Psykiske problemer som blir fysisk smerte

[Gjest AnonymBruker]

Lurer bare på om noen her har hatt/noen kunnskap til psykiske problemer som slår ut fysisk på kroppen?

Ei jeg kjenner har slitt psykisk i lang tid. Jeg vet ikke hva som ligger bak, for hun vil ikke fortelle noen om noe, men ho har fortalt meg at det har skjedd en ting som gjør at ho har det veldig vanskelig. Dette har vel pågått i et par år ihvertfall, hvor ho bare har vært sint, reservert og ikke vil ha noen form for hjelp. (Ho skal fikse alt selv)

De siste månedene har ho klaget over veldig mye vondt i magen, og løs mage. Ho tør ikke gå ut lenger hvis ho ikke vet at ho har en do i nærheten.

Jeg er overbevist om at dette har en sammenheng med de psykiske problemene, men kan dette være reelt? Familien hennes er nå kun fokuserte på magesmertene, og har fått ho til å sjekke seg for ditt og datt og alt mulig hos lege og på sykehus uten resultat. Hun nekter nå å ta flere prøver, men har fortsatt tydelig vondt. Er veldig redd for at familien nå bare "glemmer" det som ligger og gnager i bunnen som kan være årsaken til de fysiske smertene.. Føler meg helt rådvill, for vil så veldig gjerne hjelpe ho, men ho er ikke mottakelig for noen ting..

[Gjest Rikke]

Det kan absolutt være psyken som spiller inn her. Spesielt når det kommer til magen. Magen er kanskje den mest vanlige plassen man får vondt når man har psykiske problemer. Og løs mage er ikke ukjent. Men likevel så er det jo bra at man kan utelukke faktiske sykdommer. Magen er ofte vanskelig å finne ut av da, det skal sies. Var nettopp inne selv for magesmerter, og selvom jeg har hatt angst, og forsatt har, var jeg helt sikker på at det ikke hadde noen sammenheng denne gangen, fordi det var virkelige smerter. Og det var det heller ikke. Men lett mageknip og løshet, kan ha sammenheng med dette. Men jeg fikk også kraftige smerter i magen ved et panikk anfall. Da trodde jeg det var noe alvorlig galt, men det var visst psyken som utgjorde det, så det er helt utrolig at psyken kan gjøre så mye med enn fysisk.

Nakken og hodet vondt kan også ofte forekomme ved depresjon og angst.

Jeg vet ikke helt hva du kan gjøre, men du kan jo forsiktig prøve å nevne det, og spør om dette kanskje kan være en mulighet...

[Gjest AnonymBruker]

Psyken vår er en del av hjernen sammen med resten av kroppen vår. Nervene går om hverandre og inngår i et stort fellesskap for å holde kroppen i balanse. Hormoner fra stress feks påvirker kroppen i veldig stor grad og kan tære på denne, mens manglende hormoner (serotonin) påvirker oss til å bli trette, miste apetitt etc. Dette er bare noen helt basic eksempler.

Selv har jeg problemer med magen, jeg har allitd hatt dette men forsøker å holde det under kontroll ved riktig kosthold. Har sjekka meg for alt i hele verden, men testene finner ingenting. Jeg er i dag som regel bra, men om jeg er stresset blir jeg med ett dårlig i magen. Særlig om jeg er nervøs. Jeg har hørt om dem som kaster opp av nervøsitet, mens jeg får diare. Før jobbintervju må jeg komme i god tid så jeg får tid til å gå på do først, haha. Det er en klar link mellom mine mageproblemer og min livssituasjon.

Noen mennesker har større "evne" enn andre til å la psykiske problemer påvirke kroppen. For noen av oss er dette en ren biologisk greie, mens for andre skjer dette i større grad når de holder problemene inneo og benekter dem. Mennesker har til og med blitt lamme etc. i kroppsdeler av rent psykiske årsaker.

Det kan selvsagt tenkes at det er noe som feiler henne, og det er viktig at hun får ta tester som kan underøske dette. Men om disse ikke viser noe kan det være lurt å tenke at det kan henge sammen med livssituasjon. Det er selvsagt også slik at det å sitte mye i ro, lite trening, dårlig kosthold og dårlig søvn har en enorm virkning på tarmsystemet vårt. Livssoituasjon sammen med psykiske vansker påvirker selvsagt kroppen. Uten serotonin (depresjon) er det lett å få en feberfornemmelse feks, uten at man egentlig har feber. Samtidig er det slik at langvarige psykiske problemer påvirker immunforsvaret, slik at man også veldig mye lettere blir syk når man har psykiske vansker eller tunge livsperioder.

Kropp og sinn henger sammen, det er helt sikkert. Men det er selvsagt viktig å likevel ta medisisnke undersøkelser for å utelukke at det er noe mer alvårlig. Det som også er viktig å legge merke til er at selv om årsaken kan være psykisk så er smertene like reelle likevel. Det er ikke slik at man innbiller seg smertene etc. smertene og de fysiske problemene er like reelle og vondre som hvis det var en fysisk sykdom som lå bak. Mange bagetaliserer fysiske smerter som kanskje har psykologisk opphav, men smerter er smerter uansett hvor de kommer fra og smertene bryr seg ikke om om de er fysiske eller psykiske og er ikke mindre vonde selv om de har psykisk opphav.

[Gjest Gjest]

Er riktig som mange her skriver at psykiske plager kan slå ut i fysiske plager. Men smertene og ubehaget er like ille /reelt og sterkt som ved fysisk smerte.

Så vidt jeg skjønner er det -kun noen mnd-venninden din har vært plaget med magesmerter.

Du skriver og at hun har vært igjennom en del prøver og tester.

MEN... på bare noen mnd får en ikke gjort så veldig mye, det er laaaaaange ventelister og tar en prøver så tar det ofte lang tid før en får resultatene. Ofte må en gjennom mange undersøkelser før en får noe resultat.

Det er utrolig viktig å undersøke om plagene er fysisk før en bare avslår med at det er psykisk.

Sier du til venninden din at -du- tror plagene er psykisk, så vil hun antakelig føle det slik at du sier "hun bare innbiller seg plagene" og at hun ikke blir trodd på.

Psykiske plager kan også komme som følge av fysiske plager. Er viktig å finne ut av hva som kom først.

Jeg har selv slitt både med fysiske og psykiske plager.

De fysiske plagene kom først, mens psykiske problemer kom som følge av lang tid med smerter, ubehag og usikkerhet på hva som feilte meg.

Men legen avfeide tidlig at mine smerter kun var "innbilning", psykisk og hypokondisk.

Dermed gjorde ikke legen noe som helst med å finne ut av hvorfor jeg hadde fysiske plager heller.

Da legen henviste meg videre til de få undersøkelsene jeg fikk skrev han henvisningen slik at det kom tydelig frem hva denne legen trodde. Dermed ble jeg "stemplet" før jeg i det heletatt ble sett på.

Det har vist seg senere at jeg hadde hatt rett hele tiden. Det var fysiske plager, plager som burde og måtte gjøres noe med. Siden det- ikke- ble gjort fikk jeg en hel mengde tilleggsplager.

Selvfølgelig går det ut over psyken å gå med smerter, ubehag og usikkerhet over tid. En er "bare" et menneske. Er helt naturlig at en reagerer på en eller annen måte når en går slik over tid, en har da følelser. Reagerer en ikke vil jeg si en er rimelig kald innvendig.

Det -du- kan gjøre som venninde er å ikke glemme henne.

Gå på besøk og prøv å finne på positive ting å prate om. Er hun så ille at hun sliter med å komme seg ut av huset nå så prøv å finn på ting dere kan gjøre sammen hos henne. Lag noe godt å spise sammen, se på film eller hør på musikk. Liker du/dere håndarbeid av noe slag så sett i gang med noe slikt.

Når -hun- er klar for det så ta henne med på turer. Ut i skogen er bra. Men ikke forlang 1 mil tur med en gang. La henne bestemme sted og tempo. Går hun på en smell kan det være et stort nederlag og det kan ta tid før hun tør prøve igjen.

En del av mine venninder mistet jeg da jeg slet som verst. De forlangte mer en det jeg maktet. Å gå på store handlesenter der -de- trivdes best, ut på store fester osv. da jeg slet med sosial angst var ikke aktuelt for meg. Det hadde gitt meg store problemer siden jeg ikke engang klarte gå utenfor min egen utgangsdør.

Foreslo jeg skogsturer, eller et mindre handlesenter gadd di ikke det, det var kjedelig for -dem-

Foreslo jeg filmkveld med god mat ble det for -daft- for dem, de skulle ut på byen.

