Er det vanlig at unger "glemmer" mor

[AnonymBruker]

Med fare for å bli stemplet som sjåvinist.... Mine barn hos sin far og hans nye for en lengre periode nå (tidligere har det vært bare 1-5 dager av gangen) og som svært nyskilt har jeg lite erfaring med dette.

Jeg savner barna intenst og savner å ha kontakt med dem. Opplever at den minste "glemmer" meg; har ikke tid til å ringe og når det først er kontakt har hun det så travelt at hun omtrent ikke har tid til å prate. Samtidig som jeg er glad for at hun tydeligvis har det fint så blør mitt morshjerte; hvorfor savner hun meg ikke? Tenker at "mamma" er den som burde betyr mest for ei lita jente - så hvorfor har hun ikke tid til meg? Hun er 8 år.

Midt oppi et - fra før svært vondt - samlivsbrudd kommer det på toppen av ting jeg bekymrer meg for; er jeg i ferd med å "miste" henne? Vil hun bli mer glad i fars "nye" enn meg? Er fra før rimelig frynsete i følelsene mine akkurat nu og dette har gjort ting så mye verre. Analysere og tenker og gråter.... burde finne på noe selv når jeg har ungefri, ikke sitte og deppe. Men det er så tungt og vanskelig!

Noen med erfaring?

[crazyforgum]

Barna glemmer deg ikke, men de er opptatt av å leve her og nå. At de har det for travelt til å prate med deg skal du bare være glad for. Da har de det nok bra. Det hadde da vært ille om de skulle sitte å føle savn etter deg hele tiden? De er jo hos faren, noe som er et like sterkt band som til mor.

Jeg har to barn som har vokst opp 50/50 hos meg og far, og jeg skjønte fort at det var bare å slutte å ringe til dem når de var hos faren.

Jeg synes du skal være glad for at barna trives og prøve å nyte den barnløse perioden som best du kan. Vi må ikke lage problemer for barna som en følge av vår lengsel eller fortvilelse over å ikke ha dem der.

En stemor tar aldri plassen til en mamma. Men mammaen må ikke skape vanskelige følelser hos barna heller ved f.eks å kreve at barna skal velge side etc..

[Koh-i-Noor]

Du er nok ikke glemt, men barna dine koser seg og har det så gøy at de ikke rekker å kjenne på savnet av mamma akkurat nå. Det er utelukkende positivt at de har det så fint hos far

[Gjest TS]

Barna glemmer deg ikke, men de er opptatt av å leve her og nå. At de har det for travelt til å prate med deg skal du bare være glad for. Da har de det nok bra. Det hadde da vært ille om de skulle sitte å føle savn etter deg hele tiden? De er jo hos faren, noe som er et like sterkt band som til mor.

Jeg har to barn som har vokst opp 50/50 hos meg og far, og jeg skjønte fort at det var bare å slutte å ringe til dem når de var hos faren.

Jeg synes du skal være glad for at barna trives og prøve å nyte den barnløse perioden som best du kan. Vi må ikke lage problemer for barna som en følge av vår lengsel eller fortvilelse over å ikke ha dem der.

En stemor tar aldri plassen til en mamma. Men mammaen må ikke skape vanskelige følelser hos barna heller ved f.eks å kreve at barna skal velge side etc..

Det er nok blant annet dette jeg har store problemer med.... Jeg orker ikke tanken på at det tarvelige lille l.... skal ha noen som helst rolle i mine barns liv... kommer aldri til å akseptere henne som noen for for stemor.... Aldri

[Gjest wild bird]

Det er nok blant annet dette jeg har store problemer med.... Jeg orker ikke tanken på at det tarvelige lille l.... skal ha noen som helst rolle i mine barns liv... kommer aldri til å akseptere henne som noen for for stemor.... Aldri

Da er det du som har et problem som du må jobbe med. Barna skal ikke lide for at du ikke takler dette. Dette er ren og skjær egoisme fra din side, og har ikke noe med barnas beste å gjøre. Og det er barnas beste som står i fokus.

Ellers signerer jeg alt crazyforgum sier.

