje et uttrykk for at man trives hjemme...

Det er mye tid igjen. Nyt den Du har jo da helt fram til jul, om jeg forstår det rett?

Acapulcostolene er kjempefine. Jeg liker at de er så skulpturelle og lette i uttrykket. Og så er de blant de få møblene jeg synes skal være i en knallfarge Men er de gode å sitte i? Har faktisk aldri prøvd dem selv.

[Vera Vinge]

Ja, jeg hører andre snakker om jobbtanker

i perm. Det er vel bare det at jeg pleier å ha en egen evne til å la være å tenke på ubehageligheter, noe som kan være negativt fordi jeg kan skyve på ubehagelige avgjørelser, men positivt fordi jeg tror jeg er ganske flink til å være til stede her og nå. Så det er en ny situasjon å grue for noe som skal skje om flere måneder. Jeg tenkte aldri sånn i forrige permisjon, selv om jeg da søkte jobber og visste at jeg en periode ville få vanvittig lang reisevei til jobb.

Sånne nye ting blir man jo litt forundret av, rett og slett. Men alt med jobb har jo flere sider. Det er som om jeg mistet litt av den faglige piffen i fjor, etter all balubaen på jobb i fjor. Jeg følte meg så maktesløs mot noe større, og selv om vi har ny sjef, lurer en del av meg på om det alltid skal være en kamp for å prøve å banke vett inn i folk som er uengasjerte i jobben sin, eller om jeg også skal bli en sånn som bare utfører mine strengt avgrensede oppgaver og ikke noe mer, for å overleve. Hm.

[Vera Vinge]

Jeg har heller aldri prøvd de stolene, men jeg syns de ser gode ut. I følge mannen, som er helt oppsatt på disse stolene og prøver å overbevise meg ved å si at jeg kan velge knallfarge®, ble de til fordi store og svette amerikanere besøkte Acapulco i varmen. Så de skal visstnok være behagelige pga at de er så luftige, samt tåle en støyt. Ja, vi får se.

[Vera Vinge]

Nå sitter jeg på kafé og er utrolig fornøyd med meg selv og min genialitet. Jeg strikket en jakke til Herr V til jul for tre år siden, en røkejakke sådan. Men tradisjon tro, ble den for stor. Og den mannen går ikke med noe som er oversize. Så han har pliktskyldig brukt den hjemme på kjølige kvelder, og så har jeg tenkt at jeg aldri skal strikke noe som en overraskelse til ham igjen (altså strikke uten å vite at den passer). Så tok jeg den fram for å se om jeg kan krympe den litt i maskin, og så innså jeg at den jo så smashing ut på meg! Den type jakke kan godt sitte skikkelig på en mann, men som en lang og ledig cardigan til dame funker den faktisk. Så får jeg se hva han sier om klesstjeling. Jeg har nemlig begynt med det.

[Vera Vinge]

Nå er jeg "alenemor" for første gang, da mannen har på jobbreise i to dager til. Og svigers syns så synd på meg, samt at mannen sender meldinger hele tiden for å høre at det går bra. De er jo herlige, men jeg lurer i blant på om jeg virker så hjelpeløs. Svigermor "truet" med å komme og legge eldstemann i dag, mens som jeg har nevnt, har jeg blitt veldig vegrende til hjelp fra dem. Etter hele runden vi hadde i vår, da vi ble beskyldt for å ha for mye barnevakt (fra andre i familien), bestemte jeg meg jo for at de ikke skulle passe eldstemann mer i 2014. Ja, litt voldsomt, men jeg gidder ikke sånt tull. Jeg syns det ble veldig krevende da jeg skjønte at det var opptil flere som hadde meninger om hvor ofte svigers traff gutten vår, med eller uten oss foreldrene.

