Factor Skrevet 30. september 2003 #1 Skrevet 30. september 2003 Trenger noen synspunkter på "problemet mitt". Samboeren min mener det er på tide at vi får barn (jeg er 32 år). Han er helt i ekstase over tanken på å bli far og fabler i vei om hvor kjekt og spennende det skal bli etc. etc. Jeg er den forsiktige typen og tenker (litt på økonomi) og om vi virkelig er klar for de store omveltningene et barn vil bety for livene våre. Av natur er jeg den pessimistiske, ansvarlige og "problemorienterte", mens samboeren min er mer typen "Happy go lucky". Jeg er redd disse rollene kommer til å bli forsterket hvis vi får et barn – at jeg får/ tar de ”kjedelige” eller negative jobbene, mens han tar/ får de positive tingene med å ha barn. Huff, føler meg som en skikkelig "festbrems". Noen som har noen råd?
Gjest lmari Skrevet 30. september 2003 #2 Skrevet 30. september 2003 om vi virkelig er klar for de store omveltningene et barn vil bety for livene våre. Blir man noen gang klar for barn, da? Altså - passer det egentlig noen gang? Du skriver lite om hvilke tanker du selv gjør deg rundt det å ha barn, annet enn økonomiske bekymringer. Har du lyst på barn? Har du lyst til å å ha barn med denne mannen? Har du lyst til å ha barn en eller annen gang, eller har du kanskje ikke lyst på barn? Jeg er redd disse rollene kommer til å bli forsterket hvis vi får et barn – at jeg får/ tar de ”kjedelige” eller negative jobbene, mens han tar/ får de positive tingene med å ha barn. Du er i hvert fall oppmerksom på det. Og kanskje du må jobbe litt med deg selv for å lettere kunne slippe litt kontrollen og ikke bare være ansvarlig og fornuftig? Virker som du ønsker deg det? Jeg har ikke barn. Og føler meg heller ikke klar for barn. Men jeg synes aldersmessig at du er i rette alder, hvis det er noen hjelp, da... Lykke til!
Gjest sexysadie Skrevet 30. september 2003 #3 Skrevet 30. september 2003 Factor Du er 32 år gammel. Hvis du i d hele tatt skal ha barn så må d bli snart....
la Flaca Skrevet 30. september 2003 #4 Skrevet 30. september 2003 Har ikke gynekologen din underrettet deg om hvilke risikoer du møter i forbindelse med graviditet som aldrende kvinne? (du har tross alt vært fruktbar i 18-20 år allerede, og nærmer deg slutten i så henseende.) Jeg vil si som Sexy, ønsker du barn- gjør det NÅ! Det er heller ikke bare å knipse i fingrene - så er du gravid. Du er derimot heldig hvis alt klaffer, og du får et velskapt barn: har du virkelig råd til å vente?
Junebug Skrevet 30. september 2003 #5 Skrevet 30. september 2003 Jeg synes Imari sa det veldig bra. Jeg tror du må tenke på hva du vil. Har du lyst på barn og har du lyst på barn med samboeren din? Det passer aldri perfekt med barn og da tror jeg det er desto viktigere at det er noe dere begge vil. Har ikke gynekologen din underrettet deg om hvilke risikoer du møter i forbindelse med graviditet som aldrende kvinne? Aldrende kvinne? Er du klar over at snittalderen for førstegangsfødende i Oslo er 31 år? Jeg er klar over at det blir vanskeligere å bli gravid etter fylte 30, men det fullt mulig!
14062003 Skrevet 30. september 2003 #6 Skrevet 30. september 2003 Jeg er klar over at det blir vanskeligere å bli gravid etter fylte 30' date=' men det fullt mulig![/quote'] For mange, ja. For alle, nei. Du vet aldri hvilken "gruppe" du tilhører. Kanskje tar det 2 uker, kanskje 2 år, kanskje 5 år, kanskje aldri, kanskje blir man gravid og mister, mister og mister. Husk at det tar et par år før man kan få hjelp av det offentlige dersom naturmetoden ikke fungerer - og de hjelper ikke kvinner over 38 år.
Gjest Anonymous Skrevet 1. oktober 2003 #7 Skrevet 1. oktober 2003 Junebug: Joda, snittalderen ligger på 31, men jeg vil tro det er et veldig lite antall kvinner mellom 30 og 40 som trekker snittet oppover. Når det er sagt, ser uansett ingen grunn til å applaudere det. Karriere kommer i første rekke, så hiver man seg på prøverøret når man får tid. I min familie har vi flere tvilling/ trillingpar som resultat av det. En pussig utvikling spør du meg... La Flaca
Factor Skrevet 1. oktober 2003 Forfatter #8 Skrevet 1. oktober 2003 Var ikke min mening å starte en diskusjon om aldrende mødre o.lign. Jeg er bare litt fortvilet over at det er HAN som er den entusiastiske som bare ser det positive med tanken på å få barn, mens JEG er den forsiktige realisten som ser både positive og "negative" sider
Gjest Poirot Skrevet 1. oktober 2003 #9 Skrevet 1. oktober 2003 Junebug: Joda, snittalderen ligger på 31, men jeg vil tro det er et veldig lite antall kvinner mellom 30 og 40 som trekker snittet oppover. La Flaca Ganske mange får barn i alderen 20-27. For at gjennomsnittalderen skal bli 31, bør det vel være ca tilsvarende mange på "motasatt side" av 31?