[Gjest Cho]

Det er nok blant annet dette jeg har store problemer med.... Jeg orker ikke tanken på at det tarvelige lille l.... skal ha noen som helst rolle i mine barns liv... kommer aldri til å akseptere henne som noen for for stemor.... Aldri

Ikke for å være stygg, men det er ikke du som skal akseptere henne som stemor, det er barna som skal det.

[Gjest TS]

Ikke for å være stygg, men det er ikke du som skal akseptere henne som stemor, det er barna som skal det.

Det er forferdelig vanskelig. Aner ikke hvordan jeg skal forsone meg med tanken

[Gjest Cho]

Det er forferdelig vanskelig. Aner ikke hvordan jeg skal forsone meg med tanken

Det forstår jeg godt.

Jeg har dessverre ingen gode råd til deg angående den biten, men jeg vet at alt vil bli lettere med tiden, når du får hele bruddet litt på avstand.

[Gjest wild bird]

Jeg kom også i tanker om hvorfor man på død og liv skal tenke på den nye partenen som stemor eller bonusmor eller hva man måtte kalle det?

Selv bor jeg sammen med en mann med 3 barn (jeg har to voksne barn), og jeg tar ingen morsrolle i forhold til hans barn. De har en mor som er verdens beste mamma for dem. Slik skal det være. Hun følte seg nok truet av meg i starten da vi bodde sammen, nettopp fordi ungene liker meg og syns det er kjekt å være sammen med meg.

Men jeg er mer en "kompis" for dem. Foreldreansvaret er det far som har. Misforstå meg rett. Jeg er den voksne, de hører på meg når jeg gir en beskjed, jeg tar ansvar for dem hvis far er ute på noe osv. Likevel er jeg bare meg, kjæresten til pappa, og ikke stemor i den forstand.

[Gjest Gorgonzola]

Med fare for å bli stemplet som sjåvinist.... Tenker at "mamma" er den som burde betyr mest for ei lita jente - så hvorfor har hun ikke tid til meg? Hun er 8 år.

Noen med erfaring?

På tide å løfte blikket opp fra egen navle kanskje?

Selvsagt "glemmer" hun mamma når hun er hos pappa'n sin og koser seg der. Det skal du være glad for, ikke minst på din datters vegne. Selvsagt glemmer hun ikke mamma sånn på ordentlig. Det er i så fall bare i ditt hode. Sannsynligvis fordi du går rundt og tenker på henne konstant, du bekymrer deg konstant (og totalt unødig) og tillegger ungen din mulige tanker og meninger som hun slett ikke har. Datteren din er 8 år, hun er som unger flest antar jeg, har en noe annen forståelse av tid, avstand og rom enn hva vi voksne har. Lever mer i øyeblikket. Dersom både du og x-en din skaper de gode øyeblikkene må du trene på å ha dine egne tanker et annet sted enn hva du har nå. Du må også slutte å tillegge dattera di mulige glemselstanker i forhold til deg.

Det blir like stupid som folk som skaffer seg bikkje og menneskeliggjør det stakkars dyret så det blir pinlig.

Du synes sikkert jeg er brutal nå, skal avslutte med et konstruktivt råd, som kvinner svært ofte setter stor pris på, all den tid altfor mange av dere har den samme pil råtne holdningen som du har, jeg siterer deg: "Tenker at "mamma" er den som burde betyr mest for ei lita jente":

Når dattera deres er hos sin pappa, og de finner på noe gøy - gjerne utenom det helt hverdagslige - lag en deal med x-en om at han er flink til å spørre ungen om hun har lyst til å fortelle det de/hun har gjort til mamma? Svarer hun ja, kan han gi henne telefonen og dermed får du høre stemmen hennes og hva hun har opplevd. Men - NB! Det må være på ungens premisser, hun må få styre samtalen og unngå å bli bombardert med ymse kontrollspørsmål eller "kommer du snart hjem til mamma"-utsagn. Dessuten må du forplikte deg til å gjøre det samme den andre veien. Unger elsker å formidle, de hater å bli forhørt, grei huskeregel. Du har åpenbart litt å jobbe med.

[Gjest Gorgonzola]

Jeg kom også i tanker om hvorfor man på død og liv skal tenke på den nye partenen som stemor eller bonusmor eller hva man måtte kalle det?

Selv bor jeg sammen med en mann med 3 barn (jeg har to voksne barn), og jeg tar ingen morsrolle i forhold til hans barn. De har en mor som er verdens beste mamma for dem. Slik skal det være. Hun følte seg nok truet av meg i starten da vi bodde sammen, nettopp fordi ungene liker meg og syns det er kjekt å være sammen med meg.

Men jeg er mer en "kompis" for dem. Foreldreansvaret er det far som har. Misforstå meg rett. Jeg er den voksne, de hører på meg når jeg gir en beskjed, jeg tar ansvar for dem hvis far er ute på noe osv. Likevel er jeg bare meg, kjæresten til pappa, og ikke stemor i den forstand.

Flere som deg!

Way to go!

[AnonymBruker]

Kan trøste deg med at det går over - for din del

Du vil alltid være viktig i ungene dine sitt liv, du og faren. Ingen kan ta din plass uansett. Men det gjør vondt når vi opplever at ungene ikke har tid til å snakke med oss når de er hos den andre.

Siden du tydeligvis har såpass såre følelser i forhold til bruddet ennå, så vil det ta tid. Dine sår må også gro

Jeg vil bare si at av erfaring så vet jeg det tar tid, men det går

[Gjest wild bird]

Flere som deg!

Way to go!

Tusen takk

Flott innlegg fra deg også. Håper TS tar til seg det du skrev

[Vivekke]

Flott innlegg av CrazyForum!

Men vil gjerne dele litt av egen erfaring også...

Har en sønn på 5 år og har hatt delt samvær (50/50) siden gutten vår var 3 år. Før dette hadde gutten samvær med pappa annen hver helg + 1 kveld i uken.

Selv om jeg i perioder savner gutten min veldig fungerer delt samvær godt for HAM og for oss. Selv om han ofte er uinteressert i å prate med mamma eller pappa i telefonenen - vet vi begge at han savner oss og er glad i oss/tenker på oss selv når vi ikke er der. Som nevnt av andre: Unger lever der og da - de har en vidunderlig evne til å "være i øyeblikket"! Der og da klarer de ikke å omstille seg til å skulle gå ut av situasjonen og prate med en usynlig mamma/pappa i telefonen. Et tips til deg: Dersom du føler du kan prate med din eks om dette - gjør det! Kanskje dere sammen kan finne noen gode løsninger? Hvis den andre foreldren er oppmerksom på det kan man passe på å tilby barna å få ringe til mamma/pappa når det oppstår et "pusterom" mellom aktiviteter/fokus. Det er den foreldren som er sammen med barnet som kan se om "her og nå situasjonen" er god eller ikke med tanke på telefonsamtale. Når en aktivitet er ferdig - når tempoet er rolig, kan en telefon til mamma/pappa være perfekt! Her har vi rutine på å forsøke å ringe til pappa/mamma ved leggetid - ikke hver kveld, men et par/tre ganger i uka. Da er hvilemodusen skrudd på og gutten synes det er fantastisk fint å kunne si natta både til mamma og pappa samtidig. Vi har på høytalerfunksjonen på telefonen og synger nattasangen sammen alle tre (pappa har samboer, men nattatid på telefon er kun for mamma, pappa og barn).

To tips til slutt... Du forteller at bruddet har vært vondt. Jeg kan tenke meg at du både sliter med savnet etter barna når de ikke er hos deg, savn av mannen (?) og sorgen over tapet av "kjernefamilien". Midt oppi dette er det vanskelig å se mannen med ny dame: Oppleve at de har det bra sammen, når du fremdeles har det vondt.. Mitt beste råd til deg er:

"Dyrk deg selv" , men ha hele tiden barnas beste i bakhodet!

Med det mener jeg: Du har lov til å sørge, være sint, fortvile - du trenger å bearbeide alle tanker/følelser, men dette er ikke noe du skal dele med barna - del det med voksne i din familie, gode venner og ditt eget stakkars hode.. Når du ikke har barna: Kom deg ut!! Vær sammen med venner, gå på kino, les en god bok, dans naken i stua, dra på konsert +++ Da føler du deg mer levende - og får gjerne et mer positivt selvbilde, noe som er viktig for å komme seg videre/avslutte det som har vært.