Men svigers kom jo begge til meg, da vi avviste forespørsler om å få hente i barnehagen, og mente at det hadde gått for langt. Som de sa, så skulle ikke de ha det sånn at andre skal diktere hvor ofte de treffer barnebarna og de var rett og slett lei seg for å føle at de ble nektet ønsket kontakt med gutten vår. Og da følte jeg meg så slem, at svigermor fikk hente en dag for et par uker siden. Jeg vet jo at de koser seg veldig sammen, og i utgangspunktet mener jeg jo at barnebarn og besteforeldre har godt av å være sammen uten foreldrene hengende over i blant. Men det er i utgangspunktet ikke lett for meg å ta i mot hjelp eller føle at jeg får mer enn jeg gir tilbake, og derfor gikk jeg helt i vranglås når vi i tillegg ble kritiserert for å ta i mot hjelp vi heller ikke hadde bedt om.

Vel, i dag dro vi heller til dem, med lyngplanter til svigermor og Jan Johanson-spilling på pianoet til svigerfar. Da føler jeg det er en viss gjensidighet, da vi også spiste middag der. Jeg har et veldig nært forhold til begge to, og føler jo at de ser på meg som en datter. Men det er vel akkurat det som kan kompliserer også, at jeg trolig er den svigerdatteren som står dem nærmest (vi har jo også kjent hverandre klart lengst) og eldstegutten min er det barnebarnet de kjenner best siden vi har bodd i nærheten hele tiden.

Uansett, hele dramaet fra i vår er veldig dempet nå, heldigvis. Sånt stresser meg noe helt enormt, og gir meg virkelig søvnløse netter.

[Sushi]

Oi, er det folk i familien som mener de andre barnebarna blir nedprioritert da eller? Høres ikke veldig koselig ut med slike beskyldninger... Er enig i at et godt forhold mellom besteforeldre og barnebarn er helt supert. Store og små har så mye glede av det!

[Vera Vinge]

Oi, er det folk i familien som mener de andre barnebarna blir nedprioritert da eller? Høres ikke veldig koselig ut med slike beskyldninger... Er enig i at et godt forhold mellom besteforeldre og barnebarn er helt supert. Store og små har så mye glede av det!

Ja, det er litt komplisert, men det henger sammen med at vi har bodd i samme kommune som barnas besteforeldre siden gutten vår var baby. Mens de andre har bodd langt unna inntil nylig. Det har naturlig nok gitt helt annet rom for henting i barnehage, noe svigermor gjorde ofte i fjor. For oss var det helt fantastisk å få sånn hjelp, fordi det betød at gutten i så å si hele fjor kunne ha en fridag i uka, da jeg enten leverte ham til henne før jeg dro på kveldsjobbing en dag i uka, eller hun hentet i barnehage. Før mannen hentet barnet hos henne et par timer senere. Særlig da sønnen vår gikk hos dagmamma som stengte kl fire, var det vanskelig å få hentet før stengetid, dersom jeg leverte barnet der rett før jeg dro på jobb 14.30. Mot slutten av året hadde jeg så voldsomt press på jobb, samtidig som jeg ble tvunget til å ta ut masse fridager jeg ikke hadde hatt tid til å ta ut og som jeg ikke fikk ta ut slik jeg trodde i jula. Så jeg hadde over hodet ikke tid til å drive og ta ut fridager, egentlig, men det ble jo fint for veslegutt, da. Men desto mer press de andre dagene, så de siste månedene av året måtte jeg jobbe sent en dag i uka for å kunne ta fridagene mine sammen med gutten.

Puh, hvorfor gikk jeg inn på alt det. Jo, det er ingen tvil om at det var stor hjelp for oss i fjor, da det ga en veldig fin start på barnehage-livet for gutten vår. Og de koste seg masse sammen. Men det var nok til en viss irritasjon for de som bodde et annet sted uten avlastning fra besteforeldre i nærheten. Samt fra de barnløse som mente at svigers burde bruke tiden på å "leve livet". Mens svigers mener de lever livet sammen med barn og barnebarn, og jeg har ingen grunn til å tvile på det. Om det går en uke uten at de har sett guttene våre (noe som sjelden ser), kommer til de innom fordi de "tilfeldigvis" skulle handle på en butikk i nærheten. Men nå bor vi også sånn til at det er et sted mange drar naturlig forbi, så vi får en del sånne impulsive besøk fra familie og venner.

Men da de andre flyttet nærmere (men fortsatt ikke i umiddelbar nærhet), var jo jeg veldig klar på at vi måtte være bevisste på at det ikke ble noe problemer pga dette. Men så så jeg jo hvordan disse andre barna var på overnatting støtt og stadig, og tenkte at alt var greit. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger sønnen vår har overnattet der det siste året. Men det var tydelig et problem at hverdagskontakten var bedre med vårt barn.

Og det ene er at man tydelig har ulike forventninger til avlastning fra foreldre. Dette andre foreldreparet er f.eks. veldig overrasket over at min far og hans samboer ikke har hatt vårt barn på overnatting ennå, da de tenker mer at man har en kvote med barnepass som man kan gjøre krav på. Nå sier jeg det litt krasst, da. For å mildne det litt, så sier situasjonen også noe om hvordan barns personlighet kan prege forholdet mellom besteforeldre og barnebarn. Barna våre er veldig forskjellige og det samme med vår oppdragelsesstil. Mens det er mye (høylytt) latter og glede hos vårt barn, har det vært mye sutring og misnøye hos de andre (hvor ett er eldre enn vårt). Jeg ser at det er lett å bli revet med av et entusiastisk og hengivent barn, men jeg har lenge tenkt at jeg skulle ønske de ikke kunne få så store stjerner i øynene av alt gutten min foretar seg når alle barnebarna er samlet.

Vel, jeg har snakket med svigerforeldrene mine om dette, og de har blitt veldig bevisste på dette. De sier at de føler seg så knyttet til gutten vår fordi de har fulgt ham mye tettere enn de andre, fordi han minner veldig om faren sin da han var barn og fordi han har et smittende humør. Men de er helt klart veldig glade i alle barnebarna og jeg syns de er utrolig flinke med alle sammen. Sønnen vår er jo også så glad i søskenbarna sine, og vi ønsker jo alle god kontakt alle veier.

Så, nå har ting rettet seg veldig. Jeg og mannen er veldig opptatt av å finne en balanse mellom å ikke føle at vi bruker svigers, siden de er så utrolig snille, samtidig som de jo er voksne mennesker som selv må ta ansvar for å styre hva de vil bruke tiden sin på. Mitt inntrykk er også at de er raske med å kontakte det andre foreldreparet dersom de har vært sammen med oss eller gutten, eller omvendt. Jeg syns det er tullete at ting skal måles og være så innmari likt, men jeg skjønner jo at andre ikke tenker sånn, og da er det bedre å sikre seg.

Ai, langt. Jeg har vokst opp med store familiekonlikter og masse tull, så jeg har blitt helt allergisk mot sånt. Særlig når dette er snakk om bare oppegående, snille og gode folk, da blir jeg ekstra oppgitt. Men, altså, ting er mye, mye bedre nå.

[Vera Vinge]

Vel, hva skal jeg si om mine egenskaper som mor i dag, tro? Dagen startet med at jeg hører et hyl fra soverommet mens jeg smører matpakke til eldstemann. Da har lillebror sparket unna puter som hadde blitt lagt opp som en mur mot kanten av dobbeltsenga, og rygget seg selv helt ut av senga. Ah, jeg får helt vondt av å tenke på det, men jeg fant ham altså i en stor sprekk mellom senga og en kommode, der han hadde landet på en pute. Han landet med rumpa først, og slo ikke hodet, annet enn kanskje litt i veggen. Men det var skikkelig ekkelt.

Det er helt klart at han er av et annt kaliber enn storebror er og har vært. Med storebror trengte vi ikke å passe på noe, og han var heller ikke så tidlig ute med å komme seg rundt. Lillebror har en helt annen utforskningstrang.