punkyB Skrevet 1. oktober 2003 #10 Skrevet 1. oktober 2003 Skjønner det som om det er tvil på om han skjlnner ansvaret det er som stopper deg litt - men at du ellers har lyst på narn med han. Dere bør jo prate skikkelig sammen om hva det vil bety - på hvilken måte livet forandrere seg - hva slags oppgaver og ansvar det innebærer. Ikke sånn at dere skal skrive kontrakt - men han bør kunne love og stå for det senere hvilke oppgaver han skal ta ansvar for i den forbindelse. Dere bør ha avklart om begge skal jobbe fullt - deling av permisjon - henting og bringing osv. Nå vet jeg jo ikke for jeg har ikke barn selv - men kan jo være at oppgaver du ser på som et ork nå bare vil være en fornøyelse den dagen du faktisk får barn selv.
Factor Skrevet 1. oktober 2003 Forfatter #11 Skrevet 1. oktober 2003 He- he, godt svar punkyB. Er i allefall såpass realistisk at jeg "vet" at mange oppgaver "automatisk" faller på meg, selv om mange menn er "flinke" til å "hjelpe til"......
VesleBråka Skrevet 1. oktober 2003 #12 Skrevet 1. oktober 2003 Jeg hadde ikke giddet å fått barn med en mann som bare "hjelper til". Men din mann høres entusiastisk ut, så jeg ville ha først tenkt på om jeg selv kunne tenkt meg et barn, så diskutert de mer praktiske problemer med mannen - vært sikkert på at han har forstått hva han tar på seg. økonomi, prioritering av fritid og karriere, nattevåk, klesvask, husarbeid etc etc etc. Dere kan da dele fødselspermisjonen, så får han full kontakt med barnet både når det smiler og når det har raserianfall.
Gjest Anonymous Skrevet 9. oktober 2003 #13 Skrevet 9. oktober 2003 Uansett hvor entusiastisk en mann er, vil et barn blir mor sitt hovedansvar. Det er du som vil måtte ta de kjedelige oppgavene og det er du som vil bli mest låst de første månedene. Min mann var veldig engasjert de første månedene, men jeg føler at ansvaret for sønnen vår på syv måneder blir mer og mer mitt ansvar.
Gjest Anonymous Skrevet 10. oktober 2003 #14 Skrevet 10. oktober 2003 Uansett hvor entusiastisk en mann er' date=' vil et barn blir mor sitt hovedansvar. [/quote'] hva???? makan for en innstilling!!! aldri i livet om jeg vil ha den holdningen hos noe jeg skulle i det hele tatt vurdert å få et barn med!! et barn er og blir begge foreldrenes ansvar.. og begge er "hovedansvarlige" i like stor grad.. noe annet blir fullstendig på jordet!!!!
Gjest Anonymous Skrevet 10. oktober 2003 #15 Skrevet 10. oktober 2003 Dette innlegget kunne være skrevet av meg for 3 år siden. Min mann var som din samboer helt entusiastisk med tanken på barn og han ønsket det på over alt på jord. Jeg er den forsiktige typen og tenkte på økonomien men også på om jeg var klar. For når alt kommer til alt så er det vi jentene som får den største jobben uasett! I fjor fant jeg ut at nå kunne faktisk jeg også tenke meg barn og i mars i år fikk vi en velskapt datter. Jeg elsker den lille ungen over alt på jord og er veldig glad jeg ventet til jeg følte meg klar til det. For selv om mannen min er flink til å leke med datteren vår så er den kjedelige jobben (mating, skifing av bleier etc.) oftes min! Sitt barnevakt en helg hvis dere har muligheten, så får han se at det også fører med seg jobb og ikke bare morro med en liten småtass!
guffeline Skrevet 10. oktober 2003 #16 Skrevet 10. oktober 2003 Legg vekk fornufta og lytt til kva du egentlig vil!! Handler det om du vil ha barn, eller har du begynt å tvile på om det liv laga forholdet til samboeren? Dei fleste mannabeina veks litt etter kvart som graviditeten skrider framover, så den bekymringa trur eg du kan putte i lomma så lenge
VesleBråka Skrevet 13. oktober 2003 #17 Skrevet 13. oktober 2003 Er det ikke like mye mors feil hvis de kjedelige oppgavene oftest faller på mor og ikke far? Dere er da vitterlig to om å finne utav rutiner og praksis.. tåpelig å klage på hva man selv har stelt istand.
Gjest sexysadie Skrevet 13. oktober 2003 #18 Skrevet 13. oktober 2003 Er det ikke like mye mors feil hvis de kjedelige oppgavene oftest faller på mor og ikke far? Dere er da vitterlig to om å finne utav rutiner og praksis.. tåpelig å klage på hva man selv har stelt istand. Den der holdningen har jeg møtt meg selv i døra med mange ganger. Gammel sedvane er vond å vende
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå