Jeg er ikke gal.....

[*Moon*]

Jeg er tilbake... Ikke helt ny men ikke som før heller....

Jeg har hatt dagbok her inne mange ganger. Som oftest når livet mitt blir litt vanskelig og følelsene svinger utav kontroll...

Forskjellen denne gangen er at jeg er blitt Mamma, nykter, noen år eldre etterhvert og denne gangen skjønner jeg hvorfor. Hvorfor følelsene blir for sterke og mange til at jeg klarer å styre det... Jeg har fått ett navn på kaoset, en diagnose... Jeg har Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg er forstyrret i følelsene mine og litt spise-forstyrret og sånt som følger med.

Hvordan boka blir denne gangen aner jeg ikke.... Men jeg trenger den. Det er litt for mye akkurat nå.... Jeg må få det ut!!

[Kanutten]

Hei

Her vil jeg prøve å følge med. SÅ koselig at du er blitt mamma, bra at du er blitt nykter, og flott at du har fått en diagnose på følelsene.

[Gjest gjest- silje]

Hei:)

Her vil jeg også prøve å følge med!

Gratulerer så mye med å ha blitt mamma!

[*Moon*]

Det er mange forskjeller denne gangen. Denne gangen flykter jeg ikke inn i rusen, jeg stirrer kaoset rett i hvitøyet og gjør hva jeg kan for å bli frisk igjen. Jeg har søkt hjelp nå, før det er for sent, før jeg havner i kjelleren igjen. Jeg har noe å kjempe for nå.

Jeg har en nydelig, snill og god jente på to år, jeg har en utrolig snill, forståelsesfull og herlig kjæreste og de vil jeg kjempe for.

Jeg ble sammen med kjæresten min for ett år siden snart. Jeg har vanskelig for å finne ord som kan beskrive han. Den tålmodigheten, viljen til å forstå, viljen til å hjelpe og måten han elsker meg og jenta mi på.

Jeg har ikke vært heldig med menn før. Jeg har bare vært i forhold der jeg har blitt banka og psykisk nedbrutt.... Men Prinsen min.... Han er det helt motsatte av alt som har vært- Han elsker meg og gjr alt han kan for å hjelpe meg. Han tar kampen sammen med meg og gir meg ikke opp fordi om jeg har begynt å bli syk igjen....

[*Moon*]

Hei

Her vil jeg prøve å følge med. SÅ koselig at du er blitt mamma, bra at du er blitt nykter, og flott at du har fått en diagnose på følelsene.

Hei:)

Her vil jeg også prøve å følge med!

Gratulerer så mye med å ha blitt mamma!

Takk. Så koselig at noen tar seg tid til å lese

[Gjest gjest- silje]

Noe nytt?

[*Moon*]

Dagene er litt tunge for tiden. Jeg går rundt med mye angst og gru for neste uke.

Jeg har en ting som gjør at jeg ikke føler meg helt ferdig med ruslivet. Jeg har hepatitt-c etter ett uforsiktig og dumt liv. Ett stempel som stigmatiserer og dømmer meg. Men om en uke starter helvete med og bli kvitt sykdommen. Jeg skal starte på interferon og ribavirin. En behandling som skal vare i 6mnd.

Jeg gleder meg veldig til jeg er ferdig og kvitt narkoman stemplet for godt. men jeg gruer som bare til de seks mnd som ligger foran meg nå.

De psykiske bivirkningene på denne kuren skal være veldig harde og med min diagnose frykter jeg for hvor hardt det kan bli.

Jeg har grudd meg i hele sommer nå og tror kanskje det kan være litt av grunnen til at jeg har begynt og svinge litt igjen. Håper bare ikke det blir enda verre. Jeg er livredd for å bli så psyk at jeg blir lagt inn igjen. Det føles så håpløst og tungt når man vet man skal pakke kroppen full av ting som kan føre til at jeg mister kontrollen over psyken min igjen.

Men forhåpentligvis og sannsynligvis, så er jeg mye sterkere enn jeg tror. Livet mitt er stabilt og alt ligger til rette for at dette skal å bra. heldigvis har jeg prinsen min som har lovt å støtte meg og som har sagt han vil ta seg av jenta min om det skulle bli så jeg vil trenge innleggelse og tid til å komme meg helt igjen.

Det blir tøft. Skolestart og kurstart på samme dag, men jeg skal nok komme meg igjennom denne prøvelsen også, på en eller annen måte. Kanskje derfor behovet for dagbok meldte seg igjen. Jeg har vært heldig og funnet støtte igjennom mange vanskelige perioder, her på KG.

Endret 30. august 2010 av *Moon*

[*Moon*]

Jeg gleder meg til jeg blir frisk. Jeg drømmer om å gifte meg med prinsen min og jeg drømmer om å gi Lillegull en liten bror eller søster.

Håper vi kan planlegge det snart... :rødme:

[*Moon*]

En utladning uten like. Kroppen gir etter og blir syk igjen. Jeg har ventet utålmodig på å få komme i terapi og vært enda mer utålmodig etter og starte på kuren. Nå skjer alt på samme til og kroppen verker. Jeg er sliten, trist, redd syk og utrolig trøtt. Og senere i dag må regne med alt blir verre, for i dag skal den første dosen tas på sykehuset.

Allerede mister jeg timer på skolen og jeg vet ikke om jeg klarer resten av uka heller. Det er så dumt og komme etter allerede nå, men jeg makter ikke å dra i dag.

[*Moon*]

Tunge dager, en slitsom uke med smerter, angst og depressive tanker.

Jeg tok den første ampullen på sykehuset. Tok ganske lang tid før smertene satt seg i kroppen. Det begynte som litt frysninger og forsiktig verking i leddene. På det verste kjentes det ut som kniver som gikk igjennom kroppen. Forskjellige plasser og hele tia. Det kom seg litt utover kvelden og det gikk fint å sove. Smertene er ganske svake nå, litt mer som voksesmerter, på kvelden kan det bli litt vondere.

Det som er så vanskelig er at jeg er så sliten, jeg føler meg helt utbrent. Er vel kanskje det.... Det har vært tunge måneder for oss, hel siden i vår. Det toppet seg litt da jeg mistet min dypt savnede farmor. Alt som skjedde i familien da som gjør at jeg nå ikke snakker med hverken pappa eller tanta mi mer. Det er vanskelig selv om det er jeg som har tatt det valget. Men jeg vet det er det beste... Kanskje jeg skriver mer om det senere. Nå er jeg for sliten...

Jeg er redd for å miste kjæresten min, selv om jeg vet han vil støtte meg for alt i hverden. Men jeg er redd jeg skal være så sliten så lenge at jeg ikke klarer og vise han hvor mye jeg setter pris på han....

Det er mange tanker og bekymringer for tia. Skjønner ikke hvordan jeg skal rekke alt. Er redd behandlingen skal ta for mye tid.

[*Moon*]

Hatt en to-timers økt hos psykologen i dag. Utrolig slitsomt. Det tar så mye krefter disse timene... I morra skal jeg ta neste dose av interferon så jeg blir syk i morra kveld igjen...

Tanker som surrer for tiden....

Jeg er redd. Redd for å bli ordentlig syk igjen. Jeg er redd for og miste lillegull og prinsen.

Jeg er redd for å miste følelsene for prinsen min. Jeg er redd for at jeg ikke skal være i stand til og elske ett annet menneske på den måten, over lang tid.

Jeg er redd for at all psyk og sykdom skal ødelegge for skolen.

Jeg er redd angsten skal ødelegge alt.

Jeg føler meg oppslukt av frykt for tiden. Det er slitsomt.

[Gjest wild bird]

Hei!

Leste gjennom dagboken din, og fikk lyst til å legge igjen noen ord.

Det er fullt forståelig at du er redd og usikker. Store endringer føles skummelt, og det er tøft å endre livet sitt så radikalt som du har gjort, og fortsatt gjør!

Jeg er også full av beundring for de som klarer å bli rusfrie. Det er nok vanskeligere enn noen av oss som aldri har prøvd rusmidler å forstå omfanget av. Selv sliter jeg med å bli røykfri. Kan ikke engang forestille meg hvor vanskelig det må være å kutte ut rus. Da skal du ikke bare være nykter, du må endre hele livet ditt i tillegg.

Og jeg vet at rus er sammensatt, og at hvem som helst kan bli fanget. Min yngste sønn har flørtet med hasj og speed en periode, og det skremte vettet av meg. Heldigvis er han ferdig med det nå, for alltid, håper jeg.

Du virker reflektert, sterk og modig. Du klarer det du vil klare, tenker jeg. Og ofte må ting bli verre før de blir bedre.

[*Moon*]

Hei!

Leste gjennom dagboken din, og fikk lyst til å legge igjen noen ord.

Det er fullt forståelig at du er redd og usikker. Store endringer føles skummelt, og det er tøft å endre livet sitt så radikalt som du har gjort, og fortsatt gjør!

Jeg er også full av beundring for de som klarer å bli rusfrie. Det er nok vanskeligere enn noen av oss som aldri har prøvd rusmidler å forstå omfanget av. Selv sliter jeg med å bli røykfri. Kan ikke engang forestille meg hvor vanskelig det må være å kutte ut rus. Da skal du ikke bare være nykter, du må endre hele livet ditt i tillegg.

Og jeg vet at rus er sammensatt, og at hvem som helst kan bli fanget. Min yngste sønn har flørtet med hasj og speed en periode, og det skremte vettet av meg. Heldigvis er han ferdig med det nå, for alltid, håper jeg.

Du virker reflektert, sterk og modig. Du klarer det du vil klare, tenker jeg. Og ofte må ting bli verre før de blir bedre.

Tusen takk for fine ord. Håper også sønnen din er ferdig for alltid. Det er ikke en vei jeg unner noen å ta!

[*Moon*]

_{Til Farmor}

_{I Himmelen}

_{Hei farmor. Får dere brev i himmelen? Jeg håper det. Det er så mye jeg aldri fikk tid til å fortelle deg, jeg vil du skal vite.}

_{Jeg savner deg farmor. Jeg elsker deg. Jeg søker deg hver dag men jeg klarer ikke finne deg. Jeg trenger deg nå farmor.}

_{Håper du vet jeg elsker deg og at jeg skulle vært der mer om jeg bare hadde skjønt hvor dyrebar tiden med deg var. Jeg skjønte ikke før det var for sent hvor viktig du er for meg. Du er den jeg er mest lik farmor, jeg savner samtalene vi hadde sene nattetimer. Jeg savner hvordan du sto å så etter meg når jeg dro, du sto der helt til du ikke kunne se meg mer. Alltid gjorde du det. Jeg savner å se deg på trappa, vinkende. Å gå rundt i huset ditt når alle spor etter deg var borte ble vanskeligere enn jeg hadde trodd. Det var en enorm tomhet der som aldri kan bli borte.}

_{Har du sett farmor, hvordan det ble med meg og pappa?! Det gjør meg så vondt men jeg kan ikke la han skade meg mer. Han sårer meg så mye. Men du ser vel du også nå. Hvordan han er… Jeg hater å måtte innse at pappa er en slem mann. Men jeg kan ikke ha flere psykopater i livet mitt. Selv om jeg elsker han…}

_{Farmor? Kan du ikke være her med meg nå, jeg trenger og føle deg rundt meg om jeg skal komme meg igjennom alt det som skjer nå…}