Nå har vi samsovet de siste tre månedene, men nå tror jeg han må over i egen seng. Det ene er at han sover mye bedre om natta nå, så det går greit å stå opp og hente ham og legge ham tilbake to ganger per natt, framfor da jeg måtte hente ham hver eller nesten hver time. Det andre er at jeg blir redd for at han kan deise ut igjen. Det hender nemlig at han våkner om natta og ligger og leker med smokken en stund før jeg våkner, har jeg oppdaget.

Tror mannen syns det er helt greit å bli invitert tilbake i senga også. Det var for vårt felles beste at han har sovet på et annet rom, men det er noe trist med det å ikke sove sammen med partneren sin, syns jeg. Må man så må man, men nå tror jeg ikke vi må lenger.

[Sushi]

Høres rett og slett slitsomt ut. Jeg mener at voksne mennesker må få sette sine egne grenser. Så lenge man ikke maser eller krever masse barnevakt så gjør man ikke noe galt! Vi har laget de eneste barnebarna på begge sider (foreløpig), så vi har sluppet denne problemstillinga. Leser jo stadig tråder her inne om forskjellsbehandling, og det er jo ikke bra, men i deres tilfelle høres det jo mer ut som misunnelse pga. at dere bor nærmere. Hvis dere i tillegg har barn som det er lettere å like (hvor brutalt det enn høres ut) så blir det vel en ekstra følelse av favorisering.

Er du redd for at minsten ikke skal få det samme forholdet til besteforeldrene? Her er særlig svigers så forelska i treåringen at jeg ikke kan skjønne hvordan de skal kunne se på lillebror på samme måte... Men det er sikkert helt ubegrunna bekymringer.

[Vera Vinge]

Høres rett og slett slitsomt ut. Jeg mener at voksne mennesker må få sette sine egne grenser. Så lenge man ikke maser eller krever masse barnevakt så gjør man ikke noe galt! Vi har laget de eneste barnebarna på begge sider (foreløpig), så vi har sluppet denne problemstillinga. Leser jo stadig tråder her inne om forskjellsbehandling, og det er jo ikke bra, men i deres tilfelle høres det jo mer ut som misunnelse pga. at dere bor nærmere. Hvis dere i tillegg har barn som det er lettere å like (hvor brutalt det enn høres ut) så blir det vel en ekstra følelse av favorisering.

Er du redd for at minsten ikke skal få det samme forholdet til besteforeldrene? Her er særlig svigers så forelska i treåringen at jeg ikke kan skjønne hvordan de skal kunne se på lillebror på samme måte... Men det er sikkert helt ubegrunna bekymringer.

Hehe, ang det siste, så har tanken slått meg. Men jeg bekymrer meg ikke for det, altså. Jeg tenker at følelser ikke alltid kan styres, så om de alltid vil holde en knapp på eldstemann, så gjør ikke det meg noe så lenge de ikke viser det i praksis. Samtidig så ser jeg hvordan jeg bekymret meg litt for at jeg ikke skulle bli like glad i lillebror som storebror, siden jeg var så glad i storebror. Men det var helt ubegrunnet for min del. Så jeg tror man kan ha plass i hjertet til flere.

Men hele denne saken har jo fått meg til å tenke en del på hvordan blide og enkle barn får så mye mer positivt enn de som har en mer utfordrende oppførsel (selv om den er innenfor det normale). Det er litt trist for de som gjerne enda mer hadde trengt positivt oppmerksomhet. På den annen side, kommer jeg sikkert på et tidspunkt til å tenke at det er kjedelig for et rolig barn som følger spillereglene når f.eks. lærere må bruke så mye energi på barna som bråker og gjør ugagn. Men jeg skal la de siste ligge for nå. Ang det første, så møter jo barn med med et "enkelt" temperament en ganske annen verden enn de med mer krevende temperament. Det er jo lettere å møte blide barn på en positiv måte, det merker jeg jo bare selv dersom storebror står opp med feil fot en morgen. Så barn kan vokse opp med ganske ulik oppfatning av verden rundt, noe som igjen former oppførselen deres.