De mente det "bare var å skjerpe seg", "overse plagene", "presse seg". Det viste bare hvor lite de viste og forsto av slike ting. Er ikke BARE å gjøre det, når kroppen jobber på høygir.

( når kroppen reagerer på samme måte med å gå ut blant folk, like sterkt i frykt som en står på kanten av et skyhøyt fjell på tur til å hoppe utenfor. ER det ikke bare å skjerpe seg. For en med angst kan det føles som en like stor utfordring)

Men... det er gjerne i slike tilfeller en hvirkelig oppdager hvem som er god venn og hvem som er en overfladisk venn. En god venn tar vare på vennene sine og har tolmodighet til å støtte over tid.

I neste omgang kan ting snu seg. For alle kan komme til å slite med psykiske problemer en eller annen gang.

Så ikke sett et "stempel" i pannen på venninden din. Men VÆR en venninde å ikke snu ryggen til.

[Gjest AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen.

Jeg har veldig lyst til å stille opp for ho, og være mye sammen med ho, men jeg bor i en annen by, flere timer unna, så det er veldig vanskelig. Prøver så godt jeg kan å ta kontakt, og når jeg er på besøk foreslår jeg og finne på ting (se en film, dra ut å handle litt, lage noe mat osv..) Men ho orker aldri.

Jeg tror veldig på at ho faktisk har vondt, det kan man se på ho, og jeg har aldri uttrykt ovenfor ho at det "bare" er psykisk.

Er bare fryktelig vanskelig når ho ikke er helt mottakelig for hjelp. Ho har blitt testa for diverse matintoleranser, cøliaki +++ (vet ikke helt alle testene de har tatt) , men når ho var på sykehuset for å ta invendige undersøkelser av tarm osv, sa ho stopp og nekta. Hun har innrømmet selv at hun trenger hjelp med det hun sliter med psykisk, men har droppa å møte opp til avtaler osv. Vi er sikre på at det psykiske startet før det fysiske, da hun plutselig endret seg veldig for ca 4 år siden, noe som antakeligvis har sammenheng med den hendelsen hun har fortalt til meg at har skjedd (hun har bare ikke fortalt til noen HVA som har skjedd, det vil hun ikke)

Foreldrene var i kontakt med BUP, men fordi det kun var en mnd igjen til hun fylte 18, ville de ikke sette igang noe. Og det er synd, for tror nok den "vanlige" psyktriatrien kan virke veldig skremmende.

Er så vondt for meg dette her, for hun er i nær familie med min samboer, så det sliter veldig på han. Samtidig som jeg har en bror som hadde psykiske problemer for et par år siden som endte i selvmordsforsøk, så er så fryktelig redd for at det skal gå så langt med ho her også før det blir tatt ordentlig tak i.

Men nå som ho har blitt 18 og myndig er det ikke så lett å få "tvunget" ho til ting ho ikke vil..

[Gjest Enchanted]

Jeg hadde en periode hvor jeg var veldig langt nede. Hadde konstant vondt i magen, i hodet og var kvalm. Disse psykiske porblemene resulterte også i at jeg utviklet psoriasis i hodebunnen, som jeg merker blir værre når jeg har litt dårlige perioder. Det er helt klart at slike ting virker psykosomatisk! Håper det ordner seg for vennen din!

[Gjest *smak*]

Jeg sliter av og til med angst og panikkanfall.. Men har ingen fysiske plager i den forbindelse.. Så det er tydeligvis mulig med begge deler..

[uten filter]

Alt henger sammen. Det er det som er så frustrerende med helsevesenet vårt, at kropp og psyke skal behandles hver for seg... bare tenker tilbake til da jeg var barn, hvis det var noe jeg gruet meg for fikk jeg skikkelig vondt i magen. Da jeg brøt ut av forholdet til barnefar var jeg gjennom en utrolig stressende periode, jeg hadde konstant vondt i nakke, skuldre og ut i armene. Var kvalm og svimmel. Gikk til naprapat og fikk løsnet det opp, men så lenge jeg stresset kom det tilbake. Da jeg fikk roet meg mentalt, gikk plagene over.

Det er ganske så fascinerende, synes jeg. Kjenner til tilfeller hvor psykiske årsaker har gitt kroniske fysiske plager. Jeg vet ikke om det gikk for lang tid, eller om det har noe å gjøre hva slags psykiske problemer som ligger til grunn, men der forsvant ikke det fysiske selv om psyken ble "ordnet opp i". Skulle likt å lære mer om dette.