Det siste tipset! Vær sterk for barna dine. Hvis du på tross av indre følelseskaos klarer å samarbeide med far og være positiv i din væremåte - er dette gull for barna dine! Husk: Hvis barna dine har det godt hos far og hans nye samboer så er dette også godt for deg! Vellykket samvær er "barna i fokus"!

Stoooor oppmuntringsklem fra meg

[Gjest TS]

Flott innlegg av CrazyForum!

Men vil gjerne dele litt av egen erfaring også...

Et tips til deg: Dersom du føler du kan prate med din eks om dette - gjør det!

Har vanskeligheter med å prate med min x for tiden.... forsøker det jeg kan for at vi kan snakke sammen når det gjelder samvær og praktisk informasjon...

Det siste tipset! Vær sterk for barna dine. Hvis du på tross av indre følelseskaos klarer å samarbeide med far og være positiv i din væremåte - er dette gull for barna dine! Husk: Hvis barna dine har det godt hos far og hans nye samboer så er dette også godt for deg! Vellykket samvær er "barna i fokus"!

Stoooor oppmuntringsklem fra meg

Hjernen min skjønner jo dette, men det er bare så forferdelig tungt å få hjertet med... Jeg vil så gjerne at ting skal fungere bra, skjønner selvsagt at det er det beste for ungene. Men med et hjerte som blør (av ulike årsaker), et knust selvbilde, vonde følelser for min x og hans nye.... jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal få det til.

Jeg må jo det - for ungenes skyld - men hvordan?

[Vivekke]

Har vanskeligheter med å prate med min x for tiden.... forsøker det jeg kan for at vi kan snakke sammen når det gjelder samvær og praktisk informasjon...

Hjernen min skjønner jo dette, men det er bare så forferdelig tungt å få hjertet med... Jeg vil så gjerne at ting skal fungere bra, skjønner selvsagt at det er det beste for ungene. Men med et hjerte som blør (av ulike årsaker), et knust selvbilde, vonde følelser for min x og hans nye.... jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal få det til.

Jeg må jo det - for ungenes skyld - men hvordan?

Kjære deg!

En siste nattahilsen til deg.... Vet jeg sikkert virker litt eplekjekk med mine svar og råd.... Det er ikke meningen, fikk bare så lyst til å prøve å hjelpe deg ved å forttelle litt om min erfaringer. Jeg vet at det ikke er lett, hadde selv et kjempe tøft brudd: Han forlot meg da jeg var gravid til fordel for en annen..., mens jeg var lullet inn i en rosa tåkesky og planla bryllup.... Jeg kom vel ikke så godt ut av det: sjokkskadet, selvbildet i tusen knas, så såret... Ønsket helst å glemme at han fantes, men kunne jo ikke det med vårt barn i magen og etterhvert ut av magen. Jeg lot ham hele tiden ha kontakt med sønnen - selv om det var helt for jævlig. Rent "ego-messig" kunne jeg den gangen tenkt meg å kutte all kontakt med ham, men jeg er i dag veldig glad for at jeg hele tiden tenkte at jeg ikke kunne nekte min sønn å få være sammen med pappa. Det tok to, nærmere tre år før jeg var ferdig med alt tankearbeid knyttet til bruddet - så jeg vet av erfaring at det tar tid! I dag samarbeider vi veldig godt (det har vi gjort hele veien, men forholdet oss i mellom er mye bedre i dag). Håper det kan bli slik for deg/dere med tiden også!

Stor nattaklem fra meg!

[Gjest TS]

Kjære deg!

En siste nattahilsen til deg.... Vet jeg sikkert virker litt eplekjekk med mine svar og råd.... Det er ikke meningen, fikk bare så lyst til å prøve å hjelpe deg ved å forttelle litt om min erfaringer. Jeg vet at det ikke er lett, hadde selv et kjempe tøft brudd: Han forlot meg da jeg var gravid til fordel for en annen..., mens jeg var lullet inn i en rosa tåkesky og planla bryllup.... Jeg kom vel ikke så godt ut av det: sjokkskadet, selvbildet i tusen knas, så såret... Ønsket helst å glemme at han fantes, men kunne jo ikke det med vårt barn i magen og etterhvert ut av magen. Jeg lot ham hele tiden ha kontakt med sønnen - selv om det var helt for jævlig. Rent "ego-messig" kunne jeg den gangen tenkt meg å kutte all kontakt med ham, men jeg er i dag veldig glad for at jeg hele tiden tenkte at jeg ikke kunne nekte min sønn å få være sammen med pappa. Det tok to, nærmere tre år før jeg var ferdig med alt tankearbeid knyttet til bruddet - så jeg vet av erfaring at det tar tid! I dag samarbeider vi veldig godt (det har vi gjort hele veien, men forholdet oss i mellom er mye bedre i dag). Håper det kan bli slik for deg/dere med tiden også!