[Ciara]

Dette med besteforeldre og barnebarn:

Her er også besteforeldrene (på begge sider) nærmest forelsket i barnebarna sine. De sier alle sammen at de føler de MÅ se dem en gang i uka, ellers får de abstinenser. Så når faren min henter i barnehagen er det ikke fordi jeg har bedt ham om det (selv om det selvsagt er beleilig for meg også), men fordi han ber om det: "Kan jeg få hente dem i morgen?" spør han, og jeg hører på ham at han gleder seg. Som forelder er jeg også ganske frelst. Det er helt utrolig hvor mye glede ungene gir meg. Ja, jeg har mer å gjøre, men jeg har veldig mye moro også. Bare å gå og levere dem i barnehagen kan jo fort være et lite eventyr. Og besteforeldrene har det også sånn, minus den hektiske delen av det. Det må jo være helt fantastisk! Tenk å komme på besøk og se de små barna lyse opp fordi du kommer inn døra, og kunne tilbringe tid med dem uten foreldrestresset

Vi er virkelig heldige som har alle besteforeldrene så nærme, alle sammen.

[Ciara]

Er du redd for at minsten ikke skal få det samme forholdet til besteforeldrene? Her er særlig svigers så forelska i treåringen at jeg ikke kan skjønne hvordan de skal kunne se på lillebror på samme måte... Men det er sikkert helt ubegrunna bekymringer.

Dette tenkte jeg også på!

Men frykt ikke! Lillebror kommer til å få sin egen måte å sjarmere besteforeldrene sine på, akkurat som han sjarmerer foreldrene sine. Jeg tror det blir noe av det samme. Foreldrene mine kan si: "Eldstemann er jo helt nydelig og entusiastisk! Og lillebror, han er jo så god og sjarmerende!" Det er helt tydelig at de ikke foretrekker den ene fremfor den andre

[Sushi]

Godt å høre. Ja, jeg gleder meg til jeg (forhåpentligvis) blir bestemor jeg også. Alt det positive uten alt foreldreansvaret, det må være himmelsk! Og jeg ser jo hvor fint besteforeldre og barnebarn kan ha det sammen, det er vakkert.

[Vera Vinge]

Puh, det høres kanskje litt supermamma ut selv å si dette, men for første gang har de to gutta lykkes i å forvandle meg til oppgitt mamma med uvasket hår som opptil flere ganger har fundert på muligheten for å forlate huset og spasere ned veien. Mannen har jo vært borte noen dager, og selv om det er første gang han er borte mer enn en dag, var jeg ikke bekymra for at dette skulle gå fint. Når mannen er borte pleier jeg å ha litt ekstra fokus på å kose oss, at vi gjør en koselig greie ut av det.

Men hvem var det ikke som bestemte at begge skulle bli hhv hel og halvforkjøla, søvnløse og sure akkurat nå? Lillebrors smilehull er vanligvis aldri langt unna, og storebror er stort sett med på mine forslag, har lært seg å vente på tur og er raus med snørrkoser og kjærlighetserklæringer. Men ikke de siste par dagene, nei. Da har de stort sett funnet det for godt å gaule nøyaktig samtidig, og storebror har satt seg fore å gjøre konsekvent det motsatte av det jeg ber ham om.

For å illustrere med et eksempel fra gårsdagen. Lillebror har ikke sovet på aldri så lenge, men slokner til slutt i bæreselen. På vei opp for å legge ham i senga, hører jeg storebror komme løpende. Jeg ber ham være stille, han roper "nei!". Jeg skynder meg å legge lillebror i senga vår, mens jeg prøver å appellere til storebrors storebroregenskaper. Storebror ler høyt, roper igjen og hopper opp i senga, på vei til å gjøre et eller annet med lillebror. Magisk nok er lillebror såpass i koma at han ikke våkner og jeg får halt han andre ut derfra, mens han roper på pappa.

Så noen sånne episoder har det vært. Og selv om jeg i sinna-tråden på barne- og familieforumet skriver at det er normalt å bli sint på barna sine, er dette en av de gangene jeg håper ingen går forbi huset vårt akkurat da og hører opptrinnet.

Da blir jeg desto mer fornøyd med meg selv for at jeg klarer å ta ny runde ved middagen med det gode. Han nekter jo konsekvent å sitte ved middagsbordet om dagen. I går tok jeg fram en bok, og det funket heldigvis. Da er strikken egentlig tøyd for min del, etter alt tullet, men jeg ser jo at avledning igjen er riktig medisin. Og så er det da igjen mulig å finne noe positivt å rose ham for, noe som fører enda lenger inn på riktig spor. Men lett er det ikke.

Jeg var derfor ikke motivert for at mannen måtte dra på tidlig møte i dag morges, og jeg igjen hadde to surpomper å håndtere mens jeg selv prøvde å komme meg etter i underkant av femtimers-natt. Men utrolig hva litt dagsoving og kaffe kan gjøre, for nå er jeg et nytt menneske. På tross av at jeg egentlig er litt fornærma på lillebror som ser ut til å ha utviklet Jan Johanson-immunitet. Lille kålmark.

[Vera Vinge]

Jeg er for øvrig enig i at besteforeldre ser ut til å sette pris på ulike ting hos barnebarna. Det ser jeg allerede nå. Og det er godt å se. Og jeg merker jo det samme som Ciara selv også. Litt sånn "åh, storebror har så herlige, lekne blå øyne" og "lillebror, jeg elsker at han ser så god og litt mystisk ut med de mørke øynene sine". Dumt eksempel, kanskje, men lett å ta det, fordi folk snakker mye om at de har forskjellig øyenfarge. Men poenget er at man liksom kan sette så stor pris på helt motsatte egenskaper hos barna.

[Ciara]

Mine har også forskjellig øyefarger. Eldstemann har blå og Softie brune (med litt blått i fortsatt, men ser mest brune ut)

Og sånne episoder hvor man er alene med dem og begge skriker på en gang - puh! Det føles hektisk der og da, men varer heldigvis ikke så lenge. Men jeg har noen sinna-øyeblikk jeg ikke er så stolt av. Men blir litt oppgitt i sånne tråder, hvor det ser ut som om ingen noen gang koker over og blir rasende på barna sine, det er så farlig å være sint! Det er det vel ikke.

[Sushi]

Det med legging av lillebror og et storesøsken som finner ut at det er en god idé å rope og bråke akkurat da - det høres jammen kjent ut. Det er typisk at grensetestinga skal skje når det passer dårligst.

[Vera Vinge]

Mine har også forskjellig øyefarger. Eldstemann har blå og Softie brune (med litt blått i fortsatt, men ser mest brune ut)

Og sånne episoder hvor man er alene med dem og begge skriker på en gang - puh! Det føles hektisk der og da, men varer heldigvis ikke så lenge. Men jeg har noen sinna-øyeblikk jeg ikke er så stolt av. Men blir litt oppgitt i sånne tråder, hvor det ser ut som om ingen noen gang koker over og blir rasende på barna sine, det er så farlig å være sint! Det er det vel ikke.

Nei, det er akkurat det, det varer sjelden lenge. Selv om det kan føles lenge nok der og da. Like etter at jeg skrev det i går, hentet jeg en molefunken storebror i barnehagen, som for første gang siden i fjor, tror jeg, ikke kastet seg om halsen på meg når jeg kom. Han løp og gjemte seg bak noen trær, og det viste seg at han akkurat hadde bedt om å få på seg bleie, og at han hadde foretatt noe business. Men skulle han skifte bleie? Neida, det fikk hele barnehagen med seg at han ikke skulle. Han begynner jo å bli stor, og sterk, men på et vis klarte jeg å bære med meg begge gutta inn på stellerommet. Lukka to dører, men storebror stakk av flere ganger mens jeg fant fram ting. Og det var seriøst den verste skifteseansen i manns minne (og akkurat bleieskift var noe som tidligere var en kilde til mye hyling). Lillebror ble faktisk så skremt av det hele at han satte i å stortute i bilstolen. Det var rimelig grusomt.

Etter at det hele var over, spurte jeg om det ikke var deilig å få skiftet på seg, og da begynte han jammen å skulle lete oppi bleiebøtta for å finne den skitne bleia for å liksom ta den på seg igjen... Eh... Heldigvis for bleiebøtter som forsegler bleiene så de ikke kan komme ut igjen. Så hyling i 20 min til, mens jeg ventet på at han skulle bli ferdig. Og da plutselig, snudde det. Og resten av ettermiddagen var han en engel. Jeg skjønner meg ikke helt på ham om dagen. Er dette en ny fase, eller skyldes det bare slitenhet?

Nå ble jeg ikke så sint i denne situasjonen, merkelig nok. Men enig i at sinne ikke er farlig, men omstendighetene rundt sinne og hva som sies etterpå kan være viktig.

Det med ulik øyenfarge på søsken. Nesten alle jeg kjenner har blå øyne, og jeg har alltid syns det har vært så vakkert. Sånn er det vel når man har en annen farge selv. I min familie syns alle det er så eksotisk med blåøyde eldstemann, mens i svigerfamilien omtaler de lillebror som en liten skjønnhet kun pga de mørke øynene. Og så mener alle at de er så ulike fordi de har ulik øyenfarge. Men det stemmer ikke, mener jeg. Dessuten er det rart, fordi "alle" påpeker hvor lik eldstemann er på meg og at vi har samme øyne. På tross av øyenfargen. Men det de ser er jo at vi har samme øyeparti. Og det har lillebror også. Rart å se på gamle bilder helt tilbake til min oldefar, for jeg ser at panne, øyenbryn og øyeparti på meg, broren min og småguttene stammer derfra.

Det med legging av lillebror og et storesøsken som finner ut at det er en god idé å rope og bråke akkurat da - det høres jammen kjent ut. Det er typisk at grensetestinga skal skje når det passer dårligst.

Det er slitsomme saker når det blir sånn. Heldigvis har storebror en veldig forståelse av disse tingene i de fleste situasjoner, og han kan selv be meg om å være stille når han ser at lillebror har sovnet. Derfor skal jeg ikke klage, men jeg blir liksom så forundret når han oppfører seg helt motsatt og tvert i mot sier at han skal bråke masse og at lillebror ikke får sove.

[Vera Vinge]

Jeg har vært en skikkelig treiging som først helt nylig oppdaget instagram. Det et jo den perfekte ammesyssel. Jeg bruker det egentlig nesten bare som strikkeinspirasjon, men har også noen andre jeg følger, som driver med helt andre ting. Deriblant en som tar fine bilder av bl.a. barna sine. Men jeg tar meg i å tenke at det virker som folk har lært seg nettvett på facebook, mens instagram blir noe annet? Denne damen tar en del bilder av sønnen sin som tydeligvis blir mobbet på skolen og i blant skriver hun at han sitter og gråter. Og så vet jeg ikke om jeg syns det er bra at et mobbeoffer får en offentlig stemme på denne måten, eller om moren utleverer ham uten at han helt skjønner konsekvensene av det. Moren har flere tusen følgere (hun er ikke norsk) og får masse positive kommentarer på dette. Jeg syns kanskje dette blir noe annet enn å stille i avisa også, siden sønnens liv blir dokumentert på daglig basis også, tydeligvis med snørr og tårer, i tillegg til de gode øyeblikkene. Jeg håper bare han syns det er greit når han blir eldre.

[Gjest AllisHagtorn]

Det blir garantert ikke greit når han blir eldre....noe så ydmykende! :S