Stor nattaklem fra meg!

Takk skal du ha for fine tilbakemeldinger. Får håpe det er tiden som skal til for at jeg skal klare å forsone meg med situasjonen.

Jeg elsker barna mine over alt på denne jord og forsøker så godt det lar seg gjøre å la hensynet til deres beste komme først.

Det er bare så vanskelig i praksis når det innebærer å samarbeide med en mann som jeg i 15 år trodde var min for alltid, men som viste seg å være en feig utro dritts.... og en jentunge som tilsynelatende uten skrupler gruset en familie.

Livet mitt har endret retning så radikalt uten at jeg har hatt noen som helst form for styring på det, og jeg må virkelig jobbe for å klare å skille mitt private helvete fra foreldrerollen.

Men innimellom blir jeg så fryktelig redd for å miste ennå mer, og selv om jeg oppriktig ønsker at barna mine har det fint når de er hos sin far så er jeg så redd....

Tilbakemeldinger fra deg og andre gjør at jeg får tro det finnes mulighet for bedring og at ting med tiden går seg til. Jeg bare MÅ tro det, ellers blir jeg gal. Fordi jeg har det så fryktelig vondt nå...

God natt til deg også!

[tristemaj]

Takk skal du ha for fine tilbakemeldinger. Får håpe det er tiden som skal til for at jeg skal klare å forsone meg med situasjonen.

Jeg elsker barna mine over alt på denne jord og forsøker så godt det lar seg gjøre å la hensynet til deres beste komme først.

Det er bare så vanskelig i praksis når det innebærer å samarbeide med en mann som jeg i 15 år trodde var min for alltid, men som viste seg å være en feig utro dritts.... og en jentunge som tilsynelatende uten skrupler gruset en familie.

Livet mitt har endret retning så radikalt uten at jeg har hatt noen som helst form for styring på det, og jeg må virkelig jobbe for å klare å skille mitt private helvete fra foreldrerollen.

Men innimellom blir jeg så fryktelig redd for å miste ennå mer, og selv om jeg oppriktig ønsker at barna mine har det fint når de er hos sin far så er jeg så redd....

Tilbakemeldinger fra deg og andre gjør at jeg får tro det finnes mulighet for bedring og at ting med tiden går seg til. Jeg bare MÅ tro det, ellers blir jeg gal. Fordi jeg har det så fryktelig vondt nå...

God natt til deg også!

[AnonymBruker]

Jeg har fått vite at min eksmann skal gifte seg i desember. Ungene mine er elleville fordi de er så glad i min eksmanns partner. Jeg vet hvordan du har det! Jeg vet ikke hvordan jeg skal forsone meg med at ungene er så glad... Jeg vet det er egoistisk, men jeg klarer ikke å styre meg. Jeg er kjmepesjalu på den posisjonen den nye damen har fått hos mine barn.

Jeg gråter meg i søvn hver kveld og angsten for at ungene skal trives bedre hos den "nye" moren er som en klo i brystet... Jeg ser at min atferd og tristhet ikke gjør det vanskeligere for ungene mine å velge... Hos faren er alt lykke og glede, mens hos meg opplever de en påklistret glede samtidig som de senser tristhet.......

[Gjest Gjest]

Det du har gjort og fortsatt gjør er å lære barna selvstendighet. Du har tydligvis gjort en god jobb, og du føler det kansje som om du har gått for langt.

Men barna vet (selv om de ikke viser det) hvem som har lært dem selvstendighet og trygghet. Dette vil du få bekreftet gradvis etterhvert som barna blir eldre.

Det er sikkert tungt å svelge, men du skal bare være stolt av deg selv.